HR-1997-2-A - Rt-1997-31
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-15 |
| Publisert: | HR-1997-00002-A - Rt-1997-31 (6-97) |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00002 A, snr 29/1996 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Harald Strand) mot A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae) |
| Forfatter: | Aarbakke, Lund, Aasland, Dolva, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §192, §229, §232, §62, Straffeprosessloven (1981) |
Eidsivating lagmannsrett avsa 9 oktober 1996 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1960, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §192 første ledd, 2. straffalternativ og §229 2. straffalternativ, jf. §232, alt sammenholdt med §62, til fengsel i 5 -fem- år med fradrag av 342 - trehundreogførtito - dager for utholdt varetektsfengsel.
2. A dømmes til å betale B kr 100000,- - etthundretusenkroner - i oppreisning innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av lagmannsrettens dom."
Dommen ble avsagt under dissens, idet en av meddommerne stemte for en straff av fengsel i fire år.
Saken har også tidligere vært behandlet av lagmannsretten, men dommen med hovedforhandling ble av Høyesterett opphevet på grunn av feil i saksbehandlingen, jf Rt-1996-193.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens dom.
Domfelte har påanket dommen. Ankegrunner var feil i saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning 19 november 1996 ble anken over saksbehandlingen og lovanvendelsen nektet fremmet. Jeg bemerker at ankesaken skal behandles etter straffeprosessloven slik den gjaldt før toinstansreformen trådte i kraft.
Jeg er kommet til at anken over straffutmålingen ikke kan føre frem.
Når det gjelder det generelle straffenivået i voldtektssaker, viser jeg til førstvoterendes uttalelser i Rt-1994-1552, på sidene 1553-54. Jeg er enig i det som er sagt der, at det er grunn til å holde et høyt straffenivå for visse former for voldtekt, og jeg finner at den voldtekten saken gjelder, er en slik. Avgjørelsen i Rt-1969-1247 legger jeg mindre vekt på.
Lagmannsretten har lagt til grunn følgende beskrivelse av saksforholdet:
Fornærmede var på vei hjem alene fra et utested natt til en søndag i august 1994. Domfelte kom løpende etter henne, grep henne i håret og slengte henne i bakken. Da hun ropte om hjelp, slo han henne hardt i ansiktet med knyttet hånd til hun ble stille. Han rev av henne klærne nedentil og førte sin penis inn i henne flere ganger. Da hun på nytt satte seg til motverge, slo han hodet hennes kraftig mot bakken gjentatte ganger og tok kvelertak på henne slik at hun ble påført store smerter og dødsangst, inntil hun mistet bevisstheten og kontrollen over sine kroppsfunksjoner. Mishandlingen pågikk over anslagsvis 15 minutter, hendelsesforløpet var kommet utenfor domfeltes kontroll, og mishandlingen hadde en slik karakter at den lå tett opp til forsøk på drap. Mishandlingen ble avbrutt da en tredje person kom til stede, og domfelte løp sin vei.
Voldtekten har hatt betydelige ettervirkninger for fornærmede. Hun ble umiddelbart sykmeldt i tre uker, og har senere hatt en rekke sykmeldinger som følge av hendelsen. Fornærmede har således hatt store psykiske plager, med angst for å være HIV-smittet, og med angst for å være alene og for å gå ut alene. Hun har også hatt problemer med å utføre sitt arbeid som hjemmehjelp, og har ikke kunnet påbegynne en planlagt skolegang.
Forsvareren har reist innvendinger mot deler av lagmannsrettens beskrivelse av saksforholdet. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å fravike beskrivelsen.
Forsvareren har videre vist til at det er gått lang tid siden hendelsen fant sted, og at en vesentlig del av forsinkelsen skyldes feil som ble begått av lagmannsretten da saken ble behandlet første gang høsten 1995. Forsvareren har også vist til at domfelte er utlending, og risikerer utvisning fra Norge. I den sammenhengen har forsvareren særlig pekt på domfeltes familieforhold, som kan bli brutt opp ved en eventuell utvisning.
I en så alvorlig sak som denne kan jeg ikke se at tidsmomentet slik det er påberopt her, kan tillegges betydning ved straffutmålingen. Saken har, som nevnt, vært behandlet to ganger, og domfelte har tilbrakt en vesentlig del av tiden i varetekt.
Heller ikke kan jeg se at risikoen for utvisning kan tillegges betydning. Straffenivået for voldtektsforbrytelser bør ikke av denne grunn være forskjellig for innlendinger og utlendinger.
Det er opplyst at domfelte nå har vært varetektsfengslet i 440 dager, som han tilkommer fradrag for.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
I straffen fragår 440 - firehundreogførti - dager for varetektsfengsel.