Hopp til innhold

HR-1997-436-K - Rt-1997-1387

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1997-08-14
Publisert: HR-1997-00436-K - Rt-1997-1387 (371-97)
Stikkord: Familierett, Barnerett
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1997-00436 K, jnr 262/1997
Parter: A (advokat Inger J Dehli) mot B (advokat Rolf Christensen)
Forfatter: Skåre, Schei, Coward
Lovhenvisninger: Barneloven (1981) §48, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §4-18, §4-1, §4-2, Tvistemålsloven (1915) §404, §44, Barneloven (1981)


Saken gjelder tvangsbot for tvangsgjennomføring av samværsrett, jf barneloven §48.

I sak for Inderøy herredsrett om samværsrett til felles barn, inngikk partene 15 februar 1995 rettsforlik med blant annet slik ordlyd:

"1. A gis alminnelig samværsrett med C, født xx.xx.1987, slik dette er definert i barneloven par. 44. ...

3. Dersom det av en eller annen årsak ikke kan utøves samværsrett, skal den annen part i god tid varsles om den inntrufne hindring.

Dersom sykdom eller annen uforutsett hendelse inntrer, skal den annen part varsles snarest. ..."

Ved begjæring av 4 april 1997 til Inderøy namsrett nedla A påstand om at B idømmes tvangsbot etter rettens skjønn inntil samvær iverksettes. Inderøy namsrett avsa 28 april 1997 kjennelse i saken med slik slutning:

"1. B pålegges i tiden 08.06.1997, til 08.06.1998, å betale en tvangsbot på kr 200,- - kronertohundrede - for hver dag som går uten at rettsforlik, inngått ved Inderøy herredsrett den 15.02.1995, blir oppfylt.

2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse, betaler B, til A, erstatning for saksomkostninger med kr 4805,- - kronerfiretusenåttehundredeogfem."

B påkjærte namsrettens kjennelse til Frostating lagmannsrett, som den 26 juni 1997 avsa kjennelse med slik slutning:

"1. B frifinnes.

2. Saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke."

Lagmannsrettens kjennelse ble avsagt under dissens.

A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han anfører at lagmannsrettens flertall har tolket barneloven §48, sammenholdt med tvangsfullbyrdelsesloven §4-2 første ledd bokstav b, uriktig. Det foreliggende rettsforlik om vanlig samværsrett mellom far og sønn er tilstrekkelig klart og presist. At rettsforlik med slikt innhold kan tvangsgjennomføres ved tvangsbot, fremgår av lovforarbeider, teori og rettspraksis. Det forhold at faren i fastlagte perioder på grunn av sin arbeidssituasjon ikke kan oppfylle sin del av samværet, innebærer ikke at rettsforliket fremstår som uklart. Lagmannsrettens kjennelse innebærer i realiteten at faren må fremme søksmål etter barneloven §44 hver gang han får endret turnus av sin arbeidsgiver dersom moren igjen nekter samvær. Legislative hensyn taler mot et slikt resultat. Videre anføres at tvangsmulkten må ilegges for hver gang samværsretten ikke blir respektert, jf barneloven §48, slik lagmannsrettens mindretall går inn for.

Det er nedlagt slik påstand:

"1. B pålegges å betale en tvangsbot for hver gang samværsretten ikke blir respektert. Botens størrelse og varigheten av pålegget fastsettes etter rettens skjønn.

2. A tilkjennes sakens omkostninger såvel for namsrett, lagmannsrett som for høyesteretts kjæremålsutvalg."

Kjæremotparten gjør gjeldende at lagmannsrettens flertall har lagt til grunn korrekt lovforståelse i sin kjennelse. Det er riktig at en fastsatt alminnelig samværsrett kan tvangsgjennomføres, og at det også er adgang til å kreve tvangsgjennomført en mer begrenset samværsrett enn det tvangsgrunnlaget gir adgang til, jf Rt-1982-1719. Flertallet har imidlertid korrekt lagt til grunn at den samværsordning A nå søker tvangsgjennomført under henvisning til fremlagt plan over arbeidsturnus, "Crew changes shift B 1997", ikke gir et tilstrekkelig klart bilde av hvilken samværsordning A søker tvangsgjennomført. Høyesteretts kjæremålsutvalg kan ikke overprøve den konkrete subsumsjon lagmannsretten her har foretatt, jf tvistemålsloven §404. For øvrig vises til at den samværsordning A nå krever tvangsgjennomført, i meget vesentlig grad avviker fra ordningen fastsatt i rettsforliket om alminnelig samværsrett. I en slik situasjon må det eventuelt fastsettes en ny samværsordning. Som ny anførsel gjøres gjeldende at A ikke har oppfylt sin varslingsplikt i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven §4-18. Begjæringen om tvangsgjennomføring skulle således vært avvist.

Det er lagt ned slik påstand:

"1. Frostating lagmannsretts kjennelse pkt. 1 stadfestes.

2. B tilkjennes saksomkostninger for namsretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg."

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker: Saken gjelder et videre kjæremål i en sak om tvangsbot til fullbyrdelse av et rettsforlik om samværsrett. Utvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404.

Innledningsvis bemerker utvalget videre at kjæremotpartens nye anførsel om at begjæringen om tvangsfullbyrdelse skulle vært avvist på grunn av manglende varsel, ikke kan føre frem. Varslingsplikten etter tvangsfullbyrdelsesloven §4-18 gjelder for "særlige tvangsgrunnlag", mens det i vår sak er tale om fullbyrdelse av et rettsforlik, som etter tvangsfullbyrdelsesloven §4-1 annet ledd bokstav e hører til de "alminnelige" tvangsgrunnlag.

Den kjærende part har anført at lagmannsrettens flertall har lagt til grunn en uriktig lovforståelse når flertallet er kommet til at rettsforliket ikke er tilstrekkelig klart og entydig til å kunne tvangsfullbyrdes, jf tvangsfullbyrdelsesloven §4-2 første ledd bokstav b.

Det er på det rene at en avgjørelse om "vanlig samværsrett", jf barneloven §44 fjerde ledd, i utgangspunktet kan tvangsfullbyrdes, se Backer: Barneloven side 292 og Smith/Lødrup: Barn og foreldre, Rt-1993-125. Det følger imidlertid av tvangsfullbyrdelsesloven §4-2 første ledd bokstav b at tvangsfullbyrdelse er avskåret når tvangsgrunnlaget er "tvetydig eller selvmotsigende" eller "det for øvrig på grunn av sitt innhold ikke kan fullbyrdes". Lagmannsrettens flertall har lagt til grunn at tvangsfullbyrdelse dermed er avskåret når den samværsberettigede på grunn av sitt arbeid til sjøs ikke kan gjennomføre alle samvær slik det ligger i uttrykket "vanlig samværsrett".

At tvangsfullbyrdelse ikke uten videre er avskåret når den samværsberettigede ikke har mulighet til å gjennomføre alle samvær fullt ut, er lagt til grunn i Rt-1982-1719, der kjæremålsutvalget uttalte at det etter omstendighetene må være adgang for den samværsberettigede til å begrense sitt krav på samvær - under trussel om tvangsmulkt - i forhold til det som tvangsgrunnlaget gir adgang til. - Etter dette antar utvalget at hvis det er på det rene hvilke av de fastsatte samvær som kan gjennomføres, kan det klarhetskravet som følger av §4-2 første ledd bokstav b, være oppfylt. Utvalget finner det nærliggende at lagmannsrettens flertall har lagt til grunn et for strengt krav til klarhet, iallfall er det her uklarhet i flertallets begrunnelse. Utvalget viser til at den samværsberettigede i saken har vaktlister som viser når han vil være avskåret fra samvær, han krever ikke nye samvær til erstatning for de samvær som faller bort, og det er ikke lagt frem opplysninger som tyder på at de samvær som måtte bli gjennomført, vil være mindre gunstige for barnet enn om vanlig samværsrett hadde vært gjennomført fullt ut.

Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves.

Den kjærende part har påstått seg tilkjent saksomkostninger. Saken har reist et prinsipielt spørsmål som har voldt tvil, og utvalget er kommet til at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning :

Lagmannsrettens kjennelse oppheves.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.