HR-1997-274-K - Rt-1997-917
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-12 |
| Publisert: | HR-1997-00274-K - Rt-1997-917 (236-97) |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Utlegg |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating Lagmannsrett ( LG-1996-00951?v ) LG-1997-00232, Høyesterett HR-1997-00274 K, jnr 116/1997 |
| Parter: | Staten v/Kemneren i Bergen (advokat Jan Grønnerud) mot Gunvor Prestegård (advokat Leon Larsen) |
| Forfatter: | Skåre, Dolva, Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §5-10, Tvistemålsloven (1915) §190, §404, §86, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §43 |
Saken gjelder utleggspant i fast eiendom til sikkerhet for skyldig skatt.
Kemneren i Bergen tok 29 april 1996 utlegg i ideell halvdel av eiendommen gnr 188 bnr 156 i Bergen og i eiendommen gnr 142 bnr 26 i Luster kommune for krav mot Arnfinn Prestegård. Kravet gjaldt skyldig skatt for årene 1981-1994 og var på til sammen kr 728 169, inkludert renter og omkostninger. Arnfinn Prestegårds ektefelle, Gunvor Prestegård, innga 1 juli 1996 klage til Bergen namsrett for så vidt gjaldt utlegget i gnr 188 bnr 156 i Bergen. Klagen var i hovedsak begrunnet med at utlegg for krav mot Arnfinn Prestegård ikke kunne tas i eiendommen, som er Gunvor Prestegårds særeie i henhold til ektepakt, tinglyst i Løsøreregisteret 1 april 1993 og i grunnboken 18 mai 1993. Bergen namsrett forkastet klagen ved kjennelse av 17 desember 1996.
Gunvor Prestegård påkjærte namsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett. Det ble ikke lenger bestridt at kemneren hadde adgang til å ta utlegg i Arnfinn Prestegårds ideelle halvdel av eiendommen, idet presumsjonsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd kom til anvendelse. For lagmannsretten var den sentrale anførsel at skattekravet var betydelig for høyt, og at det allerede var tatt utlegg i boligeiendommen for en del av kravet. Gulating lagmannsrett avsa 18 februar 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. Utleggsforretning foretatt av Staten v/kemneren i Bergen den 29 04 1996 med pant i Arnfinn Prestegårds ideelle andel av gnr. 188 bnr. 156 i Bergen, oppheves.
2. Staten v/kemneren i Bergen betaler til Gunvor Prestegård innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen, saksomkostninger for namsretten med 8495,- - åttetusenfirehundreognittifem - kroner og for lagmannsretten med 9970,- - nitusennihundreogsytti - kroner."
Staten v/kemneren i Bergen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Det er i det vesentlige anført:
Da det ble tatt utlegg i gnr 188 bnr 156 for kr 728 169, hadde kommunen allerede utlegg for kr 28 031 av dette beløp. Lagmannsretten kjente ikke det resterende tall, men skulle ha søkt opplyst hva det var tatt utpanting for tidligere og de reelle krav som lå til grunn for disse utpantingene. Denne forsømmelse er en saksbehandlingsfeil, jf tvistemålsloven §86 annet ledd og §190. At lagmannsretten opphevet utlegget på det grunnlag den gjorde, kom overraskende på den kjærende part, og opphevelse ville neppe blitt resultatet dersom lagmannsretten hadde vurdert grunnlagene for de tidligere utpantinger.
Lagmannsrettens rettsanvendelse bygger på en uriktig tolking av tvangsfullbyrdelsesloven §5-10 annet ledd 3. punktum. Selv om denne bestemmelsen fastsetter at fullbyrdelse ikke skal foretas i større omfang enn nødvendig, skal den ikke forstås slik at ethvert "dobbeltutlegg" må bli å oppheve. Formålet med bestemmelsen må være å hindre at debitor påføres ulempe og tap ved at kreditor foretar mer omfattende fullbyrdelse enn nødvendig. Lagmannsretten har derimot tolket bestemmelsen som en ugyldighetsregel som rammer ethvert "dobbeltutlegg" og ikke som en ordensregel hvor det skal tas hensyn til den ulempe m v fullbyrdelsen medfører for debitor.
Det er lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 18.02.97 (sak nr 97-00232 K) oppheves og saken hjemsendes til lagmannsretten for ny behandling.
Subsidiært:
2. Bergen namsretts kjennelse av 17.12.1996, pkt. 2, stadfestes.
For begge tilfeller:
3. Staten v/Kemneren i Bergen tilkjennes saksomkostninger for namsrett (kr 4500,-), lagmannsrett (kr 4000,-) og Høyesteretts kjæremålsutvalg (rettsgebyr kr 3030,- + kr 5600,- for kjæremålet)."
Kjæremotparten har inngitt tilsvar og hevder at det verken foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling eller rettsanvendelse. Utlegget på eiendommen i Luster kommune er ikke tvistegjenstand i saken, og det fremgår av lagmannsrettens kjennelse at utlegget oppheves for eiendommen i Bergen. Lagmannsretten har ikke begått noen saksbehandlingsfeil ved ikke å søke nærmere opplysninger vedrørende grunnlaget for skattekravet og de tidligere utpantinger på eiendommen. Ved prosesskrift av 25 september 1996 provoserte kjæremotparten fremlagt nærmere dokumentasjon over samtlige skatterestanser, uten at dette ble etterkommet fra den kjærende part. All den stund kemneren ikke fant det påkrevd å fremlegge ytterligere dokumentasjon eller opplyse nærmere om de forhold han først nå kommer med, har ikke lagmannsretten hatt foranledning til å søke saken opplyst utover det som allerede forelå da kjennelsen ble avsagt. Hovedregelen i tvistemålsloven §86 første ledd er at det påhviler partene å gjøre rede for de faktiske forhold og bevis av betydning for avgjørelsen.
Lagmannsretten har tolket tvangsfullbyrdelsesloven §5-10 annet ledd 3. punktum riktig. Bestemmelsen begrenser kreditors rett til fullbyrdelse og er samtidig en instruks til namsmannen. Det kan tas utlegg for et bestemt, forfalt krav pr en fastsatt dato, slik det er gjort i denne sak. Spesielle regler for skattekrav gjelder ikke. Den kjærende parts forståelse av bestemmelsen - at dens formål er å hindre at debitor påføres ulempe og tap ved større fullbyrdelse enn nødvendig, og at ikke ethvert "dobbeltutlegg" må bli å oppheve - er ikke riktig. Avgjørelsen i Rt-1979-1342 - som gjaldt den tilsvarende regel i den gamle tvangsfullbyrdelseslov §43 - trekker i retning av at det ikke er plass for noen utvidende tolking av bestemmelsen. Den må tvertimot tolkes slik at den verner debitor mot å få sine aktiva overbeheftet utover det som er nødvendig for å sikre kravet.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts kjennelse med omkostningsavgjørelse stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset, jf tvistemålsloven §404.
Grunnlaget for tvisten er en utleggsforretning for kr 728 169 med pant i en ideell halvdel av gnr 188 bnr 156 i Bergen, som er en boligeiendom. Det nevnte beløp innbefatter kr 28 031 som den samme kreditor har fått utlegg for tidligere i den samme ideelle halvdel. For lagmannsretten var det kjent at et beløp tidligere var sikret ved utlegg, men retten var ikke klar over beløpets størrelse.
Lagmannsretten har lagt til grunn at det var en feil at det ikke ved utleggsforretningen ble gjort fradrag for det beløp som allerede var sikret ved utlegg, og med bedre prioritet. Dette er utvalget enig i. Utvalget er også enig med lagmannsretten når den forutsetter at den hadde kompetanse til å oppheve utlegget for den del som allerede var sikret.
Når lagmannsretten ikke foretok delvis opphevelse, er det fordi den av det fremlagte materialet ikke fant godt nok grunnlag for å fastsette hvor meget utleggssummen skulle reduseres med. Etter utvalgets mening var dette en feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Opphevelse av hele utleggsforretningen ville kunne føre til tap av prioritet. På grunn av muligheten for slike alvorlige konsekvenser, skulle lagmannsretten - når den ikke fant det fremlagte tallmaterialet klart nok - gjort den kjærende part oppmerksom på dette.
Utvalget vil ytterligere peke på at den kjærende part for lagmannsretten var ektefellen til den som var skyldner for kravet - for utvalget er hun kjæremotpart. Opprinnelig ble det fra hennes side anført at presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 annet ledd ikke kom til anvendelse. Denne innsigelse ble frafalt for lagmannsretten som likevel anså henne som kjæremålsberettiget.
Utvalget er ikke enig i dette. På grunnlag av hennes erkjennelse må det i forhold til kravet om utlegg legges til grunn at eiendommen lå i sameie med 50 prosent på hver av ektefellene. Utgangspunktet må klart være at en sameier ikke kan påklage eller påkjære utlegg tatt i en annen sameiers andel. I en situasjon som den foreliggende er den mulighet til stede at ektefellen - kjæremotparten for utvalget - i realisasjonsfasen kan ta spørsmålet om sameie og sameieandelens størrelse opp på nytt. Denne omstendighet gir imidlertid ikke grunnlag for å regne vedkommende som kjæremålsberettiget i forhold til det utlegg saken gjelder.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves, og saken avvises fra lagmannsretten. Den kjærende parts ektefelle vil kunne kreve utleggsbeløpet redusert i samsvar med de synspunkter som er lagt til grunn foran.
Kjæremotparten har tapt saken. På den annen side har den sitt utgangspunkt i feil som er begått av den kjærende part og som ikke ble tvistetema før for lagmannsretten. Etter utvalgets mening bør hver av partene bære sine omkostninger for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Det er for øvrig en misforståelse når det i kjæremålet er forutsatt at lagmannsrettens kjennelse også gjelder utlegg som samtidig ble tatt i en annen eiendom i en annen kommune.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken avvises fra lagmannsretten.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.