HR-1997-13-A - Rt-1997-403
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-03-19 |
| Publisert: | HR-1997-00013-A - Rt-1997-403 (102-97) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00013 A, nr 188/1996 |
| Parter: | Staten v/Justisdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Tolle Stabell) mot A (Advokat Ole Jakob Bae) |
| Forfatter: | Aasland, Backer, Lund, Stang Lund, Flock |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, Tvistemålsloven (1915) §380, §392 |
Saken gjelder fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner etter lov 19 mars 1965 nr 3 §1.
A møtte til sesjon i 1991. På et spørreskjema krysset han av for at han ønsket siviltjeneste. I januar 1993 begynte A avtjening av militærtjeneste. Etter fem måneder søkte han om å få bli overført til siviltjeneste, og begrunnet dette med en sterk personlig pasifistisk overbevisning. A ble etter dette dimittert. Etter avhør anbefalte politiet søknaden om siviltjeneste, men Justisdepartementet avslo den i november 1993. A var ikke villig til å avtjene militærtjenesten, og han ble i juli 1994 stevnet av staten ved Justisdepartementet med påstand om at vilkårene for fritak ikke forelå. Oslo byrett avsa 24 februar 1995 dom med slik slutning:
"Vilkårene for å frita A for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr 3 er ikke til stede."
A anket dommen til Eidsivating lagmannsrett, nå Borgarting lagmannsrett, som 1 mars 1996 avsa dom med slik slutning:
"Vilkårene for å frita A, født xx.xx.1972, for militærtjeneste etter lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 er oppfylt."
Lagmannsretten fant at de reservasjoner som A tok med hensyn til egen voldsanvendelse, måtte sies å ligge innenfor det som godtas. Retten ga imidlertid til kjenne tvil om hvorvidt hans holdning til andres voldsutøvelse, herunder opprettholdelse av et militært forsvar og andres deltakelse i dette, virket diskvalifiserende i forhold til fritak.
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter framgår av byrettens og lagmannsrettens dommer.
Staten v/Justisdepartementet har i rett tid anket lagmannsrettens dom til Høyesterett, idet det gjøres gjeldende at A med urette er fritatt for militærtjeneste. Det hevdes prinsipalt at lagmannsrettens avgjørelse hviler på en uriktig anvendelse av loven, subsidiært at domsgrunnene er mangelfulle. Ankesaken er besluttet behandlet skriftlig, jf tvistemålsloven §380, og slik at behandlingen er begrenset til spørsmålet om stadfestelse av lagmannsrettens dom eller opphevelse i medhold av tvistemålsloven §392 annet ledd.
Statens anførsler kan gjengis slik:
Lovens vilkår for fritak er at den vernepliktige ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Dette innebærer at den vernepliktige må ha en konsekvent pasifistisk grunnholdning. Holdningen må bygge på en generell imperativ norm som medfører at den vernepliktige ikke bare selv nekter å gjøre militærtjeneste av noen art, men også tar avstand fra andres militærtjeneste. Ut fra en konsekvent pasifistisk holdning må det være like uriktig at andre gjør militærtjeneste og dermed kan ta liv, som at en selv gjør det. Det vises til to dommer avsagt av Høyesterett 23 april 1996 inntatt i henholdsvis Rt-1996-509 og Rt-1996-513.
A nekter selv å gjøre militærtjeneste, men han tar ikke avstand fra at andre gjør det. Lagmannsretten har i sin dom blant annet beskrevet As syn slik at han mener at Norge bør ha et ikkevoldelig forsvar. Dersom dette er umulig, bør deltakelse i forsvaret bygge på frivillighet. Han tar imidlertid ikke avstand fra at andre tjenestegjør i forsvaret. Videre har han gitt uttrykk for at han aksepterer intervensjonen i krigen mellom Irak og Kuwait.
Lagmannsrettens dom hviler derfor på en uriktig rettsanvendelse, idet A med sitt syn ikke fyller kravet i fritakingsloven §1 om alvorlig overbevisning.
Fra statens side presiseres det at ankesakens ramme etter tvistemålsloven §380 er begrenset til at Høyesterett prøver lagmannsrettens rettsanvendelse på grunnlag av det faktum lagmannsretten har lagt til grunn i sin dom. Eventuell uenighet om hva som er As syn på bl a det norske forsvaret og andres deltakelse i det, er ikke tema for Høyesterett, med mindre man finner at lagmannsrettens beskrivelse av hans oppfatning er uklar eller mangelfull. I så fall kan det foreligge saksbehandlingsfeil. Det ligger utenfor sakens ramme å supplere det faktum lagmannsretten bygger på. Staten har lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens dom oppheves og saken hjemvises til ny behandling for lagmannsrett."
Ankemotpartens, As, anførsler kan gjengis slik:
Lagmannsrettens dom er riktig, og den bygger på korrekt lovanvendelse. Det vises til lagmannsrettens dom der As syn blant annet er gjengitt slik:
"Selv mener han at Norge må ha et ikkevoldelig forsvar. Han respekterer imidlertid at de som har en annen mening, har en demokratisk rett til å ytre sin mening ved å delta i forsvaret. Det er likevel ikke riktig å si at han akseptrerer dette; han godtar ikke deltakelse i forsvaret i den forstand at han gir sin tilslutning til at andre deltar."
Det A gir uttrykk for, er at så lenge det foreligger et flertall i
Norges befolkning for å ha et militært forsvar, respekterer han dette som et utslag av det demokratiske system, og også at andre enn han selv deltar. As grunnsyn er imidlertid at Norge ikke bør ha et militært forsvar og at andre personer ikke bør delta i forsvaret. Han gir ikke sin tilslutning til at andre deltar, men innrømmer andre en rett til å mene og handle annerledes enn ham selv. Dette er en demokratisk betinget toleranse; å akseptere andres syn og handlinger til tross for at de strider mot ens egen grunnleggende holdning. A mener ikke at det er riktig av andre å delta i et militært forsvar. Hans sak skiller seg derfor avgjørende fra de nevnte dommene fra 1996, idet de vernepliktige der mente det på visse vilkår var riktig med bruk av militærmakt. Ved disse dommene er det ikke avgjort at det kreves en misjonerende militærnekting for å kunne fritas. Militærnekteren som krever respekt for sitt eget standpunkt, må med rette kunne respektere og tolerere en annen oppfatning, uten at han derved faller utenfor fritaksgrunnene.
Når det gjelder spørsmål vedrørende intervensjonen i Kuwait, går A ikke lenger enn det som ble godtatt av Høyesterett i Hokstadsaken, Rt-1969-1285 på side 1291, der det henvises til andre folks våpenbruk under andre forhold. Det er lagt ned slik påstand:
"Lagmannsrettens dom stadfestes."
Høyesterett bemerker at det som skal prøves, er om lagmannsrettens dom bygger på riktig rettsanvendelse, eventuelt om domsgrunnene er mangelfulle. Rammen for Høyesteretts prøving er trukket opp slik at det bare kan bli tale om stadfestelse eller opphevelse av lagmannsrettens dom.
Det fremgår av lagmannsrettens domsgrunner at A ut fra sin alvorlige overbevisning ikke selv kan delta i våpenbruk som har karakter av militærtjeneste. Det springende punkt i saken er om hans holdning til andres våpenbruk er til hinder for fritakelse.
Betydningen av den vernepliktiges holdning til andres våpenbruk var det sentrale tema i Høyesteretts to dommer i Rt-1996-509 og Rt-1996-513. Sakene ble behandlet i sammenheng, og dommene ble avsagt 23 april 1996, altså etter lagmannsrettens dom i den foreliggende sak.
I saken i Rt-1996-509 ble det blant annet uttalt:
"Det må i saken her legges til grunn at Henriksen ikke selv finner å kunne delta i militær virksomhet av noen art, verken i det norske forsvar eller i internasjonalt organiserte styrker. Det særlige spørsmål som saken reiser er om dette er tilstrekkelig til å begrunne fritak når han ikke samtidig tar avstand fra enhver form for militær virksomhet og andres deltakelse i denne. Dette kan ikke ses å ha vært et avgjørende tema i noen militærnektersak som tidligere har vært avgjort av Høyesterett.
Lovens ordlyd gir etter min mening ikke noe klart svar på spørsmålet. Vilkåret om å ikke kunne gjøre militærtjeneste av noen art, er isolert sett oppfylt. Men det gjenstår å ta standpunkt til om nektelsen kan sies å være begrunnet i en "alvorlig overbevisning" i lovens forstand. Da vil man, slik jeg ser det, måtte gå tilbake til spørsmålet om den vernepliktige her har en grunnleggende pasifistisk holdning. Det er, som nevnt, en slik holdning som kreves for å fylle fritaksvilkåret i loven. Her vil jeg innskyte at sterk uvilje mot å ta liv ikke i seg selv innebærer en pasifistisk holdning. De aller fleste vernepliktige vil utvilsomt ha meget sterke motforestillinger mot å ta liv. De aksepterer likevel at landet må ha et forsvar, og tar selv konsekvensene av dette ved å gjøre militærtjeneste, som kan medføre at de blir nødt til å ta liv i en eventuell krig.
Jeg kan ikke se det annerledes enn at vilkåret om en grunnleggende pasifistisk holdning som fritaksgrunn, må ha en videre rekkevidde enn at det bare for militærnekteren personlig framstår som uriktig å gjøre militærtjeneste. I motsatt fall synes nektelsen å være begrunnet i en individuell, subjektiv norm, uten base i et normsystem som forutsettes å ha mer allmenn gyldighet. Dette stemmer dårlig med det ideelle grunnlag - av religiøst, moralsk eller politisk karakter - som den pasifistiske grunnholdningen er forutsatt å bygge på. Ut fra en konsekvent pasifistisk holdning må det være like uriktig at andre gjør militærtjeneste og dermed kan ta liv, som at en selv gjør det. Det kan i denne henseende heller ikke være avgjørende om tjenesten er basert på frivillighet eller på tvungen verneplikt."
Uttalelsene er i den påfølgende avgjørelse, Rt-1996-513, sammenfattet derhen at overbevisningen må ha "det innhold at det tas avstand fra andres utførelse av militærtjeneste".
Det kan imidlertid være et spørsmål hva som ligger i at den vernepliktige må ta avstand fra at andre utfører militærtjeneste. Spørsmålet illustreres ved det lagmannsretten i den foreliggende sak uttaler om As syn på andres deltakelse i Norges militære forsvar:
"Selv mener han at Norge må ha et ikkevoldelig forsvar. Han respekterer imidlertid at de som har en annen mening, har en demokratisk rett til å ytre sin mening ved å delta i forsvaret. Det er likevel ikke riktig å si at han aksepterer dette; han godtar ikke deltakelse i forsvaret i den forstand at han gir sin tilslutning til at andre deltar."
Høyesterett finner at det som her er uttalt, ikke er til hinder for at A kan fritas. Kravet om at den vernepliktige må ta avstand fra andres utførelse av militærtjeneste, kan - anvendt på tjeneste i det norske forsvar - ikke strekkes lenger enn til at han finner det uriktig at landet har et militært forsvar og at andre gjør tjeneste i dette. Det kan ikke virke diskvalifiserende at den vernepliktige respekterer at andre har en annen oppfatning enn han selv, og at de - når landet har et forsvar - ut fra sin oppfatning velger å gjøre militærtjeneste. En strengere forståelse av vilkårene for fritakelse kan ikke anses å følge av de to nevnte høyesterettsdommer.
Imidlertid inneholder lagmannsrettens dom andre uttalelser som kan synes å tyde på at A i visse situasjoner anser det riktig å gripe til militære aksjoner. Det heter således at han - siden Irak hadde angrepet et langt mindre naboland - aksepterer de flernasjonale styrkers intervensjon i Kuwait, selv om han selv ikke kunne ha deltatt. Han synes også å godta at FN-styrker bruker våpenmakt for å få frem forsyninger til nødstedte, men vegrer seg riktignok mot å anse dette som en militæraksjon. Slik hans syn er beskrevet i lagmannsrettens dom, synes det iallfall tvilsomt om han tar så konsekvent avstand fra andres våpenbruk som loven krever, og således om lagmannsretten har bygd på riktig rettsoppfatning.
Høyesterett finner etter dette at lagmannsrettens dom må oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling, jf tvistemålsloven §392 annet ledd.
Avgjørelsen er enstemmig.
Domsslutning:
Lagmannsrettens dom oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten til fortsatt behandling.