HR-1997-311-K - Rt-1997-967
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-23 |
| Publisert: | HR-1997-00311-K - Rt-1997-967 (258-97) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Ankefrist, Oppreisning, Husleierett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland Lagmannsrett LH-1996-01011 A, Høyesterett HR-1997-00311 K, jnr 147/1997 |
| Parter: | Paul Bjørvigsgt 1-3 AS (advokat Håkon Elvenes) mot Eitran AS, dets konkursbo v/bobestyrer (advokat Kjell Martin Haug). |
| Forfatter: | Aasland, Hellesylt, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §151, §154, Husleieloven (1939) §51, §153, Husleieloven (1939) |
Eitran AS dets konkursbo v/bobestyrer Kjell Martin Haug tok 10 november 1995 ut stevning mot Paul Bjørvigsgt 1-3 AS med påstand om tilkjennelse av kr 450 000 med tillegg av renter. Grunnlaget for kravet var oppgitt å være avtale om betaling av vederlag i forbindelse med frivillig avvikling av husleieforhold.
Nord-Troms herredsrett avsa 4 oktober 1996 dom med slik domsslutning:
"1. Paul Bjørvigsgt. 1-3 AS dømmes til - innen to uker fra dommens forkynnelse- å betale til Eitran AS dets konkursbo kr 398.717 - trehundreognittiåttetusensjuhundreogsytten - kroner med tillegg av 12 % rente fra 30.06.95 til betaling skjer.
2. Paul Bjørvigsgt. 1-3 AS dømmes til - innen to uker fra dommens forkynnelse - å betale Eitran AS dets konkursbo saksomkostninger med kr 25.000 - tjuefemtusen - kroner."
Dommen ble forkynt for Paul Bjørvigsgt 1-3 AS 8 oktober 1996. Ankeerklæring fra Paul Bjørvigsgt 1-3 AS er datert 4 desember 1996.Ved brev av 9 januar 1997 anmodet Hålogaland lagmannsrett partene om å avgi uttalelse om hvorvidt ankefristen i husleieloven §51 første ledd kom til anvendelse.
Etter at det var innkommet uttalelser fra partene, avsa Hålogaland lagmannsrett 11 mars 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. Anken avvises.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Paul Bjørvigsgt 1-3 AS til Eitran AS, dets konkursbo v/bobestyrer 1 500 -femtenhundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. "
Paul Bjørvigsgt 1-3 AS har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Som begrunnelse for kjæremålet vises i all hovedsak til prosesskrift til Hålogaland lagmannsrett datert 27 januar 1997.
Videre vises til avgjørelser fra Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1991-837 og Rt-1992-889 som illustrerer at ikke alle tvister som har tilknytningspunkter til et konkret husleieforhold, er å betrakte som tvist i husleieforhold i forhold til husleieloven §51.
Når konflikten dreier seg om rent avtalerettslige spørsmål som ligger utenfor det konkrete leieforholdet mellom partene, blir tvisten raskt av en slik art at den ikke dekkes av de motivene som begrunner den korte ankefristen i husleieloven §51. I de saker som det er vist til, har Høyesterett dreiet praksis noe i forhold til det som var vanlig tidligere, der man etter den kjærende parts syn beveget seg til dels langt bort fra det som var lovgivers intensjon med bestemmelsen. Denne korrigering av tidligere praksis antas også å henge sammen med den kritikk som den korte fristen har vært utsatt for, særlig når den rammer forhold som ikke naturlig faller inn under ordlyden i husleieloven §51. I NOU 1993:4 blir bestemmelsen foreslått fjernet. Departementet arbeider nå med en Ot prp som sannsynligvis vil bli fremmet i løpet av 1997.
I denne saken dreier det seg om en avtalerettslig konflikt der avtalen har sprunget ut av helt spesielle forhold som ikke har noen relasjon til den ordinære husleieavtalen mellom partene.
Den kjærende part er enig i at vurderingen av om det foreliggende søksmål omfattes av husleieloven §51 første ledd, må skje på grunnlag av det krav som motparten - saksøkeren - har gjort gjeldende. Lagmannsretten tar imidlertid feil når den generelt gir uttrykk for at avgjørelsen i Rt-1995-1267 viser at også spørsmål om gyldigheten av en leieavtale - som gjelder avtalerett - må anses som "tvistemål om leieforhold", og at det samme må gjelde for spørsmål om inngåelse og gyldighet av en avtale om avvikling av leieavtale. Det er ikke grunnlag for å utvide anvendelsesområdet for husleieloven §51 første ledd slik lagmannsretten her har gjort. Både ordlyden, tidligere rettspraksis og forslaget i NOU 1993:4 taler mot en slik forståelse. Det er forskjell på rettsvirkninger knyttet til en husleiekontrakt og brudd på denne, og de rettslige konsekvenser som følger av at en forhandler seg frem til en ny avtale. Lagmannsrettens henvisning til Kobbes kommentar til husleieloven blir derfor lite relevant.
Subsidiært bes om at kjæremålsutvalget innvilger oppreisning for fristforsømmelse i henhold til domstolloven §153. Lagmannsretten har uttrykt tvil om begjæringen om oppreisning er fremsatt rettidig. Retten bemerker at fristen for slik begjæring etter domstolloven §154 første ledd er på 14 dager og begynte å løpe da brev fra lagmannsretten av 9 januar 1997 ble mottatt av partene. I brevet ble det imidlertid gitt frist til 27 januar 1997 med å komme med bemerkninger vedrørende forholdet til husleieloven §51. Kjærende part anfører at denne fristen også må gjelde anførsler vedrørende oppreisning.
Dersom utvalget finner at forholdet dekkes av husleieloven §51, må det i hvert fall være klart at en beveger seg helt på grensen av anvendelsesområdet. Det kan derfor ikke legges prosessfullmektigen til last at man har forholdt seg til den ordinære ankefrist. I Rt-1985-1019 åpner utvalget for at det ved anvendelse av domstolloven §153 tas i betraktning at forholdet bare har indirekte tilknytning til husleieloven. I samme kjennelse uttrykkes det også at det må kunne legges vekt på sakens bevismessige stilling og kravets størrelse. Alle disse momentene taler for oppreisning i denne saken.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Sak 1011/96 A fremmes for behandling ved Hålogaland lagmannsrett.
2. Paul Bjørvigsgt 1-3 AS tilkjennes saksomkostninger med tilsammen kr 5000."
Kjæremotparten er enig i lagmannsrettens avgjørelse og slutter seg i all hovedsak til lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Det er uomtvistelig at det krav som konkursboet gjorde gjeldende for herredsretten, var et krav om vederlag ved avvikling av et husleieforhold. De motkrav som kjærende part subsidiært gjorde gjeldende for herredsretten, knyttet seg også til dette husleieforholdet. Det synes klart nok på bakgrunn av Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelser i Rt-1987-848 og Rt-1995-1267 at nærværende tvistesak må anses å gjelde krav som skriver seg fra et husleieforhold. Konkursboet er enig med lagmannsretten i at de avgjørelser som den kjærende part har vist til, Rt-1991-837 og Rt-1992-889, ikke er sammenlignbare med nærværende sak.
Når det gjelder spørsmålet om oppreisning, anføres at fristen for å begjære oppreisning utløp 24 januar 1997. Fristen løper uavhengig av om partene ved rettens brev av 9 januar ble gitt frist til 27 januar 1997 med å avgi uttalelse om hvorvidt husleieloven §51 første ledd kom til anvendelse. Begjæringen om oppreisning er etter dette inngitt for sent, og kan under ingen omstendighet tas til følge.
Praksis tilknyttet spørsmålet om oppreisning for oversittelse av husleieloven ankefrist tilsier for øvrig at det ikke ville vært grunnlag for oppreisning. Som påpekt av lagmannsretten under henvisning til Rt-1995-1267 er praksis streng, og det er ikke avgjørende at tvisten gjelder betydelige beløp. Konkursboet er for øvrig uenig med motparten i at den bevismessige situasjon er spesielt tvilsom.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Hålogaland lagmannsretts kjennnelse, slutningens pkt. 1, stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Paul Bjørvigsgt. 1-3 AS innen 2 -to- uker fra forkynnelse av kjennelsen til Eitran AS, dets konkursbo v/bobestyrer kr 1500,1997-05-23kronerfemtenhundre- hvortil kommer 12 % renter p.a. fra betalingsfristens utløp.
3. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Paul Bjørvigsgt. 1-3 AS innen 2 -to- uker fra forkynnelse av kjennelsen til Eitran AS dets konkursbo v/bobestyrer kr 1500,1997-05-23 kronerfemtenhundre- med tillegg av 12 % renter p.a. fra betalingsfristens utløp."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at den påkjærte avgjørelse er truffet av lagmannsretten som første instans, og utvalget kan derfor prøve avgjørelsen fullt ut.
Utvalget er enig med lagmannsretten i at den særskilte ankefrist på 14 dager i husleieloven §51 første ledd får anvendelse på tvisten mellom partene. Det dreier seg om en tvist mellom utleier og leietaker, knyttet til avviklingen av et leieforhold. Ut fra den forståelse av bestemmelsen som er lagt til grunn i praksis, må tvisten da anses for å gjelde "leieforhold etter denne lov". I avgjørelsene i Rt-1991-837 og Rt-1992-889, som den kjærende part har vist til, var tilknytningen til husleieforholdet langt mer indirekte.
Når det gjelder spørsmålet om oppreisning mot oversittelse av ankefristen, viser utvalget til at begjæring om oppreisning måtte være inngitt innen 14 dager etter at det ble anledning til det, jf domstolloven §154 første ledd. Med lagmannsrettens brev av 9 januar 1997 ble partene gitt "frist til 27.01.97 med å avgi uttalelse om hvorvidt husleieloven §51 første ledd er gjeldende for tvisten". Det er ikke bestridt at 14-dagersfristen er oversittet dersom den må regnes fra den dag da den kjærende parts prosessfullmektig mottok brevet fra lagmannsretten. Imidlertid hevder den kjærende part at fristen først utløp samtidig med den frist for uttalelse som lagmannsretten fastsatte til 27 januar 1997. Utvalget kan ikke gi den kjærende part medhold i dette. Fristen etter domstolloven §154 første ledd er en lovbestemt frist, som ikke kan forlenges av retten, jf samme lov §151 annet ledd 2. punktum. Utvalget har således ikke foranledning til å gå inn på om det ellers ville vært grunnlag for oppreisning.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjæremotpartens påstand om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tas til følge. Kjæremotparten har videre påstått seg tilkjent renter av det saksomkostningsbeløp som ble tilkjent for lagmannsretten. Da renter av saksomkostninger må anses krevet gjennom påstanden i anketilsvaret for lagmannsretten, finner utvalget at rentekravet må tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes med den endring at det av det tilkjente omkostningsbeløp svares 12 - tolv - prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen for lagmannsrettens kjennelse til betaling skjer.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Paul Bjørvigsgt 1-3 AS til Eitran AS, dets konkursbo 1 500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen og til betaling skjer.