HR-1997-23-B - Rt-1997-550

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1997-04-08
Publisert:	HR-1997-00023-B - Rt-1997-550 (152-97)
Stikkord:	Erstatningsrett, Forsikringsrett, Naturskade
Sammendrag:
Saksgang:	Hålogaland Lagmannsrett LH-1994-00521 A - Høyesterett HR-1997-00023 B, nr 75/1996
Parter:	Johan H A Pentha (Advokat Hakon Kierulf) mot Staten v/Landbruksdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Svein Marius Urke - til prøve)
Forfatter:	Aarbakke, Aasland, Schei, Flock, Smith
Lovhenvisninger:	Naturskadeloven (1961) §5, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forsikringsavtaleloven (1930) §81a, §81b, §7, Naturskadeforsikringsloven (1989) §1, Naturskadeloven (1994) §4

Saken gjelder gyldigheten av et avslag på en søknad om naturskade erstatning.

Johan H A Pentha, som på den tiden var småentreprenør, bygget seg i 1974 en enebolig i tre på en tomt som ligger sentralt i Kautokeino. Grunnmuren og boligen ble oppført i samsvar med de byggeforskrifter som gjaldt. Det er bygget 12-14 andre hus på det samme området.

Fra 1976 registrerte Pentha setninger i boligen, og særlig fra rundt 1980 tiltok setningsdannelsen i omfang. Grunnmuren kom ut av lodd så vel som vater. Dette førte til at også treverket i boligen fikk store skader.

Årsaken til setningsdannelsen var at boligen - uten at Pentha visste det - var bygget på et sted hvor det var en forekomst av permafrost i grunnen. Etter at boligen var tatt i bruk, avga denne varme til grunnen med den følge at permafrosten under boligen tinte, og grunnmuren kom i bevegelse.

På området er det bare ett annet hus som er blitt påført skader av tilsvarende årsak.

Pentha søkte i 1984 Statens naturskadefond om erstatning etter naturskadeloven 9 juni 1961 nr 24. Søknaden ble avvist med henvisning til naturskadeloven §7 første ledd, som bestemte at det ikke kunne kreves erstatning for skade som var dekket ved forsikring. Pentha hadde nemlig villaeierforsikring som dekket blant annet naturskader, i henhold til forsikringsvilkårene og forsikringsavtaleloven 6 juni 1930 nr 20 §81a, som bestemte at forsikring av ting mot brannskade også omfattet naturskade, definert som "skade som direkte skyldes naturulykke, så som skred, storm, flom, stormflo, jordskjelv eller vulkanutbrudd".

Pentha reiste så krav om erstatning overfor forsikringsselskapet. Selskapet avslo kravet med den begrunnelse at Penthas skade ikke var dekket av forsikringen. Etter at forsikringssaken hadde vært behandlet av Ankenemnda for Statens naturskadefond i medhold av forsikringsavtaleloven §81b første ledd, og med samme utfall, tok Pentha ut stevning til Alta herredsrett mot forsikringsselskapet. Forsikringsselskapet ble frifunnet ved herredsrettens dom 28 oktober 1989, som er rettskraftig.

Pentha anmodet deretter Statens naturskadefond om ny behandling av søknaden om erstatning etter naturskadeloven §5. De aktuelle deler av denne bestemmelsen vil jeg gjengi senere. Etter at søknaden var avslått av fondsstyret, tok Pentha 29 november 1991 ut stevning til Alta herredsrett mot staten v/Landbruksdepartementet med påstand om erstatning etter naturskadeloven. Statens naturskadefond fortsatte imidlertid behandlingen av søknaden. Saken for herredsretten ble derfor stanset. Avslaget fra fondsstyret ble imidlertid opprettholdt etter den fortsatte behandling, og Ankenemnda for Statens naturskadefond, som traff det endelige vedtaket 17 desember 1993, begrunnet avslaget slik:

"Ankenemnda finner - i likhet med fondsstyret - at skadeårsaken i det foreliggende tilfelle ikke faller inn under "- eller lignende" i §5, første ledd i naturskadeloven. Nemnda legger vekt på at det ikke foreligger en "øyeblikkelig" naturulykke eller skade, jfr. opplistingen av skadeårsaker i lovbestemmelsen, men en sakte endring i en permanent situasjon ved at is (tele) har smeltet og således forårsaket skader. Ankenemnda finner at en slik skadeårsak ikke faller inn under begrepet "naturulykke" slik det er definert i naturskadeloven. Ankenemnda viser i denne forbindelse til at de skadeårsaker som er nevnt i lovbestemmelsen, alle er drastiske og plutselige endringer i normalsituasjonen.

Ankenemnda finner dessuten at tundra (evig is) eller permafrost må ses på samme måte som begrepet frost (tele) i naturskadeloven §5, andre ledd. En slik skadeårsak faller utenfor naturskadebegrepet og er positivt unntatt fra skader fondet kan dekke."

Søksmålet for Alta herredsrett ble deretter brakt i gang igjen, og Alta herredsrett avsa 12 september 1994 dom med slik domsslutning:

"1. Vedtak i klagesak nr 8/93 av 17.12.93 i Ankenemnda for Statens naturskadefond oppheves.

2. Staten plikter å erstatte sakens omkostninger som utgjør: salær og utgifter til advokat Kierulf kr 57716,- rettsgebyr kr 2520,- salær og utgifter til sakkyndige meddommere kr 40055,-."

Etter anke avsa Hålogaland lagmannsrett 17 november 1995 dom med slik domsslutning:

"1. Staten v/Landbruksdepartementet frifinnes.

2. Johan H. A. Pentha tilpliktes å betale saksomkostninger til Staten v/Landbruksdepartementet med kr 69600,- - kronersekstinitusensekshundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom."

Dommen ble avsagt under dissens, idet et mindretall stemte for å stadfeste herredsrettens dom.

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Skadebildet er av herredsretten oppsummert slik: "- Innvendige sprekker i vegger og grunnmur. - Dører som er kommet ut av stilling. - Vinduer som er kommet ut av stilling, gjelder både fastvinduer og åpningsvinduer. - Deformerte gulv- og veggkonstruksjoner. - Deformert grunnmur. - Oppsprukket kjellergulv."

Lagmannsretten har vist til herredsrettens beskrivelse av saksforholdet og for øvrig uttalt:

"Partene er enige om den faktiske beskrivelse av huset, av skadene og av skadeforløpet. Det er således enighet om at skadene skyldes at varme fra huset har smeltet permafrost/evig tele hvoretter huset har seget og har vridd seg på grunnmuren."

Johan H A Pentha har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt angår rettsanvendelsen.

Til bruk for Høyesterett har ett vitne gitt en skriftlig erklæring som er utdypet i bevisopptak. Professor Johan Ludvig Sollid har vært oppnevnt som sakkyndig for Høyesterett til å gi en uttalelse om permafrost generelt og om forekomster av permafrost i fastlands-Norge. Saken står for Høyesterett i samme stilling som for de tidligere rettsinstanser.

Den ankende part, Johan H A Pentha, viser til de begrunnelser som er gitt av herredsretten og mindretallet i lagmannsretten, og har i hovedsak gjort gjeldende:

Kravet på erstatning er hjemlet i naturskadeloven §5 første ledd, som gjelder skade som direkte skyldes naturulykke. Etter å ha nevnt en del eksempler i en oppregning som i seg selv ikke er uttømmende, jf ordet "såsom", sier bestemmelsen uttrykkelig at også "lignende" begivenheter skal anses som naturulykker. Dette uttrykket må gis en liberal tolkning. Permafrost er ikke vurdert i lovforarbeider, og det er grunn til å regne med at den ved en slik vurdering ville bli likestilt med de skadeårsaker som er omhandlet. De økonomiske og administrative konsekvenser av å ta med virkninger av permafrost som naturulykke i fastlands-Norge, vil være begrensede. Opptiningen av permafrosten under den ankende parts bolig må derfor anses som naturulykke.

Den ankende part har særlig pekt på at den hendelsen som har skadet Penthas bolig, har skjedd uventet og upåregnelig. Verken den ankende part eller andre med erfaring om grunnforholdene på stedet, hadde kjennskap til forekomsten av permafrost på boligområdet i Kautokeino. Ulykkesbegrepet i naturskadeloven omfatter for øvrig også skadeutvikling som tar noen tid. Dette fremgår forutsetningsvis av §5 annet ledd, som uttrykkelig unntar angrep fra bakterier og sopp fra dekningsfeltet for naturskadeserstatningen. Uten unntaksbestemmelsen ville dette etter lovgiverens forutsetning være naturulykker. Angrep som nevnt er hendelser som kan ta tid. Virkninger av flom eller ras kan også vise seg atskillig tid etter selve flommen eller raset, men anses likevel som naturskader.

Den begrensning av dekningsfeltet som er gjort ved naturskadeloven §5 annet ledd 1. punktum, og som omfatter frost og tele, gjelder ikke dette tilfellet. Begrepene frost og tele slik de er brukt der, sikter til isdannelse i jord som kommer av klimaendring om vinteren og som tiner når våren og sommeren kommer. Dette er et helt annet naturfenomen enn en permafrost. Frost og tele er velkjent og påregnelig over hele landet, og er i fastlands-Norge utbredt på en ganske annen måte enn permafrost.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

"1. Vedtak i klagesak nr. 8/93 av 17.12.93 i Ankenemnda for Statens Naturskadefond oppheves.

2. Staten plikter å erstatte Johan H. A. Pentha sakens omkostninger for herredsretten samt hans omkostninger for lagmannsretten og Høyesterett som ikke dekkes av innvilget fri sakførsel."

Ankemotparten, staten v/Landbruksdepartementet, henholder seg til lagmannsrettens dom og den begrunnelse flertallet i lagmannsretten har gitt, og har i hovedsak gjort gjeldende:

Skaden på den ankende parts bolig kan ikke anses voldt av permafrosten, som i seg selv er en tilstand med liten skadeevne. Det er snarere egenskaper ved boligen som har ført til at skaden er oppstått, ved at boligen har avgitt varme til grunnen som har tint opp permafrosten. Menneskelige handlinger er her så vesentlige elementer i hendelsesforløpet at permafrosten kommer i bakgrunnen som skadeårsak.

Ordet "ulykke" må for øvrig tas i en objektiv betydning, slik at den ankende parts manglende kjennskap til permafrosten er uten betydning når man skal vurdere om tiningen av permafrost skal anses som en naturulykke.Skaden på Penthas bolig er ikke voldt av en naturulykke i naturskadeloven forstand. En "ulykke" er en plutselig, uventet og upåregnelig hendelse, som lar seg sted- og tidfeste. Skaden på den ankende parts bolig har utviklet seg langsomt over et betydelig tidsrom. Dekningsfeltet for naturskadeserstatningen er blitt avgrenset ved en praksis som er så langvarig og fast at den er blitt en tradisjon. Begynnelsen på denne går tilbake til tiden før opprettelsen av Statens naturskadefond i 1929, og tradisjonen er siden blitt fastholdt og videreført i naturskadeloven 1961, som er aktuell her, og senest i den någjeldende naturskadelov 25 mars 1994 nr 7. Dette fremgår av lovforarbeider og av praksis fra Ankenemnda for Statens naturskadefond. Ankemotparten har understreket at myndighetene av økonomiske og administrative grunner har vært opptatt av å avgrense dekningsfeltet for naturskadeserstatningen. Dette synspunkt går igjen i lovforarbeider og praksis.

Subsidiært gjør ankemotparten gjeldende at permafrost som ulykkesårsak omfattes av begrepene "frost (tele)" i naturskadeloven §5 annet ledd 1. punktum, slik at tiningen av permafrosten under den ankende parts bolig er direkte unntatt fra dekningsfeltet. Det er ingen grunn til å vurdere permafrost annerledes enn annen frost og tele.

Ankemotparten har nedlagt denne påstand:

"Lagmannsrettens dom stadfestes.

Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten, og kan et stykke på vei tiltre den begrunnelse som mindretallet i lagmannsretten har gitt.Før jeg går inn på de rettslige spørsmål, nevner jeg at den sakkyndige for Høyesterett, professor Johan Ludvig Sollid, i sin uttalelse 24 august 1996 har uttalt blant annet:

"Tele betyr frossen jord, jord som er blitt frossen om vinteren og som tiner og blir fri for frost i løpet av den etterfølgende sommeren.

Evig tele er jord som er blitt frossen om vinteren og som ikke tiner opp igjen i løpet av den etterfølgende sommeren. Evig tele betyr i virkeligheten det samme som permafrost, kfr. omtalen av permafrost.

Permafrost er definert som jord inklusive sedimenter og berg som har temperatur under frysepunktet sammenhengende over en periode fra to til titusener av år. (I russisk faglitteratur sies det fra tre år isteden for to år). ...

Frost sier at temperaturen er under frysepunktet. Når vann fryser til is ekspanderer det med 10%. Dette er med og danner grunnlaget for frostprosesser som kan ha store konsekvenser i naturen og i sammenheng med tekniske installasjoner."

Den sakkyndige har nevnt at sammenhengende permafrost over store områder kalles kontinuerlig permafrost. Er derimot permafrosten usammenhengende, kalles den for diskontinuerlig permafrost. Den diskontinuerlige permafrosten kan være vidt spredt og kan forekomme bare som flekker. Forekomster som flekker blir gjerne kalt sporadisk permafrost. Den sakkyndige har videre uttalt:

"Fastlands-Norge tilhører sonen med diskontinuerlig permafrost. Av klimatiske årsaker er utbredelsen av permafrost størst i nordlige Norge, men foreløpig er forekomstene best kartlagt i det sørlige. En systematisk kartlegging her er av relativt ny dato. ...

Viten om fagområdet frost i jord har økt betydelig i de aller seineste årene både innenfor ren forskning og i mer geoteknisk sammenheng. På mange måter kan det sies at først under den siste verdenskrigen fikk dette fagområdet stor aktualitet. ... I dag er læren om frost i jord en vel etablert fagdisiplin både innenfor ren forskning og i teknisk sammenheng.

Kunnskap om forekomster av permafrost i byggegrunn i Norge på 50-60 og 70 tallet var ... etter mitt skjønn, heller beskjeden. God geoteknisk innsikt og erfaring av betydning innenfor byggevirksomhet på permafrost manglet i høy grad både for større og for mindre anlegg."

Om den byggetekniske siden ved permafrost har den sakkyndige fremhevet:

"I byggeteknisk sammenheng har utviklingen av det aktive laget [av en permafrost] størst interesse. Det aktive laget dannes som sagt i det øverste sjiktet av permafrosten. Det aktive laget smelter om sommeren og fryser om vinteren. ...

Stabile permafrostforhold kan gi en solid byggegrunn. Ustabile permafrostforhold er høyst uegnet. Under byggearbeid eller andre inngrep på bakken er det derfor avgjørende viktig ikke å forstyrre den termiske likevekten som bestemmer permafrostforholdene på stedet. Forankring av byggeinstallasjonene kan best skje i selve permafrosten. Dette krever en spesiell byggeteknikk. En kan bruke kjøleaggregat til å kontrollere bakketemperaturen, men mer vanlig er det å sette bygningen på trepeler som stikker godt over bakken. På den måten unngår en å øke det aktive laget. Økning av det aktive laget er uheldig ettersom det er med å gjøre byggegrunnen ustabil. Det skyldes [at] den underliggende permafrosten skaper dårlige dreneringsforhold. Oppbløtt grunn kan så føre til sig. Den årlige frysingen og tiningen av vannet i bakken resulterer i frostheving på vinteren og innsynkning på sommeren."

Jeg legger dette og lagmannsrettens beskrivelse av saksforholdet til grunn, og går så over til de rettslige spørsmål. Disse gjelder, som nevnt, tolkningen og anvendelsen av naturskadeloven §5 i forhold til skadene på Johan H A Penthas bolig. Etter endring ved lov 8 juni 1979 nr 46, da ordene "jordskjelv, vulkanutbrudd" ble tilføyd, lyder bestemmelsen slik:

"Ved naturskade forstås skade som direkte skyldes naturulykke, såsom skred, storm, flom, stormflom, jordskjelv, vulkanutbrudd eller lignende.

Erstatning ytes ikke for skade som umiddelbart skyldes lyn, frost (tele) eller tørke. Ved skade som umiddelbart skyldes nedbør eller isgang kan skadelidte heller ikke kreve erstatning av fondet, men hvor særlige forhold tilsier det, kan fondsstyret yte hel eller delvis erstatning etter lovens regler. Heller ikke erstattes skade som skyldes angrep av dyr, insekter, bakterier, sopp eller lignende."

Jeg nevner at i den någjeldende naturskadelov 25 mars 1994 nr 7 står den tilsvarende bestemmelse i §4, med en noe annen redigering, men med det samme innhold. Jeg nevner også at forsikringsavtaleloven 6 juni 1930 nr 20 §81a hadde et mer begrenset dekningsfelt enn naturskadeloven, og at det samme er tilfelle for den någjeldende lov om naturskadeforsikring 16 juni 1989 nr 70 §1. Bestemmelsene i forsikringsavtalelovene har den samme oppregning av naturulykker som naturskadeloven §5 første ledd, men de har av forsikringstekniske grunner ikke med uttrykket "eller lignende".

Spørsmålet er om tiningen av permafrost under Johan H A Penthas bolig kan anses som en "naturulykke" som er "lignende" de naturulykker som er nevnt i lovbestemmelsen. At det var naturkrefter som virket, er på det rene. Det er derfor forholdet til begrepet "ulykke" som er det sentrale spørsmål ved tolkingen.

De naturulykker som er nevnt i §5 første ledd eller som er omtalt i forarbeider til bestemmelsen, er innbyrdes forskjellige. Forsøk på en direkte sammenligning gir derfor ikke noen god veiledning og iallfall ikke noe grunnlag for å anta at tining av permafrost etter sin karakter skal stå i en annen stilling enn de hendelser som i bestemmelsen er nevnt som eksempler på naturulykker. At verken permafrost eller tining av permafrost er behandlet i forarbeider til lovbestemmelsen, kan heller ikke tillegges betydning. Forklaringen på det synes å være at det ikke var kjent at det i fastlands-Norge var aktuelt med skader på boliger eller lignende i forbindelse med dette naturfenomen.

Fra statens side er det med atskillig styrke gjort gjeldende at ulykkesmomentet ikke har vært til stede i Penthas tilfelle. En ulykke er, hevder staten, en hendelse som er inntrådt plutselig, uventet og upåregnelig og som senere lar seg sted- og tidfeste. Motsetningsvis står man ikke overfor en ulykke når det er tale om en hendelse som man ut fra erfaring har kunnet forvente og påregne. Heller ikke står man overfor en ulykke når det er tale om en hendelse som har utviklet seg over et tidsrom. Staten har blant annet vist til uttalelser om ulykkesbegrepet i forbindelse med lovbestemmelser om ulykkestrygd og lignende, jf Rt-1985-156 på side 162. Det er særlig momentet utvikling over et tidsrom som etter statens anførsel gjør seg gjeldende i Penthas tilfelle.

Selv om de synsmåter som er nevnt kan være rimelige utgangspunkter når man skal vurdere om en hendelse skal anses som en ulykke, gir de ikke en klar og avgjørende avgrensning av begrepet ulykke. Jeg finner derfor å måtte bygge på en konkret vurdering av den hendelse som har forårsaket skader på Penthas bolig.

Jeg legger da til grunn det jeg har nevnt, at forekomster av permafrost i områder av fastlands-Norge som er aktuelle som byggegrunn for boliger, er et naturfenomen som på 1970-tallet var generelt lite kjent, iallfall utenfor en snever krets av fagfolk. I det området av Kautokeino hvor Pentha oppførte sin bolig, var forekomsten av permafrost iallfall ikke kjent, verken av Pentha, som var småentreprenør og hadde betydelig erfaring med graving og grunnarbeider, eller av kommunens fagkyndige tekniske etat. Først de grunnundersøkelser som er foretatt i forbindelse med naturskadesaken, i form av gravinger, boringer og faglige utredninger, har brakt fenomenet klart for en dag. Det var derfor ikke noen foranledning til at grunnmuren under Penthas bolig rent bygningsteknisk skulle sikres på en måte som ville hindre tining av permafrost i grunnen. Heller ikke var det noen foranledning til at Pentha skulle forsikre seg, i tilfelle ved en spesialforsikring, mot risikoen for setningsskader som ville skyldes tining av permafrost.

Da permafrosten under Penthas bolig tinte, slik at det fra 1976 kom setninger i grunnmuren, fremstår dette altså, slik jeg ser det, som en tilfeldig og uforskyldt hendelse som ut fra en alminnelig språkbruk og vurdering har karakter av en ulykke. Hendelsen er for øvrig i atskillig grad beslektet med for eksempel ras i sand- eller leirgrunn, som uten videre har vært ansett som naturulykker i naturskadeloven forstand, både i lovforarbeider og i praksis. Det er vanskelig å se at hendelsen ikke skulle være "lignende" de hendelser som er nevnt som naturulykker. Skadelidtes behov for erstatning er iallfall ikke annerledes eller mindre enn ved de hendelser naturskadeloven nevner.

At setningsskadene på Penthas bolig kom til syne over flere år og tiltok i omfang fra de viste seg første gang i 1976 og fremover på 1980-tallet, utelukker etter min mening ikke at de enkelte års skader anses som ledd i én og samme ulykke. Jeg viser her til Ot.prp.nr. 46 (1978-79) side 25, hvor Landbruksdepartementet erklærer seg "... enig med utvalget i at det vil være rimelig at en skadelidt som til forskjellige tider rammes av utrasning på en bestemt del av sin eiendom, får ta med tidligere ras som hver for seg ikke har vært store nok til å gi grunnlag for erstatning."

Selv om denne uttalelsen gjelder en noe annen situasjon enn Penthas, synes det ikke å være grunn til at betraktningsmåten bør bli forskjellig i de to tilfellene.

Staten har, som nevnt, anført at man ved tolkingen av uttrykket "eller lignende" må være varsom og ha for øye administrative og økonomiske konsekvenser som det vil kunne ha å anse tining av permafrost under Penthas bolig som naturulykke. Det er pekt på at ordningen med statlig naturskadeserstatning er gitt en positiv avgrensning, som ikke bør endres av andre enn Stortinget som lovgiver og bevilgende myndighet. Hvis tining av permafrost anses som naturulykke, kan det være flere andre naturfenomener som også vil måtte vurderes etter bestemmelsen. Som eksempel er særlig trukket frem radongass.

Bortsett fra å peke på eksempler som radongass har staten i liten grad konkretisert dette argumentet under prosedyren. Uansett finner jeg at konsekvensbetraktninger som de nevnte må ha begrenset vekt ved tolkingen av lovbestemmelsen med sikte på Penthas tilfelle. Ved å la de hendelser som er nevnt i lovbestemmelsen stå som eksempler og ved å ta uttrykket "eller lignende" med i lovteksten, har lovgiveren uttrykkelig åpnet for å bygge på en vurdering og ta med tilfelle som ikke er nevnt eller drøftet i lovforarbeidene. Min vurdering foran er selvsagt begrenset til skade ved tining av permafrost, slik dette naturfenomen har ytret seg i Penthas tilfelle.

Jeg tilføyer at etter de opplysninger som foreligger om forekomster av permafrost i områder i fastlands-Norge hvor det er bygget boliger eller som kan være aktuelle for boligbygging, må jeg legge til grunn at det neppe vil kunne ha vidtrekkende konsekvenser om tiningen av permafrost under Penthas bolig anses som en ulykke som gir rett til erstatning etter naturskadeloven. Forekomster av permafrost i områder som nevnt, synes generelt å være lite utbredt, og tining av permafrost ved varme fra boliger på den måten som har skjedd i Penthas tilfelle, vil neppe forkomme ofte. Jeg viser til det jeg har gjengitt fra den sakkyndiges uttalelse om hvorledes slike hendelser kan forebygges når man er oppmerksom på problemet.

Min konklusjon er etter dette at den hendelsen som rammet Penthas bolig i 1976 og de etterfølgende år, må anses som en naturulykke som omfattes av naturskadeloven §5 første ledd.

Spørsmålet er så om hendelsen også omfattes av unntaket for "frost (tele)" i §5 annet ledd. Svaret på dette spørsmålet har jeg funnet noe mer tvilsomt.

Slik den sakkyndige i sin uttalelse har definert begrepene frost, tele og permafrost, synes det å kunne være flytende overganger mellom fenomenene. En tele som holder seg i to eller tre år, er etter definisjonen permafrost. Det er imidlertid ikke grunn til å gå inn på slike grensedragningsspørsmål i denne saken. Etter det som er opplyst, var permafrosten under Penthas bolig noe helt annet enn en tele som dannes ved en årviss klimaendring, og som eventuelt holder seg over én eller to somre. Permafrosten i grunnen under Penthas bolig synes å ha helt andre egenskaper enn vanlig tele har, og som unntaksbestemmelsen iallfall primært tar sikte på. Frost- og teleskader på grunn av årvisse klimaendringer er høyst vanlige og påregnelige i de fleste deler av landet, og slike skader har sannsynligvis en betydelig utbredelse og et betydelig omfang. Permafrosten under Penthas bolig og tiningen av den passer ikke inn i det frost- og telebildet som unntaksbestemmelsen gjelder. Den er et helt annerledes problem for den som utsettes for risikoen for skade eller som rammes.

Jeg finner altså at skaden på Penthas bolig ikke omfattes av unntaket i naturskadeloven §5 annet ledd.

Det vedtak som er truffet av Ankenemnda for Satens naturskadefond, må etter dette kjennes ugyldig, idet det mangler hjemmel i naturskadeloven §5.

Staten har tapt saken fullstendig, og den ankende part må tilkjennes saksomkostninger, jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd. Den ankende part har hatt fri sakførsel for lagmannsretten og Høyesterett. De omkostninger som ikke er dekket på denne måten, settes til 111 380 kroner. Av dette er 78 880 kroner utgifter.

Jeg stemmer for denne dom:

Ankenemnda for Statens naturskadefonds vedtak 17 desember 1993 kjennes ugyldig.

I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler staten v/Landbruksdepartementet til Johan H A Pentha 111 380 - etthundreogellevetusentrehundreogåtti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.