HR-1997-27-B - Rt-1997-596
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-17 |
| Publisert: | HR-1997-00027-B - Rt-1997-596 (159-97) |
| Stikkord: | Selskapsrett, Stiftelser, Sivilprosess, Fastsettelsesdom |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00027 B, nr 300/1995 |
| Parter: | Andelsselskapet Folketeaterbygningen (Advokat Johan Fr. Remmen) mot Oslo kommune (Advokat Harald Willumsen - til prøve) |
| Forfatter: | Oftedal Broch, Aarbakke, Aasland, Tjomsland, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, Aksjeselskapsloven (1957), Aksjeloven (1976) §9-3, §366, Aksjeselskapsloven (1957) §133, §2, §3, §4, §13-1, §19-4, §8-23, §9-14, §9-1 |
Dommer Oftedal Broch: Saken gjelder gyldigheten av et vedtak i Oslo formannskap som nektet å godkjenne en vedtektsendring for Folketeaterbygningen i Oslo. Endringen gikk ut på å omdanne selskapet fra andelslag til stiftelse.
Saken har følgende bakgrunn:
I 1919 tok en del fremtredende kulturpersoner initiativ til å danne et "folketeater" på Oslo østkant. En innbydelse til å delta i foretaket gjennom innbetaling på minst kr 100 ble sendt ut i januar 1920. Formålet var å reise et teater som kunne tilby god kunst til billige priser for "studenter, embedsmænd, lærere, haandverkere ... sammen med hovedstadens store arbeidermasse". Det ble opplyst at Kristiania kommune allerede hadde "bevilget kr 400.000 som første bevilgning av kinematografernes overskud, og vi gjør sikker regning paa betydelige bevilgninger fremover baade til anlæg og drift". På basis av denne og senere bevilgninger ble kommunen ansett som andelseier.
Økonomiske nedgangstider og vekslende politiske stemninger førte til at teaterbygget - nå som del av et større forretningskompleks - sto ferdig på Youngstorget først i 1935. I 1937 ble selskapets første vedtekter fra 1920 noe endret. I §1 ble presisert at Folketeatret var et andelsselskap med andelshavere. 1920-vedtektene omtalte det som et "selskap" med "medlemmer".
De opprinnelige vedtekter anga i §2 selskapets formål:
"Selskapets formål er ved medlemmenes innskudd og ved bidrag fra Kristiania kommune og andre institusjoner å opføre og drive dette teater. Selskapets opgave er å by god kunst til billige priser, og det har således ikke til formål å drive erhverv. Dog kan innskuddene forrentes med inntil 5 pst. pr. år."
Siden selskapet nå skulle forvalte en bygningsmasse ble dette endret slik:
"Selskapets formål er å forberede og å drive Folketeatret og de eiendommer (Nytorvet 2, Storgaten 21 og 23) som selskapet eier i Oslo.
Folketeatrets opgave er å gi god kunst til billige priser."
Bestemmelsen om at selskapet ikke hadde til formål å drive erverv ble altså sløyfet, mens muligheten til å beslutte forrentning av innskuddene nå fremgikk av §7f om representantskapets oppgaver.
I styrets redegjørelse til andelshaverne i forbindelse med endringene er opplyst at det nå var ca 130 andelshavere som samlet hadde innbetalt kr 380 000. Ca 85 av disse hadde andeler mellom 100 og 300 kroner. Oslo kommune hadde bevilget ca 3 millioner kroner.
Det ble ikke foreslått endringer i de mer grunnleggende reglene for selskapet. Selskapsorganene besto, og var ifølge vedtektene generalforsamlingen (inntil 1937 kalt medlemsmøtet), representantskapet og styret. Hver andel skulle ha én stemme på generalforsamlingen, men Oslo kommune hadde på flere punkter en særposisjon. Kommunen kunne utpeke 9 av 21 representantskapsmedlemmer, de øvrige 12 ble valgt av generalforsamlingen. To av styrets fem medlemmer skulle velges blant de kommuneoppnevnte representantskapsmedlemmene. Endelig måtte Oslo formannskap approbere vedtektsendringer, som for øvrig skulle vedtas av generalforsamlingen med 2/3 flertall. For det tilfellet at andelslaget ble vedtatt oppløst, tillå det etter vedtektenes §11 formannskapet å oppnevne et likvidasjonsstyre. Videre bestemte §11 at andelshaverne ikke skulle få tilbake sine innskudd ved oppløsning, og at overskuddet etter dekning til kreditorene skulle anvendes til et kunstnerisk formål etter formannskapets bestemmelse.
Først i 1952 startet teaterdriften. Da ble det dannet et eget aksjeselskap - AS Folketeatret - som ble ansvarlig for teaterdriften samtidig som det opprinnelige selskap skiftet navn til Andelsselskapet Folketeaterbygningen. Paragraf 2 i andelslagets vedtekter ble i overensstemmelse med dette endret slik:
"Selskapets formål er å eie og drive eiendommene Storgata 21, 23 og Youngstorget 2 i Oslo.
Ved disponeringen av teaterlokalet i Storgata 21 skal selskapet medvirke til at publikum får god kunst til billige priser."
Andelsselskapet eiet 48 av de 50 aksjene i AS Folketeatret.
I 1959 måtte teaterdriften innstille av økonomiske grunner, og AS Folketeatret opphørte ved at det ble fusjonert med AS Det Nye Teater. Den Norske Opera ble ny leietaker i teaterlokalet, og har vært der siden. Leien for teaterlokalet har fortsatt å være lav slik den var det under teaterdriften, jf vedtektenes §2 annet ledd.
I april 1988 ble det utarbeidet en betenkning om selskapsformen for Andelsselskapet Folketeaterbygningen. Utgangspunktet var at aksjelovgivningen ikke lengre tillot andelsselskaper med begrenset ansvar. Betenkningen innledes slik:
"Det er nødvendig at Andelsselskapet Folketeaterbygningen får en ny rettslig form.
Aksjeloven av 1976 anerkjenner ikke lenger et andelsselskap med begrenset ansvar. Etter aksjeloven er Folketeaterbygningen heller ikke et samvirkelag.
Det vil være meget vanskelig å bruke aksjeselskapsformen som lest for en ny rettslig form for Folketeaterbygningen dersom formålet og prinsippene i vedtektene skal opprettholdes.
Jeg tilrår at styret foreslår for representantskap og generalforsamling at Andelsselskapet Folketeaterbygningen omformes til en stiftelse med samme formål og med vedtekter, som legges så nær opp til de gamle som mulig. Etter den utvikling som har funnet sted, vil det imidlertid være hensiktsmessig å ajourføre og pusse opp vedtektene i noen grad."
Det ble fremmet forslag til vedtak med tilhørende vedtekter for den nye Stiftelsen Folketeaterbygningen.
Saken ble behandlet av styret, og styrets forslag ble deretter enstemmig vedtatt av representantskapet og generalforsamlingen 31 mai 1989. De nye vedtektene ble 29 september 1989 oversendt Oslo kommune til approbasjon etter vedtektenes §10. Ved vedtak 27 februar 1991 avslo formannskapet å gi approbasjon. Samtidig påla formannskapet Folketeaterbygningen å foreta de nødvendige endringer i vedtektene "slik at organisasjonsformen bringes i overensstemmelse med gjeldende aksjelovs bestemmelser før 1. juli 1991".
Ved stevning 11 juli 1991 til Oslo byrett reiste Folketeaterbygningen sak mot Oslo kommune med påstand om at formannskapets vedtak ble kjent ugyldig og at vedtektsendringene av 31 mai 1989 ble ansett godkjent. Oslo kommune anla motsøksmål og krevet fastsettelsesdom for at Folketeaterbygningen var å anse som et aksjeselskap.
Byretten kom i dom 22 september 1993 til at Folketeaterbygningen etter gjeldende aksjelovgivning var å anse som et aksjeselskap, og videre at kommunen utvilsomt hadde adgang til å nekte en så vidt omfattende vedtektsendring som det her var tale om. Dommen har slik domsslutning:
"I hovedsøksmålet: Oslo kommune frifinnes.
I motsøksmålet: Andelsselskapet Folketeaterbygningen er å anse som et aksjeselskap underlagt gjeldende aksjelovs bestemmelser.
I begge tilfelle: Oslo kommune tilkjennes sakens omkostninger med kr 119.370 - ethundreognittentusentrehundreogsyttikroner. Beløpet forfaller 2 - to - uker fra dommens forkynning."
Folketeaterbygningen påanket dommen til Borgarting lagmannsrett som ved dom 9 mai 1995 stadfestet byrettens avgjørelse. Lagmannsretten la til grunn at godkjennelsesadgangen etter vedtektenes §10 var tillagt formannskapet som forvaltningsorgan. Selv om dette forhold kunne begrense kompetansen, måtte formannskapet kunne nekte approbasjon blant annet ut fra hensynet til kontroll med en forsvarlig forvaltning av selskapsmidlene, og herunder motsette seg vedtektsendringer som forringet kommunens eier- og styringsposisjon i selskapet. Lagmannsretten fant at dette gjaldt også når det som her dreiet seg om en beklippet eier- og rådighetsfunksjon. Det var heller ikke tatt usaklige eller utenforliggende hensyn, idet begrunnelsen for vedtaket måtte anses å ligge i en helhetsvurdering, som munnet ut i at kommunen ikke var tjent med stiftelsesformen. Lagmannsretten bemerket avslutningsvis at kommunen ikke kunne nekte approbasjon av vedtekter som videreførte de eksisterende stemmerettsreglene. Lagmannsrettens domsslutning lyder slik:
"I hovedsøksmålet:
1. Oslo byretts dom av 22. september 1993 stadfestes.
2. I saksomkostninger betaler Andelsselskapet Folketeaterbygningen til Oslo kommune 109.850 - etthundreognitusenåttehundreogfemti - kroner for byretten og 70.750 - syttitusensjuhundreogfemti - kroner for lagmannsretten.
I motsøksmålet:
1. Oslo byretts dom av 22. september 1993 stadfestes.
2. I saksomkostninger betaler Andelsselskapet Folketeaterbygningen til Oslo kommune 9.520 - nitusenfemhundreogtjue - kroner for byretten og 5.000 - femtusen - kroner for lagmannsretten."
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av dommene.
Folketeaterbygningen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse og det er også fremmet et nytt subsidiært krav. Til bruk for Høyesterett er avhørt to vitner ved bevisopptak. Ingen av dem er nye for Høyesterett.
Den ankende part, Folketeaterbygningen, har anført:
Prinsipalt hevdes at formannskapet ikke hadde adgang til å nekte godkjenning av vedtektsendringene. Det må, slik det er gjort av lagmannsretten, skilles mellom den innflytelse Oslo kommune har gjennom sin representasjon i selskapets organer og den adgang til vedtektsgodkjennelse av forvaltningsrettslig karakter som vedtektenes §10 tillegger formannskapet. Det er gjennom representasjon i selskapets organer kommunen utøver innflytelse på selskapets drift og utvikling, herunder spørsmålet om hvilke vedtekter som er hensiktsmessig for selskapet å ha. Formannskapets rolle etter §10 er i utgangspunktet å kontrollere at vedtektene er lovlige og at de grunnleggende ideene bak selskapet beholdes. Omdanning til stiftelse var i seg selv lovlig, og for øvrig tok endringene nettopp sikte på å beholde selskapets formål og prinsipper. Formannskapet må videre ha adgang til å påse at kommunens egen posisjon - som eier og deltaker i selskapet - ikke forringes. Men det må i så fall dreie seg om en reell forringelse. Endringene søkte å opprettholde maktforhold og styringsprinsipper. Omdanning til stiftelse griper ikke inn i Oslo kommunes muligheter til å øve innflytelse. På dette punkt hevdes således lagmannsretten å ha tatt feil i sin bevisvurdering.
Oslo kommune hevdet under lagmannsrettssaken at dersom selskapet skulle gå over til stiftelse måtte reglene om oppløsning i vedtektenes §11 vært fulgt, for deretter å opprette en stiftelse. Mot dette anføres at også kommunen har behandlet saken som en vedtektsendring med utgangspunkt i §10. Reelt må det være adgang til en slik direkte omdanning så lenge hensikten med endringene var å beholde realiteten og videre at ingen utenforstående kunne bli påvirket negativt av omdanningen. Alle selskapsbeslutningene ble truffet enstemmig. Det var således også innad i selskapet full enighet om endringene, inkludert Oslo kommunes representanter. Vedtektenes §11 tar sikte på at virksomheten opphører, og ikke på denne type omdanning.
For det tilfellet det legges til grunn at formannskapet hadde anledning til å nekte godkjennelse, hevdes subsidiært at vedtaket er ugyldig fordi det ved avgjørelsen ble tatt utenforliggende og ulovlige hensyn. Den reelle begrunnelse for nektelsen hevdes å være at formannskapet ville tvinge gjennom en omdannelse til aksjeselskap, der kommunen forutsatte at den ville få stemmeandel etter kapitalandel - ifølge kommunens beregninger tilsvarte dette 97,5 % av stemmene. Lagmannsretten hevdes således å ha tatt feil når den konstaterer at vedtaket er begrunnet ut fra en helhetsvurdering av hva som var en hensiktsmessig selskapsform sett fra kommunens side. I byrådets saksfremstilling til formannskapet fremheves at aksjeselskapsformen er mer hensiktsmessig og tidsmessig og gir større fleksibilitet med henblikk på eventuelt å realisere eiendomsverdier. Videre er det vesentlig og naturlig at aksjene fordeles etter andelskapitalen slik at "OK får ca 97,5 % av aksjene og at hver aksje gir en stemme".
At realiteten i nektelsen er ønske om økt innflytelse kommer for øvrig ifølge den ankende part også til uttrykk i et etterfølgende vedtak i formannskapet 20 november 1991, som instruerer kommunens representanter i styre og representantskap om blant annet å fremme og støtte forslag om stemmerett i forhold til andelsinnskuddets størrelse i selskapet.
Til kommunens krav i motsøksmålet om dom for at Folketeaterbygningen er et aksjeselskap anføres: Det erkjennes at dersom Folketeaterbygningen anses som et selskap, faller det inn under aksjeloven av 1976 og også under den tidligere aksjelov av 1957. I så fall er selskapet i utgangspunkt å regne for et aksjeselskap. Dette kan likevel ikke gjelde her hvor selskapet har truffet positive vedtak for å omgjøre seg til stiftelse. Det må i vurderingen tas hensyn til at Folketeaterbygningen er en meget spesiell selskapskonstruksjon der aksjeselskapsformen og reglene i aksjeloven ikke passer. Det vises til at generalforsamlingen etter vedtektene har sterkt beklippet myndighet i forhold til aksjeloven kapittel 9, at selskapsmidlene ved oppløsning ikke skal tilfalle eierne og at et utenforstående organ - Oslo formannskap - skal godkjenne vedtektene, noe det ikke er adgang til etter aksjeloven §9-14. Andelsselskapet Folketeaterbygningen bærer også i seg elementer av både stiftelse og forening. Når det er så vanskelig å finne en selskapsrettslig "bås", må de enstemmige vedtak i samtlige selskapsorganer tillegges vekt slik at andelsselskapet ikke automatisk og på tvers av de vedtakene selskapet har fattet, blir å anse som aksjeselskap.
Subsidiært, for tilfelle at det gis dom for at Folketeaterbygningen er å anse som aksjeselskap, er det som nytt krav for Høyesterett nedlagt påstand om fastsettelsesdom for at Oslo kommune ikke kan nekte å approbere vedtekter som viderefører selskapets eksisterende stemmerettsregler. Dette, hevdes det, er sakens egentlige realitet, og har hele tiden vært et tvistetema. Kravet er en forutsetning for den ankende parts grunnlag for å hevde at kommunens nektelse er usaklig begrunnet. Dermed kan det bringes inn for Høyesterett etter tvistemålsloven §366 annet ledd nr 1. Det hevdes at lagmannsretten korrekt har pekt på at stemmerettsprinsippene må fortsette også under en aksjeselskapsform. Det er imidlertid blitt tydelig at Oslo kommune ikke vil akseptere dette, og det er således avgjørende å få fastsettelsesdom på dette punkt. Folketeaterbygningen har nedlagt slik påstand:
"I hovedsøksmålet:
1. Formannskapets vedtak av 27. februar 1991 kjennes ugyldig.
2. Oslo kommune plikter å approbere vedtektene for Stiftelsen Folketeaterbygningen vedtatt av representantskapet og generalforsamlingen den 31. mai 1989.
3. Oslo kommune betaler sakens omkostninger.
I motsøksmålet:
Prinsipalt: Stiftelsen Folketeaterbygningen frifinnes.
Subsidiært: Oslo kommune kan ikke nekte approbasjon av vedtekter som viderefører de eksisterende stemmerettsregler.
I begge tilfeller: Oslo kommune betaler sakens omkostninger."
Ankemotparten, Oslo kommune, har anført:
Kommunen er enig i lagmannsrettens dom med to unntak, for det første at formannskapets approbasjon ses som utøvelse av offentlig myndighet og dernest rettens avsluttende bemerkninger i domspremissene om stemmerettsreglenes fortsettelse.
I formell henseende anføres at den ankende part under saken uriktig har angitt seg som "Stiftelsen Folketeaterbygningen", men burde etter kommunens syn kalles "Andelsselskapet Folketeaterbygningen", fordi omdanningen ikke er gjennomført.
Formannskapets vedtak i 1991 om å nekte approbasjon må vurderes ut fra hvilken selskapsrettslig status Folketeaterbygningen hadde på det tidspunktet. Aksjeloven av 1957 tillot ikke andre selskapsformer med begrenset ansvar enn aksjeselskap, ut over de unntak som fremgikk av loven og som ikke får anvendelse her. Selskaper som etter dette ikke lengre var lovlige, ble gitt en overgangsperiode frem til 1 januar 1964 for å velge en annen selskapsform. Ellers skulle de anses som aksjeselskap. Dette var tilfellet med Folketeaterbygningen som således fra 1964 hadde en stående plikt til å få brakt sine vedtekter i overensstemmelse med aksjelovgivningen. Kommunens syn er at valg av en annen selskapsform etter 1964 måtte skje gjennom oppløsning etter reglene i aksjeloven og vedtektenes §11. Den vedtektsendring selskapet foretok oppfylte ikke kravene for en oppløsning, og var derfor ugyldig. Det var ingen gyldige vedtekter å approbere.
For det tilfellet at omdanningen i seg selv aksepteres hevdes subsidiært at formannskapet hadde kompetanse til å nekte godkjennelse og at vedtaket var gyldig også med hensyn til sin begrunnelse. Kommunen henholder seg her til lagmannsrettens dom, dog slik at kommunen prinsipalt ser approbasjonsretten som utslag av at kommunen har skutt inn den langt største del av selskapskapitalen. Da må formannskapet kunne nekte approbasjon ut fra hvilke vedtak som finnes hensiktsmessige. Men også ut fra en forvaltningsrettslig synsvinkel er begrunnelsen gyldig, slik lagmannsretten er kommet til.
I motsøksmålet henholder kommunen seg til lagmannsrettens dom. Kravet om at Folketeaterbygningen er et aksjeselskap følger av aksjeloven fra 1957 og dens overgangsregler. Selv om det selskap som ble stiftet i 1920 kunne ha enkelte likheter med en forening, er det utvilsomt at Andelsselskapet Folketeaterbygningen i dag er et selskap, og ingen forening. Etter 1959, da teatervirksomheten opphørte, har det til og med vært et rent eiendomsselskap. Det har ingen foreningsaktivitet. Det har i årtier hatt et fast antall andeler.
Til Folketeaterbygningens nye subsidiære krav om dom for at stemmerettsreglene skal fortsette hevdes at det prosessuelt ikke er adgang til å fremme et slikt krav, jf tvistemålsloven §366. Kravet reiser kompliserte og sammensatte spørsmål, og det vil være uheldig om Høyesterett skal måtte avgjøre dette spørsmål i første og siste instans. Kravet må således avvises.
Subsidiært anføres til realiteten: Folketeatret ble opprinnelig stiftet med et sterkt kulturelt formål basert på å drive teater. Det var dette som bar den demokratiske avstemningsregelen om at hver andelshaver hadde én stemme i generalforsamlingen. Fra 1937 hadde selskapet et dobbelt formål: å drive teater og å forvalte en bygningsmasse. Dette fortsatte i realiteten også etter 1952. Selv om teaterdriften ble skilt ut som et eget aksjeselskap i 1952, var den reelle interessent fortsatt andelsselskapet ved at dette eide 48 av de 50 aksjene. Men fra 1959, da teaterdriften opphørte, fremsto andelsselskapet som et rent eiendomsselskap. Folketeaterbygningen er derfor reelt sett et helt annet selskap enn teaterselskapet fra 1920. Det medfører at også stemmerettsreglene bør vurderes.
Videre vil tilpasningen av vedtektene til aksjeloven medføre endringer på en rekke punkter som må ses i sammenheng, og som spesielt gjør at stemmerettsreglene ikke kan holdes utenfor tilpasningsprosessen. For eksempel vil generalforsamlingen få en mer sentral plass som selskapets øverste myndighet, aksjeloven §9-1. Etter vedtektene i dag har Oslo kommune ubetydelig innflytelse der, nemlig én av 47 stemmer i motsetning til kommunens innflytelse i representantskap og styre. Således kan ikke de eksisterende stemmerettsreglene videreføres, slik kravet lyder. Dersom realitetsspørsmålet kommer til avgjørelse, hevdes således at kommunen må frifinnes for kravet.
Ankemotparten, Oslo kommune, nedlegger slik påstand:
"I hovedsøksmålet:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
I motsøksmålet:
Lagmannsrettens dom stadfestes. Den ankende parts subsidiære påstand avvises, subsidiært frifinnes kommunen.
I begge tilfeller:
Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.
Tilkjente saksomkostninger for Oslo byrett og Eidsivating lagmannsrett forrentes med 12 % p.a. fra hver doms oppfyllelsesfrist til betaling skjer."
Mitt syn på saken:
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men for hovedsøksmålets del med en noe annen begrunnelse.
Jeg er enig med kommunen i at vurderingen av formannskapets vedtak om å nekte approbasjon må basere seg på hvilken type selskap Folketeaterbygningen var på det aktuelle tidspunktet. For å besvare dette spørsmålet er det likevel naturlig å ta utgangspunkt i selskapets stiftelse i 1920. På dette tidspunkt må det kunne sies at virksomheten reelt hadde trekk av både forening, stiftelse og selskap. Det som minner om både forening og stiftelse er at eiendelene og overskuddets anvendelse klart var formålsangitt, og at rådigheten over eiendelene var tatt bort fra den enkelte deltaker, også ved en oppløsning og likvidasjon av virksomheten. Det sterke engasjement for teaterets utbredelse kombinert med ønsket om bred oppslutning, gir karakter av foreningsvirksomhet. Samtidig kaller vedtektene allerede i 1920 virksomheten for et selskap, fra 1937 et andelsselskap.
Hvilken karakteristikk som var den riktige i 1920 er ikke nødvendig å avgjøre. Fra 1937 ble virksomheten i karakter mer preget av forretningsdrift, samtidig som det skjer en presisering i vedtektene ved at selskapet betegnes som et andelsselskap der medlemmene har begrenset ansvar. For en rettslig vurdering av selskapet omkring denne tid vises til høyesterettsdom i Rt-1949-912, som gjaldt spørsmålet om andelsselskapets adgang til skattemessig fradrag for tilskudd til "Folketeaterforeningen" for året 1939. Her vurderes Folketeaterbygningen som selskapstype, særlig med sikte på om selskapet hadde erverv til formål. Oppfatningene spriket såvel mellom rettsinstanser som innad i Høyesterett. Men utviklingen fortsatte og økonomisk aktivitet drevet i selskapsrettslige former ble mer utpreget gjennom den organisasjonsmessige utskilling av teaterdriften i AS Folketeatret i 1952 og ganske særlig den senere nedleggelsen av teaterdriften i 1959. Fra dette tidspunkt kan det ikke være tvilsomt at man står overfor et selskap, og at selskapet gjennom eiendomsdriften har et økonomisk formål.
Det følger av dette at aksjeloven av 1957 kom til anvendelse på selskapet. Lovens §2 innebar den nyordning at selskaper uten personlig ansvar måtte være aksjeselskap. Fra denne regel stilte §3 og §4 opp visse unntak - eksempelvis for sparebanker, samvirkelag og selskap uten økonomisk formål - som ikke får anvendelse på vår sak. Videre bestemte §133 at selskaper som gikk inn under loven, men som etter tidligere lovgivning ikke var aksjeselskap, hadde fem år etter lovens ikrafttredelse 1 januar 1959 til å registrere seg som aksjeselskap. Etter den tid fikk loven anvendelse på selskapet selv om det ikke var registrert. Det må etter dette legges til grunn at "Andelsselskapet Folketeaterbygningen" i realiteten var et aksjeselskap, først regulert av 1957-loven, deretter av aksjeloven av 1976.
På denne bakgrunn kan realiteten i vedtektsendringene i 1989 beskrives som en omdanning av dette ikkeregistrerte aksjeselskapet til en stiftelse. Dersom prosessen hadde foregått i overgangsperioden fastsatt i 1957-loven §133, har jeg forståelse for den ankende parts syn, at hensikten - opprettholdelse av status quo i lys av den nye lovgivningen - kunne tale til fordel for å tillate en direkte overgang til stiftelse. Men når det ses hen til den lange tid som har gått, må utgangspunktet i saken her tas i at vi står overfor et aksjeselskap. For at dette selskapet skal overgå til en annen type juridisk person - en stiftelse - er fremgangsmåten å oppløse selskapet, jf aksjeloven §13-1 og vedtektenes §11, og deretter opprette stiftelsen. Det dreier seg her om en så fundamental selskapsrettslig endring at det neppe kan tillegges vekt i hvilken grad tredjemanns rettigheter påvirkes eller interne forhold i selskapet forrykkes i det konkrete tilfellet.
Konsekvensen er at vedtaket om å omgjøre "Andelsselskapet" til en stiftelse ikke kan treffes som en alminnelig vedtektsendring, slik det er gjort. Vedtaket er altså ugyldig fordi det går ut over det som kan bestemmes ved en vedtektsendring. Det er da ikke grunn til nærmere å vurdere formannskapets vedtak. Selv om dette vedtaket skulle være beheftet med feil som ville føre til ugyldighet, har denne eventuelle ugyldigheten ikke innvirkning på vurderingen av selskapets eget vedtak.
Resultatet av denne gjennomgåelse er at Folketeaterbygningen i dag er å anse som et aksjeselskap. Selskapet har dermed hatt en løpende forpliktelse, først etter 1957-loven, nå etter 1976-loven, til å tilpasse sine vedtekter til aksjeselskapsformen og til å registrere seg. Etter dette må Oslo kommune frifinnes i det opprinnelige hovedsøksmål, og det må i motsøksmålet gis dom for at selskapet Folketeaterbygningen er å anse som et aksjeselskap.
Da gjenstår Folketeaterbygningens krav under motsøksmålet om dom for at kommunen i samband med de nødvendige endringer i vedtektene ikke kan nekte å godkjenne vedtekter som viderefører de eksisterende stemmerettsreglene. Det er fra ankemotparten protestert mot dette kravet som først ble fremsatt i ankeerklæringen for Høyesterett, og jeg behandler dette prosessuelle spørsmålet føst.
Etter tvistemålsloven §366 annet ledd nr 1 kan et krav fremsatt på dette tidspunkt tas under pådømmelse dersom det gjelder et forhold som er omtvistet under saken, og forholdet kan være avgjørende for anken. Det dreier seg her om et prosessvilkår der partens pretensjoner - ikke rettens resultat - i alminnelighet må være avgjørende for vurderingen. Jeg finner at vilkåret i §366 er oppfylt. Det har fremgått at partene har ulikt syn på approbasjonsretten med hensyn til stemmerettsreglene, som således er omtvistet. Videre er forholdet et sentralt ledd i den ankende parts anførsel om at formannskapets nektelsesvedtak var ugyldig. Jeg legger vekt på at uenigheten mellom partene på dette punkt reelt sett har vært et helt sentralt punkt i saken fra begynnelsen av, og at det videre vil være sentralt under den tilpasningsprosess som etter mitt resultat må skje med selskapets vedtekter.
Til realiteten skal jeg bemerke: Utgangspunktet er at endringene i aksjelovgivningen medfører en forpliktelse til å omdanne selskapet Folketeaterbygningen til et aksjeselskap. Når det gjelder det sentrale spørsmålet om deltakernes andel av stemmene i det nye aksjeselskapet, er aksjeloven hovedregel at hver aksje skal ha en stemme på generalforsamlingen, men loven godtar avvikende ordninger, jfr aksjeloven §9-3, som tillater både aksjer uten stemmerett og aksjer med begrenset stemmerett. For meg blir dette avgjørende, idet den omdannelse som selskapet ifølge lovgivningen er pliktig til, etter mitt syn ikke kan gå ut over det som følger av ufravikelige regler. Innenfor denne rammen må selskapsdeltakerne være forpliktet til å medvirke til at endringene blir vedtatt og gjennomført. Eventuelle ytterligere endringer må skje i de vanlige selskapsorganene i overensstemmelse med de endrete vedtektene og ligger utenfor rammen av denne sak. Under hensyn til dette vil jeg anse at formannskapet ikke var berettiget til å bruke den situasjon som den nye aksjelovgivningen skapte for selskapet til å fremtvinge nye styrkeforhold som lovgivningen ikke krever. Etter min mening ville det være å benytte den kompetanse som etter vedtektene er gitt formannskapet til andre formål enn det som har vært tilsiktet.
I utgangspunktet er jeg altså - når det gjelder stemmerettsreglene - enig i den ankende parts syn. Men saken er - som fremhevet av ankemotparten - mer kompleks. En tilpasning av selskapets vedtekter til aksjelovgivningen vil omfatte mange forhold. Flere av dem vedrører styrkeforholdet mellom Oslo kommune og de øvrige andelshaverne. Jeg nevner to slike. For det første vil generalforsamlingen bli mer sentral på bekostning av representantskapet. Med de nåværende stemmereglene minsker dette kommunens innflytelse. I generalforsamlingen har kommunen én av (nå) 47 stemmer, i representantskapet 9 av 21. Det annet forhold gjelder formannskapets godkjennelsesadgang - selve den mekanismen som startet denne saken. Denne godkjennelsesadgangen kan ikke fortsette, fordi det må antas å være i strid med aksjeloven §9-14 at noen utenfor selskapet skal stå over generalforsamlingen i beslutninger om selskapets vedtekter. Langt på vei kan disse spørsmål løses innen rammen av aksjeloven, det første spørsmål ved at kommunen gis et antall stemmeberettigete aksjer som svarer til 9/21 av totalen, og for øvrig at kommunen får stemmeløse aksjer, det annet spørsmål ved at kommunens aksjer i visse tilfeller gis vetorett ved vedtektsendringer. Jeg nevner her at overgang til aksjeselskap vil øke kommunens innflytelse gjennom aksjeloven regler om kapitalens betydning i visse tilfeller, jf aksjeloven §9-3 annet ledd. Disse reglene kan ikke fravikes i vedtektene.
Eksemplene viser at også ønsket om opprettholdelse av status quo krever tilpasning i flere retninger. Hvordan dette nærmere skal skje ligger utenfor saken. Men ett spørsmål må avklares. Det gjelder hvordan endringene i selskapets vedtekter skal skje ved selve omdanningen. Partene har for Høyesterett tatt utgangspunkt i at det er de nåværende vedtektene som kommer til anvendelse. Da blir tvistespørsmålet hvilke vedtektsendringer Oslo kommune kan nekte å godkjenne. Men nettopp kommunens godkjenningsadgang er av de vedtektsbestemmelser som et aksjeselskap ikke kan ha. Spørsmålet er således om godkjenningsadgangen og de øvrige vedtektsbestemmelser som er i strid med aksjeloven ufravikelige bestemmelser har bortfalt som en direkte følge av §133 i aksjeloven av 1957. Den alternative løsning er å forstå aksjeloven slik at de påbudte vedtektsendringene kan foretas etter selskapets hittil gjeldende vedtekter. Sterke praktiske grunner taler for den siste løsningen. I motsatt fall vil det kunne være helt uavklart hvilke regler som skal anvendes, jf mitt prinsipielle utgangspunkt at plikten til å endre vedtektene ikke går ut over aksjeloven ufravikelige bestemmelser. Det betyr - som i vår sak - at selskapets stemmerettsregler ikke vil fremgå direkte av loven. Jeg mener at det praktiske behov for å ha et regelsett for vedtektsendringene må være avgjørende, og at endringsreglene i någjeldende vedtekter således kan benyttes. Jeg nevner som et ytterligere moment at såvel Oslo kommune som de øvrige selskapsdeltakerne har behandlet vedtektsendringene etter dette spor. Det gjelder også for sakens behandling i domstolene.
Min konklusjon er etter dette at alle selskapsdeltakerne er forpliktet til å medvirke til at Folketeaterbygningens vedtekter blir utformet i samsvar med aksjeloven ufravikelige bestemmelser. Generalforsamlingen plikter å vedta slike regler og kommunen er uberettiget til å nekte godkjennelse av vedtekter som tar sikte på å videreføre den tidligere fordelingen av innflytelse mellom Oslo kommune og de øvrige aksjonærer.
Det kan spørres om det kan gis fastsettelsesdom som går ut på det jeg nå har skissert, jf tvistemålsloven §54. Jeg er - om enn under atskillig tvil - kommet til at så er tilfellet. I utgangspunktet må det kunne gis dom for at kommunen plikter å godkjenne vedtekter av et spesifikt innhold, forutsatt at det dreier seg om en aktuell endring. Dette må anses som en "rettighet" for selskapet. I vårt tilfelle har jeg påvist at det ikke kan gis anvisning på et konkret innhold. Når jeg likevel er blitt stående ved at det bør kunne gis dom for det skisserte prinsipp om status quo, legger jeg vekt på selskapets - og kommunens - behov for å ha klarlagt dette spørsmål i det videre tilpasningsarbeid med vedtektene. Videre anser jeg at domskonklusjonen kan gis en såvidt klar utforming at partene kan anvende den i den konkrete situasjon. Jeg viser om disse spørsmål til Schei: Tvistemålsloven med kommentarer bind I side 128.
Jeg har kommet til at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans. Saken har vært prinsipiell og har dels budt på tvil. Selv om de tidligere retters dommer er stadfestet for de spørsmål som der forelå til avgjørelse, har avgjørelsen i Høyesterett i realiteten langt på vei gått i den ankende parts favør.
På grunn av sammenhengen mellom de krav som pådømmes, har jeg valgt å utforme ny domskonklusjon. Jeg tilføyer at jeg er enig med ankemotparten og de tidligere rettsinstanser i at selskapet Folketeaterbygningen betegnes Andelsselskap.
Jeg stemmer for denne dom:
I hovedsøksmålet: Oslo kommune frifinnes.
I motsøksmålet:
1. Andelsselskapet Folketeaterbygningen er å anse som et aksjeselskap underlagt aksjeloven bestemmelser.
2. Ved tilpasningen av selskapets vedtekter til aksjeloven er Oslo kommune uberettiget til å nekte å godkjenne vedtekter som så vidt mulig viderefører prinsippene i de tidligere bestemmelser i vedtektene, herunder regulerer ordningen av stemmene i generalforsamlingen slik at de øvrige aksjeeiere får 12/21 av stemmevekten.
Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.
Dommer Aarbakke: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse han har gitt. Men på ett punkt, som knytter seg til motsøksmålet, har jeg en annen oppfatning enn den han har gitt uttrykk for.
Når Folketeaterbygningen er undergitt aksjeloven, følger det etter min mening av dette at vedtektenes bestemmelser om generalforsamlingens, representantskapets og formann skapets kompetanser ikke kan opprettholdes. I stedet må aksjeloven bestemmelser legges til grunn. I korthet innebærer dette at generalforsamlingen nå er den øverste myndighet i selskapet, jf aksjeloven §9-1, mens representantskapet er blitt et tilsynsorgan, jf aksjeloven §8-23, og formannskapet er ute av bildet. Det er derfor generalforsamlingen alene, ikke generalforsamlingen og formannskapet, som kan tilpasse selskapets vedtekter til aksjeloven. At det bare er generalforsamlingen alene som kan ha denne kompetanse, følger etter min mening også av aksjeloven §9-14 første ledd.
Vedtektenes bestemmelse om at stemmeretten i generalforsamlingen er knyttet til person, ikke til kapitalandel - som er aksjeloven system - kan heller ikke følges ved tilpasningen til aksjeloven, slik jeg ser det. Selv om det ennå ikke er fastsatt en formell aksjekapital fordelt på aksjer, som stemmeretten i aksjeselskaper i alminnelighet er knyttet til, finner jeg det naturlig å legge til grunn at det i Folketeaterbygningens generalforsamling skal stemmes etter kapitalandel når vedtektene tilpasses aksjeloven. At Oslo kommune er forpliktet til ved denne tilpasningen å begrense sin andel av de ordinære stemmer i selskapet, slik domsslutningen gir anvisning på, finner jeg ikke grunn til å legge vekt på i denne sammenhengen.Videre ville jeg finne det naturlig å anvende aksjeloven §19-4 tredje ledd, som bestemmer at vedtektsendringer som er nødvendige for å tilasse et selskaps vedtekter til aksjeloven kan fastsettes ved alminnelig flertall av de avgitte stemmer. Men dette har ingen praktisk betydning i det foreliggende tilfelle.
Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Oftedal Broch.
Dommer Tjomsland: Likeså.
Dommer Holmøy: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
I hovedsøksmålet: Oslo kommune frifinnes.
I motsøksmålet:
1. Andelsselskapet Folketeaterbygningen er å anse som et aksjeselskap underlagt aksjeloven bestemmelser.
2. Ved tilpasningen av selskapets vedtekter til aksjeloven er Oslo kommune uberettiget til å nekte å godkjenne vedtekter som så vidt mulig viderefører prinsippene i de tidligere bestemmelser i vedtektene, herunder regulerer ordningen av stemmene i generalforsamlingen slik at de øvrige aksjeeiere får 12/21 av stemmevekten.
Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.