HR-1997-320-K - Rt-1997-975
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-29 |
| Publisert: | HR-1997-00320-K - Rt-1997-975 (261-97) |
| Stikkord: | Konkurs, Sivilprosess, Partskompetanse, Selskapsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland Lagmannsrett LH-1996-00923, Høyesterett HR-1997-00320 K, jnr 168/1997. |
| Parter: | Selskap under stiftelse v/Benn Mikalsen (advokat Jens Blix Nilsen) Hallfrid og Bjørnulf Mikalsen (advokat Per S Johannessen) mot Bjørnulf og Hallfrid Mikalsen, ansv. selskap (advokat Bjørnar Leistad) under stiftelse, dets konkursbo. |
| Forfatter: | Aasland, Tjomsland, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1984) §117, §85, §99, Aksjeloven (1976) §2-13, Tvistemålsloven (1915) §401, §403, §404, §2-13, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §11-28, §11-50 |
Kjæremålet gjelder tvist om et bostyrevedtak skal oppheves, jf konkursloven §99 annet ledd.
Hallfrid og Bjørnulf Mikalsen, ansvarlig selskap under stiftelse ble den 22 mai 1996 tatt under behandling som konkursbo ved Vardø skifterett. Konkursdebitor var innehaver av fiskemottaket "Neptunanlegget" i Båtsfjord.
Konkursboet vedtok å selge fiskemottaksanlegget, og bostyret besluttet den 9 oktober 1996 å akseptere et tilbud fra Nils H Nilsen AS på 3 millioner kroner. På dette tidspunkt forelå det også et bud på 3, 1 millioner kroner fra Selskap under stiftelse v/Benn Mikalsen. Både Selskap under stiftelse v/Benn Mikalsen og Hallfrid og Bjørnulf Mikalsen begjærte bostyrets vedtak opphevet eller omgjort i medhold av konkursloven §99 annet ledd, idet de mente at bostyret var forpliktet til å vedta det høyeste budet.
Vardø skifterett avsa den 23 oktober 1996 kjennelse med slik slutning:
"Bostyrets vedtak av 9. oktober 1996 om å selge "Neptunanleggene" til Nils H. Nilsen AS omgjøres eller oppheves ikke."
Selskap under stiftelse v/Benn Mikalsen og Hallfrid og Bjørnulf Mikalsen påkjærte kjennelsen og Hålogaland lagmannsrett avsa den 6 mars 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremålene forkastes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Både Selskap under stiftelse v/Benn Mikalsen og Hallfrid og Bjørnulf Mikalsen har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg.Hallfrid og Bjørnulf Mikalsen har i det vesentlige gjort gjeldende:
Premissene er uklare, men lagmannsretten synes å ha lagt til grunn at bostyrets vedtak hviler på en annen begrunnelse enn at det mente seg forpliktet til å innrette seg pantekreditorenes instruks. Bostyret var imidlertid av den oppfatning at det faktisk var bundet av panthavernes syn. Dette fremgår både av bostyrers innstilling til bostyret av 8 oktober 1996 og av hans brev til skifteretten av 15 oktober 1996. Budet fra Selskap under stiftelse v/Benn Mikalsen og hvilken betydning finansieringsforbeholdet skulle tillegges, ble derfor ikke vurdert. Det samme gjaldt den lokale tverrpolitiske motstand mot å la Nils H Nilsen AS overta anlegget.
Når partene har fri rådighet over sakens gjenstand, kan retten ikke bygge på et annet grunnlag enn det boet har påberopt seg. At boet har tatt hensyn til annet enn panthavernes mening er således en helt ny opplysning som det i strid med tvistemålsloven §401, annet ledd ikke er gitt underretning om til den kjærende part. Hvilke andre hensyn bostyret skal ha vektlagt ved aksepten av det laveste budet, sier lagmannsretten intet om. Kjennelsen må derfor oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil.
Det kan være spørsmål om Selskap under stiftelse v/Benn Mikalsen kan påklage bostyrets vedtak. Budgiver faller utenfor den personkrets som gis klageadgang i konkursloven §99 annet ledd. I Rt-1989-750 og Rt-1994-1447 er klager fra personer som har avgitt bud tatt under realitetsbehandling av domstolene. Konkursloven §99 annet ledd må dermed anses å være gitt et utvidet område i forhold til det som følger av ordlyden. Idet domstolenes mulighet for kontroll av konkursbehandlingen er avhengig av at eventuelle feil kan påtales, taler også sterke reelle hensyn for at budgiver bør ha klageadgang.
Saken reiser også spørsmål om Nils H Nilsen AS har vunnet en rett som er til hinder for omgjøring av bostyrets vedtak. At det hverken er inngått kjøpekontrakt eller utstedt skjøte, og at Nils H Nilsen AS allerede etter en uke ble varslet om klagen til skifteretten, taler for at det ikke foreligger noen slik rett. Det samme gjør Rt-1989-750 og Rt-1994-1447 hvor realitetsbehandlingen synes å bygge på at bostyrers aksept ikke medfører at medkontrahenten erverver en rett som er unndratt overprøving.
Det fremgår av ordlyden i konkursloven §85 og §117 at boet må velge det høyeste budet. Regelen må ses som et uttrykk for et alminnelig prinsipp ved tvangsrealisasjon, jf tvangsfullbyrdelsesloven §11-28 annet ledd og §11-50 annet ledd. Plikten til å vedta det høyeste budet er også uttrykt i Huser "Gjeldsforhandling og konkurs" bind 2 side 344, og i NOU 1993:16 side 63.
Den relevante problemstilling må være hvorvidt bostyret hadde saklig grunn til å fravike påbudet om vedtakelse av høyeste bud. At boet står fritt til å innlede forhandlinger med den budgiver det ønsket, uansett om det senere kom inn nye høyere bud, er ikke i samsvar med vanlige kutymer ved salg av fast eiendom. Fremgangsmåten som bostyret valgte, er både av skifteretten og lagmannsretten karakterisert som uryddig. Det fremstår som uforståelig at salgsarbeidet ble avsluttet i en situasjon hvor to kjøpere overbød hverandre. Den oppnådde pris var også svært lav i forhold til taksten på 25, 8 millioner kroner.
Bostyret synes å ha vært mer opptatt av å sikre anlegget for Nils H Nilsen AS enn av å oppnå høyest mulig pris. For pantekreditorene var prisen uvesentlig, da de uansett ville få kompensert sitt tap gjennom å kreve Hallfrid og Bjørnulf Mikalsen for differansen. Siden ekteparet Mikalsen således kan regne med et betydelig personlig ansvar, må det kreves at bostyret nøye ivaretar deres interesser. Idet prinsippet om høyest pris er satt til side, er konkursloven §99 annet ledd nr 1 brutt. Domstolene må da være forpliktet til å sette vedtaket til side, selv om bestemmelsen benytter seg av ordet "kan".
Bostyrets vedtak må også anses å være i strid med konkursloven §99 annet ledd nr 3. Panthaverne grep inn i salgsprosessen og iverksatte nokså umiddelbart inndrivelse av restkravet på ca 7 millioner kroner mot ekteparet Mikalsen. Lagmannsretten har gitt tilslutning til at denne handlemåten ikke kan anses som åpenbart urimelig. Sett i forhold til det som er passert, må imidlertid lagmannsrettens forståelse av "åpenbart urimelig" være gal lovanvendelse.
Årlig behandles tusenvis av konkursboer og den kontroll som skifterettene fører er ofte tilfeldig. Saken reiser derfor viktige spørsmål om konkursskyldnerens rettigheter og forholdet mellom denne, bostyret og skifteretten. Saken reiser også praktisk viktige spørsmål vedrørende prinsippene for konkursboenes realisasjon av aktiva. Det anmodes derfor om at kjæremålsutvalget beslutter at saken skal avgjøres av Høyesterett. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Bostyrets vedtak om å selge Neptunanleggene til Nils H. Nilsen AS, oppheves.
2. Bostyret tilpliktes å betale sakens omkostninger."
Selskap under stiftelse v/Benn Mikalsen har i sitt kjæremål i det vesentlige gjort gjeldende:
Lagmannsretten har gjort flere feil i saksbehandlingen som både hver for seg og samlet må antas å ha påvirket lagmannsrettens avgjørelse i en slik grad at den må oppheves.
Det fremgår for det første ikke klart nok av premissene hvordan lagmannsretten har vurdert panthavernes instruksjon av bostyret. Det må anses på det rene at slik rettsstridig instruksjon skjedde, men av kjennelsen later det til at lagmannsretten har oversett dette sentrale faktum. Uklarheten etterlater også tvil om hvorvidt det i kjæremålssaken er kommet frem nye opplysninger som de kjærende parter ikke er gitt underretning om, jf tvistemålsloven §401 annet ledd.
Kjennelsens gjengivelse av påstanden og anførslene fra Selskap under stiftelse v/Benn Mikalsen skaper tvil om lagmannsretten har vært kjent med og tatt hensyn til dem slik de var korrigert i prosesskrivet av 5 februar 1997. Premissene gjør det også tvilsomt hvorvidt lagmannsretten har oppfattet faktum korrekt når det gjelder lokalmiljøets oppfatning av å la Nils H Nilsen AS få tilslaget, og om det er lagt tilstrekkelig vekt på den uheldige organiseringen av budgivningen og hensynet til Mikalsen som byder og tredjemann. Ut fra premissene er det videre uklart hvordan lagmannsretten har anvendt bestemmelsene i konkursloven §99 annet ledd, pkt 1, 2 og 3 med sine forskjellige kriterier på faktum i saken. De kjærende parter ba om muntlige forhandlinger i lagmannsretten, jf tvistemålsloven §403 tredje ledd. Dette ville ha fjernet grunnlaget for den tvil som gjør seg gjeldende med hensyn til om lagmannsretten har oppfattet faktum korrekt.
Bostyrets aksept av det laveste budet strider mot konkursloven §85 og §117, jf Huser "Gjeldsforhandling og konkurs" bind 2 side 344, jf tvangsfullbyrdelsesloven §11-28 annet ledd og §11-50 annet ledd og NOU 1993:16 side 63. Bakgrunnen for aksepten var at SND og Statens Fiskarbank godtok budet fra Nils H Nilsen AS, og boet anså seg bundet av panthavernes instruksjon. Panthaverne hadde imidlertid ingen hjemmel for å instruere boet, og det foreligger ingen omstendigheter som kunne gi saklig grunn for å tilsidesette påbudet om antakelse av høyeste bud. 3 millioner kroner var også alt for lavt i forhold til taksten på 25,8 millioner kroner. Selv om boet skulle ha rimelig frihet til å utøve et selvstendig skjønn ved realisasjonen, kan en slik frihet ikke gi adgang til å tilsidesette hensynet til tredjemann slik som her ble gjort. Både av konkursloven §85 og §117 og alminnelige rettsprinsipper følger det at det ved organisert budgivning må tas tilbørlig hensyn til tredjemann.
Vilkårene for å oppheve eller omgjøre bostyrets vedtak må anses oppfylt etter konkursloven §99 annet ledd. Budet på 3,1 millioner kroner var det høyeste og hadde krav på tilslag. Bostyrets vedtak var derfor i strid med tredjemanns rett og må dessuten anses ulovlig, jf konkursloven §99 annet ledd pkt 1 og 2. Av samme grunn må vedtaket anses åpenbart urimelig i forhold til Selskap under stiftelse v/Benn Mikalsen, jf konkursloven §99 annet ledd pkt 3.
Det må antas å foreligge en plikt etter konkursloven §99 annet ledd til å oppheve eller omgjøre bostyrets vedtak dersom man kommer til at tilfellet omfattes av ett eller flere av alternativene i bestemmelsen, jf Huser bind 1 side 257. Lagmannsretten har derfor også på dette punkt lagt til grunn en uriktig lovforståelse, idet den har strukket den fakultative kompetansen etter bestemmelsen for langt.
Selv om Selskap under stiftelse v/Benn Mikalsen faller utenfor oppregningen av klageberettigede etter konkursloven §99 annet ledd, må det forutsetningsvis antas å følge av Rt-1989-750 og Rt-1994-1447 at klageadgang foreligger.
Idet Nils H Nilsen AS på et tidlig tidspunkt fikk underretning om klagen og det ikke er utarbeidet kjøpekontrakt, utstedt skjøte eller betalt noen kjøpesum, kan selskapet ikke anses å ha ervervet noen rett som skulle være til hinder for omgjøring eller oppheving.
Saken reiser spørsmål av stor praktisk og prinsipiell betydning. Kjæremålsutvalget bes derfor beslutte at saken skal avgjøres etter muntlig forhandling i Høyesterett. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt:
Bostyrets vedtak av 9/10-96 omgjøres slik at S.u.s. v/Benn Mikalsen gis tilslaget på kjøpet av Neptunanlegget for bud pålydende kr 3,1 mill. for eiendommen slik den var 9/10-96.
2. Subsidiært:
Bostyrets vedtak av 9/10-96 om å selge Neptunanlegget til Nils H. Nilsen AS oppheves.
3. I begge tilfeller:
S.u s. tilkjennes saksomkostninger for skifterett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Bjørnulf og Hallfrid Mikalsen, ansvarlig selskap under stiftelse, dets konkursbo har inngitt tilsvar der det i det vesentlige er gjort gjeldende:
Det kan ikke ses at lagmannsretten har foretatt noen feil lovanvendelse. Det foreligger imidlertid et tilfelle som må sies å kunne gå inn under tvistemålsloven §404 første ledd nr 3. Det kan ikke ses at de kjærende parter direkte angriper lagmannsrettens lovtolkning. Lovanvendelsesspørsmål kan ikke brukes som kjæremålsgrunn.
Lagmannsrettens premisser synes å være tilstrekkelige for å kunne bedømme jussen anvendt på faktum. At lagmannsretten valgte å ikke avholde muntlige forhandlinger er i tråd med hovedregelen, og det kan ikke ses noen særlig grunn som tvistemålsloven §403 tredje ledd krever for å avholde muntlige forhandlinger.
Det kan heller ikke ses at lagmannsretten har begått noen saksbehandlingsfeil. Under enhver omstendighet foreligger det ikke en slik saksbehandlingsfeil som har virket inn på lagmannsrettens resultat. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Bjørnulf og Hallfrid Mikalsen, ansvarlig selskap under stiftelse, dets konkursbo, tilkjennes sakens omkostninger for skifteretten, lagmannsretten og Høyesterett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at Selskap under stiftelse v/Benn Mikalsen ikke er noe eget rettssubjekt som kan være part i et søksmål eller ha rettigheter eller forpliktelser, jf aksjeloven §2-13. Det må i tilfelle være Benn Mikalsen personlig som har partsrettigheter. Kjæremålsutvalget finner det imidlertid tvilsomt om Benn Mikalsen som konkurrerende budgiver hadde rett til å kreve skifterettens avgjørelse etter konkursloven §99. Etter utvalgets mening er det atskillig som taler for at konkursloven §99 annet ledd må forstås etter sin ordlyd, og den konkurrerende budgiver vil - i så fall - heller ikke kunne påkjære skifterettens kjennelse. I saken i Rt-1989-750 tok kjæremålsutvalget et kjæremål fra en konkurrerende budgiver under behandling. I den saken, hvor kjæremålet for øvrig ble forkastet, ble spørsmålet om det forelå kjæremålsadgang ikke drøftet. At den tredjemann som i saken i Rt-1994-1447 ble rammet av skifterettens beslutning, hadde rett til å påkjære kjennelsen etter konkursloven §99, kan etter utvalgets mening ikke være tvilsomt.
Da kjæremålsutvalget - som under enhver omstendighet må behandle kjæremålet fra Hallfrid og Bjørnulf Mikalsen - er kommet til at kjæremålene ikke kan føre frem, finner utvalget det ikke nødvendig å ta noe bestemt standpunkt til Benn Mikalsens kjæremålsadgang.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker videre at saken gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter bestemmelsene i tvistemålsloven §404. Kjæremålene retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning som utvalget kan prøve.
Det er i begge kjæremålserklæringer fremsatt begjæring om at kjæremålene overføres til behandling og avgjørelse i Høyesterett, jf tvistemålsloven §403 siste ledd. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det foreligger tilstrekkelig grunner til å beslutte en slik behandlingsform i dette tilfellet.
Kjæremålsutvalget bemerker at lagmannsrettens beslutning om ikke å ta til følge de kjærende parters anmodning om muntlige forhandlinger i lagmannsretten, ikke her kan gjøres gjeldende som kjæremålsgrunn, jf Rt-1994-444 og Rt-1994-1485 og Schei: Tvistemålsloven med kommentarer bind II side 354.
Det fremgår av en påtegning av 11 februar 1997 av forberedende dommer at Benn Mikalsens prosesskrift av 5 februar 1997 var sendt sakens parter. Det kan etter utvalgets mening ikke være tvilsomt at lagmannsretten var kjent med dette prosesskrift da kjennelsen ble avsagt.
Lagmannsretten kom - i likhet med skifteretten - til at bostyrets vedtak om å akseptere tilbudet på 3 millioner kroner fra Nils H Nilsen AS ikke var ulovlig eller åpenbart urimelig, jf konkursloven §99 annet ledd nr 1 - 3. Lagmannsretten viser til at det følger av konkursloven §85 og §117 at realisasjon skal skje til best mulig pris. Det er på det rene at Benn Mikalsen før bostyret aksepterte Nils Nilsens tilbud, hadde inngitt et bud på 3,1 millioner kroner.
Lagmannsretten uttaler om forståelsen av konkursloven §85 og §117 og den konkrete bevisbedømmelsen når det gjelder grunnen til at tilbudet fra Nilsen ble valgt:
"Lagmannsretten anser at bobestyreren og bostyret må ha rimelig frihet til selv å vurdere hvordan realisasjon av boets eiendommer skal foregå, sålenge interessene til de berørte kreditorer og konkursdebitor ikke på urimelig vis settes til side. I denne vurderingen må også inngå spørsmålet om til hvem salg skal skje. I en salgssituasjon vil det kunne være flere forhold som skaper uklarhet og som boorganene må ta i betraktning. -De enkelte interessenter kan ha forskjellige muligheter til å finansiere et kjøp og for øvrig oppfylle sine plikter. Ved salg av komplekse industrianlegg vil det kunne påhvile en kjøper plikter ut over å betale kjøpesummen, og boet må kanskje også ta hensyn til hvordan de aktuelle kjøpere vil forholde seg til de forskjellige samfunnsinteresser i lokalmiljøet.
Alle disse forhold taler for å gi boet rimelig frihet til å utøve et selvstendig skjønn ved realisasjon. Kravet i konkursloven §85 og §117 må etter lagmannsrettens oppfatning leses med en slik reservasjon. Det er i saken ikke påvist at boet ved salget til
Nils Nilsen A/S har latt seg motivere av usaklige hensyn. Boet har ønsket å få ordnet et salg til en forsvarlig pris og til en kjøper som boet vurderte akseptabel også ut fra hensyn. I tillegg har boet tatt hensyn til hva panthaverne mente om saken. Det må boet i en viss utstrekning kunne gjøre, selv om panthaverne selvsagt ikke har frihet til å diktere boet på tvers av lovens reguleringer av bobehandlingen."Utvalget kan ikke se at lagmannsretten, hverken når det gjelder betydningen av panthavernes syn eller for øvrig, her har lagt til grunn en uriktig lovtolkning som kan ha hatt betydning for avgjørelsen. Lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse kan utvalget ikke prøve. Den bevisbedømmelse som lagmannsretten har bygget på, kan utvalget heller ikke prøve. Utvalget kan heller ikke se at lagmannsretten i sine premisser har gått utenfor partenes anførsler eller at det foreligger feil eller manger ved lagmannsrettens begrunnelse som kan ha hatt betydning for avgjørelsen. Det er øyensynlig falt ut ett ord i lagmannsrettens begrunnelse, men denne feilen har etter utvalgets mening ikke medført tvil om riktigheten av lovtolkningen. Enkelte av de kjærende parters anførsler som er angitt å gjelde lagmannsrettens saksbehandling, synes for øvrig reelt sett å rette seg mot lagmannsrettens bevisbedømmelse og konkrete rettsanvendelse.
Når lagmannsretten er kommet til at bostyrets vedtak ikke er ulovlig og heller ikke åpenbart urimelig, var det ikke nødvendig å gå nærmere inn på betydningen av uttrykket "kan settes til side". Utvalget finner da heller ikke grunn til å gå inn på lagmannsrettens forståelse av dette uttrykket.
Kjæremålene blir etter dette å forkaste. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse blir stående. Etter omstendighetene finner kjæremålsutvalget at kjæremålsmotparten heller ikke bør tilkjennes omkostninger for utvalget.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålene forkastes.
Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.