HR-1997-6-B - Rt-1997-48
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-01-22 |
| Publisert: | HR-1997-00006-B - Rt-1997-48 (10-97) |
| Stikkord: | Strafferett, Sikring, Spørsmål om forlengelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00006 B, snr 32/1996 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Marit Bakkevig) mot A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae) |
| Forfatter: | Tjomsland, Hellesylt, Backer, Oftedal Broch, Sinding-Larsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §39, §162, §34, §62, §63, Straffeloven (1902), Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
Saken gjelder spørsmålet om en dom for overtredelser av narkotika lovgivningen kunne gi grunnlag for sikringsbemyndigelse på grunn av fare for sedelighetsforbrytelser i et tilfelle hvor lengstetiden for sikringen etter en tidligere sedelighetsdom var utløpt.
A, født xx.xx.1954, ble ved Oslo byretts dom av 19 februar 1987 dømt til en straff av fengsel i to år og seks måneder for voldtekt av en 11 år gammel pike, samt for flere tilfeller av blotting. Påtalemyndigheten ble i dommen bemyndiget til å anvende sikringsmidler etter straffeloven §39 nr 1 bokstav a, b, c, d, e for et tidsrom av inntil fire år.
I samsvar med §13 i regler om bruk av sikringsmidler (Sikringsforskriftene), gitt av Fengselsstyret 1 desember 1961 med senere endringer, bestemte Justisdepartementet at lengstetiden for sikringen utløp 9 mai 1992. Ved Oslo byretts dom av 12 august 1992 ble sikringsbemyndigelsen på grunnlag av tiltalebeslutning av 27 mars 1992 forlenget med tre år og utvidet til å gjelde sikringsmidler etter straffeloven §39 nr 1 bokstav a,b, c, d, e, f. Dommen ble påanket av A, men anken ble nektet fremmet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 17 desember 1992. Statsadvokaten traffødt xx.xx.1993 sikringsbeslutning om fri sikring etter straffeloven §39 nr 1 bokstav a og b, og fastsatte at lengstetiden skulle løpe fra tidspunktet for beslutningen.
Ved tiltalebeslutning av 7 desember 1995 satte statsadvokatene i Oslo A under tiltale ved Oslo byrett for i medhold av straffeloven §39 nr 3 annet ledd å få forlenget sikringen etter dommen av 19 februar 1987. Ved tiltalebeslutning av 28 desember 1995 ble A satt under tiltale for overtredelse av straffeloven §162 første ledd og legemiddelloven §31 annet ledd, jf §24 første ledd. Det ble i tiltalebeslutningen opplyst at det ville bli nedlagt påstand om sikring. De to sakene ble for byretten forenet til felles behandling.
A påsto tiltalen av 7 desember 1995 avvist, idet han hevdet at tiltalen var fremsatt etter at den tidligere fastsatte lengstetid var utløpet. Byretten avsa kjennelse om at tiltalen av 7 desember 1995 ikke skulle avvises. Byretten bygget sin avgjørelse av sikringsspørsmålet utelukkende på denne tiltalen.
Oslo byrett avsa 24 januar 1996 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1954, dømmes for overtredelse av straffeloven §162, første ledd og legemiddelloven §31, annet ledd, jfr §24, første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62, første ledd og §63, annet ledd, til en straff av fengsel i 60 - seksti - dager, som ansees utholdt med tilsammen 59 dagers frihetsberøvelse i varetekt.
2. Påtalemyndigheten bemyndiges til å anvende sikringsmidler etter straffeloven §39, nr 1 a, b, c, d, e, f, overfor A, født xx.xx.1954, for et tidsrom av inntil 5 - fem - år.
3. I medhold av straffeloven §34 inndras til fordel for Statskassen kr 8 640,- - åttetusensekshundreogførti 0/00."
A påanket byrettens dom. Anken gjaldt domsslutningens punkt 2 om sikringsbemyndigelse. Borgarting lagmannsrett avsa 18 oktober 1996 dom med slik domsslutning:
"I byrettens dom gjøres den endring at bemyndigelsen til å anvende sikringsmidler etter straffeloven §39 nr 1 a, b, c, d, e, f gjelder for et tidsrom av inntil 3 - tre - år."
Lagmannsretten mente - i motsetning til byretten - at lengstetiden for sikringsbemyndigelsen etter dommen fra 1992 måtte regnes fra utløpet av sikringstiden etter den første sikringsdommen, og kom derfor til at tiltalen av 7 desember 1995 var tatt ut for sent. Retten viste blant annet til uttalelser i avgjørelsene i Rt-1962-1196 og Rt-1994-1215 (lnr 120B/1994). Lagmannsretten fant imidlertid at domfellelsen for narkotikaforgåelsene i samsvar med tiltalen av 28 desember 1995, ga grunnlag for sikringsbemyndigelse selv om det var faren for at A ville begå nye alvorlige sedelighetsforbrytelser, som begrunnet kravet om sikring.
A påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han gjorde prinsipalt gjeldende at lagmannsretten ikke hadde prosessuell adgang til å idømme sikring på grunnlag av narkotikaforgåelsene når denne delen av byrettens dom ikke var påanket. Subsidiært anførte han at narkotikaforgåelsene ikke kunne være grunnlag for sikring begrunnet i en fare for at han ville begå sedelighetsforbrytelser. Atter subsidiært gjorde han gjeldende at vilkåret om gjentakelsesfare i straffeloven §39 nr 1 ikke var oppfylt, og at anvendelse av sikring etter omstendighetene vil være en urimelig reaksjon. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 4 desember 1996 å tillate "anken over lovanvendelsen og spørsmålet om tiltalebeslutningen 28 desember 1995 kunne være grunnlag for ny sikringsavgjørelse" fremmet for Høyesterett. For øvrig ble anken ikke tillatt fremmet.
Jeg er kommet til at lagmannsretten hadde adgang til å behandle sikringsspørsmålet på grunnlag av tiltalen av 28 desember 1995, men jeg finner ikke at de foreliggende opplysninger gir grunnlag for å fastslå at narkotikaforgåelsene i dette tilfellet kunne gi grunnlag for sikring når gjentakelsesfaren gjaldt sedelighetsforbrytelser.
Tiltalebeslutningene av 7 desember 1995 og 28 desember 1995 var for byretten forenet til felles behandling. Begge ble påberopt av aktor som grunnlag for sikringsbemyndigelse. Siden byretten ga påtalemyndigheten medhold i forlenget sikring etter tiltalen av 7 desember 1995, trengte retten "ikke gå inn på aktors subsidiære anførsel om ny sikringsak" på grunnlag av tiltalen av 28 desember 1995. Noe grunnlag for påtalemyndigheten til å angripe dommen forelå heller ikke. Når lagmannsretten - etter domfeltes anke - kom til at forlengelsestiltalen av 7 desember 1995 var tatt ut for sent, måtte lagmannsretten kunne ta stilling til om det kunne gis bemyndigelse til sikring på det annet grunnlag som påtalemyndigheten hadde påberopt.
Etter straffeloven §39 nr 1 kan retten gi sikringsbemyndigelse dersom en straffbar handling er begått av en person med mangelfullt utviklede sjelsevner, og det er fare for at gjerningsmannen på grunn av denne tilstand på ny vil foreta en straffbar handling. Det må foreligge en kvalifisert gjentakelsesfare, og denne må altså ha sammenheng med den psykiske avvikstilstand. Det er narkotikaforgåelsene i tiltalen av 28 desember 1995 som er grunnlaget for sikringsbemyndigelsen, mens det er faren for at A vil begå nye sedelighetsforbrytelser som er begrunnelsen for at bemyndigelsen er gitt.
Det er riktig som påpekt av lagmannsretten at straffeloven ikke krever at den straffbare handling som domfellelsen gjelder, er av samme art som de lovbrudd man tar sikte på å forhindre gjennom sikringsbemyndigelsen, jf drøftelsen i Rt-1932-1073. Etter ordlyden i §39 nr 1 er det tilstrekkelig at det er fare for at gjerningsmannen "atter vil foreta en handling som foran nevnt", det vil si en straffbar handling. Jeg finner det klart at bestemmelsen her må tolkes innskrenkende. Det er den fare for nye straffbare handlinger som viser seg gjennom de forhold dommen gjelder, som må være utgangspunktet ved vurderingen. Disse forhold må derfor være et reelt element i begrunnelsen for at det er fare for de straffbare handlinger som skal forhindres ved sikringsbemyndigelsen. En dom for skatteunndragelse vil således ikke kunne gi grunnlag for sikring selv om det skulle være fare for at gjerningsmannen vil begå volds- eller sedelighetskriminalitet.
Den tidligere sikringsdommen kan i dette tilfellet ikke tillegges betydning, dersom det ikke er sammenheng mellom narkotikaforgåelsene og faren for nye sedelighetsforbrytelser. Ut fra den beskrivelse av disse forhold som er gitt i byrettens dom, kan jeg vanskelig se at de narkotikaforgåelser som A er domfelt for, kan indikere at det foreligger fare for at han vil begå sedelighetsforbrytelser på grunn av sin pedofile legning. Det er heller ikke fremlagt opplysninger for Høyesterett som styrker en slik antakelse.
Lagmannsretten behandler hovedsakelig gjentakelsesfaren uavhengig av narkotikadommen, men viser avslutningsvis til at A er domfelt for jevnlig salg av hasj i tidsrommet 1994-95 til forskjellige ungdommer, og bemerker at det "er grunn for å tro at tiltaltes kontakt med ungdommene i denne sammenheng også har hatt som siktemål å skape kontakt med sikte på tilfredsstillelse av tiltaltes seksuelle behov". Det kan synes som om lagmannretten dermed mener at det kan være en sammenheng mellom narkotikaforgåelsene og faren for gjentakelse av sedelighetsforbrytelser. Dette måtte det imidlertid i tilfelle vært redegjort nærmere for i lagmannsrettens dom. Som påpekt av forsvarer, er det således ikke opplyst noe om ungdommenes alder. Etter min mening gir lagmannsrettens dom ikke et tilstrekkelig grunnlag for å prøve om retten har anvendt straffeloven §39 nr 1 riktig.
Jeg er på denne bakgrunn kommet til at lagmannsrettens dom med hovedforhandling må bli å oppheve.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves.