HR-1997-107-K - Rt-1997-327
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-27 |
| Publisert: | HR-1997-00107-K - Rt-1997-327 (94-97) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Vilkår for uteblivelsesdom, Strafferett, Sikring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1996-02780 K - Høyesterett HR-1997-00107 K, jnr 402/1996. |
| Parter: | A (advokat Harald Hjort v/advflm Fred Arthur Andersen) mot Staten v/Justisdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Hanne Harlem). |
| Forfatter: | Holmøy, Backer, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §345, §148, §150, §180, §344, §404, §435, §98, EMK (1999), EMK (1999) |
Saken gjelder spørsmål om vilkårene for uteblivelsesdom foreligger etter tvistemålsloven §345 1. punktum.
Ved stevning av 8 juli 1996 til Oslo byrett har A saksøkt staten v/Justisdepartementet og nedlagt slik påstand:
"1. Beslutning om sikring av A, truffet av Eidsivating statsadvokatembeter 29. juni 1994, og stadfestet av Riksadvokaten 12. september 1994, kjennes ugyldig.
2. Beslutning om fortsatt sikring av A truffet av Justisdepartementet 13. juli 1995 kjennes ugyldig.
3. Staten plikter straks å innstille alle sikringstiltak mot A og straks løslate ham, subsidiært frisikre ham, selv om dommen ikke skulle være rettskraftig, jfr. tvistemålsloven §148.
4. A tilkjennes erstatning og oppreisning fastsatt etter rettens skjønn.
5. A tilkjennes saksomkostninger, med lovens morarente til betaling skjer."
Uteblivelsesdom ble krevet avsagt i lovens tilfelle.
Fristen for Regjeringsadvokaten til å inngi tilsvar i saken ble, etter innvilget søknad om fristforlengelse, endelig satt til 11 september 1996. Tilsvaret er datert denne dato, men er innlevert til Oslo byrett 12 september 1996. I prosesskrift av 19 september 1996 har As prosessfullmektig begjært avsagt uteblivelsesdom i saken i samsvar med følgende påstand:
"1. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å betale A erstatning for økonomisk og ikke økonomisk tap med kr 300000,-.
2. Staten v/Justisdepartementet dømmes til å erstatte A saksomkostninger med kr 77250,- med tillegg av lovens morarente fra forfall til betaling skjer."
Oslo byrett avsa 1 oktober 1996 kjennelse med slik slutning:
"As krav om uteblivelsesdom mot Staten v/Justisdepartementet avvises."
Etter kjæremål fra A avsa Borgarting lagmannsrett 24 oktober 1996 kjennelse med slik slutning:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til staten v Justisdepartementet 3000 - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Etter at lagmannsrettens kjennelse forelå, og etter begjæring fra A, besluttet Oslo byrett ved kjennelse av 28 oktober 1996 å dele saken slik at forhandling og pådømmelse av erstatningskravet utsettes, jf tvistemålsloven §98 annet ledd og §150 første ledd. For sakens øvrige spørsmål avholdt Oslo byrett hovedforhandling, og avsa 15 november 1996 kjennelse og dom hvor As påstander i punktene 1 og 2 i stevningen avvises og staten for øvrig frifinnes. A dømmes til å betale statens saksomkostninger.
A har i rett tid påkjært Borgarting lagmannsretts kjennelse av 24 oktober 1996 til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i det vesentlige anført:
Lagmannsrettens kjennelse bygger på en uriktig tolking av tvistemålsloven §345, som fastsetter at uteblivelsesdom ikke kan avsies hvis den uteblitte part mangler fri rådighet over sakens gjenstand. Ifølge lovforarbeidene er uteblivelsesdom utelukket hvis den uteblitte helt mangler rådighet over sakens gjenstand, noe som ikke er tilfelle her. Staten kan fritt inngå avtaler om å betale erstatning, og følgelig er ikke §345 til hinder for å avsi uteblivelsesdom i saken. Det vises til Hov, Sivil rettergang (2 utgave 1994) side 297-298 og Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, bind II side 247.
Etter tvistemålsloven §345 må manglende fri rådighet gjelde "sakens gjenstand". Hvorvidt partene eventuelt mangler rådighet over prejudisielle tvistespørsmål er etter bestemmelsen ikke avgjørende. Ved tolkingen av §345 må det sondres prinsipielt mellom tvistegjenstand og prejudisielle spørsmål. Dette har ikke lagmannsretten gjort når den kommer at til erstatningskravet ikke er underlagt fri rådighet i den utstrekning kravet bygger på en forutsetning om ugyldig vedtak. Ugyldighetsspørsmålet er kun et prejudisielt tema. Partene har fri rådighet over "sakens gjenstand" - erstatningkravet. I saken er det ingen begrensninger for statens adgang til å omgjøre de tvingende vedtak eller avtale erstatning, jf Hov, Sivil rettergang (2 utgave 1994) side 308.
Lagmannsretten bygger på feil lovtolking i forhold til de øvrige påberopte ansvarsgrunnlag - myndighetenes lange saksbehandlingstid og manglende iverksetting av vedtak om frisikring. Dette er selvstendige ansvarsgrunnlag, uavhengige av om sikringsvedtakene er gyldige eller ikke. En faktisk sammenheng mellom disse ansvarsgrunnlag og forvaltningsvedtakene kan ikke isolert sett begrunne unnlatelse av å avsi uteblivelsesdom. Det er ikke rettskildemessig dekning for det syn at uteblivelsesdom ikke kan avsies for et erstatningskrav som står i en viss "nær indre sammenheng" med andre kravsposter som ikke er underlagt fri rådighet. Subsidiært anføres at et eventuelt unntak fra §345 i slike tilfelle, må begrenses til de tilfeller hvor kravet utelukkende er basert på at et offentligrettslig vedtak er ugyldig. I vår sak er derimot de sentrale erstatningsgrunnlag ikke basert på en forutsetning om ugyldig vedtak.
Lagmannsretten viser til at søksmålet gjelder offentlige tjenestehandlinger etter tvistemålsloven kap 30, og til at erstatningskrav med annet grunnlag enn rettsstridig forhold i tjenesten ikke kan kumuleres med søksmål etter §435, men eventuelt må reises som egen sak. Dette er en avgrensning mot såkalte private rettsforhold, og er irrelevant i nærværende sak som nettopp gjelder erstatningskrav pga rettsstridig forhold i offentlig tjeneste.
Når uteblivelsesdom ikke er avsagt vedrørende påstandene om ugyldighet og løslatelse, antas dette å være av hensyn til samfunnets behov for beskyttelse mot en antatt risiko ved at den kjærende part løslates, dvs de hensyn som begrunnet sikringen. Det er ikke riktig av lagmannsretten å ta disse hensyn i betraktning ved avgjørelsen av spørsmålet om uteblivelsesdom for erstatningskravet.
For så vidt gjelder erstatningskrav, står ikke det offentlige i noen annen stilling enn private parter, som må tåle uteblivelsesdom ved fristforsømmelse. Sanksjonshensynet blir her avgjørende. At uteblivelsesdom kan avsies i søksmål mot det offentlige, er illustrert ved kjæremålsutvalgets avgjørelse i Rt-1987-1280, som gjaldt søksmål om gyldigheten av et avgiftsvedtak. Denne avgjørelsen ble påberopt for lagmannsretten, som ikke har kommentert den.
Lagmannsretten synes å ha lagt vekt på hvorvidt en uteblivelsesdom vil være hensiktsmessig for sakens fremdrift. Dette er et irrelevant hensyn. Saksøkeren har et lovbestemt krav på uteblivelsesdom når saksøkte ikke inngir tilsvar innen fristen. Spørsmålet om uteblivelsesdom er ikke overlatt til rettens skjønn.
Såvel byretten som lagmannsretten har tolket §345 uriktig. Begge instansers kjennelser må derfor oppheves og saken hjemvises til byretten for avsigelse av uteblivelsesdom.
Dessuten er lagmannsrettens kjennelse mangelfull og uklar på flere av de ovennevnte punkter, og den etterlater tvil om loven er riktig forstått. Det foreligger således saksbehandlingsfeil som må lede til at kjennelsen oppheves.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Byrettens og lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til byretten for avsigelse av uteblivelsesdom.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 4000,-, med tillegg av rettsgebyr."
Staten v/Justisdepartementet har tatt til motmæle og i det vesentlige anført:
Det foreligger verken lovtolkingsfeil eller saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens kjennelse.
På grunn av den nære sammenheng mellom erstatningskravet og spørsmålet om sikringsvedtakenes gyldighet, er det riktig å avvise begjæringen om uteblivelsesdom. En uteblivelsesdom kan ikke avsies når de prejudisielle forhold ikke er undergitt fri rådighet. Dette vil stride mot domstolens plikt til å anvende rettsreglene korrekt. Så lenge det foreligger et forvaltningsvedtak som ikke allerede er underkjent ved dom, og som heller ikke vil kunne underkjennes i samme uteblivelsessak, vil retten ikke kunne legge til grunn at vedtaket likevel er ugyldig og gir grunnlag for erstatning. I vår sak, hvor byrettens frifinnende dom i forhold til påstandene om ugyldighet og løslatelse foreligger, vil for øvrig et prejudisielt standpunkt om ugyldighet stride mot noe vitterlig og følgelig ikke kunne legges til grunn for en uteblivelsesdom, jf tvistemålsloven §344 annet ledd.
Selv om det her dreier seg om en sak med krav om penger - erstatning - kan ikke retten legge til grunn et ansvarsgrunnlag som retten ikke i uteblivelsesdommen har adgang til å prøve. Retten skal foreta en korrekt rettsanvendelse, og kan ikke tvinges til å legge til grunn et rettslig forhold - at vedtaket er ugyldig - som den ikke har anledning til å gå nærmere inn på. Slik sett blir situasjonen tilsvarende der saksøker pretenderer uaktsomhet, men saksfremstillingen ikke gir grunnlag for å vurdere om uaktsomhet som pretendert foreligger.
Det må være riktig når lagmannsretten har avvist kravet om uteblivelsedom også i forhold til de andre påberopte ansvarsgrunnlag for erstatning - urimelig lang saksbehandlingstid og manglende iverksetting av frisikringsvedtak - idet disse grunnlag er nært knyttet til resten av søksmålet. Det vil være umulig for domstolen å foreta en korrekt rettsanvendelse forsåvidt gjelder disse krav, når det viktige spørsmål om sikringsvedtaket er ugyldig er unndratt prøving i uteblivelsesdommen. Kravet til årsakssammenheng og økonomisk tap vil nettopp være avhengig av om sikringsvedtaket er gyldig eller ikke.
Et viktig hensyn bak reglene om uteblivelsesdom er hensynet til sakens fremdrift. En adgang til å avsi uteblivelsesdom for enkelte krav i et søksmål, slik den kjærende part går inn for, vil motvirke dette hensyn. Saken vil vanskeliggjøres ved at uteblivelsesdom er avsagt for et av kravene, mens saken må fremmes på vanlig måte forsåvidt gjelder andre. Dette ville antakelig åpne for en rekke prosessuelle problemer i den videre behandling.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse avsagt etter kjæremål. Kjæremålsutvalget har da begrenset kompetanse etter tvistemålsloven §404. Kjæremålet gjelder i dette tilfelle lagmannsrettens tolking av tvistemålsloven §345, og dessuten lagmannsrettens saksbehandling - uklare og mangelfulle kjennelsesgrunner.
Kravet på uteblivelsesdom etter tvistemålsloven §345 gjelder påstanden om erstatning. Erstatningskravet bygger på at sikringsvedtakene er ugyldige, og på urimelig lang saksbehandlingstid og manglende iverksetting av frisikring.
Utgangspunktet for lagmannsrettens vurdering i forhold til tvistemålsloven §345 er at uteblivelsesdom ikke kan kreves for de punkter i påstanden som gjelder vedtak om sikring og løslatelse. Dette må etter utvalgets mening være utvilsomt. Uteblivelsesdom er da heller ikke krevet for disse påstandspunkter.
Utvalget er enig med lagmannsretten i at uteblivelsesdom heller ikke kan kreves for erstatning på det grunnlag at disse vedtak er ugyldige. Man viser på dette punkt til lagmannsrettens begrunnelse.
Utvalget er videre enig i at uteblivelsesdom vil være avskåret også for erstatningskrav på annet grunnlag som har en nær sammenheng med den del av søksmålet som det ikke kan avsis uteblivelsesdom for. Hvorvidt en slik sammenheng er til stede, beror på en bevisvurdering og konkret rettsanvendelse som ikke kan prøves ved videre kjæremål.
Kjennelsen i Rt-1987-1280 som den kjærende part viser til, har etter utvalgets mening ikke betydning for den foreliggende sak.
Lagmannsrettens uttalelse vedrørende tvistemålsloven §435 har ikke betydning for resultatet, og man går ikke nærmere inn på denne del av lagmannsrettens kjennelse.
Lagmannsrettens vurdering av behovet for sanksjoner mot det offentlige for fristoversettelse og hensiktsmessigheten av en uteblivelsesdom i et tilfelle som dette, gjelder først og fremst forholdet til EMK artikkel 5 nr 4 som var påberopt for lagmannsretten.
Utvalget kan ikke se at det er noen mangler av betydning ved lagmannsrettens kjennelsesgrunner.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Den kjærende part pålegges saksomkostninger også for kjæremålsutvalget etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd.
Saksomkostningene settes til 4 000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til staten v/Justisdepartementet 4.000 - firetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.