HR-1997-272-S - Rt-1997-1148
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-06-19 |
| Publisert: | HR-1997-00272-S - Rt-1997-1148 (291-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00272 S, jnr 236/1997. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Holmøy, Lund, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §166, Straffeprosessloven (1981) §222a, §54, EMK (1999), §381 |
I medhold av straffeprosessloven §222a la Bergen politikammer den 29 november 1996 ned forbud mot at A besøker B hjemme, på arbeidssted eller annet sted eller kontakter henne på annet vis, herunder pr telefon og via brev.
Forbudet ble innbragt for forhørsretten som 7 april 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"Bergen politikammers forbud av 29. november 1996 mot A vedrørende kontakt med B, stadfestes, dog således at forbudet ikke gjelder lenger enn til hovedforhandling ved Bergen byrett påbegynnes og med lengstetid 29.11.1997."
A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett som 14 mai 1997 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil i saksbehandlingen og lovanvendelsen. Han anfører blant annet at lagmannsretten og forhørsretten har hatt et uriktig rettslig utgangspunkt, at det forelå en ulovlig politiprovokasjon jf Rt-1984-1076, at det ikke er tatt hensyn til nye opplysninger, at det ikke er foretatt selvstendig vurdering av om det foreligger skjellig grunn til mistanke, at kjennelsesgrunnene er for knappe og utilstrekkelige, og at forbudet er et uforholdsmessig inngrep i strid med konvensjonen av 4 november 1950 artikkel 2 fjerde protokoll. Videre anføres at etter straffeprosessloven §381 første ledd skal lagmannsrettens tre dommere være med å vurdere omgjøring. Avgjørelsen om ikke å endre kjennelsen ble imidlertid truffet av én dommer alene. I prosesskrift av 20 mai har A opplyst at han ved telefonisk henvendelse til lagdommer Grimstad denne dag fikk opplyst at beslutningen om ikke å endre kjennelsen var tatt av Grimstad alene. Det er nedlagt slik påstand:
"Forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelser oppheves."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det dreier seg om et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking.
Det som anføres i kjæremålet synes ikke å referere seg til lagmannsrettens lovtolking. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket loven feil. Heller ikke kan utvalget se at det hefter feil ved lagmannsrettens kjennelsesgrunner eller saksbehandling for øvrig.
A har gjort gjeldende som en saksbehandlingsfeil at lagmannsrettens avgjørelse om ikke å endre kjennelsen av 14 mai 1997 ble truffet av én av de tre dommere som avsa kjennelsen, mens avgjørelsen skulle vært truffet av alle tre. Utvalget bemerker at etter straffeprosessloven §381 første ledd har retten plikt til å vurdere spørsmålet om omgjøring. I lagmannsrettens oversendelsesbrev til Høyesteretts kjæremålsutvalg av 16 mai i år er uttalt,
"Lagmannsretten finner ingen grunn til å endre sin tidligere avgjørelse."
Brevet er undertegnet av lagdommer Grimstad, som var formann i lagmannsretten ved behandlingen av As kjæremål. Utvalget antar at beslutning om at lagmannsretten ikke skal endre sin avgjørelse kan treffes av rettens formann, eventuelt av den dommer som behandler saken i forbindelse med mottak, vurdering og oversendelse av rettsmiddelerklæringer, jf prinsippet i straffeprosessloven §54 og tvistemålsloven §166. Det er således ingen saksbehandlingsfeil om spørsmålet her ikke også ble vurdert av de to øvrige dommere.
Kjæremålet må forkastes.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.