HR-1997-203-K - Rt-1997-698
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-17 |
| Publisert: | HR-1997-00203-K - Rt-1997-698 (180-97) |
| Stikkord: | Konkurs, Sivilprosess, Rettslig interesse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1996-01561 K - Høyesterett HR-1997-00203 K, jnr 125/1997. |
| Parter: | Roar Moen mot staten v/Finansdepartmentet (regjeringsadvokaten v/advokat Fredrik Charlo Borchsenius). |
| Forfatter: | Skåre, Dolva, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1984) §136, §61, §62, Tvistemålsloven (1915) §404, §54, §72, §76, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-10, §7-6, §7-9 |
Saken gjelder hvorvidt det foreligger rettslig interesse for å påkjære en kjennelse om konkursåpning, og om vilkårene for å åpne konkurs er tilstede.
Roar Johan Moen startet enkeltmannsforetaket Moen Audio høsten 1993, for produksjon av høytalere.
Etter begjæring av 30 oktober 1996 fra Skattefogden i Vest-Agder, avsa Kristiansand skifterett kjennelse 25 november 1996 for at boet til Roar Johan Moen ble tatt under konkursbehandling. Bakgrunnen for begjæringen var ikke betalt merverdiavgift for perioden 1993-1996.
Moen påkjærte kjennelsen til Agder lagmannsrett, som den 23 desember 1996, under dissens, avsa kjennelse med slik slutning:
"Skifterettens kjennelse stadfestes. Erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke."
Den 9 januar 1997 avsa skifteretten kjennelse med slik slutning pkt 1:
"Behandlingen av konkursbo nr. 96-1747 s/24 innstilles etter kkl. §136."
Moen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har også inngitt prosesskrift av 5 april 1997. Han har i det vesentlige gjort gjeldende:
Registreringen av Moens navn i Konkursregisteret vil kunne slettes dersom konkursbegjæringen forkastes, og dette vil være av vesentlig betydning for hans kredittverdighet som selvstendig næringsdrivende. Sletting vil også ha betydning for et eventuelt krav om erstatning, jf konkursloven §76. Selv om boet er tilbakelevert, har han derfor fremdeles rettslig interesse i å få prøvet spørsmålet om berettigelsen av konkursåpningen.
Lagmannsrettens flertall har lagt til grunn en uriktig fortolkning av konkursloven §61. Flertallet synes å ha ment at selv om skyldneren er likvid, er han likevel insolvent såfremt likviditeten ikke har oppnådd en viss grad av stabilitet og varighet. Dette er galt, idet skyldneren fremdeles må anses solvent så lenge hans betalingsudyktighet må antas å være forbigående. Flertallets formulering er uansett så uklar at den etterlater tvil om tolkingen er riktig. Dette må betraktes som en saksbehandlingsfeil.
Flertallets uttalelse om at det alltid vil knytte seg usikkerhet til i hvilken utstrekning utestående fordringer vil kunne inndrives, tyder på at det generelt ikke kan legges til grunn uforfalte utestående fordringers pålydende ved suffisienstesten etter konkursloven §61. Denne lovforståelsen kan ikke være korrekt. Utestående fordringer må verdsettes til pålydende, med mindre det foreligger opplysninger om manglende betalingsevne eller vilje hos debitor. I juridisk litteratur er det gitt uttrykk for at aktiva og passiva skal vurderes mest mulig realistisk, og utestående fordringers pålydende vil være den mest realistiske vurderingen. Kr 140 000,- av de fordringene som er oppgitt som utestående i kjæremålet til lagmannsretten, er dessuten innbetalt etter lagmannsrettens kjennelse. Flertallets tolkning reiser spørsmål med hensyn til hvordan en skyldner skal kunne bevise at fordringene vil bli innfridd, dersom det å vise til at vedkommende debitor er solvent og hittil har vært pålitelig, ikke skal være nok.
Konkursloven §62, som stiller som vilkår for en insolvenspresumsjon at det ved utleggsforretning ikke kan oppnås dekning hos skyldneren, innebærer at det må være forsøkt å oppnå dekning hos ham. Den insolvenspresumsjonen som utleggsforretningen bygde på, tilfredstilte ikke de kvalitetskrav som følger av loven. Utleggsforretningen ble avholdt på skattefogdens kontor og det ble ikke gjort forsøk på å finne dekningsmidler. Lagmannsrettens flertall har ikke gått inn på dette. Bemerkningene tyder på at flertallet bare har bygget på at 3-måneders fristen var oppfylt. Flertallet har i så fall bygget på en feil forståelse av konkursloven §62. Uansett kan flertallets begrunnelse ikke anses tilstrekkelig til å vurdere om tolkingen er korrekt. Dette må betraktes som en saksbehandlingsfeil.
Spørsmålet om flertallets oppfatning om konkursloven §62 er av avgjørende betydning for hvilken bevisbyrderegel som gjelder. Mindretallet har tatt til orde for at de spesielle forhold som knyttet seg til gjennomføringen av utleggsforretningen, tilsier at dette i noen grad bør tas hensyn til ved fastleggingen av hvilke krav som bør pålegges Moen med hensyn til å påvise solvens. I denne forbindelse vises til at det i 1995 og 1996 ble gjort en rekke forgjeves forsøk på utlegg, - også disse på skattefogdens kontor.
Hva gjelder skattekravet, har lagmannsrettens flertall bemerket at i følge skattefogden er skattegjelden på vel kr 116 000,- og at dette svekker holdbarheten av Moens balanseoppstilling. Det fremstår her som tvilsomt om flertallet mener at beløpsforskjellen er avgjørende for spørsmålet om insuffisiens, eller om flertallet mener Moens opplysninger om skattekravets størrelse svekker hans troverdighet. Uansett er det beløp skattefogden opererer med lite trolig. Moens tall bygger på hans selvangivelse, og kemneren i Kristiansand godtok en garanti på kun kr 50 000,- i forbindelse med tilbakeleveringen av boet. Flertallets premisser skaper tvil om hva som har vært avgjørende for dens resultat, og må således betraktes som en saksbehandlingsfeil.
Hva gjelder bevisbyrden, følger det av juridisk teori at dersom det forligger insolvenspresumsjon, må debitor føre bevis for at han er solvent. Kravet er sannsynlighetsovervekt. Lagmannsrettens flertall uttaler seg imidlertid ikke om hvilken bevisbyrderegel som er lagt til grunn. Moen har så godt han har kunnet dokumentert de opplysninger som var mulig innen avgjørelsen i lagmannsretten. Det reiser seg således tvil om flertallet har lagt til grunn en riktig bevisbyrderegel. Dette må anses som en saksbehandlingsfeil.
Etter dette har Moen nedlagt slik påstand:
"1. Kjennelse avsagt av Agder lagmannsrett sak nr. 96-01561 K, oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Roar J. Moen tilkjennes saksomkostninger med kr 2970,-."
Staten v/Finansdepartementet har i sitt tilsvar i det vesentlige gjort gjeldende:
Det følger av tvistemålsloven §54 at dersom et kjærmål skal kunne fremmes, må den kjærende part ha rettslig interesse. Rettslig interesse foreligger ikke for Moen ettersom bobehandlingen er avsluttet. Slettelse i Konkursregisteret m v er faktiske forhold som knytter seg til det rettslige spørsmål som nå er løst ved tilbakelevering av boet. Interessen i de faktiske forhold er heller ikke av slik sterk art at det kan begrunne rettslig interesse, jf Rt-1991-1468, Rt-1994-1340, Rt-1995-605 og Rt-1995-1579.
Vedrørende konkursloven §62 kreves det ikke mer for at det skal foreligge en insolvenspresumsjon enn at "det ved utlegg .... ikke kunne oppnås dekning". Den kjærende part tar derfor feil når han hevder at det må stilles særlige kvalitetskrav til utleggsforretningen. Lagmannsrettens flertall har i denne sammenheng også lagt til grunn riktig forståelse av bevisbyrden.
Flertallets bemerkninger til konkursloven §61 1. punktum om at det kreves en viss "stabilitet og varighet" over likviditeten, er i overensstemmelse med lovens regel om at det skal ses bort fra forbigående betalingsudyktighet. Subsumsjonen kan utvalget ikke prøve.
Vedrørende kravet til suffisiens, jf konkursloven §61 2. punktum, er flertallets vurdering i det alt vesentlige korrekt og kan ikke prøves av utvalget. Bemerkningene om fordringenes usikkerhet kan utvalget heller ikke prøve. Bevissituasjonen blir heller ikke umulig i og med at det alltid vil en mulighet for å sannsynliggjøre at betaling vil skje.
Hva gjelder skattekravet, har skattefogden anslått dette til drøyt kr 116 000,- mens Moen selv har anslått det til kr 70 000,-. At kemneren godtok en bankgaranti på kr 50 000,- må derfor bero på en glipp. Lagmannsrettens uttalelse om at disse forholdene "svekker holdbarheten av Moens balanseoppstilling", må forstås slik at det svekker troverdigheten av de opplysninger Moen har gitt. Uttalelsen må anses som tilstrekkelig klar, og det foreligger ikke noen saksbehandlingsfeil.
For Høyesteretts kjæremålsutvalg er det til nå påløpt kr 3 000,- i saksomkostninger. Bare disse kreves dekket.
Staten v/Finansdepartementet har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
Kjæremålet avvises.
Subsidiært:
Kjæremålet forkastes.
I begge tilfeller:
Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for
Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens kjennelse avsagt etter kjæremål. Utvalgets kompetanse er da begrenset til å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf tvistemålsloven §404 første ledd.
Boet er nå tilbakelevert skyldneren, jf konkursloven §136 første ledd. Utvalget antar imidlertid at det kan ha betydning for skyldnerens fortsatte forretningsvirksomhet å få avgjort om vilkårene for konkursåpning forelå. Kjæremålet bør derfor avgjøres av utvalget.
Den samlede lagmannsrett har lagt til grunn at presumsjonsregelen i konkursloven §62 kommer til anvendelse, fordi det ved utleggsforretning avholdt 9 oktober 1996 ikke ble funnet midler som kunne dekke skattefogdens krav. Flertallet har ikke omtalt selve utleggsforretningen nærmere. Mindretallet har vist til at den ble holdt på skattefogdens kontor og at det "uten videre prøving er lagt til grunn at virksomheten ikke har eiendeler som kan tjene til dekning for merverdiavgiftskravet". Mindretallet har sett det slik at gjennomføringen av utleggsforretningen i noen grad svekket presumsjonsregelen.
Etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-6 skal begjæring om utlegg meddeles saksøkte med oppfordring til å uttale seg "om forhold av betydning for om utlegg skal tas, og om valg av gjenstand for utlegget". Etter §7-10 skal han varsles om tid og sted for forretningen. Det er ikke anført at disse bestemmelser ikke er overholdt. Utleggsforretningen ble holdt på skattefogdens kontor. Det fremgår av forretningen av saksøkte ikke møtte. Etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-9 annet ledd punkt b kan utleggsforretning holdes på namsmannens kontor "når det ikke blir tatt utlegg forutsatt at det er overveiende sannsynlig at saksøkte ikke har formuesgoder det kan tas utlegg i, og namsmannen i anledning saken har oppsøkt saksøktes bopel eller forretnings- eller driftssted,- - -".
I denne saken ble utlegg ikke tatt. I kjæremålet til lagmannsretten har skattefogden opplyst at utleggsforretningen, der det fremgår at det ikke var funnet midler til utlegg, ble sendt Moen med opplysning om klagefrist. Utleggsforretningen ble ikke påklaget. Det er også opplyst at det tidligere var gjennomført flere utleggsforretninger uten at Moen hadde oppgitt egnede aktiva for utlegg.
Under disse omstendigheter kan utvalget ikke se at lagmannsrettens flertall har foretatt noen uriktig lovtolking eller gjort seg skyldig i saksbehandlingsfeil ved at presumsjonsregelen i konkursloven §62 er lagt til grunn, uten at gjennomføringen av utleggsforretningen drøftes spesielt. Det bør kunne kreves en viss aktivitet fra en næringsdrivendes side dersom han vil unngå at antagelsen om manglende midler til utlegg fører til at konkursloven §62 kommer til anvendelse. Bestemmelsen hindrer ikke at debitor fører alle de bevis han ønsker for å påvise at insolvens ikke foreligger. De opplysninger Moen er kommet med, er vurdert av flertallet opp mot skattefogdens anførsler. Denne vurdering kan utvalget ikke prøve. Det er ikke noe som tyder på at flertallet har tolket §62 uriktig i den forstand at det er lagt til grunn for strenge krav i relasjon til saksøktes mulighet for å motbevise at insolvens foreligger.
Den samlede lagmannsrett fant at Moen ikke hadde godtgjort at han kunne oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfalt. Flertallet, med tilslutning av mindretallet, har i denne forbindelse uttalt:
"Etter de opplysninger som foreligger og med de beviskrav som gjelder, kan det ikke legges til grunn at virksomheten har oppnådd en drift som oppfyller likviditetskravet i §61 1. punktum, i hvert fall ikke av en slik stabilitet og varighet som må kreves."
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket konkursloven §61 uriktig ved å ha krevet en viss stabilitet og varighet ved den inntjeningsevne som skal sikre dekning av gjelden etter hvert som den forfaller. Bevisvurderingen og den konkrete lovanvendelse kan utvalget ikke prøve. Utvalget finner ikke uttalelsen uklar - noen saksbehandlingsfeil foreligger ikke.
Flertallets bemerkning om at det alltid vil knytte seg usikkerhet til i hvilken utstrekning utestående fordringer vil kunne inndrives, kan ikke anses som lovtolking og ligger utenfor hva som kan prøves i et videre kjæremål.
Konkursboet skulle vært gjort til part i kjæremålet til lagmannsretten, jf konkursloven §72 annet ledd. At det ikke ble gjort, skulle ført til avvisning, medmindre feilen ble rettet, jf Rt-1987-547. Boet er heller ikke gjort til part i kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Siden boet er tilbakelevert, har utvalget ikke funnet grunn til å gå nærmere inn på dette. Feilen kan ikke antas å ha hatt betydning.
Etter dette blir kjæremålet å forkaste. Staten har krevd saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kravet tas til følge med kr 2 000.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Roar Moen til staten v/Finansdepartementet 2 000 - totusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.