HR-1997-18-A - Rt-1997-527
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-01 |
| Publisert: | HR-1997-00018-A - Rt-1997-527 (149-97) |
| Stikkord: | Helserett, Refusjon, Forvaltningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00018 A, nr 213/1995 |
| Parter: | Oslo kommune (Kommuneadvokaten v/advokat Ragnar Eldøy - til prøve) mot Hans G Falkenberg (Advokat Morten Steenstrup) |
| Forfatter: | Coward, Gussgard, Hellesylt, Lund, Sinding-Larsen |
| Lovhenvisninger: | Sykehusloven (1969) §12, §15, §1, Grunnloven (1814) §101, Tvistemålsloven (1915) §180, Prisloven (1953) §22, Folketrygdloven (1966) §2-5, §19, §3, §4, LOV-1983-06-03-55, LOV-1995-12-22-86 |
Saken gjelder rett til refusjon fra Oslo kommune til et privat røntgeninstitutt.
Refusjon ble ved en endring av sykehusloven i 1983 gjort avhengig av statlig godkjenning av instituttet og dessuten avtale med fylkeskommunen, men det ble gjort unntak for institutter som var i drift 1 april 1984. Hovedspørsmålet for Høyesterett er om den retten til refusjon fra fylkeskommunen som tilkom et røntgeninstitutt opprettet før dette tidspunkt, kunne følge med ved en privat avtale om overdragelse av instituttet, uavhengig av godkjenning fra offentlige myndigheter. - Jeg nevner at lovreglene om refusjon for utgifter til røntgeninstitutter er endret flere ganger senere, sist i desember 1995.
Instituttet i vår sak - Lambertseter Røntgeninstitutt - ble opprettet omkring 1958 av lege Johan Arthur Berstad. Det er på det rene at han hadde rett til refusjon. Driften var etter hvert redusert på grunn av Berstads alder og helse, og i 1986 - antakelig i juni - ble instituttet solgt til lege Hans G Falkenberg. Berstads husleieavtale utløp i juni 1986 og ble ikke forlenget, og Falkenberg kom ikke i gang med drift. Fra juni 1986 og fremover hadde Falkenberg ved sin advokat en omfattende brevveksling med Oslo kommune, Sosialdepartementet og Helsedirektoratet om retten til refusjon. Jeg nevner her bare at kommunen i brev 23 desember 1987 uttalte at den anså det tidligere institutt for nedlagt, og at kommunen ikke ville inngå avtale om refusjon av utgifter til et nytt røntgeninstitutt. I møte 19 april 1988 ga kommuneadvokaten uttrykk for at overdragelsen krevde kommunal godkjennning dersom erververen skulle ha rett til refusjon. I brev 12 april og 21 september 1988 uttalte Helsedirektoratet at virksomheten ikke hadde hatt den kontinuitet som var nødvendig for å unngå at det ble stilt krav om ny godkjenning. - Av forskjellige grunner - blant annet uenigheten med kommunen om refusjonsretten - har Falkenberg aldri kommet i gang med drift av instituttet.
Falkenberg reiste ved stevning 30 april 1991 sak for Oslo byrett mot Oslo kommune med påstand om at han hadde rett til refusjon og erstatning. Ved byrettens dom 22 januar 1993 ble kommunen frifunnet. Når det gjaldt kravet om refusjon, var byrettens begrunnelse at det manglet godkjenning fra de statlige myndigheter, som - slik jeg har nevnt - var kommet til at det ikke hadde vært kontinuerlig drift av instituttet. Domsslutningen lyder slik:
"1. Oslo kommune frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Falkenberg anket til Eidsivating lagmannsrett, som i dom 27 mars 1995 ga ham medhold. Lagmannsretten kom til at røntgeninstitutter som var i drift før 1 april 1984, kunne overdras med de rettigheter som følger av lov og forskrifter for slike institutter. Lagmannsretten mente videre at Falkenberg ikke kunne ha tapt noen rettigheter på grunn av manglende drift av instituttet. Domsslutningen lyder slik:
"1. Hans G Falkenberg har rett til refusjon fra Oslo kommune etter de regler som gjelder for røntgeninstitutt som var i drift før 1 april 1984.
2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Oslo kommune til Hans G Falkenberg 176.249 - etthundreogsyttisekstusentohundreogførtini - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Det nærmere saksforholdet og partenes anførsler for byretten og lagmannsretten fremgår av dommene.
Oslo kommune har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Anken gjelder rettsanvendelsen. For byretten og lagmannsretten gjorde kommunen gjeldende anførsler - blant annet at driften ved instituttet var opphørt da overdragelsen skjedde - som ikke er opprettholdt for Høyesterett, idet kommunen viser til ønsket om å avgrense saken. I kommunens anke til Høyesterett ble hovedspørsmålet dermed begrenset til om de rettighetene som sykehusloven knyttet til et røntgeninstitutt opprettet før 1 april 1984, kunne overføres ved en privat avtale om overdragelse av instituttet, uavhengig av offentlig godkjenning.
Under saksforberedelsen for Høyesterett utvidet Falkenberg påstanden slik at den også omfatter hans rett til avtale med kommunen etter forskrift 7 februar 1996, som er gitt i tilknytning til lovendringen fra desember 1995. Kommunen krevde denne utvidelsen avvist, men ved kjennelse 6 februar 1997 av Høyesteretts kjæremålsutvalg ble kravet om avvisning ikke tatt til følge.
Den ankende part, Oslo kommune, har anført:
Det er ikke grunnlag for lagmannsrettens tolking - at retten til refusjon for utgifter til røntgeninstitutter etablert før 1 april 1984 kan overdras ved avtale mellom private parter.
Det alminnelige forvaltningsrettslige utgangspunkt er det motsatte: Begunstigelser fra det offentlige kan ikke overdras ved privat avtale uavhengig av offentlig godkjenning, med mindre noe annet følger av et særskilt rettsgrunnlag. Dette er i teorien lagt til grunn av blant andre Eckhoff og Castberg, og er knyttet til Høyesteretts kjennelse i Rt-1911-282. Noe særskilt rettsgrunnlag som kan begrunne unntak, foreligger ikke i vår sak.
Ordlyden i sykehusloven etter lovendringen fra 1983 sier ikke noe om adgangen til å overdra retten til refusjon. Det samme gjelder forskriften 10 august 1984 som ble gitt i tilknytning til lovendringen. At loven terminologisk knyttet tilskuddsretten til røntgeninstituttet, medfører åpenbart ikke at tilskuddsretten var løsrevet fra det rettssubjektet som drev virksomheten. Forarbeidene til lovendringen i 1983 omtaler ikke noe sted spørsmålet om rett til overdragelse, og gir dermed ikke noe grunnlag for å fravike det forvaltningsrettslige utgangspunktet.
Grunnloven §101 forbyr at noen får tildelt nye og varige næringsprivilegier, og lagmannsrettens lovtolking strider mot denne bestemmelsen, både som tolkingsprinsipp og som lovgivningsskranke.
At den nevnte forvaltningsrettslige hovedregelen skal følges, styrkes også av prisloven §22, som gjaldt på overdragelsestidspunktet, og som satte forbud mot overdragelse mot vederlag av "lisenser eller andre godkjenninger". Når denne bestemmelsen ikke er nevnt i forarbeidene til endringene i sykehusloven i 1983, er det et tolkingsmoment for at retten til refusjon ikke kunne overdras ved privat avtale.
Det er ingen rettspraksis i motsatt retning, bortsett fra enkelte ikke rettskraftige underrettsdommer. Disse har liten rettskildemessig vekt. Det samme gjelder lovtolkinger fra Sosialdepartementet og Helsedirektoratet og forvaltningspraksis basert på en uriktig lovtolking. At staten her ikke kan binde kommuner og fylkeskommuner, følger av legalitetsprinsippet, av prinsippet om kommunalt selvstyre og av konvensjonsforpliktelser om å respektere dette selvstyret.
Når det gjelder reelle hensyn, ønsket man ved overgangsregelen som kom inn i sykehusloven ved lovendringen i 1983, å verne de daværende institutteierne. Men dette hensynet til etablerte virksomheter - en ressurssterk gruppe med en meget sterk interesseorganisasjon bak seg - kan ikke føre til at også nye eiere skal stilles bedre. Konsekvensen av lagmannsrettens tolking vil være at retten til offentlig refusjon blir gjort til handelsvare, noe som vil undergrave den kontrollen man mente å innføre ved lovendringen.
Ankemotpartens anførsel om at kommunen har godkjent overdragelsen, kan ikke føre frem. Et brev fra kommunen 25 juni 1986 gjelder ikke retten til refusjon fra kommunen, men spørsmål om godkjenning av drift etter §7 og §8 i forskriften av 1984. Kommunen har heller ikke senere gitt samtykke - verken eksplisitt eller implisitt. Denne anførselen er for øvrig først fremsatt i et prosesskrift for Høyesterett fra januar 1996, og man måtte vente at Falkenberg hadde sagt fra langt tidligere hvis han hadde ansett kommunen bundet fra 1986 av.
Ankemotpartens utvidete påstand er bare aktuell dersom lagmannsrettens dom stadfestes, og drøftelsen av den er dermed subsidiær fra kommunens side.
Falkenberg oppfyller imidlertid ikke noen av de to krav som §5-1 i forskriften 7 februar 1996 stiller som vilkår for refusjon fra kommunen. Han har for det første ikke rett til refusjon fra folketrygden, jf Helsedirektoratets brev fra 1988 om at det dreier seg om ny virksomhet, som krever godkjenning. For det andre oppfyller Falkenberg ikke kravet om et minstenivå på 60 000 kroner som gjennomsnittlig refusjon i 1994 og 1995, ettersom det ikke har vært noen virksomhet ved instituttet. Det er for øvrig også usikkert om dette nivået ville blitt nådd om han hadde hatt rett til refusjon; da måtte han ha innarbeidet seg på nytt i konkurranse med andre.
Oslo kommune har nedlagt slik påstand:
"1. Oslo kommune frifinnes.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotparten, Hans G Falkenberg, har anført:
Det prinsipale grunnlag for Falkenbergs rett til refusjon er at Oslo kommune må anses for å ha gitt ham samtykke til å drive instituttet videre. I brev 25 juni 1986 skrev kommunen at det lå til Sosialdepartementet å ta stilling til krav om eierskifte, og at kommunen ikke hadde innvendinger mot flytting av instituttet forutsatt at det skjedde innen samme distrikt. Helsedirektoratet uttalte så i brev 2 oktober 1986 at loven ikke var til hinder for overdragelse, og dermed måtte kommunen være endelig bundet til å godta overdragelsen. Det var altså for sent da kommunen senere skiftet standpunkt. Kommunen tok etter hvert opp spørsmål om manglende kontinuitet i driften, men dette spørsmålet omfattes ikke av kommunens anke. - At Falkenberg ikke tidligere har tatt opp anførselen om at kommunen har godkjent overdragelsen, skyldes den utvikling saken har hatt.
Drøftelsen av om overdragelsen må godkjennes av kommunen - en anførsel kommunen først fremsatte i april 1988, to år etter at saken ble tatt opp - blir etter dette subsidiær for Falkenberg.
Heller ikke her kan imidlertid kommunens syn vinne frem. I sykehusloven ligger en status for denne typen røntgeninstitutter, og denne status endres ikke ved overdragelse. Lovens ordlyd trekker i denne retning, ettersom rettighetene er knyttet til røntgeninstitutt, ikke til innehaveren av instituttet. Det kan også sluttes antitetisk fra andre bestemmelser i helselovgivningen, blant andre sykehusloven §4 siste ledd siste punktum. Denne bestemmelsen kom inn ved lovendringen i 1983 som også omfattet røntgeninstituttene, og den setter uttrykkelig forbud mot overdragelse av avtaler nevnt i denne paragrafen. Også lovforarbeidene og lovhistorien viser at lovgiver bevisst har valgt ikke å begrense retten til overdragelse. I den betydelige lovgivningsaktivitet som har vært på dette området senere, er ikke overdragelsesspørsmålet berørt, noe som hadde vært naturlig dersom man mente at det eksisterte et forbud mot overdragelse.
Kommunens henvisning til Grunnloven §101 kan åpenbart ikke føre frem. Allerede det at sykehusloven system for refusjon til røntgeninstitutter ble endret i 1995, viser at det ikke har vært tale om evigvarende rettigheter for instituttene. Også prisloven §22 er lite relevant; bestemmelsen omtaler ikke den typen status det her gjelder, og sykehusloven har sitt eget system, som må gå foran.
Forvaltningspraksis må tillegges betydelig vekt her. Det har vært en utbredt og varig praksis fra Sosialdepartementet og Helsedirektoratet, senere Statens helsetilsyn, om at overdragelse ikke trenger godkjenning.
Både praktiske hensyn og rimelighetshensyn taler for at refusjonsretten ikke faller bort ved overdragelse. Eierne ville ellers ikke kunne forutberegne sin stilling, og ville vanskelig kunne investere i nytt utstyr m v. Man ville dessuten få store praktiske vansker i tilfellene der det er flere eiere av samme institutt.
Kommer Høyesterett til at Falkenberg urettmessig er nektet en status han hadde krav på, må det være en tilsvarende plikt for kommunen til å gi ham refusjon, eller avtale etter det nye systemet. Det er ikke tvilsomt at kravet i forskriften av 1996 §5-1 om minsterefusjon på 60 000 kroner ville vært oppfylt. Når det gjelder kravet i forskriften om rett til refusjon fra folketrygden, har lagmannsretten kommet til at det ikke var noe brudd i driften som ga grunnlag for å nekte refusjon, og dette må da legges til grunn.
Hans G Falkenberg har nedlagt slik påstand:
"1. Hans G. Falkenberg hadde frem til 1. juli 1996 rett til refusjon fra Oslo kommune etter de regler som gjaldt for røntgeninstitutt som var i drift før 1. april 1984.
2. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, domsslutningen pkt. 2 stadfestes.
3. Hans G. Falkenberg har rett til avtale med Oslo kommune i.h.t. forskrift om finansiering av private medisinske laboratorier og røntgeninstitutt av 7. februar 1996.
4. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Mitt syn på saken:
Jeg er - under en viss tvil - kommet til at anken ikke kan føre frem. På samme måte som lagmannsretten er jeg kommet til at røntgeninstitutter i drift før 1 april 1984 kunne overdras uten at retten til refusjon fra fylkeskommunen - her Oslo kommune - var avhengig av noen offentlig godkjenning.
Reglene om refusjon til røntgeninstitutter finnes i sykehusloven med forskrifter. Refusjonsordningen ble endret ved lov 3 juni 1983 nr 55, som trådte i kraft 1 april 1984. Refusjon skulle fra da av gis dels fra folketrygden, dels fra fylkeskommunen, og hovedregelen var at refusjon var avhengig av både statlig godkjenning etter sykehusloven §3 og avtale med fylkeskommunen. Formålet med endringen var å gi det offentlige bedre styring og bedre muligheter for budsjettering. For igangværende røntgeninstutter ble det imidlertid gitt en overgangsordning, som fremgår av en bestemmelse i sykehusloven §1 første ledd nr 3 om at loven gjelder for blant annet "medisinske laboratorier og røntgeninstitutt som var i drift før 1. april 1984". Forskrift 10 august 1984 om medisinsk laboratorium og røntgeninstitutt fastsatte i §5 at røntgeninstitutt som var i drift 1 april 1984, var å anse som godkjent helseinstitusjon, som skulle tas med på helseplanen for den fylkeskommunen der instituttet var lokalisert. Det fulgte dermed av lovens §12 første ledd, slik den da lød, at slike røntgeninstitutter uten videre hadde rett til refusjon, dels fra folketrygden, dels fra fylkeskommunen. Oslo kommune likestilles i denne forbindelse med fylkeskommuner, jf sykehusloven §19.
Som jeg har nevnt innledningsvis, er de relevante bestemmelsene endret senere, sist ved lov 22 desember 1995 nr 86. Sykehusloven §12 første ledd 3. punktum fastsetter nå at refusjon fra fylkeskommunen for utgifter til laboratorie- og røntgentjenester alltid er avhengig av avtale med fylkeskommunen. I forskrift 7 februar 1996 om finansiering av private medisinske laboratorier og røntgeninstitutt er det likevel i §5-1 gitt overgangsbestemmelser, som på nærmere vilkår gir eksisterende laboratorier og institutter rett til avtale med fylkeskommunen i en overgangsperiode.
Jeg er enig med Oslo kommune i at det generelle utgangspunktet er at begunstigelser fra det offentlige ikke kan overdras ved privat avtale uavhengig av godkjenning fra det relevante offentlige organ. Jeg antar at dette må være utgangspunktet også ved overdragelse av begunstigelsen sammen med en forretning. Mer enn et utgangspunkt er dette likevel ikke. Jeg nevner her at den begunstigelsen vår sak gjelder, er av en noe spesiell karakter - den innebærer ikke at man er gitt en tillatelse eller liknende etter en konkret vurdering, men at man i loven er unntatt fra det kravet om konkret godkjenning og avtale som gjelder for andre.
Når det gjelder de rettskildefaktorene som kommer inn i vår sak, finner jeg relativt liten veiledning i lovens ordlyd og forarbeider. Jeg legger ikke særlig vekt på at sykehusloven - i §1 første ledd nr 3, §12 første ledd og §15 første ledd bokstav i - generelt brukte betegnelsen "røntgeninstitutt", fremfor betegnelser som viser til eieren. Valget av formulering kan ha andre lovtekniske begrunnelser enn at man mente å si noe om rettsstillingen ved overdragelse. Jeg vil også være forsiktig med å slutte antitetisk fra at det enkelte andre steder i helselovgivningen er satt uttrykkelig forbud mot overdragelse av avtaler som gir rett til refusjon fra det offentlige; det kan nok i noen grad være tilfeldig hvor dette er blitt uttrykkelig regulert. Etter mitt syn kan man heller ikke trekke slutninger ut fra det som sies om røntgeninstitutter i forarbeidene til lovendringene i 1983; her er det overhodet ingen uttrykkelige uttalelser om overdragelsessituasjonen.
Det som er blitt utslagsgivende for meg, er dels enkelte reelle hensyn, dels sentrale myndigheters praksis - og i lys av denne praksis - nyere lovgivning.
Når det gjelder de reelle hensyn, har hensynet til eierne av de eksisterende instituttene vært trukket frem - blant annet deres mulighet for å forutberegne sin stilling og for trygt å kunne investere i nytt utstyr. Det er lite tvilsomt at eierne kan ha fordel av en rett til å overdra instituttet med automatisk refusjonsrett i behold. For meg er likevel ikke dette i seg selv noe avgjørende argument i denne saken. Eierne synes i alle fall å ha blitt stilt gunstig ved en overgangsordning som ga rett til refusjon så lenge de selv satt som eier. Hvis refusjonsretten ikke automatisk fulgte med ved overdragelse, ville det heller ikke innebære at det var utelukket å overdra instituttet med refusjonsretten i behold; dersom de relevante myndigheter så behov for fortsatt drift, måtte man vente at godkjenning ville bli gitt. - Som argument mot at den automatiske retten til refusjon skulle falle bort ved eierskifte, vil jeg imidlertid peke på at egenskaper ved eieren virker lite vesentlige for myndighetenes holdning til virksomheten ved instituttet. Jeg viser her til at behovet for tjenestene og den geografiske plasseringen av instituttet må antas å stå sentralt, og her er eierforholdet uten betydning. Videre behøver eieren ikke være den faglige leder, og en faglig kontroll ville myndighetene i alle fall ha. Det fulgte nemlig av §7 og §8 i forskriften fra 1984 at utvidelser og endringer av virksomheten krevde godkjenning, og at godkjenning kunne trekkes tilbake hvis drift mv ikke tilfredsstilte krav til faglig nivå.
Jeg legger videre vekt på praksis fra de relevante sentrale myndigheter - Sosialdepartementet, Helsedirektoratet og senere Statens helsetilsyn. Kommunen har fremhevet prinsippet om det kommunale selvstyret. Men jeg kan ikke se at dette prinsippet hindrer at statlige myndigheters praksis på vanlig vis må komme inn som en rettskildefaktor. Det er ikke bestridt at de relevante statlige myndigheter har gitt uttrykk for at overdragelse av et røntgeninstitutt i seg selv ikke krever godkjenning. Man kunne vel i prinsippet tenkt seg at løsningen var forskjellig når det gjaldt kravet til statlig godkjenning og når det gjaldt fylkeskommunal avtale, men dette ville være lite naturlig. Og uttalelsene fra de statlige myndigheter må - etter det jeg kan skjønne - ses som uttrykk for en samlet konklusjon om at retten til refusjon ikke går tapt ved overdragelsen. Jeg viser som eksempel til brev 21 april 1995 fra Statens helsetilsyn til Den norske lægeforening, der det heter:
"Helsetilsynet viser til vedlagte kopi av brev til Majorstuen Røntgeninstitutt datert 26.09.94. En uttalte her under henvisning til forskrift om medisinsk laboratorium og røntgeninstitutt §7 og §8: "Eierskifte som ikke innebærer endringer eller utvidelse av driften og heller ikke berører forholdene omkring den faglige ledelsen av virksomheten, krever ikke ny godkjenning".
I forskriftenes §9, heter det: "Folketrygden yter refusjon til godkjent laboratorium og røntgeninstitutt som var etablert før 1 juni 1987 etter forskrifter fastsatt i medhold av folketrygdloven §2-5 nr. 1.
Til medisinsk laboratorium og røntgeninstitutt som var i drift før 1. april 1984 yter pasientens bostedsfylke refusjon etter forskrifter fastsatt i medhold av folketrygdloven §2-5 nr. 1."
Jeg legger endelig en viss vekt på at spørsmålet om overdragelse skulle ha betydning for retten til refusjon, ikke er tatt opp i senere lover eller lovforarbeider på området - som det har vært flere av. I lys av sentrale myndigheters praksis hadde det vært naturlig at spørsmålet var berørt dersom man ønsket en annen løsning.
Etter dette er altså min konklusjon at retten til refusjon bestod etter overdragelse, uavhengig av særskilt godkjenning. Det er da ikke nødvendig for meg å drøfte Falkenbergs prinsipale anførsel om at det forelå godkjenning fra Oslo kommune.
Jeg bemerker at punkt 1 i Falkenbergs påstand - om rett til refusjon etter de tidligere regler - normalt ville komme i konflikt med kravet til rettslig interesse. Problemet skyldes imidlertid her den lovendring som ble foretatt i desember 1995, etter lagmannsrettens dom, og i denne situasjon mener jeg at påstanden likevel må kunne tas til følge.
Falkenberg har i den utvidete påstanden - se påstandens punkt 3 - krevet dom for at han har rett til avtale med kommunen i henhold til forskriften 7 februar 1996. Denne forskriften stiller opp to vilkår for avtale. For det første stilles det opp et minstekrav på 60 000 kroner gjennomsnittlig årlig refusjon fra vedkommende fylkeskommune for tjenester i 1994 og 1995. I vår sak mener jeg at dette kravet ikke kan ses som noe hinder. Ut fra det jeg foran er kommet til, og den ikke påankede delen av lagmannsrettens dom skulle kommunen ikke ha motsatt seg å utbetale refusjon etter overdragelsen, og minstenivået på 60 000 kroner må antas å ville ha vært oppfylt hvis kommunen hadde lagt dette til grunn. Det andre vilkåret etter forskriften er at instituttet har rett til refusjon fra folketrygden. Når det gjelder denne - statlige - refusjonen, har imidlertid som nevnt Helsedirektoratet i brev 21 september 1988 gitt uttrykk for at det ikke er grunnlag for refusjon til Falkenberg - Lambertseter Røntgeninstitutt uten godkjenning, fordi det ikke har vært kontinuitet i virksomheten ved instituttet. Staten er ikke bundet av lagmannsrettens rettskraftige avgjørelse om at det har vært tilstrekkelig kontinuitet, - denne avgjørelsen binder bare kommunen. Etter dette er jeg kommet til at domsslutningen på dette punkt må utformes med forbehold for retten til refusjon fra folketrygden.
Anken har etter dette ikke ført frem, og kommunen bør etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd ilegges saksomkostninger også for Høyesterett. I samsvar med omkostningsoppgaven tilkjennes omkostninger for Høyesterett med 93 050 kroner, av dette er 2 550 kroner utgifter.
Jeg stemmer etter dette for denne dom:
1. Hans G Falkenberg hadde frem til 1 juli 1996 rett til refusjon fra Oslo kommune etter de regler som gjaldt for røntgeninstitutter som var i drift før 1 april 1984.
2. Hans G Falkenberg har rett til avtale med Oslo kommune etter forskrift 7 februar 1996 om finansiering av private medisinske laboratorier og røntgeninstitutt, forutsatt at han har rett til refusjon fra folketrygden.
3. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, domsslutningens punkt 2, stadfestes.
4. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Oslo kommune til Hans G Falkenberg 93 050 - nittitretusenogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.