HR-1997-70-A - Rt-1997-1819
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-11-28 |
| Publisert: | HR-1997-00070-A - Rt-1997-1819 (494-97) |
| Stikkord: | Strafferett, Tjenesteforsømmelse, Vegtrafikkrett, Fartsoverskridelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating Lagmannsrett LG-1997-00725, Høyesterett HR-1997-00070 A, snr 41/1997 |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Haakon Meyer) mot A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae) |
| Forfatter: | Schei, Gussgard, Bruzelius, Aarbakke, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §325, Veitrafikkloven (1965) §6, §31 |
Nordfjord herredsrett avsa 10 mars 1997 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1955 dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jf §6 annet ledd til en straff av fengsel i 15 - femten - dager.
Han frifinnes etter tiltalen post II for overtredelse av straffeloven §325 første ledd nr. 1.
2. A idømmes ikke saksomkostninger."
Domfelte anket over straffutmålingen. Påtalemyndigheten motanket over lovanvendelsen for frifinnelsen for tiltalen etter straffeloven §325 nr 1. Domfeltes anke ble nektet fremmet, mens motanken ble henvist til ankeforhandling.
Gulating lagmannsrett avsa den 9 juli 1997 dom i ankesaken med slik domsslutning:
"I herredsrettens dom gjøres den endring at A, født xx.xx.1955, dømmes for overtredelse av straffeloven §325 første ledd nr. 1 til en bot på kr 5.000 - kronerfemtusen - subsidiært 4 - fire - dager fengsel."
Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer.
Domfelte har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Det er anført at fartsovertredelsen, som er grunnlaget også for tiltalen etter straffeloven §325 nr 1, ikke er begått "i Tjenesten". Under enhver omstendighet er forholdet ikke så alvorlig at det utgjør "grov Uforstand". Forsett, som er skyldkravet etter bestemmelsen, foreligger heller ikke.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge. Fartsovertredelsen er ikke begått i domfeltes tjeneste som lensmannsbetjent.
Domfelte er lensmannsbetjent ved X lensmannskontor i Y. Etter beordring deltok han 22 - 24 mai 1996 på et kurs i Bergen i regi av lansdelspolitikammeret og politiskolen. Til reisen til og fra kursstedet og Z benyttet han en ikke uniformert tjenestebil. Ved tilbakekomst den 24 mai skulle han umiddelbart gå over i reservetjenste ved lensmannskontoret. Han oppebar lønn, overtidsgodtgjørelse og diett under kurset og reisen.
På tilbaketuren ble domfelte tatt i fartskontroll. Han kjørte med en hastighet av 130 km/t i 80 kmsone. Han er domfelt for fartsovertredelsen ved herredsrettens dom, og herredsrettens dom er på dette punkt rettskraftig. Fartsovertredelsen er som nevnt grunnlaget også for tiltalen etter straffeloven §325 nr 1, som han altså ble frifunnet for i herredsretten, men dømt for i lagmannsretten.
Som herredsretten kan jeg ikke se at hastighetsovertredelsen er begått "i Tjenesten". Hva som er i tjenesten vil nok i en del tilfeller kunne være uklart og måtte bero på en sammensatt vurdering. Her har reisen til og fra Bergen vært uten annen tilknytning til arbeidet som lensmannsbetjent enn at domfelte var beordret til et tjenestekurs. Han hadde ingen oppdrag underveis. At han fikk lønn og diett under reisen, skyldes at han ikke kunne benytte tiden til egne formål. Bruken av tjenestebil var begrunnet i praktiske hensyn. Han kunne reist med kollektiv transport, men reisen ville da tatt vesentlig lenger tid. Sin egen bil var han av private grunner avskåret fra å disponere. At det var lensmannskontorets og ikke egen bil som ble benyttet, fremstår i forhold til fartsovertredelsen som en tilfeldighet.
Samlet sett har fartsovertredelsen en så perifer tilknytning til domfeltes funksjoner som lensmannsbetjent, at den ikke kan anses begått i tjenesten. Dette støttes av en formålsbetraktning. Hensikten med en bestemmelse som straffeloven §325 nr 1 er å bygge opp under at tjenestehandlinger skal utøves forsvarlig. En domfellelse her kan ikke i særlig grad tjene et slikt formål, men vil først og fremst understreke alvoret i fartsovertredelsen. Behovet for slik markering er imidlertid ivaretatt allerede gjennom domfellelsen etter vegtrafikkloven §31 første ledd, jf §6 annet ledd. Jeg tilføyer at et eventuelt behov for ved straff å markere en handlings betydning for den tillit som er nødvendig for en tjenestemanns stilling, er ivaretatt gjennom straffeloven §325 nr 5. Tiltale etter denne bestemmelse er ikke reist.
Etter dette må domfelte frifinnes for overtredelse av straffeloven §325 nr 1.
Forsvarerens prosedyre gir meg grunn til å tilføye: Straffeloven §325 nr 1 setter straff for den tjenestemann som utviser "grov Uforstand" i tjenesten. Lovens formulering viser at det ikke kreves forsett. Grov uaktsomhet vil være tilstrekkelig. Om det er utvist grov uforstand - eller "kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet" som det er uttrykt i Rt-1986-670 - vil for øvrig måtte bero på en sammensatt vurdering. Her vil inngå så vel den objektive handling som de subjektive forhold.
Jeg stemmer etter dette for denne dom:
A, født xx.xx.1955, frifinnes for overtredelse av straffeloven §325 nr 1.