HR-1996-82-B - Rt-1996-1635

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1996-12-02
Publisert:	HR-1996-00082-B - Rt-1996-1635 (489-96)
Stikkord:	Forsikringsrett, Brannforsikring, Saksomkostninger
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett nr. 91-01859 - Agder lagmannsrett LA-1993-00057 A - Høyesterett HR-1996-00082 B, nr 102/1994. Begjært gjenopptatt, henvist til hovedforhandling, jf HR-1998-00247 K ( Rt-1998-831). Erstatning tilkjent; HR-1998-00068 B.
Parter:	1) A 2) B (Advokat Robert Robertsen) mot 1) UNI Storebrand Skadeforsikring AS 2) Samvirke Skadeforsikring AS (Advokat Wenche Undli - til prøve)
Forfatter:	Gjølstad, Oftedal Broch, Aarbakke, Bugge, Sinding-Larsen,
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1930) §18, §19, Tvistemålsloven (1915) §180, §375, Forsikringsavtaleloven (1989) §21-2, Forsikringsavtaleloven (1989)

Den 27 oktober 1989 om kvelden brøt det ut brann i et bolighus i Fidjebakken 26 i Kristiansand tilhørende ektefellene B og A. Huset med innbo og løsøre ble sterkt skadet.

Da brannen oppsto, var bare A hjemme. Han holdt på med å pusse opp stuen. Han har forklart at han hadde tatt en pause i arbeidet med å salmiakkvaske taket og oppholdt seg i en innredet del av et uthus, da han hørte et "poff" og at det singlet i glass. Da han kom ut, så han flammer som sto ut av inngangsdøren.

Blant annet på bakgrunn av funn av brennbar væske i stuen, ble A mistenkt for å ha satt fyr på bygningen, og han ble varetektsfengslet dagen etter brannen. Han ble løslatt 9 november 1989. Straffesaken mot ham ble henlagt 13 mars 1990 etter bevisets stilling.

Huset var forsikret i UNI Storebrand Skadeforsikring AS, innbo og løsøre i Samvirke Skadeforsikring AS. Forsikringsselskapene nektet å utbetale brannforsikringserstatning under henvisning til §18 første ledd og §19 tredje ledd i forsikringsavtaleloven av 6 juni 1930 nr 20. Selskapene la til grunn at brannen var påsatt av A.

Ved stevning 16 desember 1991 til Kristiansand byrett reiste B og A sak mot forsikringsselskapene med krav om forsikringsoppgjør. UNI Storebrand reiste aksessorisk motsøksmål med påstand om tilbakebetaling av kr 337 000 som selskapet hadde betalt til panthaverne etter brannen.

Kristiansand byrett avsa 13 oktober 1992 dom med slik domsslutning:

"I hovedsøksmålet:

UNI Storebrand AS og Samvirke Skadeforsikring AS frifinnes.

I det aksessoriske motsøksmålet:

A betaler innen 2 - to - uker til UNI Storebrand AS kr 337.000 -kronertrehundreogtrettisyvtusen 00/100 -, tillagt 18% - atten prosent - morarente fra 1.6.1992 og til betaling skjer.

I begge søksmål:

B og A betaler innen 2 - to - uker saksomkostninger til UNI Storebrand AS og Samvirke Skadeforsikring AS med i alt kr 166940,- - kroneretthundreogsekstisekstusennihundreogførti 00/100-."

B og A påanket dommen til Agder lagmannsrett, som 16 desember 1993 avsa dom med denne domsslutning:

"Byrettens dom stadfestes.

B og A dømmes en for begge og begge for en til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Uni Storebrand Skadeforsikring AS og Samvirke Skadeforsikring AS ved advokat Wenche Undli 114.710 - etthundreogfjortentusensjuhundreogti - kroner som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten."

Så vel byretten som lagmannsretten fant at det ikke var noen annen rimelig forklaring på brannen enn at A selv hadde satt fyr på huset ved bruk av white spirit.

Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for byretten og lagmannsretten, viser jeg til dommene. For de tidligere retter var daværende overingeniør Olav Høyland og brannteknisk rådgiver, sivilingeniør Trygve Conradi oppnevnt som sakkyndige.

B og A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen og bevisbedømmelsen.

For Høyesterett er det oppnevnt to nye sakkyndige. Spesialingeniør Bjørn Palmer Hanssen er oppnevnt som elektroteknisk sakkyndig og brannsjef Guttorm Liebe som brannteknisk sakkyndig. Begge har avgitt skriftlige erklæringer. De har dessuten fulgt hele ankeforhandlingen og utdypet og supplert sine synspunkter.

Det er holdt omfattende bevisopptak for Høyesterett med avhør av B og A og til sammen 27 vitner, herunder de sakkyndige for de tidligere retter og en rekke andre sakkyndige vitner. Av vitnene er 17 nye for Høyesterett. Videre er det lagt frem en betydelig mengde nye dokumenter i saken.

Den 14 oktober 1996 - kort tid før ankeforhandlingen - fremsatte de ankende parters prosessfullmektig en ny subsidiær anførsel. Det ble anført at Samvirke hadde reklamert for sent og derved tapt sin påberopte rett til å gjøre gjeldende at A selv hadde fremkalt forsikringstilfellet, jf forsikringsavtaleloven av 16 juni 1989 nr 69 §4-14 jf §21-2. Forsikringsselskapenes prosessfullmektig krevde anførselen avskåret som for sent fremsatt.Ved kjennelse 12 november 1996 under ankeforhandlingen ble anførselen avskåret under henvisning til tvistemålsloven §375 annet ledd.

De ankende parter - B og A - har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:

Forsikringsselskapene har etter praksis en meget streng bevisbyrde i denne type saker. Å avskjære forsikredes rett til erstatning i et tilfelle som dette, forutsetter sikre bevis bygget på grundige brann- og elektrotekniske undersøkelser som kvalitativt er til å stole på. Under ingen omstendighet er kravet til bevis oppfylt i denne saken.

Saken kom skjevt ut allerede ved politiets etterforskning. Den tekniske etterforsker inntok umiddelbart det standpunkt at brannen var påsatt. Politiets utredning av alternative brannårsaker ble som følge av dette mangelfull. Bare deler av det elektriske anlegg i stuen ble undersøkt, og utelukkende av den tekniske etterforskeren, som ikke hadde relevant elektroteknisk fagkyndighet. Det skulle ha vært sørget for at det stedlige eltilsyn foretok kontroll av det elektriske anlegget. Bevismaterialet ble heller ikke sikret, og det har derfor i ettertid ikke vært mulig å foreta de nødvendige undersøkelser. Politiet burde også ha foretatt en rekonstruksjon av forholdene på stedet før brannen.

Forsikringsselskapene baserte sine avslag på den mangelfulle politietterforskningen og foretok intet selv for å oppklare brannårsaken. Som det fremgår av et notat fra Samvirke, overlot de til A å føre bevis for sin uskyld, altså en slags omvendt bevisbyrde. Selskapenes behandling av ekteparet A og B - vel vitende om deres vanskelige økonomi etter brannen og ubalansen i partenes ressurser når det gjelder tilgang til brann faglig kyndighet - har vært kritikkverdig og reiser alvorlige rettssikkerhetsproblemer.

Også de tidligere retters behandling av saken har vært mangelfull. De rettsoppnevnte sakkyndige for byretten og lagmannsretten avga sine første rapporter uten å ha vært på åstedet og uten å ha innhentet opplysninger fra B og A om forholdene i boligen før brannen. De hadde ikke elektroteknisk fagkyndighet og bygde på den mangelfulle politietterforskning og på en uttalelse fra en brannteknisk konsulent som heller ikke hadde vært på stedet, og som på grunn av sin tilknytning til selskapene, ikke var uhildet i saken. Lagmannsretten har videre stilt for små krav til bevisene for brannstiftelse. Bevisbedømmelsen er under enhver omstendighet mangelfull og uriktig. Lagmannsretten har vurdert de branntekniske spørsmål feil, og den har uriktig ikke lagt vekt på As forklaring og hans manglende motiv.

Saken er vesentlig bedre opplyst for Høyesterett enn for de tidligere retter. Den omfattende nye bevisførsel og de nye sakkyndiges konklusjoner må føre til et annet resultat. De ankende parter har i tillegg til uttalelsene fra de nye sakkyndige, særlig påberopt vitneuttalelser fra direktør Kjell Schmidt Pedersen ved Norges branntekniske laboratorium, SINTEF, og fra dr ing Robert Nilssen ved NTH Institutt for Elkraft teknikk. Ankemotpartenes anførsel om at Schmidt Pedersen og Nilssen ikke har hatt tilstrekkelig kjennskap til omstendighetene i saken bestrides. Det er dessuten vist til en rekke andre vitneprov og til forsøk og rekonstruksjoner som A har måttet foranledige for å motbevise selskapenes påstand.

Etter bevisførselen for Høyesterett er den mest sannsynlige årsak til brannen feil i en såkalt "padde" - en elektrisk fordelerkontakt montert på en plate - eller i ledningene til og fra den. Feil i koblingsboks i østre gang i boligen kan også være årsak, selv om dette mer sannsynlig er et sekundært arnested. Man kan heller ikke utelukke annen elektrisk årsak, uhell ved røyking eller andre naturlige årsaker. Årlig oppstår det en rekke branner som man ikke finner noen forklaring på. Høyesterett må foreta en kumulativ betraktning av samtlige mulige naturlige brannårsaker.

"Padda" og tilførselsledningen var gammelt elektrisk utstyr som erfaringsmessig er svært utsatt. Man må bygge på As forklaring om og rekonstruksjon av stablingen av møbler og tekstiler i østre gang ved portalen til stuen. Sofaen og tekstilene var lett antennelige. De ble sterkt påkjent av brannen. Også ledningen må ha vært sterkt skadet av brannen. Isolasjonen på ledningen mot kjelleren var brent bort på et stykke ved "padda". Det kan ikke bygges på at det bare var et meget kort stykke. Sofaen fungerte slik den sto, som en sjakt. Dette forklarer at skadene i østre gang ikke ble større enn de ble.

Innbrenningene i øvre del av portalen viser at brannen har stått rett inn i stuen, og at det har vært trekk. Eventuell bevistvil på dette punkt kan ikke gå utover A. Det ble ikke fokusert på trekkforholdene under politietterforskningen, og A ble ikke spurt nærmere om dette.

Det finnes intet bevis for at A har tent på huset med white spirit. At det befant seg en kanne med white spirit i stuen har sin naturlige forklaring. Dersom A hadde helt white spirit på gulvet i stuen og tent på, ville papiret og plasten på gulvet under der byggelampen ble funnet, ha brent opp og skadet gulvet. Dette viser at brannen ikke kan ha oppstått slik. Byggelampen må ha falt ned på gulvet under brannen og blitt liggende oppå en eller flere av takplatene som allerede var falt ned.

Den white spirit som ble funnet på gulvet i stuen etter slukningen, var en følge av brannen. Under brannen har white spiritkannen smeltet og væsken rent ut. Innbrenningene i stuegulvet skyldes bygningsplasten som var lagt ut for å beskytte gulvet og white spirit som har rent ut.

Også subjektive forhold taler mot selskapenes påstand. B og A var meget glade i stedet, og reagerte med fortvilelse over brannen. De hadde nylig oppført garasje på eiendommen. Deres økonomiske forhold var ryddige. Noe motiv forelå ikke. Oppgjør for den brannskadde bolig utgjør etter takst bare kr 320 000. Det er også flere forhold ved As opptreden da han oppdaget brannen, som etter deres syn viser at han ikke kan ha vært brannstifter. Blant annet er fremhevet at han smelte igjen hovedinngangsdøren og kjellerdøren som begge hadde stått åpne. Dette reduserte lufttilgangen og hemmet brannen sterkt i sin utvikling.

Selskapenes påstand om at A har endret sine forklaringer under sakens gang bestrides. På enkelte punkter har A supplert sin forklaring etter å være kommet over sin sjokktilstand umiddelbart etter brannen.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

"1. Storebrand Skadeforsikring AS er erstatningspliktig overfor A i henhold til polisenr S 210 288 - villaeierpolise med bygningskasko med tillegg av lovens renter fra 30.12.89 til betaling skjer.

2. Samvirke Skadeforsikring AS er erstatningspliktig overfor B og A i henhold til kollektive hjemforsikringer med tillegg av lovens renter fra 30.12.89 til betaling skjer.

3. Storebrand Skadeforsikring AS og Samvirke Skadeforsikring AS erstatter in solidum sakens omkostninger til B og A med kr 87.700 for byretten med tillegg av lovens renter fra 30 oktober 1992 til betaling skjer, kr 105.250 for lagmannsretten med tillegg av lovens renter fra 10. januar 1994 til betaling skjer, og for Høyesterett med tillegg av 12 % årlig rente fra 1. januar 1995 til betaling skjer."

Ankemotpartene - forsikringsselskapene - har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:

Lagmannsrettens dom er riktig og må stadfestes. Selskapene har oppfylt beviskravene slik de er utviklet i rettspraksis. Det som har kommet frem under bevisførselen for Høyesterett, stiller ikke saken i noen annen stilling enn for lagmannsretten, men underbygger i det vesentlige lagmannsrettens resultat.

A har selv anstiftet brannen ved å ha helt white spirit utover stuegulvet og så tent på. De spor brannen har avsatt, kan bare skyldes brennende væske og er ikke forenlige med andre årsaker.

For Høyesterett er det kommet frem at brannen ble meldt til brannvesenet av en forbipasserende bilist. Sammen med en venn observerte han det brennende huset noen minutter i den fasen A angivelig skal ha beveget seg frem og tilbake mellom uthuset og boligen. De så ingen aktivitet ved husene.

A fremstår ikke som troverdig. Han har stadig endret sin forklaring, og foretatt tilpasninger ettersom nye momenter er brakt inn, og han har forstått betydningen av bestemte svar.

Det er påfallende at det i det hele tatt befant seg white spirit i stuen. Den white spirit som ble funnet i store mengder under byggelampen må være helt ut på gulvet før brannen startet. Væsken og avispapiret har så vært skjermet av lampen.

Det er usannsynlig at byggelampen har falt ned under brannen som følge av taknedfall. Politiet konstaterte ikke taknedfall under lampen, og taket over der lampen lå, var lite skadet. White spirit fra kannen kan heller ikke ha rent så langt som til innunder lampen under brannen.

Det avgjørende bevis i saken er de store sammenhengende og avgrensede innbrenningene i stuegulvet. White spirit og plast opptrer forskjellig ved påvirkning av varme. Innbrenningene i dette tilfellet må skyldes tilførsel av white spirit. Bygningsplasten på gulvet kunne ikke forårsake slike flateinnbrenninger. Ankemotpartene har særlig vist til uttalelser fra den ene sakkyndige for de tidligere retter, Olav Høyland, og har fremhevet hans spesialkompetanse på denne type branner.

Det såkalte "sofascenariet" som har stått sentralt under prosedyren for Høyesterett, sofaen i østre gang som arnested for brannen med elektrisk feil som brannårsak, må etter selskapenes syn av flere grunner utelukkes. Iallfall er det helt usannsynlig at brannen har oppstått på denne måten. Sofaen har neppe stått slik dette forutsetter, og de relativt beskjedne skader på sofaen, portalen og taket over viser at brannen ikke har startet her. Det er heller ikke sannsynlig at de nødvendige trekkforhold for å få brannutvikling inn i stuen har vært til stede. Brannen ville ha slått opp i annen etasje dersom den hadde startet i sofaen. Videre er det usannsynlig at det var feil ved den elektriske fordelerkontakten eller ledningene. En eventuell feil i form av serielysbue forutsetter normalt bevegelse i ledningene.

Kjell Schmidt Pedersens uttalelser må - hevder selskapene- sees på bakgrunn av hans begrensede kjennskap til de nærmere omstendigheter i saken. Robert Nilssens konklusjoner kan heller ikke legges til grunn. Han har bygget på uriktig faktum, blant annet at ledningen fra kjelleren til fordelerkontakten var sterkt skadet. Når det gjelder de nye sakkyndige, gjør selskapene gjeldende at de har et dårligere grunnlag for å vurdere saken enn de som har fulgt saken fra starten, og deres konklusjoner bygger på forutsetninger som ikke kan ha vært til stede.

Som mulig motiv for brannstiftelse er særlig anført at B og A var uten arbeid på branntidspunktet og at de hadde anstrengt økonomi. De hadde kjøpt huset for kr 290 000 med tillegg av omkostninger. Villaen og uthuset var fullverdiforsikret. Det forelå en salgstakst på kr 625 000. Også med hensyn til innbo og løsøre påberopes synspunktet "nytt for gammelt" i tilknytning til skadeoppgaven på ca kr 400 000.

Til de ankende parters kritikk av selskapenes behandling av saken er pekt på at Storebrand foretok befaring før avslaget, og at A har fått de samtaler han har ønsket med selskapenes representanter.

Ankemotpartene har nedlagt denne påstand:

"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Mitt syn på saken:

Etter §18 første ledd i forsikringsavtaleloven av 1930 som her kommer til anvendelse, har sikrede ikke noe krav mot selskapet dersom han forsettlig har fremkalt forsikringstilfellet. Bestemmelsen får tilsvarende anvendelse hvor sikredes ektefelle har fremkalt forsikringstilfellet, §19 tredje ledd.

Avskjæring etter disse bestemmelser av forsikringstakers krav forutsetter at det er en betydelig sannsynlighetsovervekt for at forsikringstilfellet er forsettlig framkalt. Bakgrunnen er at anvendelse av bestemmelsene innebærer at sikrede har gjort seg skyldig i et sterkt klanderverdig forhold. Kravet til bevis er i rettspraksis formulert litt forskjellig, dels som et krav om "sterk" overvekt, Rt-1985-211 på side 214, dels som "klar" overvekt, Rt-1990-1082 på side 1086. Kravet er strengt. Som pekt på i dommen fra 1990, må det likevel ikke stilles så strenge krav at det i praksis nærmest utelukker anvendelse av bestemmelsene.

De ankende parter har rettet sterk kritikk mot politiets etterforskning og forsikringsselskapenes saksbehandling. De har i noen grad også reist innvendinger mot de tidligere retters behandling av saken, men saksbehandlingsfeil er ikke anført som selvstendig ankegrunn.

Domstolene må avgjøre saken på grunnlag av de bevis som foreligger. I tråd med det jeg alt har sagt om bevisbyrden, vil utgangspunktet være at dersom det ikke er gjort tilstrekkelige - kvalitativt og kvantitativt - undersøkelser, eller bevis ikke er sikret i tide, vil den fornuftige og rimelige tvil som dette kan lede til, måtte gå utover forsikringsselskapet. I særlige tilfeller kan det nok være behov for en nyansering av synspunktet, men jeg finner ikke foranledning til å gå nærmere inn på dette i den foreliggende sak. Jeg finner på denne bakgrunn heller ikke grunn til å gå inn på de mer generelle innvendinger mot politiets etterforskning.

Huset i Fidjebakken 26 er en mindre enebolig i 1 1/2 etasje og med kjeller. Grunnflaten er ca 45 m2. I første etasje var det stue langs sydveggen, kjøkken med bislag utenfor mot vest og gang med åpen oppgang til annen etasje og dør til kjellertrapp mot øst. Utgangsdøren fra trappegangen var ikke i bruk. Mellom stuen og kjøkkenet og stuen og trappegangen var det åpninger uten dør, omtalt som "portaler". Det var dør ut fra bislaget og utvendig kjellerdør ved siden av og nedenfor bislaget.

Hovedtrekkene i brannforløpet og forholdene på brannstedet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Bevismaterialet for Høyesterett gir ikke noe endret bilde av dette.

Etter As forklaringer hadde han da han oppdaget brannen, oppholdt seg i uthuset i mellom et kvarter og en halv time. Brannvesenet fikk melding om brannen kl 2113. For Høyesterett er det kommet frem at brannen først ble meldt av en forbipasserende bilist som hadde sett brannen fra E-6 ca 5 minutter i forveien. - Jeg innskyter at selskapene har påberopt forklaringene fra vedkommende og hans kamerat som bevis mot A. Det er imidlertid en viss usikkerhet forbundet med hvor godt de to kan ha sett hva som skjedde ved husene, og jeg finner vanskelig å kunne tillegge disse nye vitneprovene nevneverdig betydning.

Da brannmannskapene var fremme kl 2118, var huset overtent. Brannen må ha startet brått og kraftig innenfor et tidsrom av høyst en halv time før. Den brannteknisk sakkyndige for Høyesterett, Guttorm Liebe, har gitt uttrykk for at man med sikkerhet kan konstatere at brannen startet i stuens østre del eller ved portalen mellom stuen og østre gang.

De ankende parter har hevdet at brannen også kan ha startet i østre gang som en ulmebrann i en koblingsboks oppe ved en taklist på veggen mot kjøkkenet. Brannbildet i trapperommet taler avgjørende imot dette, som også ble avvist som arnested av byretten og lagmannsretten. Det er ikke kommet frem noe for Høyesterett som kan føre til en endret bedømmelse av dette.

Ut fra bevisførselen kan jeg heller ikke se det er grunnlag for å anta at brannen kan ha vært antent ved sigarettglo.

Slik saken står for Høyesterett, må den nærmere vurdering av årsaksspørsmålet knyttes til to alternative hendelsesforløp, enten forsettlig antennelse ved bruk av white spirit - eller feil i den fordelerkontakt "padde"- som skal ha hengt over en sofa i portalen mellom stuen og østre gang, eventuelt i tilførselsledning eller støpsel samme sted med brannutvikling i sofaen - det såkalte "sofascenariet".

Lagmannsretten har ansett muligheten for elektrisk feil som brannårsak som så fjern og teoretisk at den ikke kunne tas i betraktning. Lagmannsretten har videre lagt til grunn at innbrenningene i stuegulvet bare kan forklares ved at det var helt white spirit utover før antennelse skjedde. På begge disse punkter står saken i en noe annen stilling for Høyesterett.

Den elektroteknisk sakkyndige for Høyesterett, Bjørn Palmer Hanssen, har gitt uttrykk for at en elektrisk feil i fordelerkontakten, nærmere bestemt i støpselet eller stikkontakten, eller i ledningene ved kontakten, kan ha ført til stikkflammer eller gnistsprut bakover mot sofaen. Videre har den brannteknisk sakkyndige, Guttorm Liebe, ansett "sofascenariet" som rimelig sannsynlig under forutsetning av antennelse av de tekstiler som lå over sofaen. Han mener at innbrenningene i stuegulvet kan ha oppstått ved forbrenning av plastfolien som lå på gulvet. Under ankeforhandlingen har han presisert at det er flere vanskelige og uavklarte punkter, blant annet gjelder dette trekkforholdene.

Det er uomtvistet at white spirit har vært til stede i stuen og har hatt betydning for brannforløpet. A har opplyst at han hadde satt en fem liters plastkanne med ca 3 liter white spirit i stuen. Den skulle etter det anførte brukes til rengjøring av pensler. Under oppussingen brukte A en byggelampe med 1000 W som han tok strøm til fra kjelleren via den tidligere omtalte fordelerkontakt. Fra kontakten førte en ledning ned i kjelleren gjennom døren til kjellertrappen. Byggelampen hevder han å ha plassert i en bøtte med sand slik at den lå og lyste mot taket i den vestre del av stuen. Etter brannen ble den funnet på stuegulvet med skjermen ned. Avstanden mellom sporene etter kannen og lampen er målt til 1 meter og 18 centimeter. Under byggelampen ble det funnet avispapir gjennomtrukket av væske, som ved undersøkelse er konstatert å være white spirit der de mest flyktige fraksjoner var fordampet. Papiret var bare delvis forkullet. Forsikringsselskapene mener at A plasserte byggelampen slik den ble funnet, for at det skulle se ut som om det var denne som hadde anstiftet brannen. A hevder på sin side at lampen må være veltet av taknedfall etter at brannen i taket hadde utviklet seg.Forsikringsselskapene hevder videre at særlig de store innbrenningene i stuegulvet langt fra stedet der restene av plastkannen ble funnet, og funnet av white spirit under lampen, viser at brannen ikke kan ha hatt annen årsak enn ildspåsettelse. De ankende parter har bestridt dette og hevdet at innbrenningene skyldes plastfolien som lå på gulvet. Det er vist blant annet til uttalelser fra den brannteknisk sakkyndige for Høyesterett.

Funnet av white spirit under lampen er forenlig med brannstiftelsesalternativet. Forholdet til "sofascenariet" kommer jeg tilbake til. At brannen ikke er antent av lampen, må anses helt på det rene.

Påtenning ved bruk av white spirit stemmer godt med brannbildet med de fremtredende store innbrenninger i stuegulvet på over halvparten av gulvflaten, også på områder som lå langt fra plastkannen. Alle sakkyndige synes å være enige om at brannen kan ha startet ved påtenning av white spirit som var helt utover, og det er ikke noe i bevismaterialet som taler mot et slikt hendelsesforløp. At white spirit under lampen ville ha fordampet og ikke latt seg påvise etter brannet dersom den var helt ut på forhånd, er ikke sannsynliggjort.

Det eneste alternativ til forsettlig brannstiftelse er, som jeg alt har nevnt, "sofascenariet". For at det skal kunne bygges på dette alternativ, må det være forenlig med innbrenningene i gulvet og med funnet av uforbrent white spirit under lampen. Det må videre foreligge en realistisk mulighet for at det har oppstått en slik feil i "padda" med til koplinger at tekstilene bak den kan ha blitt påtent i løpet av et meget kort tidsrom, og det må være en rimelig mulighet for trekkforhold som kan forklare at en brann som skal ha begynt i gangen, bare har medført relativt beskjedne skader der, mens skadene i naborommet - stuen - er store. Jeg tar i det følgende for meg disse forutsetninger etter tur.

De sakkyndige for de tidligere retter har antatt at innbrenningene i gulvet ut fra omfang og avgrensning bare kan forklares med at brennbar væske er helt ut før brannen. Olav Høyland har på grunnlag av forsøk han har foretatt - riktignok utendørs - forklart at bygningsplasten på stuegulvet under varmepåvirkning ville trekke seg sammen til klumper og lage mindre og atskilte nedbrenninger i gulvet, og ikke slike omfattende innbrenninger som hvor white spirit er helt utover. Den brannteknisk sakkyndige for Høyesterett, Guttorm Liebe, har ut fra forsøk han har gjort kort tid før ankeforhandlingen, forklart at plastfolie ikke nødvendigvis vil brenne slik. Han peker på at Høylands forsøk ble foretatt utendørs, og at plasten dermed ikke var utsatt for strålevarme ovenfra. Hans eget forsøk ble foretatt ved forbrenning på gulvet i en container. Det viste seg da at plastfolien først krympet og trakk seg sammen. Ved ytterligere oppvarming smeltet den og brente omtrent som white spirit. Innbrenningsmerkene kunne etter hans oppfatning bli slik som i As bolig når plast har ligget på gulvet og blitt antent under de forhold som der var til stede.

Hvorvidt observasjonene fra Liebes forsøk kan overføres direkte til brannen i As bolighus, er vanskelig å bedømme. Men konklusjonen etter bevisførselen for Høyesterett må på dette punkt være at man ikke ut fra innbrenningene i stuegulvet helt kan utelukke at de kan være skapt ved brann i bygningsplasten. Siden det dreier seg om kraftige innbrenninger, synes det imidlertid mest sannsynlig at de ikke er skapt ved forbrenning utelukkende av den meget tynne plastfolien.

De ankende parter hevder under henvisning til svimerker i gulvet at byggelampen må ha ligget oppå en nedfalt plate fra taket, og at dette viser at den er veltet ned fra bøtten etter at brannen hadde antent taket. Dette viser etter de ankende parters syn, at den white spirit som ble funnet under lampen, må ha kommet dit mens brannen pågikk, idet den ellers ville ha fordampet. - Hendelsesforløpet skulle således etter deres syn være at plastkannen myknet og revnet på grunn av strålevarme fra taket, slik at white spirit rant ca 1,5 meter uten å bli antent av strålevarme eller taknedfall. Så skal en plate fra det brennende taket ha falt ned uten å antenne white spiriten før en ny takplate falt ned og veltet lampen. Den sakkyndige, Liebe, har ansett et slikt hendelsesforløp mulig, men presisert at lampen i så fall må være veltet ned på gulvet umiddelbart etter at første takplate var falt ned. Selv om et slikt hendelsesforløp er mulig, synes det ikke sannsynlig. De foreliggende fotografier tyder heller ikke på at større deler av takplatene har falt ned på én gang.

"Sofascenariet" bygger videre på at en treseters del av en hjørnesofa sto oppstilt på høykant i husets østre gang ved portalen mot stuen og nærmest utgjorde en del av veggen mot stuen. Putene i sofaen som var løse, var tatt ut og satt ved siden av sofaen på baksiden. Over sofaen skal det ha hengt gardiner dels av kunststoff, dels av bomull. Disse skal ha vært dekket av et akrylpledd som beskyttelse. Ledningen fra kjelleren skal ha hengt over med fordelerkontakten nedpå sofasiden mot stuen. Fordelerkontakten hadde en treplate på baksiden og åpningen i retning fra gardinene. At sofaen og tekstilene har befunnet seg i østre gang under brannen, legger jeg etter bevisførselen til grunn. Om sofaen var plassert akkurat slik det hevdes, kan imidlertid synes usikkert. I brev av 24 april 1992 til overingeniør Engdahl i Norsk Brannvernforening opplyste A at sofaen sto plassert "nokså nærme åpningen inn til stuen, på høykant og med undersiden dreid noe mot åpningen inn til stuen". Dette var den første forklaring han ga om plasseringen av sofaen. Etter min mening kan det være grunn til å legge større vekt på denne forklaringen enn på As senere forklaringer og rekonstruksjon av forholdene. En slik plassering av sofaen som A opplyste om i det brev jeg har sitert, kan kanskje ikke helt utelukke at brannen kan ha oppstått slik de ankende parter hevder. Men den gjør dette alternativ svært lite sannsynlig.

Jeg legger til grunn at gardinene, pleddet og sofaen var lett antennelige og hadde de nødvendige egenskaper for å ta fyr ved gnister eller stikkflamme. Men dersom brannen oppsto der, skulle man anta at både tekstilene og sofaen i det vesentlige ville være blitt oppbrent i brannens første fase. Den daværende brannmesteren har i vitneforklaring opplyst at han observerte tekstiler som hang relativt høyt over sofaen. Tekstilene var sotete eller brent. At man i det hele tatt kunne gjenkjenne tekstiler over sofaen, harmonerer dårlig med at brannen ble utløst på denne måten.

Fordelerkontakten og ledningen fra kjelleren ble funnet på gulvet etter brannen og ble da undersøkt av politibetjent Homme. De er senere blitt borte, uklart på hvilken måte. Det er ingen holdepunkter for at politiet har fjernet dem. Tilstanden til "padda" og ledningen etter brannen har betydning i to henseender. Dersom disse ting var plassert over sofaen og tekstilene ved en eventuell brannstart der, må det antas at de ville ha vært sterkt brannskadet, og hvis det kan konstateres at ledningen i det vesentlige hadde isolasjonen i behold, kan den ikke ha ligget over sofaen slik A hevder. Dernest ville man ved undersøkelse av "padda" sammen med støpselet til arbeidslampen bedre ha kunnet vurdere sannsynligheten for at det hadde oppstått gnistdannelse.

Forsikringsselskapene hevder at fotografier viser at ledningen var intakt, bare på et kort stykke rett ved kontakten var isolasjonen brent opp. A hevder at bevisene ikke kan tolkes slik. Jeg kan ikke se at de fremlagte fotografiene gir noe klart svar på spørsmålet.

Av politidokumentene fremgår at det elektriske anlegg med fordelerkontakten ble undersøkt av politibetjent Homme som ikke fant spor etter serielysbuer eller annet som kunne sette dette i direkte tilknytning til brannen. Om fordelerkontakten er opplyst at den bar tydelig preg av at skadene skyldtes varmepåvirkning utenfra og ikke primærskader, d v s at brannen skulle ha startet der. Under bevisopptakene har Homme forklart at ledningen fra kjelleren og frem til "padda" ikke var mye brannskadet. Etter å være forevist et fotografi ville han imidlertid ikke utelukke at et stykke av ledningen nærmere "padda" var uten isolasjon. Han forklarte videre at han hadde undersøkt ledningen ved å holde den i hendene og følge den fra kjelleren til "padda". "Padda" hadde han åpnet og undersøkt. Ut fra de opplysninger som foreligger om Hommes bakgrunn, legger jeg til grunn at han som etterforsker har hatt et alminnelig godt grunnlag for slike undersøkelser som han foretok. Politidokumentene og Hommes forklaring trekker i retning av at den del av ledningen som lå over sofaen må ha vært relativt lite skadet. Dette ville i så fall utelukke "sofascenariet". Og selv om man legger til grunn at isolasjonen på omtrent en halv meter av ledningen var skadet av brannen, taler dette mot at brannen kan ha oppstått på denne måten, siden i så fall en større del av ledningen nødvendigvis må ha vært i kontakt med sofaen og tekstilene.

"Sofascenariet" forutsetter videre at det har oppstått en elektrisk feil som har ført til antennelse akkurat på det aktuelle tidspunkt. Som nevnt har Homme undersøkt ledningen uten å finne tegn til at det hadde oppstått serielysbue eller kortslutning. Antennelse ved feil i ledningen synes derfor lite sannsynlig.

En feil som har ledet til oppvarming av kontakt eller støpsel, ville i første omgang ha ført til ulmebrann i treplaten, og det ville ha tatt tid før gardinene ved platens bakside var blitt påtent.

Det aktuelle alternativ er således i tilfelle at en feil i plugg eller stikkontakt akkurat i en kort periode mens A var ute i uthuset, har ført til flammer eller gnister som har slått bakover og antent tekstilene og sofaen. Mot dette taler at ledningene og "padda" hadde vært utsatt for sterkere belastning i forbindelse med gulvsliping dagen før og samme formiddag. Byggelampen hadde dessuten stått på en times tid før brannen oppsto. Etter uttalelser fra den sakkyndige, Palmer Hanssen, kan det ha vært en feil som Homme ikke oppdaget. Det kan således ikke helt utelukkes at gardinene er blitt antent ved en elektrisk feil, men sannsynligheten er liten.

Det er som nevnt på det rene at det var relativt små skader i vegger og tak i østre gang. Hvis brannen er oppstått i sofaen, forutsetter dette brannbilde spesielle trekkforhold som allerede i den første fase har ført brannen inn i stuen hvor man finner de store skadene. A har forklart at både hoveddøren og kjellerdøren - begge mot vest - sto oppe. Han har opplyst at han reagerte på at kjellerdøren sto oppe da han kom hjem etter å ha kjørt ektefellen til noen bekjente ved 1930-tiden, idet de pleide å ha dørene lukket når de reiste fra stedet. Det dreier seg ikke om noe avsidesliggende hus, og jeg peker på at A etter egen forklaring hadde dynamitt i bolighuset, ved siden av kostbart fotoutstyr og verktøy. Dette taler etter min mening mot at han forlot huset med kjellerdøren oppe og lot den bli stående oppe da han kom hjem igjen. Derimot er det ikke usannsynlig at hoveddøren kan ha stått oppe da brannen begynte. A hevder at han lukket den da han oppdaget brannen. Dersom det bare var åpent ut gjennom kjøkken og bislag, kan det ikke ha oppstått slike trekkforhold som den angivelige brannutvikling forutsetter.

Men selv om begge dører har stått oppe, er det meget tvilsomt om det har vært trekkforhold som kan forklare denne brannutviklingen. Riktignok var døren mellom kjellertrappen og gangen ikke helt lukket, men det kan ikke ha vært trekk av betydning før etter at brannen hadde medført varmeutvikling og utstrømming av varm luft gjennom kjøkkendøren. Man må i tilfelle regne med at brannen i den første fase har stått opp over sofaen som etter det opplyste raget 1,89 m opp fra gulvet. Når gangen og trapperommet ikke ble mer skadet enn de ble, må det allerede meget tidlig ha vært en kraftig trekk, og slik trekk forutsetter en termisk utvikling som vanskelig kunne oppstå før brannen var kommet godt i gang. Sammenfatningsvis ser jeg det slik at man ikke helt kan utelukke at de nødvendige trekkforhold kan ha vært til stede, men det er en betydelig tvil også på dette punkt.

Det kan således, slik jeg ser det, ikke med absolutt sikkerhet utelukkes at brannen har startet i sofaen som følge av elektrisk feil. Det er imidlertid en rekke forutsetninger som da alle må ha vært til stede. Hver for seg er disse forutsetninger usikre og til dels meget usikre. Det dreier seg i tilfelle om et så spesielt hendelsesforløp at det samlet sett vanskelig kan sees som mer enn en teoretisk mulighet.

Siden muligheten for brann uten brannstiftelse etter dette ikke helt kan utelukkes, vil også As troverdighet være av betydning, og jeg finner grunn til å peke på at han på flere punkter har endret forklaring etter hvert som saken utviklet seg. Opprinnelig forklarte han således at han med en gang gikk til naboen for å melde brannen. Senere har han forklart at han både var inne i bislaget for å hente dynamitt og i kjelleren for å hente ut bensin før han gikk til naboen. Opprinnelig forklarte han at han hadde vært i uthuset mindre enn et kvarter før han oppdaget brannen. Senere er dette blitt en halv time. Jeg viser også til det jeg tidligere har uttalt om hans ulike forklaringer om plasseringen av sofaen i gangen.

Etter en vurdering av alle bevis som foreligger finner jeg at det ikke kan være rimelig tvil om at A har anstiftet brannen.

Lagmannsrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet jeg også er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

Jeg finner at de ankende parter må erstatte forsikringsselskapenes omkostninger for Høyesterett i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostningene er oppgitt til kr 1 360 734, herav salær kr 800 000. I tillegg kommer selskapenes del av utgiftene til de rettsoppnevnte sakkyndige, kr 43 146. Salærkravet må sees på bakgrunn av det meget betydelige omfang saken har hatt for Høyesterett med ca 50 dagers bevisopptak og prosedyre over to uker. De ankende parters omkostningsoppgave er langt høyere, også når det gjelder salær.

Jeg stemmer etter dette for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler B og A en for begge og begge for en til UNI Storebrand Skadeforsikring AS og Samvirke Skadeforsikring AS i fellesskap 1 403 880 - enmillionfirehundreogtretusenåttehundreogåtti - kroner innen 2-touker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.