Rt-1986-670
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1986-06-26 |
| Publisert: | Rt-1986-670 (209-86) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 26. juni 1986 i l.nr. 96 B/1986 |
| Parter: | Statsadvokat Iver Huitfeldt, aktor mot A (forsvarer advokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Endresen, Dolva, Philipson, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §325 |
Dommer Endresen: Nordfjord herredsrett avsa den 15. oktober 1985 dom med slik domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1950, er dømt for brot på straffeloven §325 første ledd, pkt. 1 til ei bot til statskassa på kr. 1000,- - kronereittusen 00/100 -, subsidiært fengsel i 10 - ti - dagar.
2. A er dømt til å betale sakskostnader til det offentlege med kr. 1500,-, - kronereittusenfemhundre 00/100 - innan 14 - fjorten - dagar frå kunngjeringa av domen.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom.
Domfelte har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen, men domfeltes forsvarer har utenom anken hevdet at domsgrunnene er for ufullstendige til at Høyesterett kan prøve lovanvendelsen.
Jeg er kommet til at anken over saksbehandlingen må tas til følge.
Domfelte, som er lensmannsbetjent, ble klokken 02.40 tilkalt da en person var funnet liggende i gaten med blodig skrubbsår i ansiktet. Det var ikke mulig å få kontakt med ham. Han ble anbrakt i drukkenskapsarrest. Ved 11-tiden ble han vekket og kunne da gjøre rede for seg. Lensmannsbetjenten kjørte ham til den campinghytte hvor han bodde og bad campingplassens styrer om å tilkalle lege. Denne beordret mannen til sykehus hvor det ble konstatert brudd på hjerneskallen. Det fremgikk senere at han hadde vært utsatt for ran.
Herredsretten har, særlig under henvisning til politiinstruksens §92 funnet at lensmannsbetjenten har utvist grov uforstand i tjenesten ved ikke tidligere å ha tilkalt lege.
Politiinstruksens §92 lyder slik:
«Finnes noen i bevisstløs tilstand, skal politiet, såfremt forholdene tillater det, straks sørge for tilkallelse av en lege, også når beruselse er årsaken.
Den samme plikt har politiet like overfor en som er rammet av alvorlig sykdom eller skade på legemet, og som ikke uten politiets bistand får legehjelp.»
Etter at herredsretten har lagt til grunn at arrestanten var «bevisstløs» i relasjon til nevnte §92 første ledd, og at han også hadde «skade på legemet» i relasjon til annet ledd, finner herredsretten at domfelte foruten brudd på politiinstruksen også har vist «uforstand» i relasjon til straffeloven §325 første ledd nr. 1. For å kunne straffes etter sistnevnte bestemmelse kreves imidlertid - som også herredsretten er klar over - at det er vist grov uforstand. I dette må etter min mening ligge en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet, sammenlign uttrykket «grov uaktsomhet» i straffeloven §422 første ledd og avgjørelsen i Rt-1970-1235.
Når det gjelder det siste spørsmål, anfører herredsretten at det fra første stund forelå klare indikasjoner på at arrestanten kunne være alvorlig skadd. Herredsretten viser her først til at denne hadde blod rundt det ene øret da han ble funnet, at det var noe blod der vedkommende hadde ligget i gaten, og at han kastet opp i fyllearresten om natten. På bakgrunn av at arrestanten var beruset og ifølge dommen hadde blødende skrubbsår i ansiktet, finner jeg det vanskelig å bebreide lensmannsbetjenten som grov uforstand at han ikke alene ut fra disse iakttagelser burde forstått at det forelå en alvorlig legemsskade.
Det vesentlige spørsmål ved bedømmelsen av domfeltes opptreden er det forhold at det i tillegg til de nevnte ytre skader, fra innbringelsen og over flere timer ikke var råd å få kontakt med arrestanten. Domfelte måtte her vurdere hvorvidt det forelå «bevisstløshet», jfr. politiinstruksens §92, eller om det var et vanlig tilfelle av overstadig beruselse kombinert med dyp søvn. I dommen finnes imidlertid ingen nærmere beskrivelse av hvordan lensmannsbetjenten måtte oppfatte disse forhold, bortsett fra en bemerkning om at han ikke kunne slå seg til ro med at arrestanten ««berre» var full».
Politiet må ofte ta hånd om overstadig berusede personer som ikke kan gjøre rede for seg. Det må derfor bli et skjønnsspørsmål om forholdene tilsier tilkallelse av lege. For å kunne bedømme domfeltes handlemåte vil det være av betydning blant annet å fastslå om det var et vanlig tilfelle av overstadig beruselse. Om dette sies det intet i dommen. Også når det gjelder domfeltes mulighet for å vurdere alvoret av skadene, er dommen lite opplysende.
På denne bakgrunn finner jeg at Høyesterett mangler tilstrekkelig grunnlag for å overprøve herredsrettens lovanvendelse, og stemmer for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Christiansen: Jeg er kommet til at domsgrunnene er tilstrekkelige til å prøve anken og at denne må forkastes.
Jeg er enig med førstvoterende i at de ytre skader på arrestanten som er beskrevet i herredsrettens dom kombinert med den manglende mulighet for å oppnå kontakt med ham på innbringelsestidspunktet, ikke er tilstrekkelige til å konstatere at det da ble utvist grov uforstand i tjenesten av lensmannsbetjenten. Jeg forutsetter at arrestanten ved innbringelsen var sterkt beruset. Men lensmannsbetjenten hadde intet kjennskap til arrestanten eller til hvordan han var havnet på gaten i hjelpeløs og skadet tilstand. Når det så gjennom resten av natten og utover på morgenen fortsatt viste seg umulig å oppnå kontakt med arrestanten, var dette etter min mening så alarmerende at det må anses som grov uforstand at lege ikke forlengst var tilkalt da arrestanten ble kjørt tilbake til campingleiren ved 12-tiden. Jeg understreker at det er av vesentlig betydning at politiet i slike situasjoner har klare og strenge plikter med hensyn til personer som er i deres omsorg. For ordens skyld tilføyes at jeg forstår dommen slik at det ikke var noe som hindret lensmannsbetjenten i å holde løpende tilsyn med arrestanten, og at dette faktisk også ble gjort.
Dommer Dolva: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Endresen.
Dommerne Philipson og Schweigaard Selmer: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Bjarte Eikeset, som settesorenskriver med domsmenn): - - -
Den 16. april 1985 skreiv politimesteren ved Sunnmøre politikammer som settepolitimeister ut førelegg mot A for brot på
«straffeloven §325 første ledd, pkt. 1,
- for som embets eller bestillingsmann å ha vist grov uforstand i tjenesten,
ved at han lørdag 13. oktober 1984 ca kl. 02.40 i X etter at han som vakthavende lensmannsbetjent ved X lensmannskontor på grunnlag av telefonisk melding rykket ut til området ved X fargehandel hvor han fant B liggende bevisstløs i gaten med blødende skrubbsår i ansikten og på halsen, unnlot å tilkalle lege for nærmere undersøkelse av B, men istedet besluttet å plassere han i drukkenskapsarresten hvor han fortsatt ble liggende bevisstløs til neste formiddag da B våknet, men unnlot fortsatt å tilkalle lege til tross for at han da så at det kom blod fra et av B's ører samt registrerte at B var utpreget svimmel og klagde på nedsatt hørsel og hodesmerter, men istedet brakte B til hans midlertidige oppholdssted på X camping der lege omsider ble tilkalt hvoretter B ble besluttet innlagt på sykehus der det senere samme dag ble konstatert at han hadde brudd på hodeskallen.» - - -
På grunnlag av det som er kome fram i retten under hovudførehavinga, finn retten dette prova:
Laurdag 13. oktober 1984 omlag kl. 02.40 rykte tiltalte som vakthavande lensmannsbetjent ved X lensmannskontor ut til området ved X fargehandel for å ta hand om B, adr. Y, født xx.xx.1926. B vart først funnen av C og D, og tiltalte rykte ut på grunnlag av telefonisk melding om dette frå C. Då tiltalte kom til staden låg B på ryggen med beina på fortauet og hovudet ut i vegen. Straks etter vart B sett inn i fyllearresten der han var til omlag kl. 12.00 samme dag, då han vart slept ut av tiltalte.
Om formiddagen same dag vart B lagt inn på Z sjukehus, Z av turnuskandidat Aren B. Berg, X. B vart liggande på sjukehuset til 18. oktober 1985.
Ved utskrivinga vart det gjort avtale om kontroll av B hjå øyre-nase-hals-lege i Gjøvik.
På grunnlag av dei undersøkingar som vart gjort på sjukehuset finn retten at B var alvorleg skadd då han den 13. oktober 1984 omlag kl. 02.40 vart tatt hand om av tiltalte og sett inn i fyllearresten. B hadde då mellom anna fått kraniebrot og hjernerystelse med det resultat at han idag har mist hørselen på høgre øyre og dertil har sterk øyresus på dette øyret. Han har på grunn av den same skaden vanskar med å gå på grunn av problem med balansen. Resultatet er at han i dag er 100% arbeidsufør, og at han nå skal gå over på attføring.
Retten finn det vidare prova at B ikkje kunne gjere greie for seg då han vart tatt hand om av tiltalte. Det var ikkje råd å få kontakt med B før han vakna i fyllearresten omlag kl. 11.00 same dag. C rista i B då han vart funnen på gata, men utan å få kontakt. B måtte bærast inn i bilen til tiltalte av tiltalte og C. Likeins måtte dei bære B ut av bilen og inn i fyllarresten. Då han vart lagt inn i fyllearresten «reagerte» B med rop om eit eller anna, men utan at det var mogleg å få kontakt med han.
Etter at B vakna fekk tiltalte kontakt med ham slik at han fekk tatt B sine personalia. Då B vart utskriven av fyllearresten omlag kl. 12.00 vart han av tiltalte køyrd til ein campingplass i X der B hadde tatt inn i ei campinghytte i høve eit oppdrag B hadde under ein salsmesse i X desse dagane. I samband med utskrivinga var B synleg kvalm og hadde synlege vanskar med å stå.
Retten finn såleis at B hadde trong for snarleg legehjelp då han vart tatt hand om av tiltalte den 13. oktober 1984 omlag kl. 02.40. - - -
Retten finn såleis at B då han vart tatt hand om av tiltalte omlag kl. 02.40 og fram til han vakna omlag kl. 11.00 var «bevisstløs» i relasjon til politiinstruksen §92 første ledd, og at han også hadde «skade på legemet» i relasjon til annet ledd.
Retten legg til grunn at tiltalte ba Erna Bø som styrar av den campingplassen B vart køyrd tilbake til om at ho tilkalla lege for Fossmo. Dette vart gjort slik at lege Aren B. Berg var tilstades omlag 1 time seinare.
Retten finn likevel at det objektivt sett ligg føre brot på politiinstruksen §92 ettersom lege skulle vore tilkalt straks etter at B vart tatt hand om omlag kl. 02.40.
Retten finn vidare at tiltalte har vist «uforstand» i tenesta i relasjon til straffeloven §325 første ledd, pkt. 1 ved at han på denne måten ikkje handla i samsvar med politiinstruksen. Retten legg såleis til grunn at tiltalte burde forstått alt då B vart sett inn i fyllearresten at B kunne ha trong for lege og at det også var risiko for at han kunne vere alvorleg skadd.
Retten finn vidare at dette må tilleggast tiltalte som «grov uforstand» ettersom det frå første stund låg føre klare indikasjonar på at B kunne vere alvorleg skadd. Retten legg såleis til grunn at B hadde blod kring eine øyret då han vart funnen av tiltalte på gata, og at tiltalte registrerte dette. Vidare legg retten til grunn at tiltalte ved etterfølgjande undersøking på staden registerte noko blod der B hadde lagt. Retten finn det også prova at B kasta noko opp i fyllearresten om natta.
Retten finn ikkje grunn til å konkludere annleis på grunnlag av at tiltalte meinte at blodet ved det eine øyret til B kom frå eit mindre skrubbsår i ansiktet, ettersom dette blodet hadde blitt «vaska» bakover til øyret. Tiltalte burde ha forstått at det var ein nærliggande risiko for at blodet kom frå øyret, slik som det verkeleg har gjort i dette tilfellet, og med ein nærliggande risiko for at B var alvorleg skadd - særleg når det ikkje var råd å få kontakt med han. Under desse tilhøve må det reknast som «grov uforstand» å slå seg til ro med at B «berre» var full.
Retten legg også vekt på at tiltalte hadde god tid til å vurdere situasjonen frå det tidspunkt B vart tatt hand om til han vart slept fri frå fyllearresten ettersom tiltalte då ikkje hadde andre presserande oppgåver. Tiltalte har såleis hatt tid til å observere B meir enn kvar time gjennom heile natta fram til han vakna. Særleg hadde han god tid til å ringe lege før lensmannskontoret opna kl. 08.00.
Endeleg legg retten vekt på at politiinstruksen §92 legg ei heller streng plikt på politiet til å tilkalle lege og at dette også må få verkand for den norm som skal leggast til grunn for tiltalte si plikt i relasjon til straffeloven §325 første ledd, pkt. 1.
Retten finn såleis at tiltalte burde ha ordna med tilkalling av lege før det vart gjort omlag kl. 12.00, og at dette må reknast som «grov uforstand» i tenesta. - - -