HR-1996-95-K - Rt-1996-322
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-02-22 |
| Publisert: | HR-1996-00095-K - Rt-1996-322 (107-96) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Oppreisning, Sikkerhet for saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting Lagmannsrett LB-1995-02253 K - Høyesterett HR-1996-00095 K, jnr 32/1996 |
| Parter: | C.E.N. Resources Ltd (advokat Bengt Beverfelt) mot Svein Jønsberg |
| Forfatter: | Hellesylt, Backer, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, §156, Tvistemålsloven (1915) §182, Tvistemålsloven (1915) |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse om å gi oppreisning etter domstolloven §153 og videre kjæremål om sikkerhetsstillelse etter tvistemålsloven §182, jf overenskomst av 30 januar 1931 mellom Norge og Storbritannia.
Ved stevning av 20 desember 1994 har C.E.N. Resources Ltd, med adresse Isle of Man, reist sak mot advokat Svein Jønsberg, bosatt i Norge, med krav om erstatning på kr 265.000. I tilsvaret krevet Jønsberg at det ble stilt sikkerhet for saksomkostningene, jf tvistemålsloven §182.
Oslo byrett avsa 15 februar 1995 kjennelse med slik slutning:
"Begjæringen om at saksøker skal stille sikkerhet for saksomkostningene tas ikke til følge."
Byretten fant at det i overenskomst av 30 januar 1931 er truffet avtale mellom Norge og Storbritannia (utvidet til også å gjelde Isle of Man) om at sikkerhetsstillelse ikke kan kreves i et tilfelle som dette, jf tvistemålsloven §182 siste ledd.
Svein Jønsberg påkjærte kjennelsen ved kjæremålserklæring av 7 mars 1995. Kjæremålet ble mottatt i byretten 8 mars, og byretten sendte samme dag brev til Jønsbergs prosessfullmektig om at kjæremålet ikke var rettidig da kjennelsen ble forkynt den 20 februar 1995. Det ble gitt 2 ukers frist for bemerkninger, eventuelt til å trekke kjæremålet eller søke oppreisning for oversittelse av fristen. Brevet ble sendt til prosessfullmektigens gamle adresse, slik at det ikke ble mottatt av ham før 28 mars 1995. 29 mars sendte byretten brev til Jønsberg med frist til 7 april til å uttale seg, men da hadde Jønsberg allerede sendt begjæring om oppreisning for oversittelsen av kjæremålsfristen. Begjæringen ble mottatt i byretten 29 mars. Saksøkeren motsatte seg oppreisning og innga tilsvar til kjæremålet.
Saken ble deretter oversendt til Borgarting lagmannsrett, som 15 november 1995 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Som garanti for betaling av saksomkostninger for byretten som C.E.N. Resources Ltd. måtte bli pålagt å betale til Svein Jønsberg i sak nr. 94-08533 A/53 må C.E.N. Resources Ltd. innen 22. desember 1995 stille sikkerhet i form av bankgaranti fra norsk bank eller depositum i byretten på NOK 125000 - etthundreogtjuefemtusenkroner -.
2. Saksomkostninger ilegges ikke."
Av premissene fremgår at lagmannsretten fant at vilkårene for å gi oppreisning forelå, slik at kjæremålet kunne tas under behandling. Om forståelsen av overenskomsten av 30 januar 1931 uttalte lagmannsretten:
"Lagmannsretten finner at byretten har lagt til grunn en feilaktig forståelse av Overenskomsten, og henviser i den forbindelse til
Eidsivating lagmannsretts kjennelse inntatt i RG-1993-408. Etter overenskomstens art. 11 kan britiske statsborgere som bor i Norge eller Storbritannia ikke pålegges å stille sikkerhet i noe tilfelle hvor den annen kontraherende stats egne undersåtter ikke ville ha plikt til det. Overenskomsten er ikke til hinder for at sikkerhetsstillelse pålegges britiske borgere bosatt i Storbritannia fordi norske statsborgere bosatt i Storbritannia kan pålegges å stille sikkerhet etter tvistemålsloven §182 når de anlegger sak ved norsk domstol."
C.E.N. Resources Ltd har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, både når det gjelder oppreisningsspørsmålet og spørsmålet om sikkerhetsstillelse. Kjæremålet er supplert med et omfattende prosesskrift av 16 februar 1996. Det er i det vesentligste anført:
Når oppreisning er gitt, kan avgjørelsen bare angripes på det grunnlag at det etter loven ikke er adgang til å gi oppreisning, jf domstolloven §156 annet ledd. Etter §153 første ledd i f er det et vilkår for oppreisning at fristoversittelsen ikke er forsettlig. Det hevdes at lagmannsretten har lagt feil lovforståelse til grunn når den finner at det ikke var noe å bebreide hverken parten eller prosessfullmektigen.
Det bemerkes at byrettens kjennelse ble forkynt for prosessfullmektigen 20 februar 1995, og Jønsberg mottok kjennelsen 23 februar. Prosessfullmektigen reiste bort uten å avklare om Jønsberg ville påkjære eller ikke. Jønsberg sendte 28 februar beskjed til prosessfullmektigen om at han ønsket å påkjære. Den kjærende part anfører at det er ganske uforståelig at hverken prosessfullmektigen eller Jønsberg selv, som er praktiserende advokat, tok opp spørsmålet om når kjæremålsfristen begynte å løpe.
Det er vist til at kommunikasjonsproblemer mellom prosessfullmektig og part på grunn av reisefravær, ikke gir grunnlag for oppreisning, jf Rt-1989-802 og Rt-1986-575. Her har dessuten parten ikke forsikret seg om at beskjeden om å påkjære var kommet frem til slik tid at rettidig kjæremål kunne bli inngitt. Dette må vurderes på samme måte som saken i Rt-1988-1288, hvor det ble lagt til de kjærende parter til last at de ikke selv sørget for å få spørsmålet om adgangen til å påkjære avklaret. I foreliggende sak står man overfor en praktiserende advokat som ikke har gjort seg kjent med kjæremålsfristens utløp. Det må være på det rene at oppreisning her ikke skulle vært gitt.
Også i spørsmålet om begjæringen om oppreisning er fremsatt for sent, hevdes det at lagmannsretten har lagt feil lovforståelse til grunn når den finner at det ikke var noe å bebreide parten eller prosessfullmektigen.
Subsidiært gjøres det gjeldende at det ikke foreligger "særlige omstendigheter" som tilsier at oppreisning gis. Lagmannsretten har lagt vekt på at kjæremålet i spørsmålet om sikkerhetsstillelse kan føre frem. Den kjærende part hevder at den avgjørelsen som lagmannsretten da legger avgjørende vekt på, RG-1994-408, bygger på en uriktig rettsoppfatning.
Når det gjelder spørsmålet om sikkerhetsstillelse, gjør den kjærende part gjeldende at avgjørelsen i RG-1994-408 er direkte i strid med ordlyden i overenskomstens artikkel 11. Hvis lagmannsrettens forståelse legges til grunn, får tvistemålsloven §182 ingen selvstendig betydning. Den bygger på domisilprinsippet, slik at en saksøker som er britisk statsborger og bosatt i Norge, ikke må stille sikkerhet. Det er da vanskelig å forstå hvorfor det skulle være nødvendig å inngå en konvensjon om det samme.
Det påpekes at det ikke foreligger noen dokumentasjon for den praksis det i avgjørelsen i RG-1994-408 er lagt til grunn at følges av engelske domstoler. Det fremheves for øvrig at norske domstoler ikke ensidig kan sette seg ut over konvensjonens ordlyd under henvisning til praksis ved engelske domstoler.
Det må være en åpenbar feil at Justisdepartementets brev av 19 mars 1953 om forståelsen av artikkel 11 er betegnet som en forskrift både i Norsk Lovtidend og i lovsamlingen. Hverken tvistemålsloven eller konvensjonen gir noen hjemmel for Justisdepartementet til å gi rettledning om anvendelsen av artikkel 11 med bindende virkning for norske domstoler. Etter artikkel 12 skal problemer som måtte oppstå i forbindelse med praktiseringen av konvensjonen, løses ad diplomatisk vei. Hverken Justisdepartementet eller Utenriksdepartementet har opplysninger om at det på denne måten har vært gjort noe forsøk på å oppnå enighet om den tolking som Justisdepartementet i brevet av 19 mars 1953 fremsetter.
Det hevdes derfor at lagmannsretten har lagt til grunn en feil tolking av tvistemålsloven §182 og av artikkel 11 og 12 i sivilprosesskonvensjonen av 1931.
C.E.N. Resources Ltd har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
Svein Jønsbergs begjæring om oppreisning for oversittelse av frist for å erklære kjæremål over Oslo byretts kjennelse av 15. februar 1995 tas ikke tilfølge.
Subsidiært:
Byrettens kjennelse av 15. februar 1995, som fritar C.E.N. Resources Ltd. fra å stille sikkerhet for Svein Jønsbergs saksomkostninger, stadfestes.
I begge tilfelle:
C.E.N. Resources Ltd. tilkjennes saksomkostninger for alle retter."
I kjæremålstilsvaret bemerker Svein Jønsberg til oppreisningsspørsmålet at han reagerte så hurtig som mulig. Det kan ikke lastes ham at byretten sendte brev til hans prosessfullmektigs gamle kontoradresse.
Når det gjelder spørsmålet om sikkerhetsstillelse, hevder Jønsberg at både kjennelsen i RG-1994-408 og den påkjærte kjennelse er riktig.
Svein Jønsberg har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Svein Jønsberg tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at kjæremålet ikke kan føre fram og skal bemerke: Lagmannsrettens avgjørelse om å gi oppreisning kan bare påkjæres på det grunnlag at det etter loven ikke er adgang til å gi oppreisning, jf domstolloven §156 annet ledd. Lagmannsretten har funnet at det ikke foreligger forsettlig oversittelse av kjæremålsfristen. Dette må utvalget legge til grunn idet utvalget ikke kan se at avgjørelsen bygger på en uriktig tolking av forsettbegrepet. Videre har lagmannsretten funnet at det ikke var anledning til å begjære oppreisning før den 28 mars 1995, slik at fristen i så måte ikke var oversittet. Også dette må utvalget bygge på. Lagmannsretten kunne da gi oppreisning hvis den fant at særlige omstendigheter talte for det, jf domstolloven §153 første ledd, noe lagmannsretten har funnet var tilfelle. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har bygget sin vurdering på momenter som det ikke er adgang til å ta hensyn til. Selve den skjønnsmessige vurdering kan utvalget ikke overprøve.
I sin begrunnelse for at det kan kreves sikkerhetsstillelse uttaler lagmannsretten:
"Etter overenskomsten art. 11 kan britiske statsborgere som bor i
Norge eller Storbritania ikke pålegges å stille sikkerhet i noe tilfelle hvor den annen kontraherende stats egne undersåtter ikke ville ha plikt til det.
Overenskomsten er ikke til hinder for at sikkerhetsstillelse pålegges britiske borgere bosatt i Storbritannia fordi norske statsborgere bosatt i Storbritannia kan pålegges å stille sikkerhet etter tvistemålsloven §182 når de anlegger sak sak ved norsk domstol."
Utvalget slutter seg til dette.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Svein Jønsberg har krevd saksomkostninger. Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at han bør tilkjennes saksomkostninger for utvalget. Beløpet settes til kr 1.000.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler C.E.N. Resources Ltd, Douglas, Isle of Man til Svein Jønsberg 1.000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.