HR-1998-164-S - Rt-1998-540
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-03-23 |
| Publisert: | HR-1998-00164-S - Rt-1998-540 (160-98) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1998-00021 M/04 - Høyesterett HR-1998-00164 S, jnr 63/1998. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Bugge, Gjølstad, Aarbakke |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §253, Tvistemålsloven (1915) §54, §247, §107, §172, §180, EMK (1999), EMK (1999), Straffeprosessloven (1981) §17, §2, §388, §402, §429, §440 |
Saken gjelder avvisning av privat straffesak.
Ved stevning 3 november 1997 i privat straffesak mot A, krevde B mortifikasjon av påstander om at han skulle ha tiltvunget seg samleie med henne, og han krevde erstatning og oppreisning mv. Eiker, Modum og Sigdal herredsrett avsa 25 november 1997 kjennelse med slik slutning:
"Saken avvises."
B påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett som 9 januar 1998 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B til A 1 500 - femtenhundre - kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse."
B har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder rettsanvendelsen. Han har anført at avvisning krever hjemmel, og at lagmannsretten ikke har vist til noen hjemmel. Rettens syn på hva som er en hensiktsmessig prosessordning og en fornuftig avveining av Bs og påtalemyndighetens interesser, gir ikke hjemmel. Det måtte eventuelt kreves lovendring. Etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 nr 1 har enhver rett til å få avgjort sin sak ved domstolene. Det finnes ikke støtte for avvisningen i prosesslovene med forarbeider eller i teori eller rettspraksis.
Det at det pågår etterforskning av den påståtte hendelse på grunnlag av As politianmeldelse, kan ikke ha den virkning at B er avskåret fra å få behandlet sitt krav. Det er ikke relevant at sakene må avgjøres delvis på grunnlag av bedømmelse av samme faktum.
Litispendensbetraktninger, som kan synes anvendt av lagmannsretten, kan ikke medføre avvisning. Det er forskjellige parter i de to sakene. Det er spørsmål om to ulike straffbare handlinger. Bs søksmål er den eneste saken som står for domstolene.
Det er ikke riktig, som herredsretten med tilslutning fra lagmannsretten har uttalt, at B mangler rettslig interesse i søksmålet fordi sakene har samme bevistema.
Det kan ikke være riktig, som lagmannsretten har gjort, å legge vekt på at det er lenge til foreldelsesfristene for Bs krav utløper, slik at han har mulighet for saksanlegg når utfallet av politietterforskningen er klart.Straffeloven §253 nr 2 og 3 inneholder unntak fra adgangen til å anlegge søksmål med krav om mortifikasjon. Unntakene er uttømmende. De er ikke anvendelige i saken. Saken dreier seg om beskyldninger fremsatt i ulike situasjoner som ikke dekkes av unntakene.
Kravet om erstatning og oppreisning kunne alternativt ha vært fremmet ved sivilt søksmål, idet vilkårene etter tvistemålsloven §54 er oppfylt. Dette illustrerer at lagmannsrettens kjennelse er uriktig.
Generelle hensiktsmessighetsbetraktninger tilsier at saken kan fremmes.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 09.01.98 i sak nr LB-1998-00021 M/04 oppheves, og saken fremmes.
2. A tilpliktes å erstatte B hans saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg med kroner 18535,- tillagt 12 p.a rente fra 2 - to - uker etter forkynnelsen av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse."
A er meddelt kjæremålet og et senere prosesskrift, men har ikke tatt til gjenmæle.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, som går ut på å avvise en sak fra domstolene. Kjæremålsutvalget har da full kompetanse, jf straffeprosessloven §388 nr 1. Den avviste saken er en privat straffesak, som ved stevning til herredsretten med påstand om mortifikasjon, erstatning og oppreisning, må anses reist i medhold av straffeprosessloven §402 annet ledd jf første ledd nr 2 jf §2 første ledd nr 3 og §429.
Bakgrunnen for saksanlegget er at saksøkte overfor forskjellige andre personer har fremsatt beskyldninger om at saksøkeren har utsatt henne for voldtekt under en firmareise. Saksøkte har også anmeldt forholdet til politiet, og anmeldelsen er under etterforskning. Det foreligger etter det som er opplyst ikke anmeldelse til politiet fra saksøkeren for overtredelse av straffeloven §247.
Lagmannsretten har i hovedsak begrunnet avvisningen slik:
"Man kan, slik lagmannsretten ser det, ikke behandle en privat straffesak med krav om mortifikasjon av en uttalelse om at B har tiltvunget seg samleie ved å gjennomføre voldtekt, parallelt med en straffesak hvor en eventuell tiltale vil gjelde den anmeldte voldtekt. Først når endelig dom i straffesaken foreligger, eventuelt når anmeldelsen er henlagt av påtalemyndigheten, vil spørsmålet kunne behandles."
Det grunnlag for avvisning som lagmannsretten har anført, er ikke hjemlet i straffeprosessloven eller straffeloven. Tvert imot gir de tidligere nevnte bestemmelsene i straffeprosessloven uttrykkelig hjemmel for å reise en slik sak som det her er tale om. Noe grunnlag for å tolke bestemmelsene innskrenkende med sikte på den foreliggede sak, er det ikke. De begrensninger som gjelder for søksmålsadgangen, er de som følger av straffeloven §253 nr 3, jf Rt-1986-1395 og Rt-1997-1679. Ingen av disse er aktuelle her.
Saken kan således ikke avises på grunnlag av litispendens under henvisning til anmeldelsen for voldtekt, slik lagmannsretten synes å være inne på. Tiltale i den saken politiet etterforsker, er ikke uttatt; og om det skulle skje, vil det være en sak mellom andre parter med et annet saksforhold og om andre rettsfølger. Politiets etterforskning i den saken som er anmeldt, og en eventuell rettslig behandling av denne, kan nok tenkes å få betydning i injuriesaken, om denne behandles i etterhånd. Men dette er ikke en avvisningsgrunn.
Det kan reises spørsmål om de momentene som er nevnt av lagmannsretten som begrunnelse for å avvise saken, etter omstendighetene kan gi grunnlag for å utsette saken i medhold av straffeprosessloven §17 annet ledd 2. punktum. Kjæremålsutvalget har ikke foranledning til å ta stilling til dette, men viser til kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1966-1543, som gjelder den beslektede bestemmelse om stansning i tvistemålsloven §107 tredje ledd. Om tolkningen av denne uttalte kjæremålsutvalget blant annet:
"Formålet med bestemmelsene i tvistemålsloven §107 er å hindre at det blir truffet motstridende avgjørelser i forskjellige retter vedkommende samme tvistespørsmål. Behovet for å hindre dette er til stede også i det foreliggende tilfelle. Det må videre være klart at avgjørelser i straffesaken av innhold som nevnt vil kunne ha vesentlig betydning for ankesaken. Det er dette som alene er avgjørende for adgangen til å stanse en sak etter tvistemålsloven §107 tredje ledd; det er uten betydning for adgangen om straffesaken reises mot en av den sivile saks parter eller mot en tredjemann."
Saken blir etter dette å fremme.
Den kjærende part har krevet saksomkostninger. Kravet tas til følge, jf straffeprosessloven §440 jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd. Omkostningsbeløpet settes til 10 000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Saken fremmes.
2. I saksomkostninger betaler A til B 10.000 - titusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.