HR-1997-223-K - Rt-1997-733
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-24 |
| Publisert: | HR-1997-00223-K - Rt-1997-733 (193-97) |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Midlertidig forføyning, Motregning, Helserett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating Lagmannsrett LG-1997-00251, Høyesterett HR-1997-00223 K, jnr 126/1997. |
| Parter: | I. Lars Dolven, Harald Christian Knudsen, Oddvin Mørch Rogstad (advokat Pål Mitsem) mot Staten v/Rikstrygdeverket (Regjeringsadvokaten v/advokat Hanne Harlem) II. Staten v/Rikstrygdeverket (Regjeringsadvokaten v/advokat Hanne Harlem) mot Lars Dolven, Harald Christian Knudsen, Oddvin Mørch Rogstad (advokat Pål Mitsem) |
| Forfatter: | Skåre, Dolva, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1, Tvistemålsloven (1915) §404, §175, Arbeidsmiljøloven (1977) §55, §15-2, §2-12, Folketrygdloven (1997) §2-5 |
Saken gjelder motregning og hva som kan være gjenstand for midlertidig forføyning.
Folketrygden gir trygdede rett til å få refundert utgifter til legebehandling, prøvetaking mv, jf folketrygdloven §2-5 med forskrifter. Det er inngått en kollektivavtale mellom Den norske lægeforening og Rikstrygdeverket som innebærer at refusjonskravet kan utbetales direkte fra trygdekontorene til leger som har tiltrådt avtalen. Oppgjør gjennomføres en gang i måneden på grunnlag at legens rapport over konsultasjoner og sykebesøk mv.
Legene Lars Dolven, Harald Christian Knudsen og Oddvin Mørch Rogstad mottok månedlige oppgjør i henhold til avtalen. Fylkestrygdkontoret i Rogaland traffødt xx.xx.1996 vedtak for hver av dem om at de skulle tilbakebetale et beløp som de tidligere hadde fått utbetalt for meget. Legene betalte ikke innen den fastsatte frist. Fylkestrygdkontoret skrev 9 september 1996 til legenes advokat Pål Mitsem at trygdekontoret ville inndrive kravene ved motregning med 25 000 kroner hver måned i refusjonskrav fra Knudsen og 30 000 kroner hver måned i refusjonskrav fra Dolven og Rogstad. Månedsbeløpene er senere redusert.
I september 1996 innga legene stevning og begjæring om midlertidig forføyning til Oslo byrett med påstand om at staten skulle kjennes uberettiget til motregning. Saken og begjæringen ble overført til behandling ved Ryfylke herredsrett som 23 desember 1996 avsa kjennelse hvoretter staten ble påbudt å stoppe motregningen inntil rettskraftig dom foreligger.
Etter kjæremål avsa Gulating lagmannsrett 28 februar 1997 kjennelse med slik slutning:
1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.
Lars Dolven, Harald Christian Knudsen og Oddvin Mørch Rogstad har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Også staten har påkjært kjennelsen idet det anføres at begjæringen om midlertidig forføyning skulle ha vært avvist.
Staten har i sitt kjæremål anført at begjæringen må avvises fordi midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-1 bare kan kreves for krav som går ut på annet enn betaling av penger. Legenes krav om at staten skal kjennes uberettiget til motregning, er i realiteten et krav på å få refusjonsbeløpene utbetalt uavkortet, og således et krav som går ut på betaling av penger. Det er irrelevant at det ikke kan gis arrest for krav mot staten. Staten har vist til kjennelsen i Rt-1993-1595. Det er ikke noe avgjørende moment at motkravet i den saken var eksigibelt.
Dolven m fl har anført at betaling av penger ikke er det kravet går ut på, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-1. Pengebetaling er bare konsekvensen av at kravet gjennomføres. Kravet er å få fastslått en rettsregel om motregningsrettens grenser, og at motregning ikke er berettiget. Et annet eksempel på at pengebetaling ikke er det som begjæres, men konsekvensen av det som begjæres, er midlertidig forføyning for å få stanset en banks rettsstridige overføring av penger fra ens konto. Konsekvensen er at kontohaveren kan disponere pengene. Videre er det anført at en arbeidsgivers motregning i strid med arbeidsmiljøloven §55 nr 3 må kunne stanses ved midlertidig forføyning selv om konsekvensen er full utbetaling av lønnen. Det er anført at reelle hensyn taler for å tillate midlertidig forføyning i tilfelle som det foreliggende.
Kjæremålet fra Dolven m fl gjelder saksbehandlingen ved lagmannsretten når den har funnet at begjæringen om midlertidig forføyning ikke skal tas til følge.
Dolven m fl har nedlagt slik påstand i sitt kjæremål:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. Lars Dolven, Harald Christian Knudsen og Oddvin Mørch Rogstad tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Staten har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Begjæring om midlertidig forføyning avvises.
Subsidiært:
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
I begge tilfelle:
2. Staten v/Rikstrygdeverket tilkjennes saksomkostninger."
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf tvangsfullbyrdelsesloven §2-12 jf tvistemålsloven §404.
Etter tvangsfullbyrdelsesloven §15-1 kan midlertidig forføyning begjæres av den "som har et krav som går ut på annet enn betaling av penger". Staten har anført at det krav som søkes sikret er et pengekrav - nemlig et krav om månedlig refusjon. De kjærende parter vil unngå at dette kravet reduseres ved motregning.
Denne anførsel har staten ikke fått medhold i verken i namsretten eller i lagmannsretten. Namsretten viser til at adgangen til å sikre pengekrav ved arrest ikke gjelder i forhold til staten, og at Avalonkjennelsen Rt-1993-1595 ikke er avgjørende fordi det gjaldt et motkrav fra statens side som var tvangsgrunnlag. Etter namsrettens oppfatning tilsa reelle grunner at midlertidig forføyning burde være mulig i et tilfelle som dette. Det ble ut over det som er nevnt, pekt på at motregning svekket legenes inntektsgrunnlag og at staten hadde en monopolsituasjon. Lagmannsretten var enig i disse synspunkter, men fant at det ikke forelå sikringsgrunn, jf §15-2.
Utvalget mener at ordlyden i §15-1 rimelig klart sier at midlertidig forføyning ikke kan kreves i et tilfelle som det foreliggende, og at ordlyden ikke kan fravikes med utgangspunkt i den type konkrete synspunkter som namsretten argumenterer ut fra. Utvalget er heller ikke enig i legenes anførsel om at kravet som her søkes sikret, er at motregning ikke skal skje, og at utbetaling av full refusjon bare er en konsekvens av at begjæringen om midlertidig forføyning tas til følge.
Utvalget finner støtte i kjennelsen i Rt-1993-1595. Den omstendighet at motkravet her var tvangsgrunnlag var etter utvalgets mening ikke avgjørende for resultatet.
Etter dette må begjæringen avvises. Utvalget finner da ikke foranledning til å gå inn på spørsmålet om det foreligger sikringsgrunn, jf §15-2, og om lagmannsrettens behandling av dette spørsmål er mangelfull.
Saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres etter tvistemålsloven §175. Utvalget finner ikke grunn til å fravike det som her er hovedregelen, nemlig at det er saksøkeren som skal dekke sakens omkostninger. Beløpet settes til kr 20 000 samlet for namsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Kjennelsen er enstemmig
Slutning
1. Begjæring om midlertidig forføyning avvises.
2. I saksomkostninger for namsretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Lars Dolven, Harald Christian Knudsen og Oddvin Mørch Rogstad til staten v/Rikstrygdeverket en for alle og alle for en 20 000 - tjuetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.