HR-1997-64-S - Rt-1997-244
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-05 |
| Publisert: | HR-1997-00064-S - Rt-1997-244 (57-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00064 S, jnr 55/1997 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Stang Lund, Flock |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §172, §187, §228a, §388 |
A, født xx.xx.1956, ble ved Fredrikstad byretts dom 18 oktober 1996 idømt en straff av fengsel i fire år for bl a sedelighetsforbrytelser mot sin stedatter. Dommen er påanket av domfelte. I relasjon til domfellelsen etter straffeloven §195 gjelder anken bare straffutmålingen. Ved Borgarting lagmannsretts beslutning 11 desember 1996 ble straffutmålingsanken henvist til ankeforhandling. For øvrig ble anken nektet fremmet.
Domfelte satt varetektsfengslet da byrettens dom ble avsagt, jf straffeprosessloven §187 første ledd. Fengslingen er senere forlenget, sist til 6 februar 1997 ved Fredrikstad forhørsretts kjennelse 9 januar 1997. Fengslingene har skjedd under henvisning til straffeprosessloven §172. Ved Borgarting lagmannsretts kjennelse 16 januar 1997 ble domfeltes kjæremål mot forhørsrettens kjennelse 9 januar 1997 forkastet.
Domfelte har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §172 feil. Det er vist til kjæremålet til lagmannsretten 23 desember 1996 der det ble anført:
"Johs Andenæs har i Norsk Straffeprosess, bind II side 156 gjengitt bakgrunnen for straffeprosessloven §172. Han har i denne forbindelse redegjort for at bestemmelsen har et annet formål enn de øvrige fengslingsgrunner. Bestemmelsen kom inn ved revisjonen av fengslingskapitlet i 1963, og bakgrunnen var en sak som hadde vakt stor oppsikt. En drosjeraner var blitt løslatt av forhørsretten fordi vilkårene for fengsling etter rettens mening ikke var til stede.
Publikum reagerte mot at forøveren av en så grov forbrytelse ble løslatt. Fra motivene refererer Andenæs følgende:
Dreier det seg om en opprørende og grufull forbrytelse som har skaket allmennheten opp, vil denne lett reagere mot at siktede skal kunne gå løs og ledig rundt til endelig dom av avsagt - en dom som antagelig vil gå ut på at siktede skal berøves frihetene for mangfoldig år fremover.
Borgarting lagmannsrett har i kjennelsen av 26.11.96 gitt uttrykk for at det er gitt dom for en lengre ubetinget fengselsstraff og at det da er lite heldig at domfelte løslates for senere å bli satt inn igjen til soning. Det er i denne forbindelse henvist til Rt-1974-1262. Lagmannsretten har også pekt på at det etter domfellelsen 18.10.96 forelå en ny situasjon som ga grunnlag for fengsling.
Høyesterett har i Rt-1974-1262 (1263) uttalt:
Det er gitt dom for en lengre ubetinget fengslingsstraff. I slike tilfelle er det som regel lite heldig at en domfelt løslates for senere å bli satt inn igjen til soning. Den domfelte bør helst gå over på soning direkte fra varetektsarresten. Det gjelder desto mer i dette tilfelle hvor domfellelsen gjelder ransforbrytelse, og det er gitt forholdsvis lang frihetsstraff. De hensyn som ligger bak reglen i straffeprosessloven §228a, gjør at løslatelse ikke bør skje med mindre det foreligger helt spesielle forhold. Det kan ikke ses å være tilfelle her.
Saksforholdet i saken fra 1974 er helt forskjellig fra nåværende sak.
De siktede i den saken hadde således blitt pågrepet og hadde sittet i varetekt frem til pådømmelsen. dommen var også vedtatt. Det Høyesterett drøftet var således om det burde skje en løslatelse for tidsrommet mellom varetektsperioden og soningen.
I nærværende sak er ikke spørsmålet om siktede i medhold av straffeprosessloven §172 skal sitte i sammenheng fra pågripelsen og frem til soningen. Det som derimot er spørsmålet er om straffeprosessloven §172 hjemler gjeninnsettelse etter en frigangsperiode på 8 mnd. Ut i fra formålet med den gamle straffeprosessloven §228a, jfr. over, så er dette definitivt ikke tilfellet.
Bestemmelsen kom inn som et resultat av publikums reaksjon på løslatelse fra varetekt i alvorlige saker. Når da løslatelse har skjedd og siktede har vært på frifot i 8 måneder, så er en langt utenfor den situasjon som bestemmelsen tok sikte på å avbøte.
Tilsvarende må det være uriktig å se det slik at det etter dommen av 18.10.96 forelå en ny situasjon som ga grunnlag for fengsling etter straffeprosessloven §172. Siktede har således helt fra juni 1995 tilstått det vesentligste i tiltalen og den kvalifiserte mistanke som kreves etter straffeprosessloven §172 har derfor vært til stede fra pågripelsen. Bestemmelsen i den gamle straffeprosessloven §228a kom som nevnt inn som en reaksjon på løslatelse fra varetekt før endelig dom forelå. Det var denne situasjonen lovgiver ønsket å regulere. Hvorvidt en fellende dom skulle medføre at en siktet som var på frifot skulle settes inn i varetekt i påvente av rettskraftig avgjørelse, var ikke gjenstand for behandling."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kompetansen er begrenset til å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jf straffeprosessloven §388.
Lagmannsretten uttalte om fengslingsvilkårene i straffeprosessloven §172:
"For så vidt gjelder realiteten, finner lagmannsretten det fortsatt ikke tvilsomt at grunnvilkårene for å anvende straffeprosessloven §172 er oppfylt. Det vises til lagmannsrettens kjennelse av 3 januar 1997.
Det kan ikke sees å være grunnlag for noen innskrenkende fortolking, som anført av forsvarer. De momenter som anføres av forsvarer i denne sammenheng, har etter lagmannsrettens oppfatning kun betydning for den skjønnsmessige vurdering av om fengslingshjemmelen i straffeprosessloven §172 bør benyttes."
Lagmannsretten fant i kjennelsen 3 januar 1997 ikke tvilsomt at grunnvilkåret for fengsling i §172 var oppfylt, og viste til at siktede var domfelt for en forbrytelse med 15 års strafferamme, og at skyldspørsmålet var rettskraftig avgjort. Utvalget finner lagmannsrettens begrunnelse tilstrekkelig til at lovtolkingen kan prøves, og kan ikke se at lagmannsretten har fortolket bestemmelsen feil, jf Rt-1995-1073. Utvalget er enig med lagmannsretten i at de momenter den kjærende part viser til i kjæremålet til lagmannsretten bare har betydning for om fengsling etter §172 bør benyttes. Den skjønnsmessige vurdering av om fengsling etter §172 i dette tilfelle bør benyttes kan ikke prøves av utvalget.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.