HR-1997-64-K - Rt-1997-288
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-07 |
| Publisert: | HR-1997-00064-K - Rt-1997-288 (75-97) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00064 K, jnr 256/1996 |
| Parter: | Tømmerrenna AS Kristiansand Dyrepark AS Leif T. Olsen Leif M Haanes Norman Daland Tor-Bjørn Mosvold (advokat Stein Erikstad) mot Shipping Trade AS Ib Eriksen Bernt Moseidjord Per Erik Drangsholt (advokat Sverre Grette) |
| Forfatter: | Schei, Stang Lund, Flock |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §179, §181 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse.
Shipping Trade AS m fl var kommandittister i K/S Tømmerrenna A/S, og reiste i 1994 sak mot komplementaren Tømmerrenna A/S m fl med krav om erstatning for rettsstridig salg av kommandittselskapets hovedaktivum.
Byretten avsa dom med slik slutning:
"1. Tømmerrenna A/S, Kristiansand Dyrepark A/S, Leif T. Olsen, Leif M. Haanes, Normann Dalan og Tor-Bjørn Mosvold frifinnes.
2. Shipping Trade A/S v/styrets formann, Ib Eriksen, Bernt Mosjord og Per Henrik Drangsholt tilpliktes en for alle og alle for en til å betale til Tømmerrenna A/S, Kristiansand Dyrepark A/S, Leif T. Olsen, Leif M. Haanes, Normann Daland og Tor-Bjørn Mosvold kr 79854,- - syttinitusenåttehundreogfemitfire - som erstatning for saksomkostninger."
Etter anke avsa lagmannsretten dom med slik slutning:
"1. Byrettens dom - domsslutningens pkt. 1 - stadfestes.
2. Erstatning for saksomkostninger for byretten og lagmannsretten idømmes ikke."
Tømmerrenna AS m fl har i rett tid påkjært lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. Det hevdes at avgjørelsen er i strid med loven når lagmannsretten har begrunnet anvendelse av unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd med at de kjærende parter kan bebreides for at det kom til sak for domstolene. Det hevdes videre at avgjørelsen er beheftet med saksbehandlingsfeil. Domspremissene er mangelfulle når lagmannsretten ikke konkret påpeker de punkter hvor den har vært i tvil.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom - domsslutningens punkt 2 - oppheves og hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten.
2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Shipping Trade AS m fl har inngitt tilsvar, og hevder at lagmannsrettens avgjørelse ikke er i strid med tvistemålsloven §172 annet ledd. Ved oppnevnelse av en taksnemnd ville saken kunne blitt løst med langt lavere omkostninger. Når det gjelder den påberopte saksbehandlingsfeil, er det etter kjæremotpartenes mening ikke tvilsomt at rettens uttrykte tvil refererer seg til blant annet kjernespørsmålet i saken. Det hevdes også at dette spørsmålet er så nært knyttet til de bevis som er ført i saken at Høyesteretts kjæremålsutvalg her er avskåret fra å overprøve lagmannsrettens avgjørelse.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet avvises.
2. Lagmannsrettens dom - domsslutningens punkt 2 - stadfestes.
3. Kjæremotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at dets kompetanse i saken er begrenset etter tvistemålsloven §181 annet ledd.
Lagmannsretten har begrunnet omkostningsavgjørelsen slik:
"Byretten har tilkjent motpartens saksomkostninger. Lagmannsretten er ikke enig i denne avgjørelse. Saken har frembudt slik tvil som nevnt i tvistemålsloven §172 annet ledd. Det kan dessuten i forhold til denne bestemmelse bebreides ankemotpartene at det er kommet til sak for domstolene. Før saksanlegget krevet de ankende parter at tvisten skulle avgjøres ved nemndbehandling i samsvar med selskapsavtalen, men motpartene medvirket ikke til at denne konfliktløsning kom i stand og dermed til at tvisten kunne vært avgjort på en relativt summarisk måte med langt lavere utgifter for partene. Hver av partene bør etter dette bære sine omkostninger for byretten.
Ettersom byrettens omkostningsavgjørelse blir endret, avgjøres saksomkostningene for lagmannsretten etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174, jfr. Rt-1992-1671. Lagmannsretten er blitt stående ved at det ut fra samme begrunnelse som foran er gitt for omkostningsspørsmålet for byretten, heller ikke bør idømmes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsrettens begrunnelse for ikke å tilkjenne omkostninger for byretten er etter dette toleddet. For det første at saken har frembudt tvil. Det må være første alternativ i tvistemålsloven §172 annet ledd som her er benyttet. Lagmannsretten har ikke tilkjennegitt hva som var grunnlaget for tvilen. Ofte vil det ikke være noen mangel ved begrunnelsen for en saksomkostningsavgjørelse etter tvistemålsloven §172 annet ledd 1. alternativ at det i tilknytning til omkostningsavgjørelsen ikke er angitt grunnlaget for tvilen. Det vil være situasjonen hvor det gjennom rettens drøftelser ellers fremgår hva retten har vært i tvil om. Høyesteretts kjæremålsutvalg kan imidlertid ikke se at det er tilfellet her. Det er nærliggende å forstå lagmannsrettens premisser slik at det ikke på noe punkt har foreligget tvil av betydning. Utvalget kan derfor ikke se om den tvil som skal ha vært til stede, knytter seg til bevisbedømmelsen - som ikke kan prøves av utvalget - eller om det er til rettslige vurderinger tvilen knytter seg. Dette tilsier at det er mangler ved begrunnelsen som må lede til at omkostningsavgjørelsen oppheves.
Kjæremålsutvalget legger til: Saksomkostningsavgjørelsen er også begrunnet med at ankemotparten - de kjærende parter - kan bebreides at det kom til sak for domstolene, se tvistemålsloven §172 annet ledd 3. alternativ. Det som bebreides disse partene er at de ikke medvirket til en løsning ved nemndsbehandling - voldgift - og at det derfor ble nødvendig med sak for de ordinære domstoler med økte omkostninger. Her bemerkes først at deler av det faktum omkostningsavgjørelsen bygger på her, er omstridt. Dette faktum som utelukkende har betydning for omkostningsavgjørelsen - og ikke for løsningen av tvistegjenstanden i saken - vil kunne prøves av utvalget i kjæremålet. Kjæremålsutvalget behøver imidlertid ikke gå inn på dette. At ankemotpartene - de kjærende parter - som for øvrig fullt ut fikk medhold i tvisten, ikke ønsket nemndsbehandling, men den tryggere behandlingsmåte en avgjørelse gjennom ordinær rettergang innebærer, kan ikke gi grunnlag for å anvende tvistemålsloven §172 annet ledd 3. alternativ.
Vedrørende saksomkostningsavgjørelsen for lagmannsretten bemerker utvalget: Lagmannsretten kom - for sakens tvistegjenstand, byrettens domsslutning pkt 1- til samme resultat som byretten. I forhold til det krav som var brakt inn til pådømmelse, var anken derfor forgjeves. Lagmannsretten anvendte ved omkostningsavgjørelsen likevel ikke tvistemålsloven §180 første ledd - forgjeves anke - men §180 annet ledd jf §174 - anken hadde delvis ført frem. Grunnlaget for dette var at "Ettersom byrettens omkostningsavgjørelse blir endret, avgjøres saksomkostningene for lagmannsretten etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174, jf Rt-1992-1671." Den rettsoppfatning lagmannsretten her gir uttrykk for, har - som retten påpeker - støtte i den nevnte avgjørelse fra 1992 av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er vist til avgjørelsen i Rt-1992-1671 i kjæremålsutvalgets kjennelse av 7 november 1996 i lnr HR-1996-00573 K.
Kjæremålsutvalget finner imidlertid at det ikke kan være riktig at hvor anken for sakens tvistegjenstand ikke fører frem, så skal omkostningsavgjørelsen for lagmannsretten likevel avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174 hvis lagmannsretten endrer omkostningsavgjørelsen for byretten i den ankende parts favør. En slik rettsoppfatning er ikke lagt til grunn i andre avgjørelser enn de to nevnte, hvor spørsmålet ikke ble undergitt noen nærmere drøftelse. I utvalgets kjennelser 20 oktober 1966, Rt-1966-1394, og kjennelse av 18 januar 1990 i lnr 23K/1990 ( HR-1990-00023K ) ble det bygget på at omkostningene for lagmannsretten i et slikt tilfelle skulle avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. Det samme gjelder utvalgets helt ferske avgjørelse av 15 januar i år, lnr 81K/1997 ( HR-1997-00081K ). Utvalget kan heller ikke se at den rettsoppfatning som lagmannsretten har lagt til grunn, har støtte i teori eller lovmotiver. Omkostningene må etter utvalgets syn, i tilfeller hvor saken ender med realitetsavgjørelse, avgjøres ut fra utfallet av ankesaken for det krav tvisten gjelder. Blir en part frifunnet i byretten og frifinnelsen opprettholdes, skal derfor lagmannsretten avgjøre omkostningene for byretten etter §172 og omkostningene for lagmannsretten etter §180 først ledd. Dette må gjelde uten hensyn til om lagmannsretten i motsetning til byretten anvender unntaksregelen i §172 annet ledd for omkostningene i byretten. I et slikt tilfelle står man definitivt overfor en situasjon hvor anke ikke burde vært inngitt. En annen løsning ville dessuten ikke harmonere godt med tvistemålsloven system om at hvor det bare er omkostningene det eventuelt kan være grunnlag for å endre, skal dette skje gjennom kjæremål - og da innen rammen av tvistemålsloven §181 annet ledd - og ikke gjennom anke.
Lagmannsrettens dom, domslutningens punkt 2, må etter dette oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten. Avgjørelsen av saksomkostningskravene for Høyesteretts kjæremålsutvalg må utstå til lagmannsrettens nye avgjørelse, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 2, oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten.
2. Saksomkostningsavgjørelsen for Høyesteretts kjæremålsutvalg utstår i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum til lagmannsrettens nye avgjørelse.