HR-1997-218-K - Rt-1997-721
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-24 |
| Publisert: | HR-1997-00218-K - Rt-1997-721 (189-97) |
| Stikkord: | Konkurs, Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting Lagmannsrett LB-1996-03566, Høyesterett HR-1997-00218 K, jnr 83/1997 |
| Parter: | Per Christiansen (advokat Kåre Bjørlo) mot staten v/Kommunekassereren i Bærum (advokat Jan Grønnerud) |
| Forfatter: | Skåre, Dolva, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §19, Konkursloven (1984) §146, Konkursloven (1863) §129, §17, §180, §18, §20, §21, §404, Tvistemålsloven (1915), §149, Konkursloven (1984) |
Saken gjelder spørsmål om rett verneting i anledning begjæring om konkurs, jf konkursloven §146 første ledd 2. punktum.
Staten v/Bærum kommune begjærte den 31 oktober 1996 boet til Per Christiansen tatt under skifterettens behandling som konkursbo. Grunnlaget for kravet var skyldig restskatt for perioden 1989-1995 med til sammen kr 13 275 299.
Ved prosesskriv av 14 november 1996 påsto Christiansen avvisning av begjæringen. Han begrunnet dette med at han ikke hadde bopel i Norge og dermed heller ikke verneting her, jf tvistemålsloven §18. Det ble anført at han har påviselig bopel i utlandet, jf tvistemålsloven §19.
Partene ble etter forhandlinger i skifteretten enige om å la realitetsbehandlingen av konkursbegjæringen utstå inntil det forelå rettskraftig avgjørelse i spørsmålet om rett verneting.
Asker og Bærum skifterett avsa den 18 november 1996 kjennelse med slik slutning:
"Saken fremmes".
Christiansen påkjærte kjennelsen og Borgarting lagmannsrett avsa den 21 januar 1997 enstemmig kjennelse med slik slutning:
"Skifterettens kjennelse stadfestes."
Det nærmere saksforhold fremgår av de nevnte kjennelsene.
Christiansen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i det vesentlige anført:
Lagmannsretten har lagt til grunn at Christiansen den 31 oktober 1996 ikke hadde kjent eller påviselig bolig i Danmark. Lagmannsretten har derfor avgjort spørsmålet om hjemting etter tvistemålsloven §19 annet ledd, men bestemmelsen kan ikke anses anvendelig i den foreliggende situasjon. Etter konkursloven §146 første ledd hører behandlingen av en konkursbegjæring under skifteretten i den rettskrets hvor skyldneren har sitt hjemting. Når en person ikke har påviselig bopel noe sted eller kjent oppholdssted her i landet, inneholder tvistemålsloven §19 annet ledd en regel om at retten på personens siste kjente bopel /oppholdssted innenlands, trer i stedet for hjemtinget. Betingelsen er at forpliktelsen er pådratt i riket, eller skal oppfylles her.
"Det alminnelig verneting" er et videre begrep" enn "hjemting", og tvistemålsloven §19 annet ledd er ikke direkte anvendelig som grunnlag for verneting ved behandling av konkursbegjæringer. Den gamle konkursloven av 1863 §129 første ledd brukte uttrykket "alminnelig verneting", hvilket omfattet tvistemålsloven §17, §18, §19, §20, §21 i sin helhet. Endringen til "hjemting" i §146 første ledd 2. punktum i konkursloven av 1984, er ikke kommentert i forarbeidene. Kristian Huser har i "Gjeldsforhandlinger og konkurs", bind 2 1988, antatt at det kan være rom for en viss analogisk anvendelse av tvistemålsloven §19 annet ledd også i konkursåpningstilfellene. Norsk skifterett anses imidlertid bare kompetent hvis debitors siste bopel, eventuelt sist kjente oppholdssted, var i Norge. Dette må anses i samsvar med det som er kommet til uttrykk i Rt-1950-434.
Tvistemålsloven §19 annet ledd må derfor tolkes innenfor de rammer Huser har trukket opp. Lagmannsretten har tolket bestemmelsen videre, hvilket må anses som feil.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse av 21 januar 1997 oppheves.
2. Saken avvises fra behandling ved Asker og Bærum skifterett.
3. Per Christiansen tilkjennes saksomkostninger for samtlige instanser."
Staten ved Kommunekassereren i Bærum har inngitt tilsvar der det prinsipalt hevdes at kjæremålet må bli å forkaste. Det vises til at kjæremålet synes å være begrunnet i lagmannsrettens konkrete anvendelse av tvistemålsloven §19 annet ledd på det angitte faktum. Dette kan ikke prøves av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Subsidiært bemerkes at kjæremotparten i det alt vesentlige er enig i lagmannsrettens avgjørelse og den rettsanvendelse som er lagt til grunn. Konkursloven §146 første ledd 2. punktum skal tolkes i samsvar med tvistemålsloven §17, §18, §19, §20, §21 jf også konkursloven §149 første ledd. Avgjørelsen av det foreliggende spørsmål må bero på en samlet vurdering av debitors tilknytning, ikke bare på formell adresse eller flyttemelding, jf Karnov, bind II, 1996. Den kjærende part hadde pr 31 oktober 1996 bopel i Bærum. Uansett er Bærum riktig verneting om den kjærende part verken hadde påviselig bopel i innlandet eller utlandet, jf tvistemålsloven §19 annet ledd. Flyttemeldingen ble først satt i verk på en ordentlig måte etter at konkursbegjæringen var forkynt for ham. En eventuell sannsynliggjøring av bopel i Danmark pr 31 oktober 1996, er uansett ikke et bevisspørsmål som Høyesteretts kjæremålsutvalg kan prøve.
Det er lagt ned slik påstand:
"Subsidiært:
1. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 21. januar 1997 (sak nr. 9603566 K) stadfestes.
Prinsipalt:
1. Kjæremålet forkastes.
For begge tilfeller:
2. Per Christiansen plikter å betale sakens omkostninger for behandlingen i Høyesteretts kjæremålsutvalg fastsatt til kr 2300,-.
"Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det foreligger at videre kjæremål hvor kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens tolking av en lovforskrift, og den kan kjæremålsutvalget prøve, jf tvistemålsloven §404 nr 3.
Den kjærende part anfører at lagmannsretten har tolket vernetingsreglene i konkursloven §146 jf tvistemålsloven §19 annet ledd feil, når den har funnet at konkurs i det foreliggende tilfelle kan åpnes ved den kjærende parts tidligere bopel i Bærum.
Lagmannsretten har lagt til grunn at konkurs kan fremmes for skifteretten i Asker og Bærum "dersom Christiansen pr 31 oktober 1996 ikke hadde påviselig bopel verken i innlandet eller i utlandet, jf tvistemålsloven §19 annet ledd." Kjæremålsutvalget er i utgangspunktet enig i dette. Det er på det rene at konkurskravet er pådratt i Norge.
Lagmannsretten uttaler videre:
"Ved vurderingen av hva som er bopel, er det faktisk bopel som er avgjørende og ikke "folkregisteradressen". Den adresse som fremgår av folkeregisteret, vil være et moment av betydelig vekt når det er tvil om hvor vedkommende faktisk bor, jf Skei, Tvistemålsloven I side 48."
Kjæremålsutvalget er enig i dette.
Lagmannsretten foretar deretter en gjennnomgang av registreringsforholdene og øvrige forhold i saken. Den konkrete bevisbedømmelsen og lovanvendelsen kan utvalget ikke prøve ved videre kjæremål.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjæremålsmotparten har nedlagt påstand om saksomkostninger. Kravet tas til følge med kr 2 300, jf tvistemålsloven §180 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Per Christansen til staten v/Bærum kommune 2 300 - totusentrehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.