HR-1996-88-B - Rt-1996-1726
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-12-20 |
| Publisert: | HR-1996-00088-B - Rt-1996-1726 (502-96) |
| Stikkord: | Strafferett, Narkotika, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1996-00088 B, snr 25/1996 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: kst statsadvokat Erik Førde) mot 1. A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae) 2. B (Forsvarer: advokat Ole A Bachke jr) |
| Forfatter: | Coward, Gjølstad, Aasland, Schei, Smith |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §34, §62 |
Borgarting lagmannsrett avsa 9 august 1996 dom med slik doms slutning:
"1. A, født xx.xx.1943, dømmes for overtredelse av straffeloven §162, første og tredje ledd jf femte ledd og straffeloven §162, første og annet ledd jf femte ledd sammenholdt med straffeloven §62 til fengsel i 8 - åtte - år.
Til fradrag i straffen går 709 - syvhundreogni - dager for utholdt varetektsarrest.
2. B, født xx.xx.1954, dømmes for overtredelse av straffeloven §162, første og tredje ledd jf femte ledd og straffeloven §162 første og annet ledd jf femte ledd sammenholdt med straffeloven §62 til fengsel i 7 - syv - år.
Til fradrag i straffen går 709 - syvhundreogni - dager for utholdt varetektsarrest.
3. I medhold av straffeloven §34 flg inndras til fordel for statskassen hos A og B til sammen USD 8.870 og NOK 18000."
Jeg nevner at saken behandles etter instansordningen slik den var før lovendringen 11 juni 1993 nr 80.
Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene. Begge de domfelte har anket over straffutmålingen.
Jeg er kommet til at ankene må tas til følge.
De domfelte - en 53 år gammel kvinne, som er brasiliansk statsborger, og en 42 år gammel mann, som er argentinsk statsborger - er funnet skyldig i grov narkotikaforbrytelse. Lagmannsretten har lagt til grunn at de har innført ca 2 kilo kokain fra Sør-Amerika til Norge i september 1994, oppbevart stoffet på et hotellrom i Oslo, og overdratt videre ca 200 gram.
Det første spørsmålet jeg må ta stilling til, er hva straffenivået generelt bør være for befatning med kokain sammenlignet med andre narkotiske stoffer. Lagmannsretten har vist til at Høyesterett flere ganger har gitt uttrykk for at befatning med kokain bør straffes strengere enn tilsvarende befatning med amfetamin, men ikke så strengt som om det hadde gjeldt heroin. I den første høyesterettsdommen som gjaldt et betydelig kvantum kokain - Rt-1986-943 - er dette straffenivået begrunnet med uttalelser fra Straffelovrådet i NOU 1982:25 om farligheten av kokain. Forsvarerne har imidlertid anført at straffutmålingen i kokainsaker generelt er blitt for streng i lys av stoffets farlighetsgrad sammenlignet med andre narkotiske stoffer.
Til belysning av dette har påtalemyndigheten innhentet en sakkyndig redegjørelse fra avdelingsoverlege, professor dr med Jørg Mørland ved Statens rettstoksikologiske institutt. I sin grundige redegjørelse gjennomgår Mørland forskjellige virkninger av kokainbruk: rusvirkning, alvorlige medisinske virkninger og farlighet ved enkeltinntak, fare for avhengighet, fare for omgivelsene og fare for skader ved langvarig gjentatt bruk. På hvert punkt sammenligner han kokain med amfetamin, og han konkluderer med at de to stoffene i mange tilfeller kan regnes som likeverdige. Det heter i konklusjonen:
"Ovennevnte oppsummering av de viktigste virkninger av kokain i sammenlikning med amfetamin gir et noe varierende resultat avhengig av hvilke forhold man velger å sammenlikne.
Vektlegger man hvilke doser som skal til for å opprettholde en sentralstimulert rus av noenlunde lik størrelse over et tidsrom på anslagsvis 6 timer, finner man at 2-3 ganger så mye kokain må til som amfetamin. Det samme vil gjelde for forhold knyttet til selve russymptomene, slik som bruk av vold under rus for eksempel. Med tanke på rusintensitet den første timen etter rusmiddelbruk, vil kokain og amfetamin være likeverdige stort sett, milligram for milligram.
Velger man å sammenlikne risikoen for overdose eller andre medisinsk skadevirkninger, samt risiko for utvikling av avhengighet, vil den sakkyndige helle mer til at i disse henseender kan kokain og amfetamin anses mer likeverdige slik at en mengde på 50 mg kokain her vil tilsvare en mengde på 50 mg amfetamin.
Det må videre tilføyes at ovennevnte sammenlikninger er stort sett basert på sniffing av kokain og intravenøs bruk av amfetamin. Sammenlikningsforholdet vil forrykkes i retning av å gjøre kokain mer virkningsfullt enn amfetamin, dersom intravenøs bruk av begge stoff legges til grunn. Sammenlikningsforholdet vil forrykkes noe i samme retning dersom kokainsniffing sammenliknes med spising av amfetamin, idet amfetamin ved denne administrasjonsmåten vil bli noe mindre effektivt enn når det injiseres.
På bakgrunn av ovennevnte diskusjon og de usikkerheter som er knyttet til denne, vil den sakkyndige komme til at kokain og amfetamin i mange tilfeller vil kunne regnes som likeverdige, regnet vektenhet for vektenhet. Det er da viktig å kjenne styrkegraden (prosent renhet) av kokain i det aktuelle beslag. Er denne 40 prosent f.eks., vil man ha en renhetsgrad som for tiden også synes å være en salgs middelrenhetsgrad for de amfetaminbeslag som gjøres. Skulle kokainrenheten i et aktuelt beslag avvike fra 40 prosent, må det foretas de nødvendige korreksjoner før sammenlikninger kan gjøres med beslag av 40 prosent amfetamin."
Aktor for Høyesterett har ikke bestridt Mørlands synspunkter, men har fremhevet andre momenter til fordel for at man strafferettslig behandler befatning med kokain strengere enn befatning med tilsvarende mengde amfetamin: Kokain er relativt lite representert i Norge, og det er viktig å holde dette stoffet ute. Fordi sniffing er den vanligste bruksmåten, vil mange også kunne ha mindre motforestillinger mot kokain enn mot stoffer som settes med sprøyte, og spredningsfaren kan dermed sies å være større. Aktor har også pekt på at kokain har en høy pris, slik at fortjenestemulighetene kan være store.
Jeg er kommet til at Mørlands redegjørelse må danne det naturlige utgangspunkt også for den strafferettslige bedømmelsen, slik at straffen for befatning med kokain legges på omtrent det nivå som er lagt for befatning med det samme kvantum amfetamin. Jeg understreker at dette innebærer en markert endring i forhold til Høyesteretts praksis i kokainsaker til nå.
Det er likevel forhold som kan tale for at straffenivået i kokainsakene bør ligge i det øvre sjikt av nivået i amfetaminsakene. Særlig peker jeg på faren for spredning til nye brukergrupper. I en avgjørelse i Rt-1996-170 ble dette momentet fremhevet som en grunn til å reagere strengt på stoffet ecstasy, som gjerne tilbys i tablettform i ungdomsmiljøer der brukerne ikke har tidligere befatning med narkotika. Liknende synspunkter har en viss vekt også for kokain, der det er sniffing som er den normale bruksmåten; man må vente at motforestillingene mot å prøve stoffet da er mindre enn når det er spørsmål om å sette sprøyter.
Det endrete utgangspunktet for vurderingen av kokainsakene generelt må føre til at straffene i vår sak settes vesentlig lavere enn lagmannsretten har gjort. Når jeg så kommer til den konkrete vurderingen, må det - i tillegg til kvantum - legges vekt på at kokainen her hadde en høy renhetsgrad - 97 til 100 prosent - og på at de domfelte ikke var rene kurerer. På den annen side har forsvarerne fremhevet at begge de domfelte har sittet usedvanlig lenge i varetekt. Frem til lagmannsrettens dom var varetektstiden for begge 709 dager. Den lange varetektstiden skyldes ikke disse domfelte, men i første rekke forhold knyttet til andre involverte i saken. Varetektsoppholdet har utvilsomt vært tungt, og jeg mener det må få betydning ved straffutmålingen.
Lagmannsretten har sett A som mer sentral i opplegget for innførselen enn B, blant annet fordi et opphold hun hadde i Norge i juli 1994 blir sett som et ledd i forberedelsen av innførselen i september samme år. Når lagmannsretten i straffutmålingen har skilt mellom de to, har retten også lagt en viss vekt på at B har erkjent forholdet fra han ble pågrepet. - Jeg ser ikke grunn til å fravike lagmannsrettens syn på forholdet mellom de to. Når straffene nedsettes vesentlig, bør imidlertid forskjellen målt i antall måneder bli mindre.
Etter disse betraktningene er jeg kommet til at straffen bør settes til fengsel i 4 år og 6 måneder for A, og til fengsel i 4 år for B. For A er varetektsfradraget nå 842 dager. B er etter lagmannsrettens dom overført til foregrepet soning og er ved overføringen godskrevet varetektsfradraget.
Jeg stemmer for denne dom:
I lagmannsrettens dom gjøres disse endringer:
1. Straffen for A settes til fengsel i 4 - fire - år og 6 - seks - måneder med fradrag av 842 - åttehundreogførtito - dager for varetektsfengsel.
2. Straffen for B settes til fengsel i 4 - fire - år.