HR-1998-12-K - Rt-1998-80
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-01-12 |
| Publisert: | HR-1998-00012-K - Rt-1998-80 (23-98) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Kjæremålsutvalgets kompetanse, Tvangsfullbyrdelse, Midlertidig forføyning, Skjenkebevilling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1998-00012 K, jnr 416/1997 |
| Parter: | SES Design AS (advokat Leidulv Digernes) mot Oslo kommune (Kommuneadvokaten v/advokat Peter Vagle) |
| Forfatter: | Skåre, Matningsdal, kst dommer Lødrup |
| Lovhenvisninger: | Alkoholloven (1989) §1-10, Tvistemålsloven (1915) §180, §388, §403, §54, Tvistemålsloven (1915), Alkoholloven (1989), Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2, §15-6, §3-3, §6-1 |
Den 10 juli 1997 fremsatte SES Design AS under stiftelse en begjæring til Oslo namsrett om midlertidig forføyning rettet mot Oslo kommune med krav om at det i samsvar med kontinuitetsprinsippet i alkoholloven §1-10 ble gitt rett til å skjenke alkoholholdige drikker i New York Hamburgerbar. Rettsmøte ble holdt i saken 28 juli 1997. Namsretten avsa 31 juli 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen avvises.
2. I saksomkostninger for namsretten betaler SES Design AS u.s. v/styrets formann til Oslo kommune v/ordføreren kr 18.000 - kronerattentusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen."
SES Design AS påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett med påstand om at saken skulle fremmes. Lagmannsretten avsa 30 september 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen tas ikke til følge.
2. SES Design AS v/styrets formann betaler saksomkostninger til Oslo kommune med kr 18.000 for namsretten og kr 2.500 for lagmannsretten, til sammen kr 20.500 - tyvetusenfemhundre kroner -, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
Lagmannsretten kom til at saken måtte fremmes, og tok saken opp til realitetsavgjørelse. Saksforholdet for øvrig fremgår av namsrettens og lagmannsrettens kjennelse.
SES Design AS har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at etter alkoholloven gis skjenkebevilling bare til fysiske personer. Driftsselskapet får inntektene av driften, mens bevillingshaveren er ansvarlig overfor bevillingsmyndighetene.
Det er feil lovanvendelse når lagmannsretten har bygget på at skjenkebevillingen er knyttet til serveringsstedet. Partene er nå enige om at det ble søkt om ny skjenkebevilling 24 april 1997 for en annen person før skjenkebevillingen til forrige bevillingshaver ble inndratt. Etter at det er søkt om ny skjenkebevilling til person for et sted som er i drift, reguleres dette ikke av alkoholloven §1-10. Departementets antakelse om at §1-10 kan anvendes analogisk kan ikke oppfattes som en hjemmel, men som en rettesnor for etatene som håndhever bestemmelsene. Lovens forarbeider gir ikke grunnlag for noen presumsjon for at behovet for en kontinuerlig drift ikke er til stede selv om bevillingshaveren på et senere tidspunkt skulle stå i fare for å miste bevillingen.
Det er uriktig lovtolking når lagmannsretten legger til grunn at det kan tas hensyn til at bevillingshaveren på et senere tidspunkt står i fare for å miste bevillingen. På det tidspunktet bevillingshaveren formelt trakk seg tilbake var det den nye søkeren som drev videre i medhold av kontinuitetsprinsippet, og fra dette tidspunktet er det den nye søkeren som er ansvarlig overfor myndighetene.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. SES Design AS v/bevillingshaver gis rett til å skjenke alkoholholdige drikker i New York Hamburgerbar, Lille Grensen 7, 0159 Oslo.
2. Kjæremotparten tilpliktes å betale saksomkostninger for alle retter."
Oslo kommune anfører at saken gjelder spørsmålet om hvilke rettigheter kontinuitetsprinsippet i alkoholloven §1-10 gir. Spørsmålet er om dette ga SES Design AS rett til å drive inntil ny søknad er avgjort. Det er nå gått mer enn tre måneder siden tidligere bevillingshaver trådte tilbake. Kravet kan dermed ikke etter sitt eget innhold føre frem. Saken må da avvises da SES Design AS ikke har noen rettslig interesse i utfallet. Det er kommunen som kan gi skjenkebevilling, og det bestrides at kjæremålsutvalget kan gi skjenkebevilling slik det er nedlagt påstand om. Det er uansett ikke grunnlag for å ta begjæringen til følge.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt: Saken avvises.
Subsidiært: Kjæremålet forkastes.
I begge tilfelle: I saksomkostninger betaler SES Design AS til Oslo kommune kr 22000,- med renter fra to uker etter de respektive avgjørelsers forfall."
I et senere motkjæremål er det dessuten anført at lagmannsretten ikke hadde kompetanse til å ta saken opp til realitetsbehandling, men bare kunne ha stadfestet namsrettens avvisningskjennelse, eller opphevet namsrettens kjennelse og hjemvist saken til ny behandling i første instans.
I motkjæremålet er det lagt ned slik påstand:
"1. Byrettens kjennelse pkt 1 stadfestes.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger med renter fra 2 uker etter avgjørelsens forkynnelse. Kostnader i motkjæremålet beløper seg så langt til kr 1000,-."
SES Design AS har i tilsvar til motkjæremålet anført at det ikke er noen feil at lagmannsretten behandlet hele saken. Dette spørsmålet avhenger av om retten hadde tilstrekkelig faktisk grunnlag å bygge på. Når det gjelder spørsmålet om rett til skjenkebevilling er det forskjell på alminnelig skjenkebevilling som gis av kommunen, og den som følger av kontinuitetsprinsippet. Den siste bevillingen er etter sin karakter bare en midlertidig tillatelse som gjelder inntil kommunen har fattet vedtak. Domstolen legger bare til grunn at retten består og det kan den gjøre inntil kommunen fatter vedtak om noe annet.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Saken fremmes.
2. Kjærende part tilkjennes saksomkostninger for alle retter."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at da namsretten avviste begjæringen slik at lagmannsretten som første instans traff realitetsavgjørelse i saken, har kjæremålsutvalget full kompetanse i saken, jf Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, bind II side 359 med videre henvisninger.
Begjæring om midlertidig forføyning forutsetter at saksøkeren har rettslig interesse i å fremsette kravet, jf tvangsfullbyrdelsesloven §6-1 jf tvistemålsloven §54.
Kjæremålsutvalget har, i likhet med lagmannsretten, kommet til at begjæringen ikke kan avvises, men at det må realitetsprøves om SES Design AS har sannsynliggjort et krav som kan sikres ved midlertidig forføyning, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-6.
Lagmannsretten har ikke overskredet sin kompetanse ved å avgjøre saken som første instans. Denne kompetansen følger av tvistemålsloven §403 annet ledd jf §388. Det er heller ikke noe holdepunkt for at saken ikke var tilstrekkelig opplyst slik at det var en saksbehandlingsfeil å avgjøre den i realiteten.
Da skjenkebevillingen har stor økonomisk betydning for SES Design AS, er det ikke bestridt at det foreligger sikringsgrunn som nevnt i tvangsfullbyrdelsesloven §15-2. Spørsmålet er dermed om kravet er sannsynliggjort, jf tvangsfullbyrdelsesloven §15-6.
Med hensyn til ovennevnte spørsmål viser kjæremålsutvalget til at da det nå har gått atskillig mer enn tre måneder siden bevillingen til den forrige bevillingshaveren, Yakub Tikir, opphørte 13 juni 1997 og fra 24 april 1997 da Gro Irene Thorstensens søknad om bevilling ble innlevert til kommunen, finner utvalget ikke grunn til å gå nærmere inn på innholdet av kontinuitetsprinsippet. Det er ikke påvist noe rettsgrunnlag for at man i en situasjon som den foreliggende, hvor en bevilling er inndratt og hvor søknaden fra en annen person ikke er avgjort, kan skjenke alkohol ut over den tremånedersfristen som følger av alkoholloven §1-10. Utstedelse av skjenkebevilling avgjøres av forvaltningen, og domstolene kan bare overprøve et eventuelt forvaltningsvedtak. Det er etter dette ikke sannsynliggjort noe krav som kan sikres ved midlertidig forføyning, jf Rt-1989-201.
Kjæremålet har ikke ført frem. SES Design AS må med hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 jf tvistemålsloven §180 første ledd pålegges å erstatte Oslo kommune saksomkostninger i anledning kjæremålet. Da motkjæremålet ikke har ført frem, kan ikke kommunen tilkjennes erstatning for gebyret ved og arbeidet med det. Omvendt tilkjennes ikke SES Design AS erstatning for sine merutgifter med motkjæremålet da uklarheten om forholdet mellom rettslig interesse og manglende sannsynliggjøring av et krav tilsier at det bør gjøres unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostningsansvaret settes etter dette til kr 1500.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler SES Design AS til Oslo kommune 1.500 -ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen med tillegg av 12 - tolv- prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.
I lagmannsrettens kjennelse pkt. 2 gjøres den endring at det svares 12 -tolv- prosent årlig rente fra utløpet av oppfyllelsesfristene for de respektive beløp som er tilkjent av namsretten og lagmannsretten.