HR-1998-11-A - Rt-1998-186

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1998-02-17
Publisert:	HR-1998-00011-A - Rt-1998-186 (64-98)
Stikkord:	Bankrett, Tvangsfullbyrdelse, Avtalerett
Sammendrag:
Saksgang:	Gulating lagmannsrett LG-1996-01476 - Høyesterett HR-1998-00011 B, nr 241/1997
Parter:	Sparebanken Rogaland (Advokat Erik Mauritzen - til prøve) mot Alv Eirik Lea (Advokat Håkon Helle)
Forfatter:	Oftedal Broch, Gjølstad, Lund, Rieber-Mohn, Aasland
Lovhenvisninger:	Konkursloven (1984) §135, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §6-6, §4-2

Saken gjelder tvist om tvangssalg av eiendom pantsatt som sikkerhet for tredjemanns gjeld. Banken hadde sagt opp låneforholdet med debitor og tiltrådt og realisert sikkerhet som debitor hadde stilt. Spørsmålet er om banken under dette hadde opptrådt rettsstridig og erstatningsbetingende overfor debitor, noe som kunne medføre at bankens restfordring var falt bort og dermed ikke kunne søkes dekket av tredjemannspantet.

Jan Lea, som er ankemotparten Alv Eirik Leas far, var eneaksjonær i selskapet Hotel Plan AS. Selskapet, der det ikke hadde vært drevet noen virksomhet i 1990 og tidligere i 1991, inngikk 28 september 1991 avtale om leie av eiendommen gnr 1 bnr 58, Tanangerveien 8 i Sola kommune, med eieren Torleiv Lindeland. Eiendommen inneholdt et nedlagt grillkjøkken og fem leiligheter som hadde vært utleid. Den ligger i Tananger, ikke langt fra oljebasen. Lea ønsket å utnytte eiendommen til restaurantdrift, cateringvirksomhet og utleie av leilighetene. Lea og Lindeland var enige om at Lea skulle innrede en etasje i rustikt vikingmiljø, med navnet "Vikingloftet", som skulle være en restaurant i markedets øvre sjikt med utsøkt mat og service. Resten av bygningen - leilighetene - skulle møbleres i samme stil som Vikingloftet og leies ut eller benyttes for ansatte. Fra kjøkkenet skulle også drives cateringvirksomhet.

Hotel Plan hadde ikke noen egenkapital og Lindeland samtykket i å pantsette eiendommen for inntil kr 600 000 som sikkerhet for selskapets lån til ominnredning. Byggelån ble ytet av Sparebanken Rogaland - også kalt SR-Banken, som stort sett vil bli brukt i det følgende. Et av bankens selskaper, SR-Eiendom AS, hadde også satt opp leieavtalen mellom Lea og Lindeland.

Planen var at byggearbeidene skulle være ferdig våren 1992. Det oppsto imidlertid forsinkelser som ingen av de involverte personer kunne lastes for, slik at lokalene ikke var klare for bruk før i august 1992. Ombyggingen var også blitt dyrere, bl a på grunn av offentlige pålegg. Det ble nødvendig å forhøye opplåningen i flere omganger. I desember 1991 ble lånet økt med kr 250 000. I forbindelse med dette ble det gitt pant i ankemotpartens eiendom i gnr 111 bnr 3 i Tysvær med kr 500 000 til sikkerhet for ethvert mellomværende mellom Hotel Plan og banken. Siste forhøyelse ble vedtatt i banken 28 august og utbetalt 9 september 1992. Totalt var gjeldsbrevlånet da kr 1 175 000. I tillegg var ytet en kassekreditt med et maksimumsbeløp på kr 150 000.

Sikkerheten fra Torleiv Lindeland med pant i eiendommen i Tananger var blitt forhøyet til kr 900 000. Hotel Plan hadde pantsatt varelageret for kr 300 000 og leieretten med driftstilbehør for ytterligere kr 300 000. Dessuten ga Jan Lea 7 september 1992 en selvskyldnerkausjon på kr 50 000.

Allerede før igangsettingen av restaurantdriften fikk Hotel Plan likviditetsproblemer, og 3 august 1992 ble det sendt akkordforslag til leverandørkreditorer med samlet krav på kr 170 000. Akkordtilbudet var at 25 prosent skulle gjøres opp kontant, 25 prosent utbetales i august 1993 og resterende 50 prosent betales i 1994. Akkordforslaget ble vedtatt og kontantbetalingen delfinansiert ved hjelp av kassekreditten.

Da bygget var ferdig, førte flere forhold til at driften ble vanskeligere enn forutsatt. Cateringvirksomheten, som hadde en planlagt årsomsetning på kr 1,2 millioner ble ikke satt i gang, idet Phillips Petroleum, som var en betydelig potensiell kunde, organiserte egen cateringvirksomhet i lokaler i nærheten. Utleie av leiligheter hadde en budsjettert omsetning på kr 280 000 pr år. På tross av betydelige anstrengelser ble leieinntekten i tidsrommet august - oktober bare 54 prosent av det budsjetterte. Dette skyldtes et dårlig utleiemarked, blant annet fordi Shell flyttet en stor del av sin organisasjon ut fra Stavangerområdet. Restauranten Vikingloftet ble igangsatt i august. Omsetningen ble meget mindre enn budsjettert, noe som blant annet hang sammen med at det var meget begrensede midler til markedsføring og videre at restauranten fra begynnelsen bare hadde bevilling til å selge øl og vin. Bevilling til salg av brennevin, som var viktig ut fra hele opplegget for restauranten og ut fra det publikum man henvendte seg til, ble først gitt 27 oktober 1992. Budsjettert omsetning i restauranten var kr 3,1 millioner på årsbasis, det vil si drøyt kr 250 000 pr måned. Samlet omsetning i de tre månedene august til oktober ble ca kr 120 000.

Det var etter dette hele tiden underskudd på driften. Selskapets akkumulerte driftsunderskudd steg med ca kr 210 000 fra utgangen av august til utgangen av oktober, som var den siste måned det er regnskapstall for. Likviditeten var hele tiden anstrengt. Således var kassekreditten overtrukket helt fra august. Fra oktober krevde banken å godkjenne alle utbetalinger som skjedde over kassekreditten. Fra da av var det altså banken som bestemte hvilke kreditorer som skulle dekkes. Lea brukte imidlertid kontantinnbetalinger fra gjester til å betale leverandører m v.

I en udatert konsulentrapport, sannsynligvis fra første halvdel av november, ble det anslått at selskapet måtte tilføres ytterligere kr 800 000 for å få virksomheten inn i et riktig spor.

Ved brev til Hotel Plan av 17 november 1992, der konsulentrapporten ble omtalt, pekte banken på behovet for ytterligere kapital og krevde at lånet måtte nedreguleres ved at den pantsatte eiendommen i Tysvær straks ble solgt. Dette, fremholdt banken, ville redusere selskapets finanskostnader og gjøre det mer attraktivt for eventuelle investorer/partnere. Salget ble satt som vilkår for at banken skulle fortsette sitt engasjement ut 1992. Det ble deretter holdt et møte med banken på initiativ av Lea og Lindeland. På møtet deltok disse to, administrerende direktør i SR-Banken Arne Norheim og saksbehandleren for låneforholdet. Partene har forskjellige oppfatninger av dette møtet. Salg av eiendommen i Tysvær ble ikke drøftet videre, og eiendommen ble ikke solgt. Banken ga Lea navnet på en mulig investor, men det førte ikke frem.

Den 10 desember 1992 sa banken opp låneforholdet til betaling. Samlet utgjorde dette da ca kr 1,4 millioner. Banken fikk nøkler til eiendommen i

Tananger, og sørget straks for at varelager og driftstilbehør ble taksert, samt at låsene ble skiftet. Restauranten ble umiddelbart stengt. I januar 1993 løste Lindeland inn pantet i sin eiendom med kr 900 000 og betalte ytterligere kr 200 000 for å overta inventar og leieavtalen med driftstilbehør. Hotel Plan ble satt under konkursbehandling 25 mai 1993. Boet ble senere innstilt etter konkursloven §135 på grunn av manglende midler til å dekke skifteomkostningene.

Etter Lindelands innbetaling på totalt kr 1,1 millioner var bankens restfordring mot Hotel Plan på kr 351 611 pr 1 mai 1993. Banken søkte tvangsrealisasjon av eiendommen i Tysvær for dette beløp ved begjæring av 25 januar 1995. Ankemotparten, Alv Eirik Lea, fremsatte innvendinger under fullbyrdelsen, jf tvangsfullbyrdelsesloven §4-2 siste ledd. Tvisten ble overført til behandling i søksmåls former, tvangsfullbyrdelsesloven §6-6, og Alv Eirik Lea opptrådte som saksøker. Stavanger namsrett avsa 30 april 1996 slik dom:

"1. SR-Bank frifinnes og tvangssalget fremmes i henhold til begjæring.

2. Alv Eirik Lea dømmes til å betale saksomkostninger til SR-Bank med kr 25000,-."

Namsretten la til grunn at banken hadde saklig grunn til å si opp engasjementet med Hotel Plan 10 desember 1992, og at det ikke var noe å klandre banken for ved stengingen av restauranten og realiseringen av inventar og utstyr.

Alv Eirik Lea anket til Gulating lagmannsrett som avsa dom 18 april 1997:

"1. Tvangssalg nektes fremmet.

2. SR-Bank dømmes til å slette panteheftelse stor kr 500000,- i eiendommen gnr. 111 bnr. 3 i Tysvær.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Lagmannsretten la avgjørende vekt på nye opplysninger om at det ved bankens mellomkomst var etablert kontakt med utenforstående interessent, hvis navn var ukjent for retten, før banken sa opp kredittavtalen. Videre ble vektlagt at banken hadde samtykket i de stadige overtrekkene av kassekreditten. Begge disse forhold tilsa at banken måtte gi et særskilt varsel før låneavtalene rettmessig kunne sies opp. Endelig mente lagmannsretten at banken langt på vei øvet selvtekt da lokalene ble stengt og låsene skiftet.

Sparebanken Rogaland har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder så vel bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen. Det er avhørt 6 vitner ved bevisopptak, to av dem er nye for Høyesterett. Saken er noe bedre opplyst for Høyesterett enn den var for lagmannsretten.

Den ankende part har i det vesentlige anført:

Utover høsten 1992 viste eiendomsprosjektet seg å gå katastrofalt dårlig. Kassekreditten ble straks overtrukket i august, og holdt seg slik i hele perioden. Driftsresultatet lå langt under det budsjetterte både for restauranten og leilighetene. Det tredje driftsområdet, cateringvirksomheten, kom overhodet ikke i gang. Likviditeten i Hotel Plan var håpløs og selskapets underskudd steg. I realiteten ble det drevet for kreditorenes regning. Den dårlige økonomien var saklig oppsigelsesgrunn, som banken benyttet seg av 10 desember 1992 etter å ha gitt klart varsel ved brevet av 17 november. Kassekreditten var også misligholdt og dette ga banken oppsigelsesadgang for gjeldsbrevlånet etter lånevilkårenes punkt 4.1. Dette var således ytterligere oppsigelsesgrunn for hele låneforholdet.

Møtet som ble avholdt i slutten av november mellom bankens ledelse på den ene siden og Lea og Lindeland på den annen, var av rent orienterende art. Møtet medførte ikke noen svekkelse av varselet i brevet av 17 november.

Lagmannsretten har lagt et uriktig faktum til grunn, da retten la vekt på at forhandlinger pågikk med en ukjent interessert investor. Denne personen er nå avhørt ved bevisopptak. Han var ikke interessert i å gå inn i prosjektet.

Det forelå etter dette en rettmessig oppsigelse av låneforholdet.

Realiseringen av leierett, varelager og driftstilbehør baserte seg på avtale. Dette fremgår av brevet av 10 desember 1992 fra banken til Lea. Under enhver omstendighet protesterte ikke Lea da takseringsfirmaet skiftet låser. Og Lea samtykket i ettertid i utlevering av varelager og driftstilbehør ved erklæring 20 januar 1993 da det kun ble tatt forbehold fra hans side om å godkjenne prisen. Den pris som ble oppnådd - kr 200 000 - var fullt ut dekkende for verdiene som ble overdratt.

Under enhver omstendighet må innvendinger mot tiltredelsen av pantet settes til side, fordi bankens handlinger ikke har ledet til noe tap for Lea. Det var ingen interesserte investorer, han hadde selv ikke kapital til fortsatt drift. Situasjonen var altså håpløs. Dersom bankens realisasjonshandlinger tenkes borte, ville fremdeles driften av restauranten stoppet opp på grunn av manglende midler, Hotel Plan ville gått konkurs og Lea ville stått uten mulighet til å utnytte sin leierett.

Dersom imidlertid tap som følge av bankens fremgangsmåte først kan konstateres og banken finnes å ha handlet urettmessig ved tilegnelsen og realisasjonen av pantet, vil ikke banken protestere på at størrelsen av det tap som er lidt, tilsvarer restkravet banken har på Hotel Plan. Under denne forutsetning aksepteres derfor ankemotpartens krav om at pantobligasjonen skal slettes.

Det nedlegges slik påstand:

"1. Tvangssalg over g nr. 111 bnr. 3 i Tysvær kommune fremmes.

2. Alv Eirik Lea dømmes til å betale sakens omkostninger for alle retter."

Ankemotparten, Alv Eirik Lea, gjør i det vesentlige gjeldende:

Lagmannsrettens avgjørelse er riktig i resultatet. Det gjøres gjeldende at SR-Banken opptrådte illojalt og rettsstridig i forbindelse med oppsigelsen av Hotel Plans låneforhold. Dette har medført at selskapet ikke har kunnet betale sine forpliktelser. Det er således ankemotpartens oppfatning at banken påførte Hotel Plan et tap som minst tilsvarer størrelsen av bankens restfordring.

Det er korrekt at resultatet de fire måneder Hotel Plan fikk drive, lå langt under budsjettet, og at så vel økonomi som likviditet var meget dårlig. Derimot var utviklingen ikke dramatisk, og det skulle lite til før situasjonen ville se annerledes ut. Brennevinsbevillingen var først gitt sent i oktober, julebordsesongen så meget bra ut. Kvalitetsmessig gikk driften av restauranten utmerket, servicen var god og gjestene fornøyde. Det trengtes mer kapital i selskapet. Men før dette lyktes, kom bankens dramatiske aksjon, og den kom på det verst tenkelige tidspunkt.

Det erkjennes at banken ut fra den økonomiske utviklingen i selskapet hadde saklig oppsigelsesgrunn for så vel kassekreditten som gjeldsbrevlånet 10 desember 1992. Derimot var hevning ut fra vesentlig mislighold av låneforholdet ikke engang påberopt i brevet, og hevningsgrunnlag forelå da heller ikke.

Selv om det således forelå en saklig oppsigelse, hevdes det på to grunnlag at banken opptrådte rettsstridig ved stengingen av restauranten og tilegnelsen av varelager og driftsmidler. Det første grunnlag er ut fra en helhetsvurdering av låneavtalene, leieavtalen og situasjonen omkring disse avtaleforhold. Hotel Plan hadde investert over 1 million kroner i den leide eiendommen. Selskapets eneste mulighet til å få det investerte beløpet tilbake lå i driften av eiendommen. Falt leieretten bort, ville selskapet sitte tilbake med hele tapet. Banken visste dette, og hadde selv trukket opp leieavtalen. Banken var videre da låneforholdet ble innledet innforstått med at Hotel Plan ikke hadde noen egenkapital, og således var utsatt. Lån ble ytet fordi sikkerheten var god. Den økonomiske situasjonen hadde ikke forandret seg dramatisk. På møtet med bankens ledelse i slutten av november hadde administrerende direktør Norheim gitt inntrykk av å støtte fortsatt innsats fra Leas side.

Aksjonen 10 desember var på hele denne bakgrunn rettsstridig fordi den ble gjennomført alt for raskt og påførte Lea og Hotel Plan unødig store tap uten at banken var tvunget til å handle for å sikre sitt eget engasjement. Det forelå ingen illojalitet fra Leas side, pantesikkerheten var fullt tilstrekkelig og hadde ikke falt i verdi. Det var ikke en galopperende økonomisk utvikling. Således var bankens handlinger illojale og hensynsløse overfor Hotel Plan og overfor dem som hadde stilt garantier. Hadde Hotel Plan fått en viss områingstid, ville selskapets tilbakebetalingsmuligheter øke, noe som også ville ha kommet banken til gode.

Også en mer konkret gjennomgang av lånekontraktene viser at banken har opptrådt rettsstridig. Når banken sa opp lånet, løp det etter kontraktsvilkårene en 14 dagers betalingsfrist for Hotel Plan. Først ved utløpet av denne frist ville lånet være misligholdt. Deretter kunne tvangsrealisasjon settes i gang, noe som ville medføre nye frister. I brevet av 10 desember samles disse tre fasene - oppsigelse, mislighold, inndrivelse - i én operasjon. Det hadde ikke funnet sted noe møte om et frivillig salg av Vikingloftet, slik det refereres til i brevet. Det forelå for øvrig heller ingen samtykkeerklæring til salg eller tiltredelse.

Bankens handlinger har medført tap for Hotel Plan. Muligheten til å utøve leieretten til eiendommen ble umiddelbart avbrutt. Selskapet fikk ingen områingstid. Utsikter til en rask økonomisk bedring var til stede. Det vises som eksempel til at da Lindeland overtok eiendommen i januar var det ikke problematisk å få leiet ut leilighetene ved langtidskontrakter, noe som har skaffet jevne inntekter på kr 30 000 pr måned. Det nedlegges slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom, slutningens pkt. 1 og 2, stadfestes.

2. Sparebanken Rogaland ved styret betaler sakens kostnader til Alv Eirik Lea for namsrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Mitt syn på saken:

Påstandene i saken knytter seg til om SR-Banken har rett til å selge ankemotpartens, Alv Eirik Leas, pantsatte eiendom. Eiendommen tjener som sikkerhet for "ethvert mellomværende" mellom Hotel Plan og Sparebanken Rogaland, og restbeløpet i forholdet utgjorde kr 351 611 pr 1 mai 1993. Det avgjørende er derfor om SR-Banken har opptrådt slik at låntakeren, Hotel Plan, har fått et motkrav på banken av samme størrelse som bankens krav mot selskapet. Det er enighet mellom partene om at banken den 10 desember 1992 hadde rett til å si opp sitt låneengasjement overfor Hotel Plan. Spørsmålet er om bankens aksjon denne dagen, da den stengte restauranten og således tiltrådte sikkerheten, var erstatningsbetingende.

Utgangspunktet er at sikkerheten ikke kunne tiltres uten samtykke fra debitor. Partene er uenige om samtykke forelå. Om dette bemerker jeg: Om morgenen den 10 desember 1992 ble Lea oppringt fra saksbehandler Karl Geir Pedersen og anmodet om straks å komme ned i banken. Her ble han forevist oppsigelsesbrevet datert samme dag. I brevet heter det:

"Vi viser til møte hvor daglig leder Jan Lea bekreftet frivillig salg av restaurant Vikingloftet.

Selskapet er i en meget vanskelige økonomiske situasjon, som innbefatter negativ egenkapital, negativt resultat og presset likviditet.

Kassekreditten er overtrukket, og lånet vil ut i fra dagens driftssituasjon ikke kunne betjenes.

På bakgrunn av ovennevnte må vi si opp vårt engasjement med Dem, og hele engasjementet anses forfalt til full innfrielse. ... Bankens tilgodehavende bes gjort opp straks, og senest innen 14 dager. SR-BANK vil, dersom gjelden ikke blir betalt, begjære tvangsauksjon over det pant De har stillet til sikkerhet for Deres engasjement med SR-BANK. ... For ordens skyld presiseres det at det er forbundet med straffeansvar å disponere over pantet uten i samråd med SR-BANK."

Om referansen i brevets innledning til et møte sier Jan Lea i sin forklaring at det hadde ikke vært noe slikt møte, det måtte refereres til det at han nå møtte opp i banken. Han nektet å gi samtykke til frivillig salg, men kvitterte på selve brevet at dette var mottatt. Pedersen sier på sin side at han ikke husker når møtet var holdt, men utelukker ikke at det kunne være den samme dag. Det er i så fall det samme som Lea sier, idet det ikke var tid til noe møte den dagen før brevet ble overgitt. Det er på det rene at det ikke finnes noen dokumentasjon fra et avholdt møte. Jeg finner i likhet med lagmannsretten å måtte legge Leas forklaring til grunn. Jeg tilføyer at det må tilligge banken å sikre en viss dokumentasjon for en så spesiell utvidelse av rettighetene over en sikkerhet. Dette blir særlig åpenbart i vårt tilfelle der banken sikrer seg nøkler og skifter låser før den kontraktsmessige betalingsfristen var utløpt.

Leas manglende ytterligere protest kan etter min mening ikke tillegges særlig vekt. Han følte seg naturlig nok overkjørt av banken, og har vel regnet med at banken var berettiget til å fremsette sine krav. Men ser man bort fra et frivillig samtykke, er det klart at banken for det første måtte avvente betalingsfristen på 14 dager før mislighold kunne konstateres. Deretter ville fristene under tvangsfullbyrdelse få anvendelse. Bankens opptreden medførte at Lea ble avskåret enhver områingstid ved at banken urettmessig tilvendte seg rådigheten over restauranten, tilbehør og varelager. Jeg er enig med lagmannsretten i at det var en rettsstridig selvtekt fra bankens side som fant sted.

Etter dette oppstår spørsmålet om bankens rettsstridige handlemåte har påført Lea - eller Hotel Plan - et tap. Nå har utvilsomt Hotel Plan lidd tap ved å miste leieretten. Det var utnyttelsen av leieretten som sikret investeringen på 1 million kroner i Vikingloftet. Men spørsmålet er om leieretten under enhver omstendighet ville vært tapt - og omtrent på samme tid. En del taler for at det ville være slik. Partene er enige om at banken etter oppsigelsen var berettiget til å kutte all videre kreditt. Det er også på det rene at den påtenkte investor ikke var interessert i prosjektet. Dermed var selskapet avskåret fra driftsmidler. De kontantbetalinger i restauranten som Lea rent faktisk kunne disponere, var neppe nok til å bære driften over noen tid.

Jeg peker likevel på at et slikt faktum ikke er det eneste mulige: etter møtet med administrerende direktør Norheim i slutten av november var både Lindeland og Lea optimistiske. Forsøket på å skaffe en investor hadde riktignok ikke ført frem - Lea hevder for øvrig at han ikke hadde fått tilbakemelding fra investoren innen 10 desember. Det kan neppe utelukkes at en områingsfrist, der Lea innså hvor alvorlig situasjonen nå var, kunne ha fått ham til å selge leieretten eller fått en investor inn på tilstrekkelig gunstige vilkår. Alternativt kunne driften raskt tatt seg opp. Lea opplyser at bestillingene frem til jul var meget lovende, en opplysning som ikke kan settes til side uten videre. I ettertid vet vi også at utleiemarkedet tok seg opp allerede i januar, da Lindeland leide ut alle leilighetene til ca 30 % over den opprinnelig budsjetterte leie.

Jeg mener at i en slik situasjon som vi står overfor her, der banken har opptrådt rettsstridig og erstatningsbetingende og der låntaker har tapt en investering, bør banken være erstatningsansvarlig med mindre det må fastslås at tapet hadde kommet allikevel, jf om slike hypotetiske og alternative tapsmuligheter, Rt-1984-466 og Rt-1996-1718. Bevisbyrden vil kunne påvirkes av de subjektive forhold. I saken her er det flere forhold som taler mot banken. Den krevde å overta restauranten umiddelbart og samtidig med at oppsigelsesfristen begynte å løpe. Dette skjedde til tross for at det ikke er påvist noen grunn til at banken hadde et tilsvarende akutt behov for å sikre sitt engasjement. Tvert om var bankens sikkerhet meget god og utviklingen i Hotel Plans økonomi var ikke ute av balanse på en slik måte at dette nødvendiggjorde umiddelbart inngrep. De positive muligheter som Hotel Plan har fremhevet - særlig julebordsesongen som man var midt inne i og det forhold at restauranten hadde oppnådd fulle skjenkerettigheter - kan vanskelig settes til side som irrelevante. Endelig er det nokså uforståelig at banken først agerte så raskt med å tilegne seg lokalene, mens det deretter ikke er påvist at noe ble gjort for å utnytte eiendommen før Lindeland overtok over årsskiftet. Etter Lindelands utsagn var passiviteten så total at ferskvarer råtnet bak de låste dørene.

Jeg finner under disse forhold å måtte legge til grunn at bankens handlinger har påført Hotel Plan tap. Etter partenes forutsetninger er da tapets størrelse ikke omtvistet, idet det skal anses å tilsvare bankens restfordring.

Den ankende part har etter dette tapt saken fullstendig, og jeg finner at banken bør erstatte ankemotparten hans omkostninger for alle retter. For Høyesterett er omkostningene oppgitt til kr 109 570, som inkluderer kr 3 200 til advokat Monsen for utarbeidelse av anketilsvar. For namsrett og lagmannsrett er omkostningene oppgitt til kr 75 375. Omkostningsoppgavene legges til grunn.

Jeg har funnet å burde utforme ny domskonklusjon.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Tvangssalg av gnr 111 bnr 3 i Tysvær kommune nektes fremmet.

2. Sparebanken Rogaland dømmes til å slette pantheftelse på eiendommen stor kr 500 000.

3. I saksomkostninger for namsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Sparebanken Rogaland til Alv Eirik Lea 184 945 - etthundreogåttifiretusennihundreogførtifem - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.