HR-1997-66-A - Rt-1997-1659
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-10-29 |
| Publisert: | HR-1997-00066-A - Rt-1997-1659 (443-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Saksbehandling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting Lagmannsrett LB-1996-01967 M, Høyesterett HR-1997-00066 B, snr 36/1997 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Erik Førde) mot A (Forsvarer: advokat Ole A Bachke jr) |
| Forfatter: | Aarbakke, Bruzelius, Matningsdal, Coward, Bugge |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §49, §62 |
Borgarting lagmannsrett avsa 8 april 1997 dom som for A hadde denne domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1959, dømmes for overtredelse av straffeloven §162, annet ledd, jf første ledd, jf femte ledd og §162, annet ledd, jf første ledd, jf femte ledd, jf §49, sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 6 - seks - år - med fradrag av 307 - trehundreogsyv - dager utholdt varetekt.
...
3. Saksomkostninger idømmes ikke."
Ved straffutmålingen stemte én dommer for en straff av fengsel i fem år og seks måneder.
Om saksforholdet slik det er gjengitt i lagmannsrettens dom, nevner jeg at en annen afrikaner, som var en kjenning av domfelte, og som av lagmannsretten ble idømt en straff av fengsel i åtte år og seks måneder, sommeren 1995 innførte 800-850 gram heroin til Norge. Han ba domfelte hjelpe seg med å selge stoffet. Domfelte kontaktet en nordmann han kjente, som tidligere hadde fortalt at han visste om mulige kjøpere av narkotiske stoffer. Nordmannen påtok seg overfor domfelte å forsøke å skaffe en kjøper. Nordmannen kontaktet deretter politiet, og han samarbeidet senere med politiet som la en felle for domfelte, hvor en polititjenestemann med samtykke fra overordnet påtalemyndighet opptrådte som interessert kjøper. Politiet pågrep domfelte på Oslo sentralstasjon mens han i en koffert hadde med seg ca 527 gram heroin som han mente å selge til polititjenestemannen.
Oslo byrett frifant A i dom 22 mai 1996. Byretten fant det ikke bevist at domfelte ville ha blitt involvert i straffbar oppbevaring eller omsetning av narkotisk stoff hvis ikke politiet hadde grepet inn i hendelsesforløpet og en polititjenestemann ikke hadde opptrådt som kjøper av stoff.
Lagmannsrettens fellende dom ble avsagt etter anke fra påtalemyndigheten over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og uklare domsgrunner.
Domfelte har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett på grunn av feil ved lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Feilene hevdes å knytte seg til lagmannens rettsbelæring. Før jeg går inn på det som er anført for Høyesterett, gjengir jeg følgende fra lagmannsrettens rettsbok:
"Advokat Myrland anmodet om at deler av rettsbelæringen ble protokollert. Anmodningen gjelder den delen av rettsbelæringen som knytter seg til det ulovfestede frifinnelsesgrunnlag som har grunnlag i etterforskning med provokasjonstilsnitt. Rettsbelæringen på dette punkt er i hovedtrekk som følger:
Dersom politiet gjennom sin etterforskning fremkaller en straffbar handling som ellers ikke ville ha blitt begått kan det - etter en konkret vurdering - gi grunnlag for frifinnelse. Det er ikke gitt særlige lovregler om denne type etterforskningsskritt. På grunnlag av Høyesterettspraksis må det imidlertid legges til grunn at etterforskning med såkalt provokasjonstilsnitt ikke er forbudt. Grensen mellom det akseptable og uakseptable trekkes av domstolen i hvert enkelt tilfelle. Som allerede sagt anses det ikke akseptabelt at politiet gjennom sin etterforskning fremkaller en straffbar handling som ellers ikke ville ha blitt begått. Det godtas likevel at politiet gis adgang til visse endringer når det gjelder tid og sted for utførelse av den straffbare handling. Det er også ... gjennom Høyesterettspraksis oppgitt ytterligere begrensninger. Etterforskningsskritt av denne karakter kan bare godtas der det er tale om alvorlige lovbrudd og hvor ordinære etterforskningsmetoder vil være utilstrekkelige."
Når det gjelder den generelle rettstilstand vedrørende etterforskning med provokasjons tilsnitt, viser jeg særlig til avgjørelsene i Rt-1984-1076 og Rt-1992-1088 og til NOU 1997:15 Etterforskningsmetoder for bekjempelse av kriminalitet side 83-84, hvor Riksadvokatens någjeldende instruks er gjengitt i hovedpunkter. I utredningen er det for øvrig ikke fremmet forslag til lovregulering av denne form for etterforskning, jf side 120.
For Høyesterett har forsvareren ikke reist innvendinger mot den protokollerte rettsbelæring så langt den går, men han har gjort gjeldende at rettsbelæringen er beheftet med to feil i form av utelatelser. Den ene feilen er at den bevisbyrderegel som kommer til anvendelse i spørsmålet om de straffbare forhold var provosert av politiet, ikke er omtalt. Den andre feilen er at det ikke er sagt noe om betydningen av om det er domfelte eller politiet som hadde tatt initiativet til de straffbare forhold.
Til det anførte vil jeg bemerke generelt at det er vanskelig på grunnlag av en protokollasjon som er begrenset til en del av lagmannens rettsbelæring, og som også for denne del er begrenset til hovedtrekk, å ta standpunkt til om spørsmål av betydning har vært utelatt fra rettsbelæringen. Høyesterett vil ikke ha nærmere kjennskap til bevissituasjonen og de anførsler som rettsbelæringen til lagretten knytter seg til. Hvis forsvareren for lagmannsretten mente at rettsbelæringen var ufullstendig, hadde han også oppfordring til å anmode om tilføyelser eller utdypninger. Det er intet som tyder på at han har fremsatt slik anmodning.
Når det spesielt gjelder anførselen vedrørende bevisbyrderegelen, peker jeg på at det beviskrav det er tale om, er utslag av den alminnelige bevisbyrderegel i straffeprosessen. En omtale av denne er et standardelement i enhver rettsbelæring, og det har formodningen mot seg at dette standardelement har vært utelatt fra rettsbelæringen i denne saken. At bevisbyrderegelen ikke er gjentatt i tilknytning til de omstendigheter som er spesielt omtalt i den protokollerte del av rettsbelæringen, kan på bakgrunn av det jeg allerede har sagt, ikke anses som en feil.
Grunnen til at betydningen av initiativet til de straffbare forhold ikke er behandlet i den protokollerte del av rettsbelæringen, foreligger det ikke nærmere opplysninger om, men en eventuell utelatelse kan ha sin naturlige forklaring i den bevissituasjon som forelå. Jeg nevner at lagmannsretten har uttalt seg meget bestemt om initiativet til de straffbare forhold i forbindelse med straffutmålingen. Det som sies der, tyder på at det bevismessig ikke hersket noen rimelig tvil om at initiativet til de straffbare forhold lå hos domfelte. Det var da ikke oppfordring for lagmannen til i rettsbelæringen å gå inn på den rettslige vurdering av dette moment.
Etter dette blir anken å forkaste, og jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.