HR-1998-150-S - Rt-1998-511
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-03-13 |
| Publisert: | HR-1998-00150-S - Rt-1998-511 (150-98) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1998-00150 S, jnr 143/1998. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Dolva, Oftedal Broch, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | EMK (1999), EMK (1999), Straffeprosessloven (1981) §185, Straffeloven (1902) §162, §192, §233, §257, §258, §260, §267, §268, §49, Veitrafikkloven (1965) §22, §31, §171, §172, §174, §184, §186, §240, §388, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
A, født xx.xx.1976, og B, født xx.xx.1977, er tiltalt for overtredelse av straffeloven §267, jf §268 annet og tredje ledd, straffeloven §267, jf §268 annet ledd, straffeloven §260 første og tredje ledd, straffeloven §257, jf §258, straffeloven §258, jf §257, jf §49.
A er også tiltalt for overtredelse av straffeloven §162 første ledd, jf femte ledd, legemiddelloven §31 annet og fjerde ledd, jf §24 første ledd, jf Sosialdepartementets narkotikaforskrifter av 30 juni 1978 og Helsedirektørens narkotikaliste samt vegtrafikkloven §31 første til tredje ledd, jf §22 første ledd.
Ved Mandal forhørsretts kjennelse av 17 mars 1997 ble de tiltalte i medhold av straffeprosessloven §184, jf §185, jf §171 første ledd nr 2, §174 første ledd og §240 varetektsfengslet til 14 april 1997 med brev- og besøkskontroll, jf straffeprosessloven §186 annet ledd. Fengslingsfristen er senere forlenget.
Ved Oslo forhørsretts kjennelse av 16 januar 1998 ble fengslingen forlenget til berammet hovedforhandling 20 oktober 1998. Fengslingsgrunnlaget er straffeprosessloven §172. De tiltalte påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett som 23 februar 1998 avsa enstemmig kjennelse med slik slutning: "Kjæremålene forkastes."
De tiltalte har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
A har i det vesentlige anført:
Lagmannsretten har foretatt feil lovtolking når den har funnet at fortsatt varetektsfengsling frem til hovedforhandling ikke er i strid med EMK art 5 nr 3. Det fremgår av EMK art 5 nr 3 at tiltalte har rett til å få sin sak pådømt innen rimelig tid eller til å bli løslatt i påvente av rettergangen. Første fengsling skjedde 14 april 1997, og saken må anses for å ha vært ferdig etterforsket 19 september 1997. Tiltalebeslutning ble først utferdiget 9 januar 1998, og ved tidspunktet for hovedforhandling vil varetektstiden være ca 19 måneder. Så lang varetektstid må være i strid med EMK art 5 nr 3.
Høyesterett har i enkelte kjennelser stadfestet at varetektsopphold som tilsvarer det A vil ha ved hovedforhandlingen, ikke vil være i strid med EMK art 5 nr 3. I disse sakene dreier det seg imidlertid i det alt vesentlige om grove narkotikaforbrytelser med utenlandske gjerningsmenn. Hensynet til iretteføring av saken har da vært et sentralt moment. Løslatelse av A vil derimot ikke skape problemer for iretteføringen av saken.
I andre saker hvor iretteføring ikke har vært dominerende, har Høyesterett kommet til at varetekt ut over en viss lengde er i strid med EMK art 5 nr 3. Det vises til Rt-1993-1064, som gjaldt straffeloven §192, og hvor Høyesterett fant at en varetektstid på 1 år og 3 måneder var i strid med EMK art 5 nr 3.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har dessuten i kjennelse av 3 mars 1998 understreket at varetektsfengsling er et inngrep av alvorlig karakter og bare må anvendes der det er strengt nødvendig. Tiltalte ble i nevnte sak løslatt etter ca 1 år i varetekt. Saken gjaldt overtredelse av straffeloven §233, som er et vesentlig mer alvorlig forhold enn i nærværende sak. For A vil det ikke være strengt nødvendig med fortsatt varetektsfengsling.
Det er nedlagt slik påstand:
"Borgarting lagmannsretts kjennelse av 23. februar 1998 oppheves."
B har i det vesentlige anført:
Lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §185 første ledd 4. punktum feil idet den har besluttet fortsatt varetektsfengsling frem til berammet hovedforhandling. Dette medfører en ny varetektsperiode på ca 8 måneder.
Utgangspunktet om 4 ukers fengslingsforlengelse kan fravikes dersom fornyet prøving av fengslingsvilkårene vil være uten betydning, herunder forholdsmessighetsbegrensningen etter straffeprosessloven §174. Etter forarbeidene skal adgangen til å fravike 4-ukers regelen være meget snever. Unntaket i straffeprosessloven §185 første ledd 4. punktum tar således bare sikte på tilfeller hvor det synes klart at fengslingsspørsmålet ikke vil komme i en annen stilling i løpet av fristen.
Det synes å ha utviklet seg en praksis i fengslingssaker, hvor det aksepteres å forlenge fengslingen for inntil 12 uker om gangen, dersom fornyet prøving etter fire uker vil være uten betydning. Den fastsatte fengslingsperioden i nærværende sak må derfor være vesentlig for lang.
Lagmannsretten må også anses å ha lagt til grunn en uriktig lovforståelse idet det ikke kan være uten betydning for retten å ha kontroll med at fengslingsvilkårene er oppfylt for en så lang periode som 8 måneder. B har tidvis hatt store mentale problemer i forbindelse med varetektsoppholdet. Faren for tilbakefall er til stede, og dette vil ha betydning i relasjon til straffeprosessloven §174. Selv om varetektsoppholdet i dag fungerer bedre, er det ingen garanti for at dette vil være tilfellet helt frem til 20 oktober 1998. Det vises til Rt-1991-838 hvor lagmannsrettens kjennelse ble opphevet for tiden utover 4 uker.
Subsidiært må varetektsfengsling frem til hovedforhandlingen anses å innebære et uforholdsmessig inngrep, jf straffeprosessloven §174 og EMK art 5 nr 3. Lagmannsretten har lagt feil lovforståelse til grunn, idet den ikke har vektlagt at etterforskningen allerede var avsluttet 19 september 1997. Dette innebærer at det i alt vil gå ca 13 måneder fra etterforskningen er avsluttet til hovedforhandlingen, og at det vil gå for lang tid fra etterforskningen er avsluttet til dom er avsagt i første instans. Grunnet sakens kompleksitet kan det ikke forventes at dom foreligger før ultimo november 1998. Dette innebærer en samlet varetektstid på i overkant av 19 måneder frem til berammet hovedforhandling, samt en ytterligere varetektsperiode i påvente av dom.
Det er nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves for så vidt gjelder den fastsatte fengslingstiden utover fire uker."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålene og har i det vesentlige anført:
Lagmannsretten har ikke tolket straffeprosessloven §185 feil når den har vurdert fengslingsspørsmålet frem til berammet hovedforhandling 20 oktober 1998. Det er opplyst at varetektsoppholdet for B fungerer bedre nå enn tidligere. Hvis dette i fremtiden skulle forandre seg, kan spørsmålet om videre varetektsfengsling bringes inn for retten. På det nåværende tidspunkt er det imidlertid ikke noe som indikerer at spørsmålet om videre varetektsfengsling vil være endret i perioden frem til hovedforhandling.
Lagmannsretten har heller ikke vurdert forholdet til EMK art 5 nr 3 galt. Det var en praktisk problemstilling å finne et tidspunkt for hovedforhandlingen som passet alle aktører, og det er derfor saken er berammet til 20 oktober 1998. En slik grunn skal vektlegges i vurderingen av om varetektsfengsling fremstår som uforholdsmessig, jf Rt-1996-109. Avveiningen som lagmannsretten har vist til om at siktedes personlige forhold må vike for allmennhetens interesser, må også være riktig.
Høyesteretts kjæremålsutvalg vil bemerke at begge disse videre kjæremålene gjelder lagmannsrettens tolking av en lovforskrift som utvalget kan prøve, jf straffeprosessloven §388 nr 3.
Kjæremålet fra B retter seg prinsipalt mot lagmannsrettens tolking av straffeprosessloven §185 første ledd 4. punktum, og det anføres at lagmannsrettens lovforståelse er feilaktig fordi varetektstiden som nå er satt til ca 8 nye måneder er vesentlig for lang - varetektsfengslingen burde under enhver omstendighet ikke vært forlenget med mer enn 12 uker. Det er videre påkrevd at retten opprettholder kontroll med hensyn til tiltaltes helse frem til berammet hovedforhandling. B har subsidiært anført at fengsling frem til hovedforhandling vil innebære et uforholdsmessig inngrep, jf straffeprosessloven §174 og EMK artikkel 5 nr 3. Også i kjæremålet fra A er det anført at lagmannsretten har foretatt feil lovfortolking når den har kommet til at fortsatt varetekt ikke er i strid med nevnte bestemmelse i EMK.
Adgangen til å fastsette en fengslingstid utover fire uker er meget snever. Unntaksbestemmelsen i straffeprosessloven §185 første ledd 4. punktum tar bare sikte på tilfelle hvor det er klart at spørsmålet om varetektsfengsling ikke vil komme i en annen stilling i løpet av den lengre frist som er satt, se Rt-1997-1900.
Lagmannsretten har ikke uttalt noe om sin forståelse av straffeprosessloven §185 første ledd 4. punktum, men har sluttet seg til forhørsrettens kjennelse om at de tiltalte bør undergis varetekt frem til berammet hovedforhandling. Forhørsretten har heller ikke gått inn på straffeprosessloven §185, men har drøftet varetektstidens lengde i forhold til straffeprosessloven §174 og EMK artikkel 5 nr 3. Den har herunder sett på at varetektstiden samlet sett vil bli ca 1 år og 7 måneder, og uttalt at dette ligger nær opp til grensen for hva som vil være forholdsmessig. Mot dette har den holdt de alvorlige forholdene i saken - herunder hensynet til ofrene og den alminnelige rettsfølelse, jf straffeprosessloven §172. Forhørsretten har videre pekt på at det dreier seg om en sak med fem tiltalte, og at hovedforhandlingen må skje når samtlige forsvarere kan møte. Ut fra dette har forhørsretten konkludert at ny prøving før 20 oktober 1998 vil være uten betydning.
Tiltalen omfatter flere tilfeller av grove ran der ransofrene i sin bolig ble bundet og truet med kniv og pistol. Et av ransofrene døde i forbindelse med ranet. Flere av forholdene er tilstått.
Kjæremålsutvalget er enig med forhørsretten - og - lagmannsretten som har sluttet seg til forhørsretten - i at det i tilfeller som det foreliggende er adgang til å fastsette varetektsfengsling for mer enn fire uker ad gangen, jf straffeprosessloven §185 første ledd 4. punktum. En tidligere berammelse av hovedforhandlingen i saker som omfatter fem tiltalte, har ikke vært mulig. En forlengelse av varetektstiden med ca 8 måneder må imidlertid anses å være særdeles lang sett i relasjon til den begrensede åpning §185 første ledd gir, jf her også EMK artikkel 5 nr 3 som fastsetter at den som fengsles skal ha rett til å få sin sak pådømt innen rimelig tid eller bli løslatt i påvente av rettergangen.
Paragraf 185 første ledd og hensynet til forpliktelsene etter EMK artikkel 5 nr 3 krever at det skjer en vurdering både av fengslingsgrunnlaget og av varetektsfengslingens virkninger for tiltalte, særlig hans helsemessige tilstand, med visse mellomrom. Også helsemessige problemer har vært påberopt i saken, selv om det framgår av lagmannsrettens kjennelse at dette "fungerer nå noe bedre". Selv om både tiltalte og påtalemyndigheten kan ta opp spørsmål om løslatelse dersom forholdene endrer seg, bør domstolene også følge opp dette. Kjæremålsutvalget mener således at straffeprosessloven §185 første ledd sett i lys av EMK artikkel 5 nr 3, er til hinder for en så lang varetektstid som fastsatt ved lagmannsrettens kjennelse i nærværende sak. Selv om det ved helt spesielle omstendigheter kan være at varetektsfengsling kan besluttes for mer enn 12 uker har lagmannsretten lagt en for vid lovforståelse til grunn for sin avgjørelse. Utvalget finner på denne bakgrunn at lagmannsrettens kjennelse må oppheves for så vidt den gjelder for mer enn 12 uker fra tidspunktet for lagmannsrettens vurdering av saken.
Kjennelsen er enstemmig
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse av 23 februar 1998 oppheves.
2. B og A kan holdes varetektsfengslet inntil annet bestemmes av påtalemyndigheten eller retten, dog ikke ut over 18 mai 1998.