Rt-1949-912

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1949-11-26
Publisert:	Rt-1949-912
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	L.nr. 114 B/1949
Parter:	Andelsselskapet Folketeatret (høyesterettsadvokat Jon Simonsen) mot Oslo Kommune (overrettssakfører Arvid Blehr til prøve).
Forfatter:	Bahr, Gaarder, Bonnevie, Mindretall: Stenersen, Schjelderup
Lovhenvisninger:	Byskatteloven (1911) §21, §38, Aksjeloven (1910) §47, §58

Dommer Stenersen: Oslo byrett avsa dom i saken 7. mars 1942 med domsslutning:

«Oslo kommune dømmes til innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dommen å betale til Andelsselskapet Folketeateret kr. 5 192 med lovlige renter fra de respektive terminers innbetaling.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Oslo kommune innbrakte saken for Eidsivating lagmannsrett, som 5. februar 1943 avsa enstemmig dom med domsslutning:

«Oslo kommune frifinnes.

Omkostninger tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet viser jeg til de tidligere retters domsgrunner.

Andelsselskapet Folketeatret har påanket dommen i dens helhet til Høyesterett og påstått Oslo kommune tilpliktet å betale til seg kr. 5 192 med 4 1/2 prosent årlig rente fra de respektive terminers innbetaling og saksomkostninger for alle retter. Selskapet finner ikke at det kan bli å anse som et selskap der ikke har erverv til formål. Det finner det uriktig at lagmannsretten har støttet sin avgjørelse derpå at innskuddene ved likvidasjon ikke skal tilbakebetales. Det var naturlig for selskapet etter dets stiftelsesmåte og etter de store bidrag det hadde fått fra Oslo kommune å fraskrive rett til å få kapitalen tilbake, men renter av pengene forbeholdt innskyterne seg i og med at det ifølge vedtektenes §7 litra f var adgang til å utdele inntil 5 % utbytte.

Side:913

Oslo kommune har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Partene har i det vesentlige gjort gjeldende de samme betraktninger som for de tidligere retter, til hvis redegjørelse herfor jeg viser.

Det foreligger ikke nye opplysninger av betydning. Dog bemerker jeg at rådmann Sverre Iversen, som ble valgt til formann i arbeidsutvalget for Folketeatret allerede 9. oktober 1919 og har vært medlem av dets styre og formann i Folketeaterforeningen fra dens stiftelse i 1919, i en erklæring av 20. august 1943 har redegjort for det vesentlige av det han for de tidligere retter hadde forklart om saksforholdet. Ved bevisopptagelse til bruk for Høyesterett avholdt ved Oslo byrett 15. juni 1944 har han avgitt forklaring i samsvar med og tilslutning til erklæringen. Det er også fremlagt et regnskapssammendrag for Folketeaterforeningen for året 1939, som viser foreningens utgifter og inntekter for dette år og utskrift av kapitalkonto for samme år, som viser hvorledes den omhandlede fradragspost kr. 27 443,58 som Folketeatret har dekket i samsvar med Folketeaterforeningens vedtekter, er fremkommet. Likeledes regnskapssammendrag for tiden 6. september 1929 til 31. desember 1939, som viser at det samlede beløp for de i nevnte tidsrom av Folketeatret dekkede underskudd andrar til kr. 240 931,16. Det er opplyst under prosedyren at Folketeatret gjennom en rekke år har kunnet avskrive årlig kr. 179 000 på bygningene.

Jeg er blitt stående ved det resultat byretten er kommet til. Jeg er enig med byretten i at Folketeatret ikke hører til de «selskaper og innretninger, som ikke har erverv til formål, såsom vitenskapsselskaper, kunstforeninger, museer, soldathjem på ekserserplassene, fiskerhjem og selskapelige klubber», jfr. byskattelovens §21 litra k. Og jeg finner som byretten at Folketeatrets her omhandlede utgiftsposter til Folketeaterforeningen, kr. 27 443,58 ifølge regnskapet og selvangivelsen pr. 31. desember 1939, må skjønnes å være pådratt til inntekts ervervelse eller sikrelse, jfr. byskattelovens §38.

Jeg bemerker ad §21 litra k:

Jeg kan ikke se at Folketeatret har noen vesentlig likhet med noen av de institusjoner, som her oppregnes som eksempler på rettssubjekter, der ikke har erverv til formål. I og for seg er teatervirksomhet - slik den i alminnelighet drives en virksomhet av økonomisk art. Dette teaters virksomhet skulle gå ut på å yte sceniske forestillinger til billig pris - av kulturelle og sosiale grunner. Og Folketeatret har derfor regnet med at teaterdriften til tider også kan bli uten økonomisk vinning. Men jeg finner intet holdepunkt for å anta at Folketeatret har innstillet seg på at dette alltid eller som regel vil bli tilfelle. Dette fremgår - så vidt jeg ser - aldeles tydelig derav, at det ifølge vedtektene er adgang til å utdele inntil 5 % i utbytte. Hvis Folketeatrets plan lykkes og der ved hjelp av Folketeaterforeningens tilknytning til organisasjonene skapes et - som det er kalt - «theatreminded» publikum omfattende kretser som tidligere ikke har søkt til teatrene, og forestillingene og de økonomiske

Side:914

forhold er gode - må det, så vidt jeg skjønner, være gode utsikter til at også overskudd kan påregnes selv med billige billetpriser. Jeg tilføyer endelig at det er på det rene, at teatrene i Oslo, som f. eks. Nationaltheatret, av ligningsmyndighetene er betraktet som ikke fra skattelegning unndratte institusjoner.

Under enhver omstendighet mener jeg imidlertid, at Folketeatret fikk erverv til formål, da det i 1926 kjøpte de omhandlede sentrale bygårder i Oslo og oppførte sitt nybygg der for på en gang å drive forretningsmessig utleie og skaffe seg billige teaterlokaliteter i egen gård. I sammenheng dermed ble vedtektene i 1937 forandret. Selskapets formål hadde tidligere vært angitt som ved medlemmenes innskudd og ved innskudd fra Kristiania kommune og andre institusjoner å oppføre og drive teater med den oppgave å by god kunst til billige priser og - uttrykkelig - uten det formål å drive erverv. Nå - i 1937 - ble formålet endret til «å forberede og å drive Folketeatret og de eiendommer..... som selskapet eier i Oslo.» Jeg uthever dette siste. Erklæringen om at selskapet ikke hadde til formål å drive erverv ble samtidig strøket. Kun den programmatiske tilkjennegivelse om at oppgaven var å gi god kunst til billige priser, ble stående som før. Jeg understreker i denne forbindelse rådmann Iversens bevitnelse av, at man var fullt klar over at man ved vedtektsendringen avskar seg adgangen til å påberope skattefrihet i henhold til byskattelovens §21.

Etter denne endring kan jeg ikke finne at selskapets virksomhet «ikke har erverv til formål.» Konsekvensen av dette er at virksomheten i relasjon fil skatteligningen må sees som en enhet. Jeg må nemlig forstå byskattelovens §21 k, annet ledd slik at det alene er hvor det gjelder de i litra i og k nevnte institusjoner, og andre sådanne, der som f. eks. jernbaner etter spesielle bestemmelser nyter skattefrihet, at det er hjemmel for ved skatteligningen å skille ut den økonomiske virksomhet de driver utover deres skattefri virksomhet.

For øvrig unnlater jeg ikke å nevne i denne forbindelse at selskapets virksomhet hittil på grunn av krigen og andre forhold ikke har gått ut på annet enn økonomisk virksomhet, nemlig oppførelsen og driften av nybygningen og den surrogatvirksomhet i kunstnerisk og kulturell retning som Folketeatret ved hjelp av og gjennom Folketeaterforeningen har drevet med formidling av teaterforestillinger m.v. mot vederlag. Den økonomiske virksomhet med de faste eiendommer har vært det alt overveiende og har som jeg allerede har nevnt satt selskapet istand til å foreta meget betydelige avskrivninger på bygningen. Noe utbytte til innskyterne er ikke utdelt.

Ad byskattelovens §38:

Overfor dette spørsmål har jeg stått meget tvilende.

Når jeg imidlertid er blitt stående ved at det tilkommer Folketeatret rett til fradrag for posten kr. 27 443,58 på regnskapet pr. 31. desember 1939 har jeg funnet følgende forhold avgjørende:

Etter rådmann Iversens forklaring må jeg legge til grunn at

Side:915

Folketeatret selv måtte ha utført det samme arbeid og hatt de samme utgifter som Folketeaterforeningen. Det skyldtes etter hans opplysninger rene hensiktsmessighetshensyn at dette ble overlatt Folketeaterforeningen på vegne av og som hjelpeorganisasjon for selskapet. Man brukte altså Folketeaterforeningen til dette istedenfor å engasjere funksjonærer m.v. i Folketeatrets tjeneste. Jeg kan ikke se at det i noen henseende kan få betydning for karakteren av dette Folketeatrets utlegg, at det skjedde til et annet rettssubjekt og ikke gjennom egne folk. Heller ikke at det omfattet formidling av teaterforestillinger i andre teatre, som eventuelt vil komme til å være Folketeatrets fremtidige konkurrenter, eller at Folketeaterforeningens virksomhet også omfatter utbredelse av andre kulturinteresser, som for musikk og bildende kunst. Jeg legger her vekt på at det er meget som taler for, at det at tilknytningen søktes istandbrakt med publikum nettopp gjennom de mange og store organisasjoner var tjenlig til å knytte store nye kretser av folk fortrinsvis til Folketeatret når dette kom i gang. Jeg betoner også, at de andre kulturgrener som Folketeaterforeningen planmessig skulle utvikle sansen for, hørte naturlig sammen med og gjerne dyrkes sammen med teaterinteressen. Jeg finner derfor at det var en forretningsmessig sett god plan Folketeatret gikk frem etter ved det forberedende arbeid det lot Folketeaterforeningen utføre for seg. Og jeg fremhever at virksomheten for så vidt kan stilles på linje med den opplysnings- og demonstrasjonsvirksomhet som drives av en bedrift som har planlagt en ny gren av sin virksomhet - i det foreliggende tilfelle teatervirksomheten i tillegg til den drift av forretningsgård som selskapet allerede drev. Slike utgifter til ekspansjon av en bedrift synes meg å egne seg til inntektsfradrag. Jeg viser til Per Rygh: Formue og Indtægt side 399 øverst, der dette læres å være tilfelle når utgiften ikke anvendes til varige produksjonsmidler.

Da Folketeatret krevet fradrag for denne utgiftspost, var etter opplysningene igangsettelsen av teaterdrift i dets eiendom tenkt realisert i en temmelig nær fremtid. Det var først og fremst krigen som skjøt dette ut og som gjorde at Folketeatret ikke i et nær påfølgende år fikk se om utgiften realiserte seg i inntekter etter beregningene. Men retten til fradrag må her bedømmes etter stillingen i 1939. Da utgiften er pådradd på basis av sunne forretningsmessige beregninger om dens tjenlighet som forberedelse for øket avkastning av selskapets økonomiske virksomhet, kan det imidlertid etter min mening ikke spille noen avgjørende rolle, slik forholdene her ligger an, at forventningene for så vidt er slått feil. Øyemedet kan ikke betviles. Jeg finner derfor ikke at der i det overordentlig særpregede tilfelle en her står overfor, mangler den tilknytning en kan kreve mellom en utgift som skal kunne fradras etter §38 og skattyterens inntektsbringende virksomhet. Jeg finner støtte for mitt resultat i den i Rt-1926-179 ff. refererte høyesterettsdom, som avgjorde at en banks utgifter til garanti- og tegningsprovisjoner i anledning av dens stiftelse kan kreves fradradd i inntekten for det første eller eventuelt følgende forretningsår, selv om utgiften er

Side:916

pådradd forut for disse. Den under hin sak omhandlede høyesterettsdom i Rt-1925-267 ff., som nektet en bank fradrag for store utgifter bl.a. ved nyemissjon av aksjer i samband med en sammenslutning av 2 banker ble ikke ansett avgjørende i motsatt retning - disse utgifter var for øvrig, så vidt jeg - bl.a. av side 268 midt på - kan se, av ligningsvesenet behandlet til dels i samsvar med bankens regnskap. Heller ikke kan jeg se at Høyesterettsdom i Rt-1918-I side 836 er avgjørende. Den er basert på den fortolkning av byskattelovens §38 at utgifter til skattyterens personlige videre utdannelse eller studieutgifter i sin alminnelighet ikke inngår under utgifter pådradd til inntektens ervervelse. Endelig kan jeg ikke tilegne meg den betraktning som er kommet til orde fra en av lagmannsrettens dommere, at man skulle kunne se denne utgiften til Folketeaterforeningen som utlegg til opparbeidelse av goodwill. Utgiftspostens karakteristiske egenskap er at den er utslag av Folketeatrets bestrebelser for å berede jordbunnen for den teaterdrift, som selskapet mente seg å stå i begrep med å sette i gang. Den har ikke avsatt seg i ervervelse av noe påviselig aktivum. Jeg synes de beste grunner taler for å se utgiften som forskuddsvise driftsomkostninger, der i likhet med de i aksjelovens §47, tredje ledd, omhandlede forvaltnings- eller organisasjonsomkostninger føres til utgift i årsregnskapet såsnart dertil er anledning, og at posten derfor ber komme til fradrag i forretningsinntekten. Jeg viser her igjen til det siterte sted hos Rygh side 399 og til det jeg i den forbindelse før har sagt.

Jeg stemmer således for at den ankende parts påstand tas tilfølge uten tilkjennelse av saksomkostninger. Men da jeg etter rådslagningen må gå ut fra at jeg er i mindretall former jeg ikke domsslutning.

Dommer Bahr: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til om andelsselskapet Folketeatret går inn under byskattelovens §21 k - et spørsmål som for meg fremstiller seg som atskillig tvilsomt. Jeg mener nemlig at selv om man går ut fra at andelsselskapet - er et selskap med erverv til formål og således undergitt beskatning etter de alminnelige regler, kan selskapets bidrag til Folketeaterforeningen likevel ikke komme til fradrag ved inntektsligningen, idet jeg ikke kan finne at byskattelovens §38 hjemler fradragsrett i dette tilfelle. Etter min mening kan bidraget ikke ansees som en utgift «pådratt til inntektens ervervelse» som nevnt i §38. Det er i dette tilfelle etter min oppfatning ikke en så nær og påtagelig forbindelse mellom utgiften og den påregnede, fremtidige inntekt at den nevnte fradragsregel kan komme til anvendelse. Det er ganske visst på det rene i saken at selskapet i 1940 sto rede til å sette i gang innredningen av teatersalen i Nytorget 2. Det var imidlertid et stort arbeid som her skulle utføres, og en måtte regne med at det ville ta lang tid innen selve teaterdriften kunne begynne. Det var også på det uvisse om den virksomhet Folketeaterforeningen drev ved hjelp av bidraget fra selskapet, virkelig ville få noen betydning for

Side:917

søkningen til Folketeatret og dermed for selskapets inntekter, når teatret i sin tid kom i gang. Folketeaterforeningens arbeid for å gjøre folk «theatre-minded» kommer jo alle Oslo-teatrene, ikke bare det fremtidige Folketeater til gode. Jeg peker for øvrig på at slik som Folketeaterforeningens virksomhet drives, bl.a. ved formidling av teaterforestillinger, bidrar selskapet gjennom sitt tilskudd til foreningen til å realisere et formål som har verdi i seg selv og som faller sammen med selskapets eget formål: å gi god kunst til billige priser. Pengene går for så vidt til et aktuelt formål (som ikke bringer selskapet noen inntekt), ikke bare til det fremtidsformål å bygge opp et publikum for Folketeatret når det en gang kommer i drift.

Den forståelse av byskattelovens §58 jeg her har bygget på, finner jeg støtte for i høyesterettsdommer i Rt-1918-836 ff. og 1934 929 ff., jfr. også uttalelser av dommer Lie i hans særvotum i den plenumssak som er referert i Rt-1936-390 ff., se spesielt side 394. Jeg henviser dessuten til Per Ryghs bok: Formue og Indtægt side 396-97.

Jeg finner i likhet med førstvoterende at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Schjelderup: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med dommer Bahr.

Dommer Bonnevie: Jeg kan ikke finne det synderlig tvilsomt, at andelsselskapet Folketeatret er et selskap «som ikke har erverv til formål». Dette ble klart og tydelig tilkjennegitt ved selskapets stiftelse i 1920 gjennom vedtektenes §2 hvor teatrets drift nevnes som selskapets formål med tilføyelse: «Selskapets oppgave er at by god kunst til billige priser og det har således ikke til formål å drive erverv». På dette helt ideelle, kulturelle grunnlag som platform skaffet selskapet seg sin andelskapital - bl.a. over 2 millioner kroner fra Oslo kommune - og det er ikke i saken opplyst noe som gir minste grunn til å tvile på at det ene og alene var det nevnte ideelle kulturformål som motiverte andelshavernes deltagelse i foretagendet. Det lå utvilsomt helt utenfor andelseiernes tanke, at andelene skulle kunne bli en økonomisk lønnende kapitalanbringelse.

At vedtektene allerede i 1920 holdt adgang åpen til en moderat forrentning av innskuddene kan her ikke ha noen betydning. Spesielt kan denne bestemmelse ikke sees som uttrykk for at det ikke var helt ærlig og oppriktig ment, når det ble forsikret så ostentativt at selskapet ikke hadde til formål å drive erverv.

Det står videre for meg som temmelig utvilsomt, at den av førstvoterende nevnte endring i vedtektenes formulering av

Side:918

formålsparagrafen som fant sted etter at selskapet hadde ervervet det meget store forretningsbygg ved Nytorget ikke har forandret karakteren av selskapets formål.

Det for meg helt avgjørende er her, at selv om håpet om at driften av forretningsgården som sådan ville gi stort overskudd var sterkt medbestemmende, gjerne avgjørende, for ervervelsen av forretningskomplekset, så var formålet med driften av gården at hele overskuddet skulle brukes til teaterdriften og nettopp for å lette realisasjonen av teatrets helt ideelle formål: en teaterdrift som uten tanke på økonomisk vinning kunne sette hele sin kraft inn på sin ideelle oppgave: «å by god kunst til billige priser».

Med disse supplerende bemerkninger henholder jeg meg iøvrig til lagmannsrettens begrunnelse som jeg i alt vesentlig tiltrer.

Skjønt det da ikke er nødvendig for meg å bygge domsresultatet på de betraktninger som annen og fjerdevoterende legger til grunn, finner jeg å burde gi uttrykk for at jeg er enig i at selv om andelslaget måtte sies å ha erverv til formål vil dets i saken omhandlede bidrag til Folketeaterforeningen ikke kunne regnes som en utgift pådratt til inntektens ervervelse.

Jeg stemmer for den av dommer Bahr formulerte konklusjon.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med 2. voterendes konklusjon. -

Av byrettens dom (dommer Jens Trampe Broch):

- - -

Retten bygger avgjørelsen sin på følgende faktiske forhold:

Andelsselskapet Folketeatret (nedenfor kalt F) er et andelsselskap med vekslende kapital og vekslende antall medlemmer. Det er stiftet i 1919 og på ideell basis. D. v. s. F. var nok for så vidt tenkt forretningsmessig drevet, som meningen var at det hele foretagende skulle bære seg. Men hensikten var først og fremst å virke for en kulturell oppgave: skjenke god kunst til en stor del av befolkningen som tidligere sto mer eller mindre fremmed for slik kunst. Overensstemmende hermed heter det i §2 i F's vedtekter (av 2. juni 1937): «Selskapets formål er å forberede og å drive Folketeatret og de eiendommer (Nytorget 2, Storgt. 21 og 23) som selskapet eier i Oslo.

Folketeatrets oppgave er å gi god kunst til billige priser.»

F. møtte straks stor tilslutning, og det ble i de første årene i privat andelskapital tegnet 34 hundretusen kroner. Oslo kommune var også meget interessert og tegnet store beløp. (I F.'s årsregnskap for 1939 er en status pr. 31. desember 1939 under passiva oppført som andelskapital kr. 2 486 200. Og herav eier Oslo kommune over 2 millioner kroner.)

Etter at F. var stiftet gikk en igang med å finne en passende tomt. Men det tok lang tid. En festet seg i 1920-årene ved tomten ved Nytorget og ervervet den i 1926. Deretter skulle bebyggelsesmulighetene undersøkes og drøftes, og konkurranser holdes. En fikk en byggeplan som forutsatte at en ikke brukte den forretningsmessig sett verdifulleste del av tomten, (arealene mot gaten «fasadene») til selve teatret, men la dette midt inne på tomten, så en kunne leie bort «fasadene» og derved få gode inntekter til å avhjelpe underskuddet ved selve teaterdriften.

Side:919

Imens gikk tiden. Og da en var kommet så langt at en skulle begynne å bygge (omkring 1929-30), var det blitt dårlige tider - særlig når det gjaldt teaterdrift. De kalkylene som forelå, ga styret for F. grunn til å anta at en kunne reise en teaterbygning og leiegårder for det beløp som betød at leiegårdene årlig ville gi et overskudd på 250 á 300 tusen kroner. Disse penger ville altså komme teatret til gode. Men selv et så vidt stort tilskudd ville ikke være tilstrekkelig. En måtte til teaterdriften sikre seg et «fast» publikum. Og til det formål ble i 1929 ved F.'s eget initiativ stiftet et lag som ble kaldt «Folketeaterforeningen». Herom nærmere nedenfor.

Arbeidet med bebyggelsen av F.'s tomt fortsatte. I 1935 var selve teatersalen ferdig, men hele teatret var ikke ferdigbygd til teaterdrift. F. leide da på 5 år bort teaterlokalet, til Oslo Kinematografer, som startet drift av kinematograf der i desember 1935. Leiekontrakten utløp 15. desember 1940. Og planen hadde opprinnelig vært ved årsskiftet 1940/41 å starte med arbeidet på selve teatret, slik at dette kunne være i drift en gang i 1941, men imens var krigen kommet 9. april 1940 og teaterplanene måtte utsettes. Kontrakten med kinematografene ble prolongert til ut på våren 1941. Senere er inngått en ny, kortvarig kontrakt med kinematografene, som forutsetningsvis skal disponere lokalene til 30. april 1942. Men for øyeblikket er det umulig å si når selve teaterdriften kan komme igang.

I mellomtiden har det foran nevnte lag - Folketeaterforeningen drevet sin virksomhet.

I lovene for Folketeaterforeningen heter det i §1 om foreningens formål:

«Folketeaterforeningen har til formål god kunst til den arbeidende befolkning i Oslo og Omegn. I første rekke god skuespillkunst, men også annen kunstnerisk virksomhet, som opera, musikk, bildende kunst, utgivelse av publikasjoner etc.

Foreningen er en hjelpeorganisasjon for andelsselskapet Folketeatret, med den oppgave å skape et fast organisert publikum for det teater som dette selskap vil reise i Oslo.»

I §2 omhandles foreningens virkeområde. Det heter herom at «Folketeaterforeningen avslutter overenskomster med teatre, konsertbyråer, utstillinger etc. - ordner overhodet det kunstneriske formidlingsarbeide.»

I §3 omhandles foreningens organisasjonsform og kontingent. Etter paragrafen er Folketeaterforeningen en sammenslutning av organisasjoner og enkeltmedlemmer. Tilsluttende organisasjoner betaler i alminnelighet kontingent på basis av sitt medlemsantall. Enkeltmedlemmer betaler en fast årlig kontingent. Men foruten de midler Folketeaterforeningen således får gjennom kontingenter har den også en annen inntektskilde. Herom heter det i siste ledd av lovenes foran nevnte §2:

«Til gjennemførelse av foreningens formål, forutsettes overført fra andelsselskapet Folketeatret et beløp, hvis størrelse og avregning fastsettes ved forhandlinger mellem selskapets og foreningens styrer og representantskap.»

I henhold til den sistnevnte bestemmelse har F. hvert år stillet til rådighet for Folketeaterforeningen et beløp i den form at det for kommende

Side:920

år stilles til disposisjon inntil kr. - - - -, hvoretter foreningen får utbetalt (med det fastsatte beløp som maksimum) det som faktisk går med til vedkommende arbeid.

Folketeaterforeningen driver propaganda for F. Videre har foreningen drevet med å «kjøpe opp» teaterforestillinger på de forskjellige teatre, idet foreningen så igjen har solgt enkeltbilletter til sine medlemmer. Meningen har egentlig vært at denne foreningens «grossistvirksomhet» i teaterforestillinger skulle balansere, så foreningen iallfall ikke hadde tap på dem. Men faktisk er det nok iblant oppstått tap på forestillinger, slik at det for så vidt er blitt et underskudd å dekke i tillegg til de alt nevnte propagandautgifter. Foreningen utgir for øvrig også et lite blad, og har dessuten - overensstemmende med hva dens lover forutsetter - arbeidet med konserter, foredrag m.v. likevel slik at arbeidet med selve teaterforestillingene og propagandaen for teater har vært det alt overveiende for foreningen.

Som alt nevnt, har F. stillet til rådighet et beløp for Folketeaterforeningen. For året 1939 var beløpet kr. 27 443,58, og dette beløp finner en i F.'s regnskap for det omhandlede år som en debetpost på taps- og vinningskonto pr. 31. desember 1939, betitlet «Administrasjon, foreningen.»

En tilsvarende post var tidligere fremkommet i F.'s regnskap. Men F.'s styre ble først i 1939 (eller i 1940) klar over at ligningsmyndighetene i Oslo ikke innrømmet F. fradrag i den skattbare inntekt for den omhandlede post. Høyesterettsadvokat Gustav Heiberg skrev 26. september 1940 en klage til ligningsrådet over F.'s ligning. Men kommunen har ikke funnet uten videre å kunne innrømme fradrag for utgiftsposten. Skatten er deretter blitt betalt overensstemmende med ligningen. Og F. har så anlagt nærværende søksmål, hvori det søkes tilbake den skatt (og alderstrygdavgift) som menes for meget erlagt for skattåret 1940/41 med tilsammen kr. 5 192. - - -

Retten skal bemerke:

I og for seg synes det å være et ganske tvilsomt spørsmål hvor vidt ikke F. slik som retten etter det foreliggende har oppfattet tanken med denne institusjon, kunne påberope seg skattefritagelsesretten etter byskattelovens §21 k. Men faktisk har altså F. ikke ment å kunne påberope seg bestemmelsen. Og det ligger utvilsomt megen vekt på saksøkerens argumentasjon for dette standpunkt. Retten er i betraktning av den foreliggende tvil blitt stående ved at den i heromhandlede henseende får bygge på det standpunkt saksøkeren selv har funnet å måtte ta: å oppfatte F.'s hele virksomhet som forretningsvirksomhet, som en «næring». Og herav vil da igjen følge at saksøkeren har krav på fradrag i inntektsskatteligningen for det i saken omhandlede beløp, såfremt lovens vilkår herfor ellers må antas å foreligge.

Saksøkte har gjort gjeldende at det er ikke noen tilstrekkelig nær og påtagelig sammenheng mellom F.'s (forventede) inntekt og utgiften til «administrasjon, foreningen,» til at fradrag i inntekten her kan kreves. Men retten er også i så henseende blitt stående ved å slutte seg til saksøkerens oppfatning. Spørsmålet synes ganske visst temmelig tvilsomt. Men slik som F. selv har tatt initiativet til å danne Folketeaterforeningen,

Side:921

nettopp for at den skulle arbeide for å skaffe F. det «organiserte» publikum F. ville komme til å trenge, synes det naturlig å oppfatte utgiften til den propagandavirksomhet for F. som foreningen skulle drive, som en utgift til inntekts erverv for F. Og retten er enig med saksøkeren i at det avgjørende for så vidt må være hensikten, det øyemed hvortil Folketeaterforeningen ble dannet. Retten har i denne forbindelse lagt vekt på hva formannen i F.'s styre, rådmann Sverre Iversen, under hovedforhandlingen har opplyst om, at de utgifter Folketeaterforeningen har hatt til reklame og administrasjon, og som F. har dekket, måtte F. hatt selv om det ikke var blitt dannet noen Folketeaterforening. At Foreningens propagandavirksomhet har pågått og pågår lang tid før F's egen teatervirksomket kunne forutsees å komme igang, kan ikke bevirke at utgiften til propagandavirksomhet ikke ansees som en utgift til inntektens erverv.

At F. og Folketeaterforeningen er to forskjellige rettssubjekter antas ikke å være til hinder for at F. har krav på fradrag i den skattbare inntekt for den tittnevnte utgift. Og det sagte må gjelde selv om virkeområdet for de to rettssubjekter ikke faller helt sammen. Det som for så vidt kan synes tvilsomt, er bare det rent faktiske spørsmål hvor vidt en kan gå ut fra, at det beløp Folketeaterforeningen har fått fra F. (kr. 27 443,58), i sin helhet er medgått til virksomhet for F. (altså for teater, i motsetning til musikk, foredrag, kunstutstilling etc.). Men i så henseende er retten, etter den forklaring som under hovedforklaringen er gitt av rådmann Sverre Iversen, gått ut fra at F. av Folketeaterforeningens utgifter bare har betalt hva som vedkommer F.'s egen virksomhet, og at det omstridte beløp i sin helhet vedkommer F. Retten har videre funnet å måtte være enig med saksøkeren i at beløpet ikke kan sidestilles med «anleggs- og stiftelsesutgift». - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Krog, lagdommer Leivestad og hjelpedommer Kviberg):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten. Etter rettens mening er det for saken avgjørende spørsmål om Andelsselskapet Folketeatret kan sies å være et selskap av den i byskattelovens §21 k nevnte art. I så fall vil det jo være åpenbart at utgiftene vedkommende den del av selskapets inntekter der er fritatt for skatt ikke kan fratrekkes i inntekter for den del av dens virksomhet som etter bestemmelsens annet ledd skal beskattes.

Ved avgjørelsen ansees det naturlig å hense til hva vedtektene har uttalt om selskapets formål. I §1 angis dette å være å forberede og drive Folketeatret og de eiendommer selskapet eier i Oslo og samtidig sies det at «oppgaven» er å gi god kunst til billige priser. Dette siste viser at det er ideelle og samfunnsmessige oppgaver man har ønsket å fremme og at driften av de faste eiendommer alene er en hjelpevirksomhet som i sin helhet skal komme det sosiale arbeid til gode. Dette støttes av andre vedtektsbestemmelser, særlig §7, I som sier at representantskapet skal kunne beslutte å utdele utbytte av andelskapitalen, dog ikke over 5 % av det innskutte beløp, altså en effektiv rente av innskuddene der nødvendigvis må bli særdeles snau. Selve innskuddene skal innskyterne ikke

Side:922

under noen omstendigheter ha krav på å få tilbakebetalt. Det fremgår av §2 som bestemmer at i tilfelle av likvidasjon skal den del av selskapets midler ikke medgå til dekning av gjelden - «heri ikke medtatt andelshavernes innskudd» - anvendes til kunstneriske formål etter Oslo Formannskaps bestemmelser.

At et selskap som skal drives etter disse linjer naturlig inngår under bestemmelse i byskattelovens §21 k og altså ikke er skattepliktig for så vidt dets ikke-økonomiske virksomhet angår, forekommer retten temmelig klart. Økonomisk virksomhet som et selskap av denne art driver skal derimot beskattes etter skattelovens alminnelige regler og heri kan selskapet ikke gjøre noen forandring ved å erklære at det anser seg som skattepliktig eller at det ikke ønsker å gjøre den ved §21 hjemlede skattefritagelse gjeldende.

Etter det anførte vil kommunens påstand bli tatt til følge. Da det finnes forklarlig at ankemotparten har ønsket å få saken rettslig avgjort vil saksomkostninger ikke bli tilkjent.

Lagdommer Leivestad vil tilføye, at etter min mening resultatet ville bli det samme også om byskattelovens §21 k ikke ansees anvendelig i foreliggende tilfelle.

Når Folketeatret, der hittil kun har drevet sine faste eiendommer og skaffet seg inntekt ved utleie, har hatt utlegg til opparbeidelse av fast publikum for det påtenkte teater, har sådanne utgifter til en virksomhet, der er vesensforskjellig fra den hittil drevne, ikke karakter av utgifter til inntektens ervervelse etter skattelovens §38. - Utlegg til opparbeidelse av goodwill for den planlagte teaterdrift ekvivaleres nemlig av den formuesverdi denne goodwill representerer - og kan derfor ikke kreves fradratt i selskapets husleieinntekter.