HR-1997-74 - Rt-1997-1929

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1997-12-11
Publisert:	HR-1997-00074 - Rt-1997-1929 (531-97)
Stikkord:	(Bjørgegrend 18-dommen), Familierett, Panterett, Tvangssalg, Ektefellers formuesforhold, Passivitet
Sammendrag:	Saken gjaldt anke fra pantsetterens ektefelle mot en fordelingskjennelse etter tvangssalg av fast eiendom.
Saksgang:	Høyesterett HR-1997-00074, nr 365/1996
Parter:	1. Den norske Bank ASA, 2. Byggmester C AS (advokat Dag Nødtvedt - til prøve) mot A (advokat Rolf Bech-Sørensen)
Forfatter:	Dolva, Schei, Bruzelius, Oftedal Broch, Aasland
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §11-36, §11-37, §11-31, §11-40, §11-8, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Tinglysingsloven (1935) §20

Saken gjelder anke fra pantsetterens ektefelle mot en fordelingskjennelse etter tvangssalg av fast eiendom.

Eiendommen, gnr 29 bnr 8, X 18, Y, Z, ble i 1994 solgt ved tvangssalg. Det var to rekvirenter: Vital Forsikring A.S som hadde pant i eiendommen ved pantobligasjon 16 februar 1987 på opprinnelig kr 500 000 og utstedt til Livsforsikringsselskapet Hygea, og Vestenfjelske Bykreditt AS med pantobligasjon 15 mai 1989, opprinnelig på kr 400 000 og utstedt til Vestenfjelske Bykredittforening. Saksøkt ved tvangssalget var ektefellene A og B. Det ble lagt til grunn at eiendommen ved salget var sameie mellom ektefellene med en halvdel hver.

Bud på kr 1 860 000 fra Byggmester C AS, heretter kalt C, ble stadfestet ved Bergen namsretts kjennelse 30 august 1994. Bergen namsrett avsa deretter 1 november 1994 kjennelse om fordeling av kjøpesummen. Etter dekning av utgifter og rekvirentenes pantobligasjoner ble restoppgjøret delt mellom kjøperen C - i kraft av utleggspant som bare ble gjort gjeldende i Bs ideelle halvdel av eiendommen - og A - som eier av den andre halvdelen - med kr 381 176,90 på hver. Kjennelsen er i sin helhet inntatt i lagmannsrettens dom. Det ble ved fordelingen lagt til grunn at begge rekvirentenes pantobligasjoner hvilte på hele eiendommen.

A påanket fordelingskjennelsen til Gulating lagmannsrett. Ankemotpartene var Vital Forsikring A.S og Byggmester C AS. Lagmannsretten avsa 19 september 1996 dom med denne domsslutning:

"1. As andel av kjøpesummen utgjør kr 640534,40 - kronerseks hundreogførtitusenfemhundreogtrettifire 40/100-.

2. Byggmester C AS' andel av kjøpesummen utgjør kr 121819,40 - kronerethundreogtjueettusenåttehundreognitten 40/100-.

3. I saksomkostninger betaler Vital Forsikring og Byggmester C AS én for begge og begge for én til A kr 67.572 - kronersekstisjutusenfemhundreogsyttito -.

4. I saksomkostninger for avvisningsspørsmålet betaler byggmester C A/S kr 2.500 - totusenfemhundre - kroner til A innen 2 - to - uker."

Lagmannsretten la til grunn at Vitals, tidligere Hygeas, pantobligasjon ikke hvilte på As sameiedel.

Saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for de tidligere retter framgår av namsrettens og lagmannsrettens avgjørelser.

Vital Forsikring A.S og Byggmester C AS påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett på grunn av feil rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Den norske Bank har senere kjøpt Vitals låneportefølje og har trådt inn i saken i stedet for Vital.

Det er holdt bevisopptak for Bergen byrett hvor A og C har avgitt partsforklaringer foruten at det ble avhørt to vitner. Samtlige forklaringer ble avgitt i tilknytning til skriftlige forklaringer som er dokumentert med partenes samtykke. Det er videre dokumentert ytterligere en skriftlig forklaring. Det er også framlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å spesifisere. For lagmannsretten påstod C As anke avvist. Avvisningspåstanden er frafalt for Høyesterett. Det samme gjelder en felles anførsel om at As rett til å gjøre innsigelse gjeldende var foreldet. For øvrig står saken i samme stilling som for lagmannsretten.

Nærmere om sakens bakgrunn:

Ektefellene A og B bodde tidligere i en enebolig i Øveien 21, Æ. Denne var ektefellenes sameie. Den 5 september 1985 ble tomt til enebolig i X 18 kjøpt for kr 390 000. Kjøper var i henhold til skjøtet B som fikk hjemmelen til eiendommen alene. Den 28 januar 1986 søkte B om et lån på kr 500 000 i Livsforsikringsselskapet Hygea med pant i eiendommen i X. Lånet var angitt som en forhøyelse med kr 234 000 av et eldre lån i Hygea med pant i boligen i Øveien som ble forutsatt innfridd. Lånesøknaden ble innvilget ved Hygeas brev 9 januar 1987, vedlagt en delvis utfylt pantobligasjon "for underskrift, bevitnelse av 2 vitner, tinglysing og retur". Obligasjonen ble underskrevet av B 16 februar 1987. Den ble dagbokført ved Bergen byskriverembete samme dag. Det var ved tinglysingen med hånd krysset av i rubrikken med tekst: "Hjemmelsinnehaveren (eieren) er gift, men pantsettelsen gjelder ikke felles bolig ...". A undertegnet ikke pantobligasjonen - verken som skyldner eller som samtykkende ektefelle.

Den del av lånet som ikke gikk til innfrielse av det tidligere lånet, ble overført fra Hygea 6 mars 1987. Ektefellene A og B flyttet inn i X 15 mai 1987 og solgte den tidligere boligen i Øveien 9 september 1987. Det er uomtvistet i saken at i hvert fall fra september 1987 var A og B sameiere i den felles bolig med en halvdel hver. På dette tidspunkt var utbyttet fra salget av boligen i Øveien investert i den nye boligen, foruten at A også hadde bidratt med morsarv på kr 300 000. Ved pantobligasjon 15 mai 1989 til Vestenfjelske Bykredittforening pantsatte ektefellene gnr 29 bnr 8 for et lån på kr 400 000. Det framgår av pantobligasjonen at den skulle ha "1. prioritet og opptrinnsrett: sideordnet kr 500000,- til Livsforsikringsselskapet Hygea". Både B og A underskrev pantobligasjonen som skyldnere. B gikk personlig konkurs 2 mars 1993.

De ankende parter, Den norske Bank ASA og Byggmester C AS, har - kort gjengitt - anført:

Namsrettens resultat er riktig, og det er flere grunner som gjør at A ikke kan nå fram med sine anførsler.

Etter ankemotpartenes syn var A ikke sameier i ektefellenes framtidige bolig på det avgjørende tidspunkt, nemlig da B pantsatte eiendommen 16 februar 1987. En sameierett kan verken begrunnes ut fra reglene om husmorsameie eller om sammenblandingssameie/felles økonomi. Lagmannsretten har strukket hensynet bak husmordommen, Rt-1975-220, alt for langt. Beskyttelsesreglene for ektefellens rettigheter gjelder den bolig som faktisk benyttes som felles bolig - ikke den framtidige boligen. A har heller ikke kunnet vise til andre forhold som kan gi henne sameierett i ektefellenes framtidige bolig på pantsettelsestidspunktet.

Etter ankemotpartenes syn var eiendommen i X B s eneinvestering på pantsettelsestidspunktet. At hensikten var senere å benytte huset til felles bolig kan i så måte ikke tillegges betydning.

Dersom det likevel legges til grunn at A var sameier for en halvdel ved pantsettelsen, gjøres det gjeldende at Hygeas panterett i hele eiendommen står seg overfor A etter analogi fra tinglysingsloven §27 første ledd, eventuelt §20 første ledd. Hygea var i aktsom god tro ved tinglysingen og må kunne stole på långiverens opplysninger og grunnboka som viste at B hadde hjemmelen alene. Selv under forutsetning av uaktsomhet hos Hygea får den ikke betydning på grunn av As eget forhold, se Brækhus/Hærem, Norsk Tingsrett side 466.

Atter subsidiært gjøres gjeldende at A ved passivitet har mistet sin mulighet til å gjøre gjeldende sin sameierett overfor panthaveren. Retten ble påberopt overfor panthaveren først i 1994 - sju år etter pantsettelsen. Hun kan ikke høres med at hun kan forholde seg passiv over et så langt tidsrom. Med den kunnskap hun satt inne med, måtte hun skjønne at Hygea regnet med å ha ervervet panterett i hele eiendommen, og at det kunne føre til tap for selskapet at hun forholdt seg passiv. Hun hadde etter omstendighetene så sterk oppfordring til å si fra, at når hun ikke gjør det må hennes rett til senere å gjøre rettigheten gjeldende overfor panthaveren, falle bort. Det er her vist til hennes kunnskap da lånet ble tatt opp, at det tidligere lånet, som var fellesgjeld, ble innfridd og avløst av betjening av det nye lånet, og særlig at hun ved undertegningen 15 mai 1989 av pantobligasjonen til Vestenfjelske Bykredittforening måtte bli oppmerksom på at det nye lånet skulle ha sideordnet prioritet med Hygeas lån.

Også på prosessuelt grunnlag er A avskåret fra å gjøre sin sameierett gjeldende. Den kan ikke benyttes som grunnlag for anke over fordelingskjennelsen etter tvangsfullbyrdelsesloven 1992 §11-36 og §11-37, som her må tolkes innskrenkende. Etter tvangsfullbyrdelsesloven system må innvendinger mot tvangsgrunnlaget fremmes i forbindelse med gjennomføringen av tvangssalget. Fordelingskjennelsen bør bare kunne angripes ved uenighet om selve fordelingsregnestykket. Både hensynet til rekvirenten og byderne tilsier dette. Hensynet til mulige rettighetshavere er ivaretatt på meget betryggende måte på de tidligere stadier av saken, og A har gjentatte ganger hatt anledning til å gjøre sin mulige rett gjeldende tidligere.

Den norske Bank ASA og Byggmester C AS har nedlagt denne påstand:

"1. As andel av kjøpesummen utgjør kr 381.176,90.

2. Byggmester C AS' andel av kjøpesummen utgjør kr 381.176,90.

3. Den norske Bank ASA og byggmester C AS tilkjennes dekning for saksomkostninger for alle instanser."

Ankemotparten, A, har gjort gjeldende:

Hun er i resultatet og i begrunnelsen enig med lagmannsretten.

Hennes sameierett i den nye felles boligen i X 18 på pantsettelsestidspunktet bygger både på reglene om husmorsameie - slik de er utviklet av lagmannsretten - og på reglene om sammenblandingssameie. I tillegg til innsatsen som hjemmeværende husmor i ti år med etter hvert fire barn og senere som deltidshusmor, kommer arbeid som avdelingsassistent i halv stilling 1974-78 og i mannens næringsvirksomhet, først deltid fram til 1978 og senere fulltid, fra 1984 til 1993 i driften av hans videoforretninger. Det var tett sammenblanding av ektefellenes økonomi. Hun stod i hovedsak for styringen av familiens økonomi, mens mannen stod for det vesentlige tilknyttet husbyggingen. Det var meningen at den nye boligen skulle finansieres ved egenkapital - salg av aksjer knyttet til videovirksomheten ervervet ved fellesmidler og salgsvederlag fra boligen i Øveien. Da det underveis viste seg at det ble behov for å oppta lån, var A mot å gjøre dette før det var avklart hva bygget endelig ville komme på. Mannens lånopptak skjedde mot hennes vilje og var noe han alene skulle ordne opp i. Ved pantsettelsen i februar 1987 var bygget 60 % ferdig og realisert ved felles midler og kreditt fra byggmester C.

Hygea har heller ikke vært i aktsom god tro med hensyn til As rettigheter, og har derfor heller ikke kunnet ekstingvere rettighetene etter analogi fra tinglysingsloven §27 første ledd eller §20 første ledd. Det må legges til grunn at Hygea var klar over at lånet skulle finansiere en enebolig, og at B var gift. Dette visste Hygeas saksbehandlere, og avkryssingen i pantobligasjonen om at låntakeren var gift, må være foretatt av dem. Under enhver omstendighet var dette kunnskap som man hadde innen selskapet fra tidligere kundeforhold. Det må stilles strenge krav til aktsom opptreden av en profesjonell långiver som Hygea, og det har selskapet ikke levd opp til.

A hadde på sin side verken kunnskap eller foranledning til å reagere i 1987. Slik omstendighetene omkring mannens låneopptak var, kan det ikke rettes bebreidelser mot henne for at hun ikke tok spørsmålet opp. Hun var mot hele lånopptaket, og fikk opplyst at hennes underskrift på pantobligasjonen ikke var nødvendig. Det er uklart om hun overhodet ble klar over lånopptaket før i forbindelse med pantsettelsen. Det var først i forbindelse med tvangssalget at hun ble klar over at Vital mente å ha pant i også hennes del av eiendommen.

A kan ikke bebreides passivitet. Hun hadde ingen oppfordring til å handle før i forbindelse med tvangssalget. Hun hadde heller ikke kunnskap om sin sameierett før spørsmålet ble aktuelt, noe som ut fra de kompliserte rettsreglene på dette området ikke kan bebreides henne. Hygea/Vital har ikke på noe tidspunkt hatt grunn til å oppfatte hennes passivitet som samtykke til pant i hennes del av boligen.

De ankende parters innvendinger mot at A gjør gjeldende sine rettigheter ved anke over fordelingskjennelsen kan ikke føre fram. Det er ikke grunnlag for noen innskrenkende tolking av tvangsfullbyrdelsesloven §11-36 og §11-37, selv om de ankende parter har rett i at forholdet til tvangsgrunnlaget som regel bør avklares før stadfestelsen. Forholdene i det foreliggende tilfellet gjør at hun ikke kan være forhindret fra å anke. Tvangssalget var også begjært av Vestenfjelske Bykreditt, og det hadde hun ingen mulighet for - og heller ikke interesse i - å stoppe. Både rekvirentene og C var også interessert i at tvangssalget ble gjennomført raskt. Selv om hun ikke påanket stadfestelseskjennelsen, gjorde hun for øvrig oppmerksom på sin sameieinnvending før stadfestelsen.

A har nedlagt denne påstand:

"1. Gulating lagmannsretts dom stadfestes.

2. A tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

Saken reiser en rekke spørsmål. For meg er det avgjørende at det slik situasjonen var, under enhver omstendighet ville vært nødvendig med en mer aktiv opptreden fra As side for å unngå at Hygeas panterett kunne gjøres gjeldende også for hennes eventuelle sameiedel av eiendommen.

Jeg går likevel noe inn på andre sider av saken, først den prosessuelle innvending knyttet til tvangsfullbyrdelsesloven §11-36 og §11-37, spørsmålet om A kan benytte sin eventuelle sameierett som grunnlag for anke over fordelingskjennelsen. Jeg er her enig med de ankende parter i at spørsmål av denne art regelmessig må avklares under tvangssalgsprosessen før stadfestelsen. Hensynet både til rekvirent og bydere foruten sammenhengen i regelverket taler sterkt i denne retning. Jeg viser til at reglene i §11-8 om varsling av mulige rettighetshavere nettopp tar sikte på å få avklart forholdet til disse. Etter stadfestelsen blir kjøperen eier av den solgte eiendommen og kan tvangsfullbyrde sin rett overfor personer som mener seg å være rettighetshavere, når de er varslet etter §11-8 første ledd, jf §11-31 tredje ledd. Se også §11-40.

Når jeg likevel ikke finner å burde avgjøre saken på dette grunnlag, er det fordi forholdene her var spesielle. Jeg peker særlig på at det forelå flere begjæringer om tvangssalg, og at det var på det rene at A ikke hadde grunnlag for å reise innvendinger mot tvangssalget på grunnlag av Bykreditts begjæring. Jeg nevner også at hun samtidig som hun meddelte at hun ikke hadde innvendinger mot stadfestelsen av Cs bud, gjorde det klart at hun ved fordelingen ville gjøre sin sameierett gjeldende i forhold til Hygeas/Vitals panterett.

Jeg går så over til spørsmålet om A var sameier i det som skulle bli ektefellenes nye bolig i X, på det avgjørende tidspunkt som her er tinglysingen av Hygeas pantobligasjon 16 februar 1987. Hennes anførsel om dette bygger dels på reglene om husmorsameie, dels på vanlige sameiestiftende regler og felles økonomi, for korthets skyld betegnet sammenblandingssameie. Partene er som nevnt enige om at ektefellene i hvert fall var sameiere med like deler i boligen i september 1987 - de ankende parter legger da særlig vekt på at den tidligere felles bolig i Øveien, som var sameie mellom ektefellene, da var solgt og nettoutbyttet investert i den nye boligen, samt at A da også hadde benyttet kr 300 000 av sin morsarv på boligen. Uenigheten gjelder forholdet da Hygeas pantobligasjon ble tinglyst. Jeg ser først på forholdet til reglene om husmorsameie.

Jeg peker her på at As rett basert på reglene om husmorsameie på det aktuelle tidspunkt fullt ut var i behold i det som da var ektefellenes felles bolig. Boligen i Øveien var på dette tidspunkt ikke solgt, og nettoverdien ikke for noen del investert i X. Dette taler etter mitt syn mot at det straks etableres et sameie i det som skal bli ektefellenes felles bolig, basert på de hensyn som bærer husmorsameiet. Forholdene i overgangsfasen mellom gammel og ny bolig kan imidlertid være forskjellige, og jeg finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette for å avgjøre den foreliggende sak.

For så vidt gjelder sameierett basert på reglene om sammenblandingssameie, er de opplysninger som foreligger mangelfulle. Det er imidlertid opplyst at A har gjort en innsats i den næringsvirksomhet som har vært drevet.

Men selv under forutsetning av at A var sameier i eiendommen i X på pantsettelsestidspunktet - noe jeg altså ikke tar bestemt standpunkt til - finner jeg at hun for å bevare sin rett til å gjøre sameierposisjonen gjeldende overfor panthaveren, måtte ha opptrådt mer aktivt enn hun har gjort i dette tilfellet.

Jeg legger til grunn at ektefellene var enige om å skaffe seg en ny felles bolig, og at Bs erverv av tomta i X skjedde med det for øyet. Selv om ektefellene opprinnelig tok sikte på å realisere prosjektet uten lånopptak, viste det seg altså at det ble nødvendig, og B gjennomførte da lånopptaket. Jeg legger til grunn at dette skjedde ut fra ektefellenes felles interesse - selv om det var opplyst at A var mot å ta opp lån, og anså dette som noe ektefellen fikk ordne opp i alene. Til en viss grad ble hun vel bestyrket i denne forestillingen ved at hun fikk opplyst at det ikke var nødvendig med hennes underskrift på pantobligasjonen.

Situasjonen var likevel at hun var klar over lånopptaket, og at det skulle sikres med pant i boligen som var under oppførelse - på pantsettelsestidspunktet ca 60 % ferdig - og som ektefellen alene hadde grunnbokshjemmelen til. Det var ingen grunn til å tro at banken bare ville betinge seg sikkerhet i halvdelen av eiendommen - det åpenbart naturlige var at pantet skulle hefte på hele eiendommen.

Selv om det var slik at A ikke på dette tidspunkt gjorde seg klare tanker om sameierett, må det likevel legges vekt på at hun på pantsettelsestidspunktet måtte være klar over det som faktisk skjedde, nemlig at eiendommen ble pantsatt, og at hun slo seg til ro med det. Det var likeledes klart at långiveren ville bli dårligere stilt dersom han ikke fikk den sikkerhet som var forutsatt.

Selv om A distanserte seg fra ektefellens lånopptak og anså dette som noe han fikk ordne opp i, legger jeg til grunn at det lå i situasjonen at oppføringen av boligen var et felles prosjekt, noe som blant annet bekreftes ved at hun senere skjøt inn et betydelig beløp av sin morsarv i boligen. Hvorvidt hun allerede ved lånopptaket var klar over at lånet delvis skulle brukes til innfrielse av det lån som begge ektefellene var ansvarlige for og som hvilte på deres daværende bolig i Øveien, er uklart. Hun har i hvert fall forklart at hun ble klar over dette kort tid etter.

Også ved det senere lånopptak i 1989 hos Vestenfjelske Bykredittforening må det klart ha framstått for A at Hygealånet heftet på hele eiendommen. Begge ektefellene stod nå oppført som skyldnere og undertegnet pantobligasjonen som ga pant i hele eiendommen i X. Det framgikk at den nye pantobligasjonen var sideordnet med det tidligere lånet hos Hygea. Heller ikke da reagerte A.

Selv om man ikke kan bygge på noe uttrykkelig samtykke fra A til pantsetting av hennes eventuelle sameiepart - og selv om rettsforholdet mellom ektefeller ofte er slik at uklare forhold blir liggende uavklart, noe som kan forklare utviklingen i saken - ligger forholdene etter mitt syn slik an at A ved ikke å reagere tidligere, har forspilt sin rett til å gjøre gjeldende at panteretten ikke også hefter på hennes sameiedel. Jeg understreker i denne forbindelse ektefellenes felles interesse i prosjektet og at lånet var benyttet til bygging av ektefellenes nye felles bolig foruten til nedbetaling av ektefellenes felles gjeld, dessuten at det måtte være åpenbart for A at långiveren ville bli dårligere stilt dersom ikke pantet kunne gjøres gjeldende i hele eiendommen.

Det er etter dette ikke nødvendig å gå inn på de ankende parters anførsel om at de må gis medhold også fordi de har ekstingvert As eventuelle rett etter analogi fra reglene i tinglysingsloven §27 første ledd eller §20 første ledd.

De ankende parter har påstått seg tilkjent saksomkostninger. Påstanden tas til følge etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd, idet jeg ikke finner grunnlag for anvendelse av §172 annet ledd. Det tilkjennes kr 18 700 for namsretten, kr 66 900 for lagmannsretten og for Høyesterett kr 180 550, hvorav kr 30 275 for omkostninger, til sammen kr 266 150.

Jeg stemmer for denne

D O M :

1. As andel av kjøpesummen utgjør 381 176,90 - trehundreogåttien tusenetthundreogsyttiseks 90/100 - kroner.

2. Byggmester C AS' andel av kjøpesummen utgjør 381 176,90 - trehundreogåttientusenetthundreogsyttiseks 90/100 - kroner.

3. I saksomkostninger for namsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler A til Den norske Bank ASA og Byggmester C AS i fellesskafødt xx.xx.150 - tohundreogsekstisekstusenetthundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.