Rt-1990-579
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-05-23 |
| Publisert: | Rt-1990-579 (184-90) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 838/1990, jnr. 452/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Halvorsen, Philipson, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §241, Straffeprosessloven (1887) §268, §388 |
Under etterforskningen i straffesaker mot A og B har A og B under henvisning til straffeprosessloven §241 begjært rettslig avhør av ca 35 vitner som tidligere har vært avhørt av politiet. Begjæringen er begrunnet med at politiavhørene er foretatt skjematisk, gjennom standardiserte, til dels ledende spørsmål og med lavt presisjonsnivå. Dessuten er fremdriften i etterforskningen kritisert.
23. januar 1990 traff Oslo forhørsrett slik beslutning:
"Begjæringene tas ikke til følge."
A og B påkjærte beslutningen til Eidsivating lagmannsrett som avsa kjennelse 13. mars 1990 med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
Om saksforholdet ellers vises til forhørsrettens og lagmannsrettens avgjørelser.
Lagmannsrettens kjennelse er av A og B påkjært videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsretten tar feil når den hevder at det ikke for noe enkelt vitne er forsøkt påvist at rettslig avhør er egnet til å fjerne eller redusere mistanken. Innvendingene mot vitneavhørene er de samme for hvert eneste vitne. Alle vitneavhørene er foretatt etter metoden med bruk av standardisert spørreskjema. Retten skulle da ikke være avskåret fra å vurdere om rettslig avhør av det enkelte vitne er en mer hensiktsmessig fremgangsmåte for å ivareta siktedes interesser enn den ordinære etterforskning ved politiet.
Det er videre anført at retten har stillet for strenge krav til når rettslig avhør kan anses for å være egnet til å avkrefte mistanken. Det vises her til at forhørsretten, som lagmannsretten slutter seg til, forutsetter at politiet skal opptre illojalt før det kan settes i gang med rettslige avhør i medhold av straffeprosessloven §241.
Oslo politikammer er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål over en beslutning truffet av forhørsretten. Etter straffeprosessloven §388 kan utvalget da bare prøve lagmannsrettens tolking av en lovforskrift og spørsmålet om det foreligger feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Lagmannsrettens bevisbedømmelse eller dens konkrete rettsanvendelse kan utvalget således ikke prøve.
I den begrunnelse forhørsretten har gitt for sin beslutning, og som lagmannsretten tiltrer, er det på grunnlag av forarbeidene til straffeprosessloven §241 fastslått at denne bestemmelse skal forstås på samme måte som §268 i den tidligere straffeprosesslov av 1887. I tråd med dette har forhørsretten tolket §241 ut fra den forståelse av den tidligere straffeprosesslov §268 som kommer til uttrykk i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i Rt-1982-897. Lagmannsretten legger den samme rettsavgjørelse til grunn, samtidig med at den ytterligere supplerer forhørsrettens begrunnelse. Kjæremålsutvalget er enig i den forståelse av straffeprosessloven §241 som forhørsretten og lagmannsretten har bygget på. Det skal her tilføyes at de kjærende parter har misforstått de tidligere instansers begrunnelse når de har oppfattet det slik at §241 er fortolket derhen at det kreves illojal opptreden fra politiets side før rettslige avhør kan settes i gang i medhold av straffeprosessloven §241.
Det som ellers er anført i kjæremålserklæringen, gjelder i realiteten bevisvurderingen og den konkrete rettsanvendelse som utvalget ikke kan prøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.