HR-1996-79-B - Rt-1996-1497
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-11-22 |
| Publisert: | HR-1996-00079-B - Rt-1996-1497 (436-96) |
| Stikkord: | Ekspropriasjonsrett, Vederlag for foredlingsgevinst, Naturvern, Allmenningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating Lagmannsrett LE-1994-02487 B - Høyesterett HR-1996-00079 B, nr 288/1995 |
| Parter: | Staten v/Miljøverndepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Anne Ellen Fossum - til prøve) mot Løiten Almenning (Advokat Karl Wahl-Larsen) |
| Forfatter: | Lund, Skåre, Schei, Flock, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Naturvernloven (1970) §20, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §6, Naturvernloven (1970), Selskapsloven (1985) §1-1 |
Saken gjelder spørsmålet om en skogeier - Løiten Almenning - har ekspropriasjonsrettslig vern for tap av gevinst ved foredling av tømmer når foredlingen har vært drevet av et kommandittselskap der allmenningen er kommandittist.
Klekkefjellet naturreservat ble opprettet ved kongelig resolusjon av 9 juli 1993. Reservatet dekket et areal på ca 8 700 da, som i sin helhet ligger innenfor Løiten Almennings eiendom i Løten kommune.
Løiten Almennings eiendom omfatter et areal på ca 216 000 da; ca 152 000 da er produktiv skog. Allmenningen har drevet egen sagbruksvirksomhet fra 1886 frem til 1987 da sagbruksvirksomheten ble overført til det nyopprettete kommandittselskapet K/S Hedalm Løiten. Romedal Almenning, som også hadde drevet egen sagbruksvirksomhet, overførte på samme tid virksomheten til et tilsvarende kommandittselskap, K/S Hedalm Romedal. I 1989 ble de to kommandittselskapene slått sammen til K/S Hedalm, der de to allmenningene hver eiet ca 43 %. Samtidig kjøpte Stange Almenning og Vang Almenning seg inn i K/S Hedalm med mindre andeler.
Løiten og Romedal allmenningers innskudd ved etableringen av K/S Hedalm besto i overdragelse av sagbruk med tomt. Ved leveranseavtale med selskapet ble det fastslått at de fire allmenningene skulle ha rett og plikt til å levere alt skurtømmer fra egen skog til selskapet, under forutsetning av at dette tilbød konkurransedyktige priser og leveringsvilkår. K/S Hedalm forpliktet seg til å sørge for vanlige leveranser av trelast og flis til de bruksberettigete i allmenningen. Sagbrukene skjærer årlig ca 200 000 m3, men har en kapasitet på ca 240 000 m3. Av tømmeret som skjæres kommer ca 1/3-1/4 fra de fire allmenningene. I 1993 leverte Løiten Almenning 23 600 m3 til selskapet. Opprettelsen av naturreservatet reduserte det kvantum tømmer Løiten Almenning kunne levere med 400 m3.
Ved avtale av 10 desember 1993 ble Løiten Almenning og staten v/Miljøverndepartementet enig om den erstatning som skulle betales i henhold til naturvernloven i anledning opprettelsen av reservatet. Erstatningssummen ble satt til 4 000 000 kroner med tillegg av renter. Erstatningen dekker "ethvert erstatningsmessig forhold og gjelder alle skader og ulemper som følge av opprettelsen av reservatet". Fra dette er det gjort et unntak i punkt 3 i avtalen som lyder slik:
"Løiten Almenning har fremmet krav om erstatning for tap som oppstår ved at almen ningen får mindre tilgjengelig tømmer til foredling gjennom Hed-Alm AS. Staten har avvist kravet. Partene er enige om at dette spesielle punkt, som da knytter seg til tapt foredlingsgevinst eller økte kostnader ved tømmerkjøp, er unntatt fra avtalen. Løiten Almenning har rett til innen 1. februar 1994 å meddele at krav om slik erstatning fastholdes under henvisning til dette punkt i avtalen. Dersom Løiten Almenning gir slik meddelelse, skal Staten snarest begjære skjønn til avgjørelse av om Løiten Almenning har et erstatningskrav for dette forhold og i tilfelle med hvilket beløp. Framkommer ikke slik meddelelse fra Løiten Almenning innenfor nevnte frist, er kravet bortfalt."
Staten v/Miljøverndepartementet påstevnet skjønn ved skjønnsbegjæring av 25 januar 1994 til Hedmarken herredsrett.
Ved herredsrettens skjønn av 6 september 1994 ble erstatningen fastsatt til kr 223 756 med tillegg av 9 % rente fra 9 juli til 31 desember 1993 og deretter 6 % rente til betaling skjer.
Staten v/Miljøverndepartementet begjærte overskjønn med påstand om at "Løiten Almenning tilkjennes ikke erstatning for kravet som er gjenstand for skjønn". Løiten Almenning påsto den erstatning som var fastsatt av herredsretten vesentlig oppjustert.
Eidsivating lagmannsrett avsa 22 mai 1995 overskjønn med slik slutning:
"1. Den erstatning Staten v/Miljøverndepartementet skal betale til Løiten Almenning i henhold til punkt 3 i avtalen av 10. desember 1993 mellom partene fastsettes til 309.816 - trehundreognitusenåttehundreogseksten -kroner med tillegg av 9 - ni - prosent årlig rente fra 9. juli til 31. desember 1993 og deretter 6 - seks - prosent årlig rente til betaling skjer.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/Miljøverndepartementet 33.475 - trettitretusenfirehundreogsyttifem - kroner til Løiten Almenning innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet. I tillegg betaler Staten v/Miljøverndepartementet de lovbestemte utgifter i forbindelse med overskjønnet, herunder utgiftene til skjønnsmennene."
Staten v/Miljøverndepartementet har påanket overskjønnet til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.
Med partenes samtykke er det fremlagt en skriftlig erklæring utarbeidet av statsautorisert revisor Rolv Hjemli på vegne av Andersens Revisjonsbyrå AS. Saken står i samme stilling som for de øvrige instanser.
Den ankende part, staten v/Miljøverndepartementet, har i hovedsak anført:Løiten Almenning skal ha full erstatning som grunneier. Det har allmenningen fått gjennom de fire millioner kroner som er utbetalt i henhold til avtalen med staten. Allmenningens interesse som deltaker i K/S Hedalm er ikke vernet av erstatningsregelen i naturvernloven §20. Ved at kommandittselskapet etter opprettelsen av naturreservatet må foreta dekningskjøp av tømmer til høyere kostnader, oppstår det tap på selskapets hånd. Men dette tapet er ikke erstatningsrettslig vernet. Allmenningens tap, som er en prosentandel av selskapets tap, er avledet av dette og kan ikke kreves dekket.
Saken må i utgangspunktet vurderes fra en selskapsrettslig synsvinkel. Det er ikke grunnlag for å identifisere allmenningen med kommandittselskapet ved avgjørelsen av om det foreligger ekspropriasjonsrettslig vern. Det er tale om to forskjellige rettssubjekter. I selskapsretten er det formene som avgjør realiteten; allmenningen kan derfor ikke frigjøre seg fra det valg som ble foretatt da kommandittselskapet ble opprettet. Av rettspraksis fremgår det at man må ta konsekvensen av den selskapsform som er valgt, jf blant annet Rt-1923-208 og Rt-1974-524. Den identifikasjon lagmannsretten har foretatt mellom allmenningen og kommandittselskapet har en rekke generelle betenkeligheter. Har man valgt å opprette et eget rettssubjekt, med de fordeler dette innebærer med hensyn til ansvarsbegrensning, i skattemessige henseende m v, må dette være avgjørende. Det må kunne påvises sterke reelle hensyn for å se bort fra den selskapsform som er valgt. Slike hensyn kan ikke påvises. Noe grunnlag for gjennomskjæringssynspunkter - som i visse sammenhenger begrunnes i hensynet til utenforstående tredjemenn - foreligger ikke.
Ekspropriasjonsrettslig identfikasjon mellom forskjellige rettssubjekter er utelukket, uavhengig av hva slags selskapsform som er valgt. I hvert fall er det utelukket ved kommandittselskaper, som må likestilles med aksjeselskaper. At kommandittselskapet ikke er eget skattesubjekt, er i denne forbindelse uten betydning.
Under enhver omstendighet er identifikasjon utelukket i denne sak. Det er ikke tale om fortsettelse av tidligere virksomhet som Løiten Almenning drev. Sagbruksallmenningene leverer bare en begrenset del av det tømmeret som skjæres. Avregningen fra selskapet, som i tillegg driver byggevarevirksomhet, skjer ikke etter levert tømmerkvantum, men i henhold til eierandel. Løiten Almenning eier for øvrig bare ca 43 % av kommanditt selskapet.
Heller ikke hvis man ser saken fra en ekspropriasjonsrettslig synsvinkel er allmenningens tap vernet. Det foreligger ikke årsakssammenheng mellom opprettelsen av reservatet og tapet av foredlingsgevinst, som ikke bare rammer allmenningen, men samtlige deltakere i kommandittselskapet. Tapet er heller ikke påregnelig, noe som nettopp illustreres ved at allmenningen ikke selv står for foredlingen, men har overlatt denne til K/S Hedalm.
Heller ikke sett fra en erstatningsrettslig synsvinkel kan tapet kreves dekket. Det kan for øvrig tenkes å være en forskjell på vernet for tredjemannsinteresser i erstatningsrettslig- og ekspropriasjonsrettslig sammenheng, jf Rt-1992-453.
Staten v/Miljøverndepartementet har nedlagt slik påstand:
"1. Staten v/Miljøverndepartementet frifinnes.
2. Staten v/Miljøverndepartementet ilegges saksomkostninger for Høyesterett."
Ankemotparten, Løiten Almenning, har i hovedsak anført:
Saken må løses på ekspropriasjonsrettslig, ikke på selskapsrettslig grunnlag. Utgangspunktet er at alt påviselig tap som står i årsakssammenheng med fredningsinngrepet, skal erstattes, jf naturvernloven §20 og ekspropriasjonserstatningsloven §6. Erstatningen skal omfatte alt tap, herunder konsekvenstap, og ekspropriaten skal settes i den stilling han ville vært i om inngrepet ikke hadde funnet sted.
Allmenningen er påført økonomisk tap gjennom tapt foredlingsgevinst, og tapet står i årsakssammenheng med fredningsvedtaket. Hovedregelen tilsier da erstatning. Regelen kan bare fravikes om tapet er knyttet til en fjern, tilfeldig eller usikker interesse. Dette må avgjøres konkret. Om interessen er knyttet til et eget rettssubjekt er ikke avgjørende. De økonomiske realiteter må vurderes. Allmenningens interesse er her konkret og nærliggende. Allmenningens foredlingsvirksomhet er videreført til kommandittselskapet, som tok sikte på å styrke og videreutvikle sagbruksvirksomheten med sikte på å vareta de bruksberettiges interesser og sikre mot at utenforstående fikk innpass. Det er en nær økonomisk tilknytning mellom allmenningen og kommandittselskapet. I skatterettslig henseende behandles foredlingen av allmenningstømmeret i K/S Hedalm som almenningens egen virksomhet. Skattefritaket for allmenningsvirksomheten gjelder også når foredlingen som her skjer i et annet rettssubjekt.
Den økonomiske realitet er at selskapsavtalen og leveranseavtalen sett i sammenheng sikrer allmenningen en foredlingsgevinst på tømmer fra egen skog, en merverdi i forhold til om tømmeret ble solgt på annet hold. Allmenningens tømmerleveranse påvirker direkte resultatet i K/S Hedalm. Resultatet avregnes krone for krone i deltakernes regnskap i henhold til eierandel. Dette skiller ansvarlige selskaper og kommandittselskaper fra aksjeselskaper. Det er uten betydning at kommandittselskapet ikke bare driver sagbruksvirksomhet og ikke bare skjærer tømmer fra allmenningene. Det ble for øvrig ført egne avdelingsregnskap for sagbrukvirksomheten og byggevarevirksomheten.
For ekspropriaten er det tilfeldig om foredlingsvirksomheten er lagt til et eget rettssubjekt. Hvis statens syn fører frem, kan det bli vanskelig å opprettholde erstatningsvern for foredlingsgevinst, når foredlingsanlegget drives i samarbeid med andre.
Løiten Almenning har nedlagt slik påstand:
"1. Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 22.05.95 stadfestes.
2. Løiten almenning tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem og kan i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse som er gitt av herredsretten og lagmannsretten.
Det er enighet mellom partene om at Løiten Almenning lider et tap av foredlingsgevinst som følge av opprettelsen av naturreservatet. Tapet er knyttet til kommandittselskapets merkostnader ved årlig dekningskjøp av 400 m3 tømmer, som er det kvantum Løiten Almennings tømmerleveranser til selskapet ble redusert med på grunn av fredningsvedtaket. Tapet kommer til uttrykk gjennom en reduksjon av allmenningens andel av driftsoverskuddet i kommandittselskapet. Omfanget ble av lagmannsretten fastsatt til kr 309 816.
Staten har anført at saken må avgjøres på et selskapsrettslig grunnlag; Løiten Almenning kan ikke kreve erstattet det tap allmenningen lider som deltaker i kommandittselskapet, jf naturvernloven §20, som bare gir grunnlag for å erstatte tap grunneieren lider i egenskap av grunneier eller rettighetshaver.
Jeg er ikke enig i denne problemstillingen. Det rettslige utgangspunkt er at den som utsettes for et ekspropriasjonsinngrep har krav på å få sitt økonomiske tap erstattet, med andre ord å bli satt i samme økonomiske stilling som om inngrepet ikke hadde funnet sted. Det samme gjelder den som kan kreve erstatning som følge av et fredningsvedtak etter naturvernloven, jf loven §20.
Når det er konstatert et tap som står i årsaksforbindelse med inngrepet, skal dette erstattes så langt det er tale om avkastning "ved slik pårekneleg utnytting som det røynleg er grunnlag for etter tilhøva på staden", jf ekspropriasjonserstatningsloven §6.
Det er klart at tap av gevinst ved foredling av eget tømmer på egen sag er en høyst påregnelig følge av ekspropriasjon eller båndlegging av skogsarealer. Spørsmålet i saken er om tapet blir upåregnelig hvis foredlingsvirksomheten legges til et eget rettssubjekt, et selskap der skogeieren er deltaker.
Spørsmålet kan klarligvis ikke besvares bekreftende i sin generelle form. Jeg antar at det i mange sammenhenger vil foreligge en slik tilknytning mellom skogeieren og det selskap som driver foredlingsvirksomheten at tapet må kunne kreves erstattet. Det er blant annet grunn til å peke på at sagbruksvirksomhet i atskillig utstrekning har vært drevet som et praktisk produksjonssamarbeid mellom skogbrukere. Et slikt samarbeid eller samvirke vil antakelig ofte være et eget rettssubjekt eller et selskap etter selskapsloven §1-1. Dette kan ikke uten videre avskjære deltakerne fra å få erstattet sitt tap av foredlingsgevinst. Avgjørende må være de økonomiske og faktiske realiteter. Foreligger det en konkret og nær tilknytning mellom driften av eiendommen og foredlingstapet, vil dette normalt måtte anses som en erfaringsmessig og påregnelig følge av inngrepet.
Jeg finner det klart at Løiten Almenning har krav på å få erstattet tapet av foredlingsgevinst. Allmenningen har gjennom avtalen med K/S Hedalm sikret seg foredlingsgevinst på tømmer fra egen skog; kommandittselskapet har plikt til å avta det tømmeret allmenningen leverer. Foredlingen av allmenningens tømmer påvirker direkte - og i samme regnskapsår - resultatregnskapet i Løiten Almenning gjennom allmenningens andel av resultatet i K/S Hedalm og av resultatet i K/S Hedalms trelastavdeling som det føres eget avdelingsregnskap for. Jeg ser ikke at det i denne sak kan spille noen rolle for vurderingen at foredlingsgevinsten ikke avregnes direkte på grunnlag av levert tømmerkvantum eller at K/S Hedalm også driver byggevarevirksomhet og dessuten skjærer tømmer fra andre enn kommandittistene.
Jeg er etter dette enig med lagmannsretten i at samarbeidet i kommandittselskapet må anses som en praktisk organisering av felles virksomhet og at det er påregnelig sammenheng mellom fredningsvedtaket og Løiten Almennings tap.
Lagmannsretens dom må stadfestes. Ankemotparten har krevet saksomkostninger tilkjent med kroner 63 485, hvorav kroner 56 000 er salær. Kravet tas til følge.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens overskjønn stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/ Miljøverndepartementet til Løiten Almenning 63 485 - sekstitretusenfirehundreogåttifem - kroner innen 2 -to - uker fra forkynnelsen av denne dom.