HR-1997-52-A - Rt-1997-1445

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1997-09-04
Publisert:	Rt-1997-1445 (392-97)
Stikkord:	Arverett, Skifte, Avtalerett, Tilbakesøkningskrav, Foreldelse
Sammendrag:
Saksgang:	Frostating Lagmannsrett LF-1995-00697 A, Høyesterett HR-1997-00052 A, nr 239/1996
Parter:	D (Advokat Are Herrem - til prøve) mot C (Advokat Helge Morten Svarva)
Forfatter:	Tjomsland, Matningsdal, Oftedal Broch, Hellesylt, Holmøy
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §33, Foreldelsesloven (1979) §9, Skifteloven (1930) §11, §33, Arveloven (1972) §20, §9, §15, Foreldelsesloven (1979)

Saken er en skiftetvist mellom to arvinger ved offentlig skifte av et uskiftebo etter lengstlevendes død.

Ektefellene A, født 1908, og B, født 1905, var foreldre til C, født 1940 og DD, gift D, født 1944. Ektefellene hadde i forbindelse med ekteskapsinngåelsen i 1936 opprettet fullstendig særeie. Ved ektepakt i 1973 bestemte de at lengstlevende skulle ha rett til å sitte i uskiftet bo med avdødes særeie, og at det etter lengstlevendes død skulle forholdes som om hver av ektefellene hadde særeie.

Ved gavebrev av 29 november 1982 foretok A og B disposisjoner over det vesentlige av sine eiendeler. Det kan nevnes at D skulle overta boligen i henhold til testament, noe som imidlertid allerede ble gjennomført få år senere, mens foreldrene levde. Ved gavebrevet overdro foreldrene til C farens halvdel av bilfirmaet A & Sønn som A og C drev sammen. På tidspunktet for det generasjonsskiftet som overdragelsen innebar, hadde selskapet en regnskapsmessig underbalanse som pr 31 desember 1982 utgjorde kr 1 634 000. As andel av dette - med andre ord hans negative egenkapital i selskapet - utgjorde kr 714 231. Dette beløpet ble ifølge note 1 til regnskapet "overført langsiktig fordring. Posten vil bli nedbetalt etter avtale." Det er omstridt mellom partene om dette var en reell gjeldspost. Pr 1 januar 1983 ble selskapets aktiva oppskrevet med kr 2 698 001, og selskapet fikk da en positiv egenkapital på kr 1 574 489.

C påtok seg, som eier av selskapet A & Sønn, i forbindelse med generasjonsskiftet en pensjonsforpliktelse overfor sine foreldre på til sammen kr 150 000 pr år så lenge en av dem levde. Pensjonen skulle reguleres overensstemmende med endringer i grunnbeløpet i folketrygden, noe som - med mulig unntak for ett år - ikke skjedde.

I 1986 ble A & Sønn fisjonert, og et driftsselskap - X AS - ble opprettet. Dette selskapet skulle stå for driften av bilforretningen m v, og det fikk overført alle eiendeler og gjeld som knyttet seg til driften av bilforretningen - herunder pensjonsforpliktelsen overfor A og B. X & Sønn ble etter fisjonen et rent eiendomsselskap. X A/S gikk konkurs i 1993.

A døde 30 juli 1988. B satt i uskiftet bo med As særeie i henhold til uskiftebegjæring av 29 august 1988. I skjemaet som var utfylt av C, var gjelden til A & Sønn ikke nevnt. Gjelden, som ikke var rentebærende, var ifølge partenes selvangivelser og selskapets regnskap blitt noe nedregulert hvert år, med unntak av 1987 da den ble betydelig oppregulert. Ved A s død var gjelden ifølge regnskapene på kr 698 492.

I forbindelse med julen 1989 ga B julegaver på kr 75 000 samlet til Ds tre barn og kr 25 000 til Cs ene barn. C som i lengre tid hadde hatt et dårlig forhold til sin søster, reagerte på gavene. Noe krav i den anledning er imidlertid ikke forfulgt rettslig.

C bevirket at B den 10 januar 1990 underskrev følgende bekreftelse:

"Vedr.: A's bo - begjæring om uskifte.

Med grunnlag i min begjæring om å sitte i uskiftet bo etter min mann, A, bekrefter jeg hermed at jeg i den forbindelse overtar hans/boets gjeldsforpliktelse til A & Sønn, stor kr 698492.-

Beløpet nedbetales gjennom trekk i min pensjon, som utbetales av firma X A.S. Trekkets størrelse i henhold til hvilke økonomiske belastninger og behov jeg trenger forøvrig."

Fra januar 1990 og frem til morens død ble den månedlige pensjonen på kr 12 500 fra X AS etter fradrag for skatt overført til en konto tilhørende A & Sønn.

C fikk den 27 februar 1990 også morens underskrift på følgende fullmakt:

"Vedrørende mine konti i Fokus Bank. Da jeg selv har problemer med å holde kontroll med min økonomi, gir jeg herved min sønn, C, en ugjenkallelig fullmakt til å disponere over mine konti for at han heretter skal ta vare på min økonomi.

For at mitt ønske skal kunne gjennomføres er jeg klar over at pengene overføres til andre konti i hans navn."

I henhold til denne fullmakten overførte C morens forskjellige bankinnskudd til tre ulike konti i sitt eget navn.

Etter begjæring fra D oppnevnte Trondheim overformynderi 10 august 1990 en hjelpeverge til å ta seg av "alle Bs anliggender i sin alminnelighet". Overformynderiet tok skritt til å få tilbakeført de beløp han hadde overført fra Bs bankinnskudd. Det ble etter hvert begjært arrest hos C, men saken for namsretten ble hevet etter forlik, idet han samtykket i å gi fra seg disposisjonsretten til de bankkontiene der pengene sto. Jeg tilføyer for fullstendighetens skyld at tilbakeføringen ikke omfattet pensjonsytelsene, som var overført til en konto tilhørende A & Sønn.

B døde 9 mai 1992. Etter begjæring fra D ble det åpnet offentlig skifte ved Trondheim skifterett i dødsboet etter A og B.

Under bobehandlingen har det oppstått tvist om to forhold. For det første om C som eneinnehaver av A & Sønn, kan gjøre gjeldende i boet krav på restbeløpet etter den fordringen som ifølge regnskapet oppstod ved As uttreden av selskapet i 1982. Dernest er det tvist om boet har et tilbakesøkingskrav mot C begrunnet i at pensjonen til B fra og med januar 1990 til og med mai 1992 ble overført til A & Sønn. D reiste skiftetvist ved prosesskrift til Trondheim skifterett 4 april 1995.

Trondheim skifterett avsa 29 august 1995 kjennelse med slik slutning:

"1. C frifinnes.

2. D dømmes til å betale i saksomkostninger til C v/advokat Asgeir Sæther kr 20500,- - kronertyvetusenfemhundre 00/100 innen 2 - to - uker."

Skifteretten begrunnet avgjørelsen med at det var X AS - ikke C - som var rett ansvarssubjekt for kravet om oppfyllelse av pensjonsforpliktelsen.

D anket kjennelsen til Frostating lagmannsrett, som 15 april 1996 avsa dom med slik domsslutning:

"1. Cs fordring 434950,92 - firehundreogtrettifiretusennihundreogfemti 92/100 - kroner godkjennes ikke i A og Bs dødsbo.

2. C frifinnes for å betale til A og Bs dødsbo 555.188 - femhundreogfemtifemtusenetthundreogåttiåtte - kroner med 12 - tolv - prosent rente fra 1. november 1995.

3. Saksomkostninger tilkjennes verken for skifteretten eller lagmannsretten."

Lagmannsretten kom til at C hadde frafalt kravet mot sin far i forbindelse med at moren overtok boet i uskifte, og at erklæringen fra B av 10 januar 1990 var ugyldig etter arveloven §19 og avtaleloven §33. Kravet om tilbakebetaling av de ulovlig betalte avdragene var imidlertid etter lagmannsrettens mening foreldet etter ettårsfristen i arveloven §19.

Partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av avgjørelsene.

D har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Hennes anke gjelder punkt 2 i lagmannsrettens domsslutning - kravet om tilbakebetaling av pensjonsbeløpene - og er begrunnet i feil rettsanvendelse, idet det anføres at det her var uriktig å anvende fristregelen i arveloven §19. C har inngitt selvstendig motanke hvor han gjør gjeldende at han har krav på restbeløpet etter fordringen mot A, jf lagmannsrettens domsslutning punkt 1.

Til bruk for Høyesterett har partene og to vitner avgitt forklaring ved bevisopptak. Det er videre innhentet skriftlige erklæringer fra ni vitner. Det er fremlagt noen nye dokumenter i saken. Partenes anførsler er på flere punkter endret i forhold til det som ble gjort gjeldende for de tidligere instanser. Jeg nøyer meg her med å nevne at det er enighet mellom partene om at tilbakesøkingskravet ikke reguleres av arveloven §19 slik lagmannsretten har kommet til.

Den ankende part, D, har for Høyesterett i hovedsak gjort gjeldende:

Prinsipalt anføres at A ved sin død ikke hadde noen gjeld til A & Sønn. Den gjeldsforpliktelse som formelt ble etablert da A trådte ut av selskapet, innebar ikke noen realitet mellom partene. Da generasjonsskiftet ble gjennomført, var selskapets regnskapsmessige egenkapital negativ. De reelle verdier i selskapet var imidlertid betydelige, noe også den etterfølgende oppskrivingen viste. Av skattemessige grunner kunne ikke oppskrivingen foretas før etter at A hadde trådt ut av selskapet. Det var ikke partenes mening at den formelle fordringen som her ble etablert, skulle tilbakebetales, noe A heller ikke ville hatt økonomisk evne til. Det pekes i den forbindelse også på at gjelden ikke skulle være rentebærende, og at det ikke var fastsatt noen avdragsplan. Videre vises det til at revisor Lars Rødli som bistod ved generasjonsskiftet, i en erklæring avgitt til bruk for Høyesterett har forklart at han forstod det slik at fordringen ikke skulle tilbakebetales.

Det er - etter den ankende parts syn - ikke dokumentert at A i sin levetid betalte avdrag på gjelden. Den nedregulering - senere oppregulering - av gjelden som skjedde, må i sammenheng ses som et løpende mellomværende. At gjelden ble ført opp i de implisertes selvangivelser, var regnskapsmessig nødvendig og for øvrig uten reelt innhold.

Subsidiært gjør D gjeldende at As gjeld til A & Sønn ble frafalt i forbindelse med As død. Dette syn har også lagmannsretten - etter umiddelbar bevisførsel - lagt til grunn, og det vises på dette punkt til den begrunnelse lagmannsretten har gitt. Av særlig viktighet er det her at C, som var den som utfylte uskiftebegjæringen for sin mor, ikke hadde tatt med gjelden til A & Sønn i oversikten over avdødes gjeld. Cs underskrift på erklæringen hvor han vedtok de oppgaver som var gitt "om avdødes og gjenlevende ektefelles eiendeler og gjeld", må anses som en bindende vedtakelse av at gjelden ikke eksisterte. Cs forklaring om at det skyldes en forglemmelse at gjelden ikke ble tatt med, er ikke troverdig. Frem til januar 1990 fremsatte C heller ikke noe krav overfor sin mor om avdrag på gjelden.

Selv om man skulle komme til at C hadde et krav mot sin far, har han ikke fått noe gjeldsgrunnlag overfor moren. B påtok seg ikke ansvar for denne gjelden da hun overtok boet i uskifte. Lovens ordning er riktignok at uskifte innebærer overtakelse av ansvar for all gjeld etter avdøde, også gjeld som er ukjent for gjenlevende. Men dette utgangspunkt kan - etter den ankende parts mening - ikke C gjøre gjeldende når det var han som utarbeidet uskiftebegjæringen og unnlot å ta med denne meget vesentlige gjeldsposten. Det ville - som påpekt av lagmannsretten - være meningsløst om B for å kunne sitte i uskifte med innbo og aksjer til en verdi av kr 56 000, skulle overta et gjeldsansvar på kr 698 492. En slik ordning ville utelukkende vært til fordel for C. Det ville under disse omstendigheter - uten hensyn til om unnlatelsen av å føre opp gjelden skyldtes en forglemmelse - stride mot redelighet og god tro om C gjorde gjeldsansvaret gjeldende overfor sin mor, jf avtaleloven §33.

For Høyesterett er det enighet mellom partene om at Bs gjeldsløfte av 10 januar 1990 er ugyldig som selvstendig disposisjon. På det tidspunkt erklæringen ble avgitt, var hun ikke mentalt i stand til å ivareta sine økonomiske interesser. Det vises til de vitneforklaringer om dette spørsmål som er avgitt til bruk for Høyesterett.

D krever - i hovedanken - at C skal tilbakebetale boet de pensjonsbeløp som ble overført til A & Sønn til nedbetaling på gjelden. Det er her tale om penger han forsettlig har tilegnet seg, og det er - under forutsetning av at den ankende part får medhold i at B ikke var ansvarlig for gjeld - enighet mellom partene om at det foreligger erstatningsgrunnlag.

Det bestrides at tilbakesøkingskravet er foreldet. Foreldelsen ble etter den ankende parts mening avbrutt i første skiftesamling 26 november 1992 da D bestred Cs krav på restgjelden. Det fremgår ikke like klart av protokollen fra skiftesamlingen at det også var oppstått tvist vedrørende pensjonsutbetalingene. På dette tidspunkt hadde imidlertid D ikke tilstrekkelig kunnskap til å fremme tilbakesøkingskravet på en mer direkte måte. Under disse omstendigheter må foreldelsesfristen anses avbrutt, jf foreldelsesloven §15 jf skifteloven §11 jf §33.

Den ankende part bestrider at hjelpevergen eller overformynderiet før Bs død hadde fått tilstrekkelig kunnskap om kravet til at foreldelsesfristen tok til å løpe, jf foreldelsesloven §9. C tilbakeholdt vesentlige opplysninger om dette spørsmålet, og foreldelsesfristen begynte derfor ikke å løpe før "bekreftelsen" fra B ble fremlagt ved prosesskrift 22 juni 1995.

Det er for Høyesterett enighet om at et eventuelt tilbakebetalingskrav inklusive påløpt avsavnsrente pr 17 oktober 1992 utgjør kr 310 145.

Den ankende part, D, har nedlagt slik påstand:

"1. C's fordring på kr 434950,92 godkjennes ikke i A og Bs dødsbo.

2. C betaler til A og Bs dødsbo kr 310.145 med tillegg av 18% morarente p a fra 17.10.92 til 31.12.93 og 12% morarente fra 01.01.94 til betaling skjer.

3. C betaler saksomkostninger til D for skifteretten med kr 22.500 med tillegg av 12% rente p a fra 15.09.95 til betaling skjer.

4. C betaler saksomkostninger til D for lagmannsretten med kr 35.030 med tillegg av 12% rente p a fra 22.05.96 til betaling skjer.

5. C betaler saksomkostninger til D for Høyesterett med tillegg av 12% rente p a fra oppfyllelsesfristens utløp til betaling skjer.

6. Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra forkynnelsen av denne dom."

Ankemotparten, C, har for Høyesterett i hovedsak gjort gjeldende:

Begge de tidligere instanser har kommet til riktig resultat. Ankemotparten er imidlertid enig i at de begrunnelser som er gitt, ikke kan opprettholdes.

Det er etter ankemotpartens syn ikke tvilsomt at A & Sønn hadde en reell fordring mot A. Det er riktig at gjelden oppsto som resultat av generasjonsskifte, og at den ordningen som ble valgt hadde en skattemessig begrunnelse, men dette innebærer ikke at gjelden ikke skal anses som reell. Det er ikke mulig å eliminere en negativ egenkapital ved å etablere proformagjeld. Ankemotpartens syn har på dette punkt full støtte i de skriftlige bevis i saken. Det vises særlig til at gjelden hele tiden ble ført opp i regnskapet til A & Sønn og i selvangivelsene til både selskapet og A. Høyesterett har ikke noe grunnlag for å fravike disse entydige bevis. Den ankende parts standpunkt om at gjelden ikke var reell mellom partene, bygger utelukkende på vage antakelser.

Det vises også til at gjelden rent faktisk ble nedbetalt i henhold til den underliggende avtale hvor det var fastsatt at den skulle nedbetales etter evne. A tok ut sin pensjon etter behov, og det resterende ble brukt til nedregulering av gjelden.

Det er heller ikke noe grunnlag for - slik lagmannsretten har gjort - å anta at gjelden ble frafalt i forbindelse med As død. På dette punkt er saken bedre opplyst enn den var for lagmannsretten, og de nye bevis viser at lagmannsrettens forutsetning svikter på alle vesentlige punkter. Utelatelsen av gjelden i uskifteerklæringen skyldes - som C har forklart - en ren forglemmelse. Gjelden er dessuten oppført i senere selvangivelser for både A & Sønn og B, noe som ikke ville skjedd dersom gjelden da hadde vært frafalt. De øvrige momenter lagmannsretten har lagt vekt på, er lite relevante i forhold til problemstillingen om C på vegne av A & Sønn har frafalt gjelden.

Det følger av arveloven §20 jf §9 annet ledd at B ble personlig ansvarlig for As gjeld når hun ble sittende i uskiftet bo. Det er i den forbindelse uten betydning at gjelden ikke var oppført i uskifteerklæringen. At gjeldsovertakelsen ikke skulle omfatte gjelden til A & Sønn eller at overtakelsen for denne gjeldspostens vedkommende skulle være ugyldig, ble først gjort gjeldende under prosedyren for Høyesterett. Dette innebærer at ankemotparten ikke har kunnet forberede bevisførselen med tanke på denne problemstilling. Etter ankemotpartens syn taler de beste grunner for at B hadde kunnskap om gjelden da hun undertegnet uskifteerklæringen. Under enhver omstendighet foreligger det ikke tilstrekkelige holdepunkter for å anta at hun ikke ville overtatt boet i uskifte dersom hun hadde kjent til gjelden. Noe grunnlag for å hevde at gjeldsovertakelsen er ugyldig etter avtaleloven §33, foreligger derfor ikke.

Hvis retten kommer til at B ikke var ansvarlig for gjelden til A & Sønn, aksepterer ankemotparten at det på erstatningsrettslig grunnlag foreligger et tilbakesøkingskrav.

Kravet er imidlertid foreldet. Treårsfristen etter foreldelsesloven §9 tok til å løpe da overformynderiet/hjelpevergen, som var de som ivaretok Bs økonomiske interesser, fikk tilstrekkelig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Både overformynderiet og hjelpevergen fikk allerede høsten 1990 kunnskap om at pensjonen ikke ble utbetalt til B, men overført til A & Sønn. Overformynderiet burde da ha søkt å bringe på det rene om C var berettiget til å foreta en slik overføring. Det hadde her vært tilstrekkelig å foreta enkle undersøkelser. Foreldelsesfristen sluttet ikke å løpe da B døde og overformynderiets/hjepevergens oppgave opphørte. D må her anses for å ha trådt inn i overformynderiet/hjelpevergens posisjon.

Foreldelsesfristen ble først avbrutt 4 april 1995 da D reiste skiftetvist, jf foreldelsesloven §15. Det som tidligere hadde skjedd under skifterettens behandling av saken, tilfredsstiller ikke lovens krav til fristavbrudd. Den ankende parts argumentasjon er på dette punkt i klar strid med lovens ordlyd.

Ankemotparten, C, har nedlagt slik påstand:

"1. I hovedanken: C frifinnes.

2. I motanken: Cs fordring på NOK 434950, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra 26.11.1992 godkjennes.

3. C tilkjennes sakens omkostninger for - Trondheim skifterett med NOK 20.500 med tillegg av 12% rente p.a. fra 15.9.95 til betaling skjer. - Frostating lagmannsrett med NOK 22.905 med tillegg av 12% rente p.a. fra 22.5.1996 til betaling skjer. - Høyesterett med tillegg av 12% rente p.a. fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer."

Jeg er for så vidt gjelder tilbakesøkingskravet kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Det foreligger, slik jeg ser det, en rekke holdepunkter for å anta at den gjeldsforpliktelse som A - ifølge regnskapene - påtok seg overfor A & Sønn i forbindelse med generasjonsskiftet, ikke skulle innebære noen realitet mellom partene.

Utgangspunktet for vurderingen av dette spørsmålet må tas i gjeldsforpliktelsens meget særegne bakgrunn. De reelle verdier i selskapet A & Sønn ga på dette tidspunktet grunnlag for en betydelig regnskapsmessig oppskriving. Selskapets aktiva ble da også umiddelbart etter at A hadde trådt ut av selskapet, oppskrevet slik at selskapet fikk en positiv egenkapital. Grunnen til at oppskrivingen ikke ble foretatt før A trådte ut av selskapet, var at en oppskriving på dette tidspunkt ville fått store skattemessige konsekvenser for A. Det opplegget som her ble valgt, innebar at denne konsekvens faktisk ble unngått. At de skattemessige forhold var bakgrunnen for den ordning som ble valgt, er ikke omstridt mellom partene. For Høyesterett er dette også bekreftet i erklæringene fra E, som på dette tidspunkt var økonomisjef i A & Sønn, og fra revisor Lars Rødli som bisto i forbindelse med generasjonsskiftet.

Dette innebærer at den gjelden som A påtok seg ved sin uttreden av selskapet, ikke hadde grunnlag i de reelle økonomiske forhold. At A under disse omstendigheter på grunn av gavebrevet til sønnen, skulle bli sittende igjen med et meget betydelig gjeldsansvar, fremstår - selv om det tas hensyn til pensjonsforpliktelsen - som en lite naturlig følge av generasjonsskiftet. A var for øvrig på dette tidspunkt omkring 75 år, og han ville ikke ha realistisk mulighet til å nedbetale noen vesentlig del av gjelden. Dette betyr at det opplegget som - av skattemessige grunner - her ble valgt, fortrinnsvis ville få betydning ved arveoppgjøret.

Det foreligger også omstendigheter som trekker i retning av at partene på denne bakgrunn ikke har oppfattet gjelden for å være reell i forholdet mellom dem. Gjelden hadde ikke noe eget skriftlig avtalegrunnlag. Det var ikke avtalt at gjelden skulle være rentebærende, og det ble heller ikke fastsatt noen bestemt avdragsplan. Dersom det her hadde vært tale om et reelt gjeldsansvar, ville det vært naturlig at disse forhold hadde vært regulert. Når det gjelder spørsmålet om hvilke forutsetninger partene den gang bygde på, er det for øvrig etter mitt syn av atskillig interesse at revisor Lars Rødli har forklart at han "forstod det slik at fordringen ikke skulle tilbakebetales."

Ankemotparten har vist til at gjelden har vært oppført i regnskapene til A & Sønn og i selvangivelsene til både selskapet og A. Regnskapene og selvangivelsene har imidlertid etter mitt syn ikke så stor betydning som selvstendige bevis i dette tilfellet. Det opplegget som partene hadde valgt i forbindelse med generasjonsskiftet, måtte nødvendigvis av skattemessige grunner følges opp i regnskapene og selvangivelsene i de følgende år. Ankemotparten har videre vist til at gjelden i alle år - med unntak av 1987 - frem til As dødsår ifølge regnskaper og selvangivelser er blitt nedregulert. Nedreguleringene skyldtes visstnok at A ikke tok ut hele sin pensjon fra selskapet. Jeg finner heller ikke at dette kan være avgjørende i denne sammenheng. Partene må - slik jeg ser det - her anses for å ha foretatt en regnskapsmessig videreføring av sitt formelle mellomværende.

Jeg er på denne bakgrunn blitt stående ved at de beste grunner taler for at det ikke ble etablert et reelt gjeldsansvar som selskapet A & Sønn kunne kreve oppfylt av A eller på et skifte etter ham. Det forhold at C ikke førte gjelden opp i uskiftebegjæringen - selv om den fremgikk av regnskapene - kan også tale i den retning. Innkrevingen av gjelden overfor moren kan ha vært en reaksjon på de pengegaver som hun ga i forbindelse med julen 1989.

Jeg tilføyer imidlertid at jeg, dersom man skulle forutsette at gjeldsforpliktelsen var reell i forhold til A, mener at det kan anføres gode grunner for at gjelden må anses frafalt ved etableringen av uskiftet. I alle fall kan jeg ikke se at B gyldig har overtatt gjeldsansvaret. Også av den grunn må derfor den ankende part - for så vidt gjelder Bs andel av boet - frifinnes for ankemotpartens krav.

Ved overtakelsen av et bo i uskifte overtar gjenlevende ektefelle også ansvaret for ukjente gjeldsposter og for poster som ikke er oppgitt i uskiftebegjæringen. Det kravet som C som eneinnehaver av X & Sønn gjør gjeldende, ville imidlertid i denne sammenheng ha stått i en helt spesiell stilling. Det var kravshaveren selv - C - som fylte ut uskiftebegjæringen og innhentet morens underskrift. Han hadde imidlertid ikke sørget for å få denne viktige gjeldsposten med i oppstillingen på skjemaet. Der var det tvert imot oppgitt at A ikke etterlot seg gjeld. Det er i denne forbindelse også av betydning at det i tilfelle var tale om en gjeldsforpliktelse av meget spesiell karakter, som ikke hadde innebåret noen praktisk realitet mellom partene mens A levde. Konsekvensene for B ved å overta gjeldsansvaret ville på den annen side vært meget store. For å kunne sitte i uskifte med innbo og aksjer til en verdi av kr 56 000, måtte hun overta et gjeldsansvar på kr 698 492. Det bemerkes i den forbindelse at skifterettene vanligvis fraråder gjenlevende ektefelle å overta insolvente bo i uskifte. En eventuell ansvarsovertakelse måtte også antas å få meget stor betydning ved et senere skifte etter B. Realiteten ville på tidspunktet for uskiftet vært at Bs betydelige bankinnskudd og aksjer i sin helhet ville tilfalle C. Etter det som er fremkommet under bevisførselen, finner jeg ikke å kunne legge til grunn at B hadde kjennskap til det påståtte gjeldsforholdet da hun overtok boet i uskifte.

Jeg finner på denne bakgrunn at det - dersom gjelden hadde vært reell i forhold til faren - var i strid med redelighet og god tro at C gjorde gjeldsansvaret gjeldende overfor sin mor, jf avtaleloven §33.

Mitt standpunkt innebærer at lagmannsrettens dom må stadfestes når det gjelder kravet som C har fremsatt. Under forutsetning av at Høyesterett kommer til at C ikke hadde noe krav mot B, aksepterer han at vilkårene for erstatningsansvar foreligger. Spørsmålet er om tilbakesøkingskravet er foreldet.

Det alminnelige utgangspunktet er at treårsfristen etter foreldelsesloven §9 begynner å løpe fra det tidspunkt skadelidte har, eller burde ha, slike opplysninger om skaden og den ansvarlige at han har oppfordring til å gå til saksanlegg med utsikt til et positivt resultat. De forhold som i denne forbindelse er påberopt fra ankemotpartens side, fant sted etter at B hadde fått oppnevnt hjelpeverge for å ivareta sine økonomiske interesser i sin alminnelighet. Det avgjørende blir derfor om - og i tilfelle når - kunnskapskravet var oppfylt i forhold til overformynderiet/hjelpevergen.

Overformynderiet hadde ved årsskiftet 1990-91 fått kjennskap til at pensjonsbetalingen til B gikk inn på en konto som tilhørte A & Sønn. En slik overføring måtte fremstå som en meget usedvanlig ordning, og overformynderiet reagerte da også på dette. Vår problemstilling er imidlertid om overformynderiet hadde grunn til å betvile at overføringen av pensjonen gikk til dekning av en reell fordring. Dersom overføringen i denne henseende var urettmessig i forhold til B, forelå det - slik jeg ser det - en økonomisk "skade" i foreldelsesloven forstand.

I brev av 9 oktober 1990 til C hadde overformynderiet bedt om nærmere opplysninger vedrørende gjeldsposten på kr 688 000 til A & Sønn som var nevnt i Bs selvangivelse. Til dette uttalte Cs advokat i brev 1 november 1990:

"Gjeldsposten til A & Sønn er oppstått i forbindelse med at C overtok virksomheten. Virksomheten hadde da en betydelig underbalanse som A var ansvarlig for. Denne forpliktelse overfor firmaet er overtatt av B i forbindelse med at hun overtok boet i uskifte etter As bortgang."

I brev av 1 februar 1991 fra advokaten fikk overformynderiet oversendt balansen for A & Sønn pr 31 desember 1983 hvor opplysningene om fordringen mot A fremgikk.

Spørsmålet blir så om overformynderiet burde ha foretatt nærmere undersøkelser om dette gjeldsforholdet. Overformynderiets forhold må bedømmes på bakgrunn av de opplysninger som her ble gitt. Jeg peker i den forbindelse spesielt på at det ikke ble opplyst noe om den regnskapsmessige oppskriving som fant sted umiddelbart etter at A hadde trådt ut av firmaet. Det var for øvrig også nærliggende for overformynderiet å forstå advokatens brev slik at gjeldsforpliktelsen hadde vært tatt med i uskiftebegjæringen.

På bakgrunn av de opplysninger som ble gitt fra Cs side, er jeg kommet til at det - i forhold til utgangspunktet for foreldelsesfristen - ikke kan legges til grunn at overformynderiet burde foretatt ytterligere undersøkelser vedrørende gjeldsforholdet.

Foreldelsesfristen er - under enhver omstendighet - avbrutt etter at D 4 april 1995 reiste skiftetvist om tilbakesøkingskravet, jf foreldelsesloven §15 jf skifteloven §11 jf §33. Siden B døde mindre enn tre år tidligere, er det ikke grunn til å ta stilling til når D - på vegne av dødsboet - må anses for å ha fått tilstrekkelig kunnskap om skaden til å kunne forfølge erstatningskravet. Heller ikke er det nødvendig å ta stilling til om foreldelsesfristen er blitt avbrutt på et tidspunkt forut for 4 april 1995.

Jeg er etter dette kommet til at anken må tas til følge, og jeg finner at den ankende part bør tilkjennes saksomkostninger for samtlige instanser. Det er krevd morarenter for så vidt gjelder saksomkostninger for hver enkelt instans regnet fra forkynnelsen av dommene. Når saksomkostninger for alle instanser først tilkjennes for Høyesterett, bør omkostningene settes til et samlet beløp. Ved beregningen av omkostningene for byretten og lagmannsretten må det imidlertid legges til grunn at den ankende part bare får dekket sine utgifter fullt ut når det tas hensyn til den tid som er gått etter at de tidligere dommer ble avsagt, jf Rt-1983-127 (på side 136). Jeg finner at saksomkostningene for samtlige instanser, herunder ankegebyret for lagmannsrett og Høyesterett, bør settes til kr 160 000.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Cs fordring på 434 950 - firehundreogtrettifiretusennihundreogfemti - kroner godkjennes ikke i A og Bs dødsbo.

2. C betaler til A og Bs dødsbo 310 145 - trehundreogtitusenetthundreogførtifem - kroner med tillegg av 18 - atten - prosent årlig rente fra 17 oktober 1992 til 31 desember 1993 og 12 - tolv - prosent årlig rente fra 1 januar 1994 til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for skifteretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler C 160 000 - etthundreogsekstitusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra oppfyllelsesfristens utløp til betaling skjer.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.