HR-1997-29-B - Rt-1997-615
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-22 |
| Publisert: | HR-1997-00029-B - Rt-1997-615 (162-97) |
| Stikkord: | Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00029 B, førsteinstanssak nr 1/1996 |
| Parter: | A mot Eivind Eftestøl, Odd Søfteland, Helge Lillebø, Daniel Lunde, Ørnulf Jacobsen, Alf Bruland, Sjur Vestrheim, Einar Melander, Stein Dons Heinfjell, Mette Greve Pettersen, Nils T Selvik, Bjarne Danielsen, Ronny Bølgen, Ove Midttun, Nils Skaar, Martin Tenold, Rune Fjeld, Filip Truyen (advokat Pål W Lorentzen) |
| Forfatter: | Bugge, Gussgard, Aarbakke, Flock, Sinding-Larsen |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §200, §201, Tvistemålsloven (1915) §438, FOR-1985-06-28-1679, §213, §216, Domstolloven (1915), §172, §403a, §436, §96, §98, Foreldelsesloven (1979) §9, Straffeprosessloven (1981) §241, §242, §264, §28, §448, Straffeprosessloven (1981), LOV-1994-07-01-50 |
A har reist krav om erstatning etter domstolloven §200 og/eller §201 mot 18 dommere ved Gulating lagmannsrett. Søksmålet er anlagt for Høyesterett som første instans, jf tvistemålsloven §438. Bakgrunnen for kravet er 8 kjennelser Gulating lagmannsrett har avsagt i årene 1991-1996, som senere er opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg. A har vært kjærende part i samtlige tvister som kjennelsene knytter seg til. De har alle en viss tilknytning til den såkalte "Sirensaken", se Rt-1989-1330. Det kreves en erstatning på 10 millioner kroner, som de saksøkte påstås solidarisk ansvarlige for.
Hovedforhandling i saken ble avholdt 8 og 9 april 1997. A avga partsforklaring og det ble i tillegg avhørt ett vitne.
I medhold av tvistemålsloven §98 annet ledd besluttet retten å dele forhandlingene slik at de foreløpig ble begrenset til spørsmålet om ansvarsgrunnlaget, herunder om foreldelse av eventuelt ansvar.
Under saksforberedelsen fremsatte A krav om at samtlige 18 saksøkte dommere skulle innkalles til personlig møte for Høyesterett. Begjæringen ble ikke imøtekommet av forberedende dommer. Under hovedforhandlingen ble begjæringen fremsatt på ny. Ved kjennelse 9 april 1997 besluttet retten at de saksøkte ikke skulle innkalles.
A har i det vesentlige anført følgende:
Gulating lagmannsrett har avsagt 8 kjennelser som alle måtte oppheves av Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av åpenbare feil i lagmannsrettens saksbehandling eller lovtolking. En gjennomgåelse av de avsagte kjennelser viser at de saksøkte har forsømt seg på kvalifisert klanderverdig måte. De har satt til side sin plikt som dommere til å sørge for at de faktiske og rettslige spørsmål kunne bli forsvarlig opplyst og rettsreglene riktig anvendt. Ved de to siste avgjørelsene var en bestemmelse i straffeprosessloven endret, uten at dommerne kjente til endringen.
Når avgjørelsene sees samlet og i sammenheng med "Sirensaken", blir det tydelig at de saksøkte dommere må ha tatt utenforliggende hensyn. I Gulating lagmannsrett har det utviklet seg en "beskyttelsesmekanisme" i forbindelse med "Sirensaken" som gjør at A ikke blir tatt alvorlig. Til tross for at de saksøkte var klar over at deres rettsanvendelse var uriktig, avsa de bevisst uriktige kjennelser. Med dette hadde de den bestemte hensikt å motarbeide A og forhindre at viktige uavklarte spørsmål i "Sirensaken" ble etterforsket og oppklart. Dommerne har brukt sin posisjon til å dekke over forhold ved drapet på Siren. Alle de saksøkte er godt kvalifiserte dommere med juridisk erfaring, og det må stilles strenge krav til dem. Når de i en bestemt hensikt avsier uriktige avgjørelser, må dette være tilstrekkelig til å ilegge ansvar.
Det er grunnlag for ansvar både etter §200 og §201 i domstolloven. A har nærmere redegjort for sitt syn på tolkingen av bestemmelsene. Det skal mindre til for å ilegge erstatningsansvar etter §200 enn for å idømme straff. Vilkårene for erstatning etter §201 må også ansees mindre strenge enn etter §200. Det er grunn for Høyesterett til å gjøre bruk av bestemmelsene og idømme ansvar i videre utstrekning enn rettspraksis hittil har gjort. Det vil gi gode signalvirkninger nedover i domstolssystemet og bidra til å skjerpe dommernes aktpågivenhet og styrke rettssikkerheten.
I og med at alle de opphevede kjennelser må sees i sammenheng, er ansvaret ikke foreldet for noen av de saksøkte. Det er tale om et fortsatt rettsstridig forhold fra Gulating lagmannsretts side.
Dersom Høyesterett likevel kommer til at de saksøkte ikke kan pålegges erstatningsansvar, må det i det minste kunne sies at det var grunnlag for å gå til søksmål, slik at det ikke ilegges saksomkostninger.
A har nedlagt slik påstand:
"De saksøkte dommere dømmes in solidum til å betale A erstatning etter domstolloven §200 og/eller §201 med 10 millioner kroner.
De saksøkte dømmes in solidum til å betale sakens omkostninger for Høyesterett til A."
De saksøkte, Eivind Eftestøl m. fl. har sammenfatningsvis anført:
Det foreligger ikke grunnlag for ansvar mot noen av de saksøkte dommere, hverken etter domstolloven §200 eller §201. Ansvarsvilkåret etter §200 er forsømmelig eller annet utilbørlig forhold, og etter §201 at det er begått åpenbare feil. Etter begge bestemmelser kreves det at forholdet er kvalifisert klanderverdig.
Det er en normal følge av instanssystemet i rettspleien at avgjørelser fra tid til annen oppheves i høyere instans. A har siden 1990 vært part i 92 kjæremålssaker ved Gulating lagmannsrett. De åtte opphevede kjennelser utgjør da et relativt beskjedent antall.
Det er ikke fra As side ført noe som helst bevis for at de saksøkte har motarbeidet ham i forbindelse med "Sirensaken" eller på annen måte tatt utenforliggende hensyn. As anførsler om dette er rene påstander, som dessuten er så lite konkretisert at det ikke er mulig for Høyesterett å forholde seg til dem.
Man må da se på de enkelte kjennelser. Ingen av dem er på noen måte i nærheten av ansvarsvilkårene.
For de fire første kjennelsene er et mulig ansvar under enhver omstendighet foreldet. Kjennelsene er opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelser 19 april 1991, 12 desember 1991, 9 april 1992 og 12 november 1992. Foreldelsesfristen må regnes etter disse datoer, og fristen på 3 år etter hovedregelen i foreldelsesloven §9, var utløpt da stevning ble tatt ut 28 januar 1996.
I de to siste kjennelsene, avsagt 29 februar 1996 og 22 mars 1996 er spørsmålet om erstatningsansvar allerede vurdert og forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelser 22 april 1996.
Ved kjennelsen 15 februar 1996 stadfestet Høyesteretts kjæremålsutvalg i realiteten Gulating lagmannsretts avgjørelse i kjennelsen 5 desember 1995.
Hvorledes spørsmålet om saksomkostninger er løst, gir en indikasjon på hvorledes Høyesteretts kjæremålsutvalg ser på den underordnede retts avgjørelse. Ikke i noen av tilfellene er A tilkjent saksomkostninger.
Den nye behandling i rettsapparatet etter opphevelsen, har ikke for noen av tvistespørs målene resultert i noen endring i realiteten .
De saksøkte har nedlagt slik påstand:
"1. De saksøkte frifinnes.
2. De saksøkte tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."
Jeg finner at det ikke for noen av de saksøkte er grunnlag for ansvar og at de derfor må frifinnes.
As erstatningskrav bygger som nevnt på bestemmelsene om rettergangsansvar i domstolloven §200 og §201. Lovens §216 tredje ledd åpner for at kravet kan reises som særskilt søksmål av den som mener seg skadelidende. Jeg viser også til avgjørelsen i Rt-1990-214 - uttalelsen på side 220, nest nederste avsnitt - om forholdet til søksmålsbetingelsene i tvistemålsloven §436.
Vilkåret for at en dommer skal kunne komme i ansvar er etter domstolloven §200 at han under rettergang har gjort seg skyldig i "forsømmelig eller annet utilbørlig forhold", og etter §201, at han har begått "en aapenbar feil i avgjørelsen". Om innholdet i disse ansvarsvilkår er det i avgjørelsen i Rt-1990-214, på side 221, uttalt:
"I domstolsloven §200 benyttes uttrykksmåten "gjør seg skyldig i forsømmelig eller andet utilbørlig forhold", mens domstolsloven §201 taler om "har begaat en aapenbar feil i avgjørelsen". Den siste bestemmelse knytter seg direkte til rettslige avgjørelser, mens §200 har et videre anvendelsesområde. Det må i alle tilfelle dreie seg om et kvalifisert klanderverdig forhold. Jeg viser her til referat av avgjørelse inntatt i Rt-1940-646-647.h "
Jeg legger dette til grunn og vil tilføye: Innholdet i ansvarsvilkårene etter domstolloven §200 og §201 må, i relasjon til rettslige avgjørelser, sees i sammenheng med instanssystemet i rettspleien. Prosesslovgivningens forutsetning er at feil som skjer i rettergangen ved en underordnet domstol, skal bli rettet opp ved bruk av rettsmidler mot avgjørelsen. Nettopp dette er også skjedd med de åtte kjennelsene i Gulating lagmannsrett som påberopes av A; de er alle blitt opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg etter kjæremål. Anvendelse av rettssetninger og prosessregler er ikke matematikk. At en høyere rettsinstans har et annet syn på innholdet av en regel enn den lavere, vil ikke i seg selv kunne begrunne ansvar for den eller de dommere som har truffet den angrepne avgjørelse. Ansvaret er betinget av at dommeren har gjort seg skyldig i kvalifisert klanderverdig forhold.
A gjør gjeldende at de saksøkte dommere ved Gulating lagmannsrett, kollektivt, har ønsket å motarbeide ham og å legge hindringer i veien for hans anstrengelser for å oppnå en - slik han ser det - nødvendig oppklaring av "Sirensaken". Han ser de åtte opphevede kjennelsene som utslag av dette.
Jeg finner denne anførsel grunnløs. Det er klart at de angjeldende lagmannsrettskjennelser i seg selv - jeg kommer straks tilbake til dem enkeltvis - ikke gir noe holdepunkt for den. De knytter seg for øvrig bare til en relativt liten andel av alle de saker hvor A i senere år har opptrådt som part ved Gulating lagmannsrett. Det er ellers fra As side ikke påberopt - enn si ført bevis for - noen faktisk omstendighet som kan underbygge at de saksøkte dommere, alle eller noen enkelt av dem, skulle ha latt seg lede av utenforliggende hensyn.
Spørsmålet er så om noen av de angjeldende kjennelser, og de avgjørelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg som har ledet til opphevelse av dem, gir grunnlag for å fastslå at vedkommende dommere i Gulating har gjort seg skyldig i forsømmelig eller utilbørlig forhold, eller i å ha begått noen åpenbar feil, av kvalifisert klanderverdig art. Det gjør det nødvendig å redegjøre noe nærmere for de enkelte avgjørelser.
Den første kjennelsen er avsagt 11 mars 1991 av lagdommerne Eftestøl, Søfteland og Lillebø. A hadde fremsatt begjæring etter straffeprosessloven §241 første ledd 2. punktum om å få avhørt tre vitner til avkreftelse av mistanke mot ham selv etter at han var blitt anmeldt av B for ærekrenkelse. Anmeldelsen var blitt henlagt etter bevisets stilling. Begjæringen ble ikke tatt til følge av Bergen forhørsrett. As kjæremål ble forkastet av Gulating lagmannsrett, som fant det utelukket at A ved de begjærte avhør ville kunne føre sannhetsbevis for den ærekrenkelse det gjaldt. Lagmannsrettens kjennelse ble, under dissens fra én dommer, opphevet ved kjennelse 19 april 1991 av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Flertallet uttalte om forståelsen av straffeprosessloven §241:
"Bestemmelsen krever ikke at angjeldende rettergangsskritt er egnet til helt å fjerne mistanke. Det er tilstrekkelig at mistanken reduseres, avsvekkes. Om forståelsen av straffeprosessloven §241 på dette punkt kan bl.a. vises til Rt-1990-579. Flertallet er ut fra dette i tvil om lagmannsretten har forstått bestemmelsen riktig når retten anfører at det anses utelukket at A ved avhørene vil kunne føre sannhetsbevis for den anklage han har rettet mot B, og dermed synes å bygge på at "avkrefte" betyr fullstendig bortfall av mistanke. En så vid adgang til å kreve foretatt rettergangsskritt som §241 gir uttrykk for, kan innebære ulemper. ..."
Jeg finner det klart at lagmannsrettens avgjørelse ikke kan begrunne ansvar etter domstolloven §200 eller §201.
Den annen kjennelse er avsagt 27 september 1991 av lagdommerne Jacobsen og Lillebø og konstituert lagdommer Lunde. A hadde reist søksmål mot staten v/Justisdepartementet med krav om erstatning for tap han hevdet å være påført dels ved at han hadde vært omtalt i avisene som drapsmann i "Sirensaken", og dels ved at politiet hadde unnlatt å ta etterforskningsskritt mot B. Søksmålet var blitt avvist av Bergen byrett, som fant at erstatningskravet tidligere var rettskraftig avgjort etter straffeprosessloven regler. Gulating lagmannsrett tok delvis As kjæremål til følge og opphevet byrettens kjennelse. Den fant at erstatningskravet delvis var rettskraftig avgjort etter straffeprosessloven §448, og delvis ikke. I videre kjæremål gjorde A gjeldende at lagmannsretten hadde tolket §448 uriktig, og at erstatningskravet ikke for noen del var rettskraftig avgjort. I dette fikk han medhold av Høyesteretts kjæremålsutvalg, som i kjennelse 12 desember 1991 opphevet både byrettens og lagmannsrettens avgjørelser. For kjæremålsutvalget hadde staten erklært seg enig i As forståelse av §448.
Jeg finner det klart at den lovforståelse lagmannsretten her hadde bygget på ikke kan lede til ansvar etter domstolloven §200 eller §201.
Den tredje kjennelsen er avsagt 24 februar 1992 av lagmann Bruland, lagdommer Vestrheim og ekstraordinær lagdommer, lagmann Melander. Gulating lagmannsrett besluttet her i medhold av tvistemålsloven §96 å utsette ankeforhandlingen i tvist mellom A og hans ektefelle om foreldremyndighet og daglig omsorg for deres datter. Utsettelsen var begrunnet med at Riksadvokaten hadde besluttet fortsatt etterforskning i saker med tilknytning til "Sirensaken", og at resultatet av denne etterforskningen etter lagmannsrettens mening kunne få betydning for blant annet omfanget av bevisføringen i barnesaken. Høyesteretts kjæremålsutvalg, som her hadde full kompetanse, gav i kjennelse 9 april 1992 A medhold i at ankeforhandlingen ikke skulle utsettes og opphevet lagmannsrettens avgjørelse. Utvalget hadde "vanskelig for å se at det er særlig trolig at en avslutning av etterforskningen i saker med tilknytning til "Sirensaken" vil kunne få betydning for bevisførselen i nærværende sak".
Lagmannsrettens avgjørelse om utsettelse, som fremstår som et rent praktisk spørsmål av skjønnsmessig art, kan åpenbart ikke begrunne rettergangsansvar etter domstolloven.
Den fjerde kjennelsen er avsagt 9 oktober 1992 av lagmann Bruland og de konstituerte lagdommere Greve Pettersen og Heinfjell. A hadde begjært innsyn i et bestemt dokument i "Sirensaken". Begrunnelsen var at han var under strafforfølgning for nærmere angitte forhold og mente at dokumentet ville kunne vise at han ikke var straffskyldig. Bergen byrett nektet innsyn, og Gulating lagmannsrett opprettholdt nektelsen, i det retten blant annet uttalte:
"På bakgrunn av den foreliggende tiltalebeslutning av 17.7.1992 finner lagmannsretten det tvilsomt hvorvidt dokumentene i "Sirensaken" overhodet er å anse som sakens dokumenter i relasjon til straffeprosessloven §242."
I videre kjæremål gjorde A gjeldende innsigelser både mot lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking. Kjæremålet førte til opphevelse, idet Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelse 12 november 1992 i tilknytning til den siterte uttalelse i lagmannsrettens kjennelse bemerket:
"Når tiltale er tatt ut, reguleres spørsmålet om dokumentinnsyn i sakens dokumenter av straffeprosessloven §264, mens §242 - som lagmannsretten har bygget på - gjelder på etterforskningsstadiet. Lagmannsrettens uttalelser i det som følger etter det siterte trekker nærmest i retning av at lagmannsretten ikke har ansett dokumentene i "Sirensaken" som dokumenter i den straffesak mot A hvor det er tatt ut tiltale 17 juli 1992. I så fall vil det ikke spille noen rolle for resultatet om det bygges på bestemmelsen i straffeprosessloven §242 eller på §264. Men det fremgår at lagmannsretten ikke har funnet det nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om dokumentene i "Sirensaken" er å anse som saksdokumenter i straffesaken mot A. På bakgrunn av begrensningene i kjæremålsutvalgets kompetanse, finner utvalget det da riktigst å oppheve lagmannsrettens kjennelse for ny behandling i lagmannsretten.
Utvalget tilføyer at det for øvrig ikke kan ses at lagmannsretten har gjort seg skyldig i uriktig tolking av noen av de aktuelle bestemmelser, ..."
Ut fra den begrunnelse som her er gitt, ser jeg intet grunnlag for at lagmannsrettens avgjørelse skulle medføre rettergangsansvar etter domstolloven.
Den femte kjennelsen er avsagt 28 desember 1993 av lagmann Danielsen, lagdommer Selvik og konstituert lagdommer Bølgen. A hadde overfor Bergen forhørsrett fremsatt krav om at statsadvokat Walter Wangberg blant annet skulle ilegges bot etter domstolloven §200 for å ha henlagt straffesak mot B. Forhørsretten avviste begjæringen, og Gulating lagmannsrett forkastet As kjæremål. Lagmannsretten fant at krav om bøteleggelse av en statsadvokat ikke kunne fremmes av en privatperson, men i tilfelle måtte forfølges ved anmedelse til påtalemyndigheten og eventuelt privat straffesak om anmeldelse ikke førte frem. I videre kjæremål fikk A medhold i at lovtolkingen var uriktig. Høyesteretts kjæremålsutvalg viste i kjennelse 20 januar 1994 til domstolloven §213 femte ledd, tilføyet i forbindelse med straffeprosessloven av 1981, og uttalte:
"Det fremgår av forarbeidene at bestemmelsen er ansett som en nødvendig følge av at domstolenes kompetanse etter domstolloven §200 også gjelder utenrettslig etterforskning. Utvalget viser til Innstilling om rettergangsmåten i straffesaker 266-267, Ot.prp.nr.35 (1978-79) 181 og Innst.O.nr.37 (1980-81) 26. Bestemmelsen gjelder ansvar etter domstolloven §200, som omfatter både bot og erstatningsansvar. Det følger av bestemmelsene i §213 sett i sammenheng at slik klage kan fremsettes uten tiltalebeslutning, og det er heller ikke noe vilkår at fornærmede har anmeldt forholdet til påtalemyndigheten og at påtalemyndigheten har tatt standpunkt til påtalespørsmålet.
Utvalget finner etter dette at lagmannsretten, har tolket loven uriktig når den - som forhørsretten - har funnet at A i egenskap av fornærmet i den sak som ligger til grunn for hans begjæring, ikke kan fremme klage med krav om bøteleggelse etter domstolloven §200. Avgjørelsen i Rt-1989-604, som lagmannsretten har trukket frem i sin begrunnelse, gjaldt krav om bot i forbindelse med erstatningssøksmål mot dommere. Dette er imidlertid et annet spørsmål enn det som foreligger til avgjørelse i foreliggende sak."
Heller ikke her ser jeg grunnlag for å betegne lagmannsrettens lovtolking som åpenbart uriktig eller kvalifisert forsømmelig. Det er tale om avvikende syn på et rettsspørsmål, ut fra hva som ble antatt å følge blant annet av lovforarbeider.
Den sjette kjennelsen er avsagt 5 desember 1995 av lagdommerne Midttun, Skaar og Tenold. Gulating lagmannsrett stadfestet her beslutning truffet av Bergen byrett om å avslå en begjæring fra A i sak mot staten v/Justisdepartementet om utlevering av dokumenter og avhør av vitner med tilknytning til "Sirensaken". Videre kjæremål ble forkastet i medhold av tvistemålsloven §403a ved kjennelse 15 februar 1996 av Høyesteretts kjæremålsutvalg, som enstemmig fant det klart at As angrep på lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling ikke kunne føre frem. Da slutningen i lagmannsrettens kjennelse uriktig viste til to ulike beslutninger av Bergen byrett, hvorav bare den ene hadde vært påkjært, ble kjennelsen for så vidt opphevet.
Det er åpenbart at den saksbehandlingsfeil som her ble rettet opp, og som fremstår som en ren inkurie fra lagmannsrettens side, ikke kan begrunne rettergangsansvar.
De to siste kjennelsene, avsagt 29 februar 1996 av lagdommerne Fjeld og Skaar og konstituert lagdommer Truyen og 22 mars 1996 av lagdommerne Tenold, Midttun og Skaar, gjelder tilfelle hvor Gulating lagmannsrett forkastet kjæremål fra A over kjennelser truffet av forhørsretten om å nekte utskrift av dokumenter i avsluttede straffesaker med tilknytning til "Sirensaken". Lagmannsretten begrunnet i begge tilfelle avgjørelsen med at straffeprosessloven §28 stiller krav om rettslig interesse hos den som krever utlevering, noe retten fant at A ikke hadde. Videre kjæremål ledet til at begge avgjørelser ble opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelser 22 april 1996. Kjæremålsutvalget viste til at straffeprosessloven §28 var blitt endret ved lov 1 juli 1994 nr 50, i kraft fra 15 august 1995, slik at fornærmede uten hensyn til rettslig interesse kan kreve utskrift av dokumentene i en straffesak som retten har avsluttet behandlingen av. Reglene i påtaleinstruksen om utlevering av dokumenter var blitt endret på tilsvarende måte.
Lagmannsretten hadde altså i begge tilfelle oversett lovendringen. Feilen fremstår også her nærmest som en inkurie, en glipp fra lagmannsretten, som i de to sakene hadde en noe ulik sammensetning. Feilen kan ikke ansees som kvalifisert klanderverdig, og kan etter min oppfatning ikke lede til ansvar hverken etter domstolloven §200 eller §201.
Det er etter dette ikke nødvendig for meg å ta stilling til om et ansvar for de dommere som deltok i de fire eldste av lagmannsrettens avgjørelser, ville være foreldet.
Ut fra det syn jeg har på spørsmålet om ansvarsgrunnlag, fører søksmålet ikke frem. Avgjørelsen har ikke voldt tvil. Det følger da av tvistemålsloven §172 at saksøkeren må erstatte de saksøkte deres saksomkostninger. De saksøktes prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave. I henhold til denne fastsettes saksomkostningene til kr 147 250, hvorav kr 7 250 er utlegg.
Jeg stemmer for denne dom:
De saksøkte frifinnes.
I saksomkostninger betaler A til de saksøkte i fellesskafødt xx.xx.250 - etthundreogførtisyvtusentohundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.