HR-1998-247-K - Rt-1998-831

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato:	1998-05-04
Publisert:	HR-1998-00247-K - Rt-1998-831 (228-98)
Stikkord:	Sivilprosess, Gjenopptakelse, Forsikringsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Høyesterett HR-1998-00247 K, jnr 89/1997. Gjenopptakelse av HR-1996-00082 B (Rt-1996-1635).
Parter:	Oddmund Byklum (advokat Robert Robertsen) Elin Byklum mot Storebrand Skadeforsikring AS (advokat Wenche Undli) Samvirke Skadeforsikring AS
Forfatter:	Aasland, Dolva, Flock
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §108, Tvistemålsloven (1915) §405, §407, §412, §106, §107, §116, §117, §379, §406, §413, Forsikringsavtaleloven (1930) §18, §19

Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse, dels etter tvistemålsloven §405 og dels etter §407 nr 6, av sak som tidligere er avgjort ved dom i Høyesterett.

Den 27 oktober 1989 om kvelden brøt det ut brann i et eldre bolighus i Fidjebakken 26 i Kristiansand som på det tidspunkt var under oppussing. Huset tilhørte ektefellene Elin og Oddmund Byklum. (Ektefellene omtales heretter som Byklum). Blant annet på bakgrunn av funn av spor etter brennbar væske i stuen, ble den sistnevnte siktet for å ha satt fyr på bygningen. Straffesaken mot ham ble senere henlagt etter bevisets stilling.

Både bygning og løsøre ble påført store skader. Huset var forsikret i UNI Storebrand Skadeforsikring AS (Storebrand), mens innbo og løsøre var forsikret i Samvirke Skadeforsikring AS (Samvirke). Forsikringsselskapene var av den oppfatning at Oddmund Byklum hadde påsatt brannen og nektet å utbetale erstatning under henvisning til forsikringsavtaleloven av 6 juni 1930 §18 første ledd og §19 tredje ledd.

Byklum gikk til søksmål mot Storebrand og Samvirke. Ved Kristiansand byretts dom av 13 oktober 1992 ble forsikringsselskapene frifunnet og tilkjent saksomkostninger. I motsøksmål mot Byklum ble det avsagt dom for tilbakebetaling av 337000 kroner som Storebrand etter brannen hadde betalt til panthaverne i huset. Byklum anket dommen til Agder lagmannsrett som 16 desember 1993 stadfestet byrettens dom og tilkjente Storebrand og Samvirke saksomkostninger for lagmannsretten. Etter anke fra Byklum avsa Høyesterett 2 desember 1996 dom med slik slutning:

"1 Lagmannsrettens dom stadfestes.

2 I saksomkostninger for Høyesterett betaler Elin og Oddmund Byklum en for begge og begge for en til UNI Storebrand Skadeforsikring AS og Samvirke Skadeforsikring AS i fellesskafødt xx.xx.880 - enmillionfirehundreogtretusenåttehundreogåtti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom."

I likhet med de tidligere instanser fant Høyesterett at det ikke kunne være rimelig tvil om at Oddmund Byklum hadde anstiftet brannen.

Byklum har den 3 mars 1997 fremsatt begjæring om gjenopptakelse av saken. Begjæringen er dels begrunnet med nye bevis, jf tvistemålsloven §406 nr 7, dels med inhabilitet, jf §405 første ledd. Dessuten er det i forhold til Samvirke gjort gjeldende som "nytt, subsidiært ankegrunnlag" at selskapet i sitt avslagsbrev har unnlatt å gi Byklum orientering om rett til nemndbehandling.

I gjenopptakelsesbegjæringen hevdes at dommer Tore Sinding-Larsen, som deltok ved Høyesteretts behandling av saken, var inhabil. Det anføres at denne gjenopptakelsesgrunnen er subsidiær i forhold til den gjenopptakelsesgrunn som knytter seg til de nye bevis. Et senere prosesskrift må forstås slik at det også rettes inhabilitetsinnsigelse mot dommer Jens Bugge.

Ved anke både over saksbehandlingen og over avgjørelsens innhold skal saksbehandlingsanken normalt behandles og avgjøres før anken over avgjørelsens innhold, se tvistemålsloven §379 første ledd. Utvalget finner at både lovens system og prosessøkonomiske hensyn tilsier at tilsvarende fremgangsmåte bør følges i den foreliggende sak, hvor begjæringen om gjenopptakelse både er begrunnet med feil knyttet til saksbehandlingen og med forhold vedrørende avgjørelsens innhold. I denne situasjon finner kjæremålsutvalget at det bør tas særskilt stilling til den gjenopptakelsesgrunn som er knyttet til inhabilitetsinnsigelsen.

I

Gjenopptakelse på grunn av inhabilitet.

Innledningsvis til denne del av avgjørelsen skal nevnes at Byklum har gjort gjeldende at de kollegiale forhold i Høyesterett medfører at ingen av Høyesteretts dommere kan anses habil til å treffe avgjørelsen om de to dommeres påståtte inhabilitet skal gi adgang til gjenopptakelse av saken. Det er i den forbindelse vist til kjennelse referert i Rt-1970-693, der spørsmålet om høyesterettsdommernes habilitet ble avgjort av et kjæremålsutvalg som var satt med dommere som var særskilt konstituert for denne ene saken.

Kjæremålsutvalget vil til dette bemerke at domstolloven §116 og §117 er blitt endret etter at denne kjennelsen ble avsagt. Det følger nå av §116 første ledd at en dommer kan være med på å vurdere sin egen habilitet i et tilfelle hvor det motsatte ville lede til at vedkommende domstol ikke ble domfør.

Kjæremålsutvalget finner at dommerne i utvalget i dette tilfelle ikke er inhabile. Utvalget viser til at ordlyden i den aktuelle bestemmelse om habilitet i domstolloven §108 ble vurdert i forbindelse med den nevnte lovendring i §116 og §117. I lovforarbeidene nevnes den omstendighet at en dommer i en kollegial rett er part eller er ugild etter domstolloven §106 eller §107. Det uttales at det må være klart at dette ikke kan lede til at de øvrige dommere uten videre skulle være inhabile etter domstolloven §108 i den samme saken. I det foreliggende tilfelle er spørsmålet om de to dommere i den tidligere sak for Høyesterett skulle ha veket sete. Denne innsigelsen må naturlig kunne oppfattes slik at den inneholder en viss kritikk rettet mot de to dommerne. Men utvalget kan ikke se at den berører forhold av en slik karakter at de eksisterende kollegiale relasjoner kan sies å være skikket til å svekke tilliten til kjæremålsutvalgets uhildethet. Saken ligger i denne henseende annerledes an enn i Rt-1970-693, der begjæringen om gjenopptakelse bygget på en anførsel om at dommerne hadde gjort seg skyldig i straffbart forhold under sin behandling av saken.

Kjæremålsutvalget er etter dette kommet til at det ikke foreligger inhabilitet for utvalgets dommere ved behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringen. Utvalget går etter dette over til å behandle realiteteten i Byklums begjæring om gjenopptakelse etter tvistemålsloven §405.

Byklum gjør som nevnt gjeldende at to av dommerne ved Høyesteretts behandling av forsikringssaken var inhabile etter domstolloven §108.

Dette gjelder for det første rettens formann, dommer Tore Sinding-Larsen. Det anføres at dommer Sinding-Larsen hadde vært lønnet formann i Gjensidige Forsikrings klagenemnd siden 1978. De saker som denne klagenemnda behandler, gjelder blant annet tilfeller der forsikringsselskapets kunder får avslag på krav om forsikringsoppgjør. Gjennom sin deltakelse i klagenemnda var Sinding-Larsen blitt godt kjent med forsikringsbransjens argumenter og holdninger. Hans avgjørelser har bidratt til å skape den praksis som Gjensidige følger i slike saker. Avgjørende i forhold til domstolloven §108 er om det foreligger særegne omstendigheter som er skikket til å svekke tilliten til angjeldende dommers uhildethet. Det må her legges stor vekt på hvorledes situasjonen oppfattes av parten. Byklums sak gjaldt blant annet mangelfull saksbehandling av branner med ukjent brannårsak, hvor det ble rettet beskyldninger om svik mot forsikringstakeren. På mange måter kan saken oppfattes som et angrep rettet mot forsikringsbransjen i sin alminnelighet.

I tillegg fremheves det som uheldig at en dommer mottar store ekstrainntekter fra dominerende og sterke parter i samfunnet. Folk flest kan da reise spørsmål om han i sin dommergjerning vil kunne påvirkes av ønsket om at en dom ikke bør ha et innhold som eventuelt kan influere på hans muligheter for i fremtiden å få betalte verv. Også denne omstendighet må telle med ved vurderingen av inhabilitetsinnsigelsen.

Spørsmålet om habilitet burde vært tatt opp i åpen rett senest ved starten av ankebehandlingen i Høyesterett. I stedet ga dommer Sinding-Larsen prosessfullmektigene opplysninger om sitt verv i en pause henimot slutten av forhandlingene. På bakgrunn av de begrensede opplysninger som da ble gitt, fant Byklums prosessfullmektig verken grunn til å be om ytterligere opplysninger eller til å gjøre innsigelser mot dommerens habilitet. Dette kan ikke medføre at Byklum senere er avskåret fra å påberope seg dommer Sinding-Larsens manglende habilitet som gjenopptakelsesgrunn. Adgangen til å kreve gjenopptakelse er dermed ikke avskåret etter bestemmelsen i tvistemålsloven §405 annet ledd.

Anførselen om inhabilitet gjelder dernest dommer Jens Bugge. Byklum påpeker at dommer Bugge mottok Gjensidiges ærestegn i 1994. Når en høyesterettsdommer mottar et slikt hederstegn fra Norges nest største forsikringskonsern for spesiell innsats, vil den sterke tilknytning til Gjensidige ha en smitteeffekt i forhold til hele forsikringsbransjen, ikke minst i en sak hvor det reises systemkritikk av denne bransjen.

Storebrand og Samvirke bestrider at dommer Sinding-Larsens tilknytning til Gjensidige innebærer at han var inhabil som dommer i saken. Dermed foreligger heller ingen gjenopptakelsesgrunn etter tvistemålsloven §405. Dertil kommer at Byklums prosessfullmektig tidlig under ankeforhandlingen av dommer Sinding-Larsen ble orientert om vervet som formann i klagenemnda i Gjensidige, uten at dette ledet til noen innsigelser. Heller ikke for dommer Bugge foreligger inhabilitet.

Dommer Sinding-Larsen er gjort kjent med de innsigelser mot hans habilitet som er fremsatt i gjenopptakelsesbegjæringen. Han har i notat til kjæremålsutvalget av 24 april 1997 uttalt følgende:

"I.

Gjensidige Skade opprettet en klagenemnd i 1978. Klagenemnda har tre medlemmer. Et medlem oppnevnes av Norges Automobil-Forbund, et medlem oppnevnes av Norges Bondelag, og et medlem, som skal ha de for Høyesterettsdommer eller lagdommer nødvendige egenskaper, oppnevnes av Gjensidiges styre. Klagenemndas arbeidsområde omfattet de første år bare skadeforsikring, men er senere utvidet til også å gjelde personforsikring.

Klagerett har selskapets forsikringstakere, sikrede og andre som har et krav mot selskapet i henhold til en forsikring. Klagebehandlingen er skriftlig. Den er kontradiktorisk; klagerne har rett til å se selskapets uttalelser til de fremsatte klager. Klagenemnda avgir, når saken er ferdig forberedt, en uttalelse. Uttalelsene er ikke bindende for partene, men det er en forutsetning at selskapet som regel skal rette seg etter dem. Klageren står på sin side helt fritt til å gå videre med saken og kan således både klage til Forsikringsklagenemnda og anlegge søksmål mot selskapet.

Det er en selvsagt forutsetning at klagenemnda ved sin behandling av sakene skal være helt uavhengig av selskapet. Nemndas sammensetning med et flertall av medlemmer som er oppnevnt av organisasjoner, som representerer viktige forsikringstakergrupper, viser klart at nemnda ikke har som oppgave å vareta selskapets interesser.

Klagetallet var til å begynne med forholdsvis beskjedent, men har steget etter hvert og har i de senere år ligget på vel 600 klager pr år. Mange av klagesakene er imidlertid forholdsvis enkle og lite arbeidskrevende. En betydelig del av sakene gjelder ansvarsspørsmål i trafikksaker.

Jeg ble gjennom en eldre kollega bedt om å påta meg formannsvervet da klagenemnda ble opprettet. Jeg fant oppgaven interessant, bl.a. på grunn av min bakgrunn som konsulent og kontorsjef hos Sivilombudsmannen gjennom 14 år. Etter mitt syn var det et godt tiltak når et forsikringsselskap ville opprette en klagenemndordning som hadde ganske meget til felles med en ombudsmannsordning. Siden det var en klar forutsetning at nemnda skulle være uavhengig av selskapet, så jeg heller ingen betenkeligheter ved å påta meg vervet. I og med at jeg i min virksomhet i klagenemnda skulle være uavhengig av selskapet og påpeke og kritisere eventuelle feil fra selskapets side, ville jeg selvsagt i like høy grad opptre uhildet og objektivt ved eventuell deltakelse i Høyesteretts behandling av saker hvor Gjensidige var part. Forsåvidt ville det, slik jeg ser det, ikke foreligge grunnlag for å anse meg inhabil.

Ved vurderingen av habilitetsspørsmålet kommer det imidlertid også inn som et moment at jeg mottar honorar fra Gjensidige. Den godtgjørelse jeg mottar, har øket med det økende saksantall. Selv om det er så at selv ikke et regulært ansettelsesforhold uten videre fører til inhabilitet i saker hvor arbeidsgiver er part, jf at denne situasjon faller utenfor oppregningen i domstolloven §106, vil det forhold at jeg mottar en ikke ubetydelig årlig godtgjørelse fra selskapet, likevel etter omstendighetene kunne være skikket til å svekke tilliten til min uhildethet i saker hvor Gjensidige er part, jf domstolloven §108. Jeg har funnet det mest forsiktig og mest korrekt å erklære meg inhabil i alle saker hvor selskapet er part. Siden det har vært meget få saker for Høyesterett hvor selskapet har vært part, har dette ikke skapt praktiske problemer.

At jeg er formann i Gjensidiges klagenemnd, kan normalt ikke lede til at jeg er inhabil i saker hvor andre forsikringsselskaper er part.

Jeg viser til at min oppgave i klagenemnda ikke er å vareta Gjensidiges interesser, og da selvfølgelig heller ikke bransjeinteresser. At jeg mottar betaling for mitt arbeid, kan, slik jeg ser det, bare ha betydning i saker hvor Gjensidige er part.

II.

Byklumsaken gjaldt et annet selskap enn Gjensidige, og jeg oppfattet den som en sak hvor den konkrete bevisbedømmelse ville være avgjørende. Jeg kunne derfor ikke se at det forelå et mulig habilitetsspørsmål, jf det jeg har sagt ovenfor. Jeg fant derfor at det ikke var foranledning til å nevne for partene at jeg var formann i Gjensidiges klagenemnd.

Advokat Robertsens innledningsforedrag syntes imidlertid etter hvert å tyde på at han mente at forsikringsbransjen generelt fulgte en uheldig praksis i brannsaker, og at dette moment ville bli anført i hans prosedyre. Hvis bransjepraksis skulle bli trukket inn på denne måten, kunne det forhold at jeg var formann i en klagenemnd i et forsikringsselskap, tenkes å ha betydning for partenes syn på min habilitet, og jeg fant at det kunne være grunn til å gjøre partene oppmerksom på at jeg var formann i Gjensidiges klagenemnd. Under en pause i forhandlingene drøftet jeg spørsmålet med rettens øvrige medlemmer, som var enige i dette.

Før forhandlingene fortsatte, ba jeg begge prosessfullmektiger komme inn på mitt kontor. Jeg pekte på at jeg hadde oppfattet advokat Robertsen slik at bransjepraksis kunne bli et moment i hans prosedyre, og at jeg derfor fant det riktig å nevne for prosessfullmektigene at jeg var formann i Gjensidiges klagenemnd. Jeg pekte på at jeg som formann i nemnda skulle opptre helt objektivt og uavhengig av selskapet, men at jeg, siden jeg mottok vederlag fra Gjensidige, hadde funnet det riktig ikke å delta i Høyesteretts behandling av saker hvor Gjensidige var part, men at jeg hadde antatt at det ikke ville foreligge noe habilitetsspørsmål når det gjaldt andre selskaper. Slik denne sak nå kunne ligge an, fant jeg likevel grunn til å ta spørsmålet opp. Advokat Robertsen gjorde en avvergende håndbevegelse og sa "No problem". Ankemotpartens prosessfullmektig hadde heller ingen bemerkninger. - Det er en selvfølge at jeg ville ha besvart eventuelle spørsmål fra prosessfullmektigene om arten eller omfanget av klagenemndas virksomhet.

Jeg nevnte videre at jeg i de meget omfattende utdrag hadde funnet 34 dokumenter som vedrørte en sak som Gjensidige hadde behandlet, men at det i denne sak, etter det jeg kunne se, var betalt erstatning.

Advokat Robertsen bemerket at dette var et eksempel på at et selskap hadde gjort opp for seg.

Jeg orienterte deretter rettens øvrige medlemmer om samtalen, og forhandlingene fortsatte. Det sier seg selv at en inhabilitetsinnsigelse ville blitt tatt under behandling, og at jeg ville ha fratrådt ved behandlingen av den. - Jeg tilføyer at samtalen med prosessfullmektigene fant sted i god tid før advokat Robertsen hadde avsluttet sitt innledningsforedrag, og ikke først i slutten av ankeforhandlingens annen uke slik advokat Robertsen har anført."

Det bemerkes for ordens skyld at enkelte åpenbare skrivefeil er rettet i gjengivelsen ovenfor.

Begjæringen om gjenopptakelse er forelagt førstvoterende under Høyesteretts behandling av ankesaken, høyesterettsdommer Liv Gjølstad, som i notat til kjæremålsutvalget av 30 april 1997 blant annet uttaler følgende:

"I gjenopptagelsesbegjæringen av 3 mars 1997 og i prosesskrift av 14 mars 1997 har Byklums prosessfullmektig, advokat Robert Robertsen, reist flere spørsmål i tilknytning til det subsidiære grunnlag. Jeg var førstvoterende i saken og vil i dette notatet gi de opplysninger det er bedt om - så langt jeg kan svare på dem.

Det har vært alminnelig kjent blant dommerne i Høyesterett at høyesterettsdommer Tore Sinding-Larsen er formann i klagenemnda i Gjensidige Forsikring. Rettens øvrige medlemmer i Byklumsaken var også alle kjent med dette. Enkelthetene vedrørende vervet - antall saker, varighet m v - har vi imidlertid ikke hatt foranledning til å gjøre oss kjent med.

Rettsforhandlingene i saken startet tirsdag 5 november 1996. Advokat Robertsen hadde ordet først til hovedinnlegg på vegne av de ankende parter. Noe ut i hans innlegg meddelte høyesterettsdommer SindingLarsen rettens øvrige medlemmer at han hadde funnet å burde orientere prosessfullmektigene om sitt verv i Gjensidige Forsikring.

Foranledningen var at advokat Robertsen fokuserte på praksis i andre forsikringsselskaper og blant annet trakk frem mangelfulle undersøkelser av branntilfeller og mangelfull sikring av bevis som generelle problemer. Dommer Sinding-Larsen fant det praktisk å orientere prosessfullmektigene på sitt kontor i en av de vanlige pausene under forhandlingen. De øvrige medlemmer av retten var enige i at dommer Sinding-Larsen orienterte prosessfullmektigene om sitt verv i Gjensidiges klagenemnd og at dette ble gjort i et uformelt møte.

Advokat Robertsen hevder at orienteringen til prosessfullmektigene ble gitt på slutten av forhandlingene - i annen uke. Dette er ikke riktig. Jeg er sikker på at det skjedde i den første uken av rettsforhandlingene og før fredag 8 november 1996. På formiddagen denne dagen voterte Høyesterett i to plenumssaker. Forhandlingene i Byklumsaken startet først etter lunsj. Advokat Robertsen gjorde seg da ferdig med sitt hovedinnlegg før advokat Undli startet på sitt hovedinnlegg ca kl 14.00. Jeg mener at orienteringen ble gitt onsdag 6 november eller torsdag 7 november 1996.

Orienteringen ble gitt prosessfullmektigene av dommer Sinding-Larsen på hans kontor i en pause, uten at noen av rettens øvrige medlemmer var til stede. Etter pausen meddelte Sinding-Larsen oss resultatet av samtalen. Vi fikk den klare forståelse at advokatene ikke anså vervet for å ha noen som helst betydning.

Advokat Robertsen har bedt opplyst om noen av de andre medlemmene av retten har eller har hatt noe verv for forsikringsbransjen.

Spørsmålet er forelagt de øvrige dommerne.

Høyesterettsdommer Jens Bugge har opplyst:

"Jeg var i årene 1983-1993 ordfører i representantskapet i Gjensidige Livsforsikring (tidligere Livsforsikringsselskapet Gjensidige), med fratreden våren 1994. Representantskapet er valgt av forsikringstagerne og har i henhold til vedtektene hovedsakelig kontrollerende funksjoner. Det avholdes ordinært to møter i året.

Gjensidige Livsforsikring har siden 1992 dannet konsern med Gjensidige Skadeforsikring, men selskapene har hver sine egne styrende organer (generalforsamling, representantskap og styre). Jeg har ikke innehatt verv med tilknytning til skadeforsikringsselskapet eller hatt noen befatning med dette selskapets forsikringssaker.

Jeg har for øvrig ikke i min tid som dommer (siden 1978) hatt verv i eller oppdrag for forsikringsbransjen.""

Notatene fra dommerne Sinding-Larsen og Gjølstad har vært forelagt prosessfullmektigene til uttalelse. Det bemerkes at Byklums inhabilitetsinnsigelse mot dommer Bugge fremkom etter at prosessfullmektigen hadde mottatt notatet fra dommer Gjølstad.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker innledningsvis at begjæringen om gjenopptakelse behandles etter bestemmelsene i tvistemålsloven §412. Når gjenopptakelsesbegjæringen gjelder en dom avsagt av Høyesterett, treffes avgjørelsen av kjæremålsutvalget, se tvistemålsloven §413 annet ledd. Den avgjørende bestemmelse vil i dette tilfelle være §412 første ledd 2. punktum som lyder slik:

"Finder retten det aapenbart at den grund som angives, er ulovhjemlet, eller at de omstændigheter eller bevis, som paaberopes, er utilstrækkelige, forkaster den begjæringen."

Kjæremålsutvalgets oppgave blir etter dette å ta stilling til om de omstendigheter og bevis som påberopes, åpenbart er utilstrekkelige i forhold til den gjenopptakelsesgrunn som er påberopt. Utvalget finner at dette spørsmål må besvares bekreftende og at gjenopptakelsesbegjæringen hva denne gjenopptakelsesgrunn angår, følgelig må bli å forkaste etter tvistemålsloven §412 første ledd annet punktum uten ytterligere saksbehandling.

Det fremgår av dommer Sinding-Larsens redegjørelse at han som følge av sitt verv som formann i Gjensidiges klagenemnd har funnet det riktig å vike sete i saker hvor Gjensidige har vært part. Dette har så langt kjæremålsutvalget kjenner til, skjedd uten at habiliteten er blitt vurdert av Høyesterett eller av Høyesteretts kjæremålsutvalg. På den annen side har dommer Sinding-Larsen tatt del i behandlingen av andre saker mellom forsikringstakere og forsikringsselskap, blant annet saker om forsikringstakernes rett til å få utbetalt brannerstatning i tilfeller hvor forsikringsselskapet har nektet utbetaling som følge av påstått svik. Dette har skjedd uten at det har vært reist innsigelse mot hans habilitet og uten at spørsmålet har vært tatt opp av retten på egen hånd.

Etter domstolloven §108 kan ingen være dommer i en sak når det foreligger andre særegne omstendigheter enn de som utgjør habilitetsgrunn etter §106 og §107, og disse omstendigheter er "skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet".

De omstendigheter som påberopes i forhold til dommer Sinding-Larsen, bygger ikke på noen forbindelse med de to forsikringsselskaper som er Byklums motparter, men derimot med et tredje forsikringsselskap i samme bransje som de to motpartene. En dommers tilknytning til forsikringsselskaper i en bransje kan i visse tilfeller berøre hans habilitet i saker der et annet av bransjens selskaper er part. Det vises til avgjørelsen i Rt-1995-861 hvor en konstituert dommer med bakgrunn fra skadeoppgjør i et forsikringsselskap og med fremtidig arbeid i et finansieringsselskap innen Gjensidige-Gruppen ble kjent inhabil i en sak med krav om personskadeserstatning mot et annet forsikringsselskap. Her var imidlertid det vesentlige i begrunnelsen at det dreide seg om en konstituert dommer, som fortsatt hadde sin yrkestilknytning til forsikringsbransjen. Dessuten var dommerens tilknytning til bransjen helt annerledes enn hva tilfellet var for dommer Sinding-Larsen, som i sitt verv som formann i klagenemnda både hadde og skulle ha en helt selvstendig stilling overfor Gjensidige.

En dommer vil også kunne være inhabil etter domstolloven §108 dersom han har en personlig interesse i sakens utfall. Byklum har gjort gjeldende at dommer Sinding-Larsen hadde en personlig interesse i å utforme dommen slik at han fikk beholde et inntektsgivende verv hos et annet selskap i bransjen. Til dette vil utvalget bemerke:

Selv om Byklums prosessfullmektig i sin prosedyre for Høyesterett gikk til angrep mot forsikringsselskapenes oppgjørspraksis i sin alminnelighet, gjaldt saken først og fremst en konkret bedømmelse av bevisene i tvisten mellom Byklum og de to forsikringsselskapene. Alene av den grunn finner kjæremålsutvalget det åpenbart at dommer Sinding-Larsen ikke var inhabil. Men det samme må gjelde dersom man skulle betone sterkere den behandling av mer prinsipielle spørsmål av betydning for forsikringsbransjen som det var lagt opp til. Det må her være avgjørende at dommer Sinding-Larsen også i forhold til Gjensidige hadde en helt uavhengig stilling, selv om det arbeidet han utførte ble honorert av dette forsikringsselskapet. Det følger av dette at klagenemndas avgjørelser kunne gå Gjensidige imot, på samme måte som dette selskapet kunne komme til å oppfatte domstolsavgjørelser som dommer Sinding-Larsen deltok i som uheldige eller uriktige i forhold til det rådende syn innen bransjen. Kjæremålsutvalget kan vanskelig se at dommer Sinding-Larsen som dommer skulle ha større grunn til å la seg påvirke av det som kunne oppfattes som forsikringsbransjens syn, enn hva han hadde grunn til som formann i klagenemnda. I begge tilfeller må man kunne gå ut fra at hensynet til muligheten for gjenoppnevnelse ikke ville virke inn på de avgjørelser som ble truffet og den begrunnelse som ble gitt. Muligheten til å treffe avgjørelser ut fra hensynet til hva som kunne tenkes å komme dommeren personlig til gode, fremtrer som så teoretisk at den ikke er skikket til å svekke tilliten til hans habilitet.

Det følger allerede av det foregående at innsigelsen mot dommer Bugges habilitet ikke kan føre frem. I tillegg er det her tale om et verv som forlengst var avsluttet da Byklums sak ble behandlet i Høyesterett, og hvor det ikke engang er hevdet at økonomiske hensyn for dommeren kan ha spilt inn.

Manglende habilitet vil bare være gjenopptakelsesgrunn etter tvistemålsloven §405 dersom det er grunn til å anta at dette kan ha hatt betydning for den avgjørelsen som begjæres gjenopptatt. Med det syn som utvalget har på habilitetsspørsmålene, sier det seg selv at det ikke er noen grunn til å gå nærmere inn på dette vilkåret.

Heller ikke er det grunn til å gå inn på vilkåret i §405 annet ledd om at gjenopptakelse ikke kan kreves av en part som kunne ha gjort habilitetsmangelen gjeldende under saken.

Kjæremålsutvalget er etter dette kommet til at den gjenopptakelsesgrunn som knytter seg til tvistemålsloven §405, må forkastes etter tvistemålsloven §412 første ledd 2. punktum.

II Gjenopptakelse på grunnlag av nye bevis.

Utvalget går så over til begjæringen om gjenopptakelse på grunnlag av nye bevis, jf tvistemålsloven §407 nr 6.

I begjæringen er fremlagt og påberopt som nye bevis skriftlige erklæringer fra fire sakkyndige vitner, som alle hadde avgitt skriftlige erklæringer og gitt forklaringer under bevisopptak i forbindelse med behandlingen av ankesaken for Høyesterett. I et senere prosesskrift er fremlagt og påberopt som nytt bevis ytterligere én sakkyndig erklæring, denne gang fra en person som ikke tidligere hadde uttalt seg i saken. Under den videre saksforberedelsen er påberopt ytterligere bevis. Storebrand og Samvirke har 2 mai 1997 avgitt tilsvar til begjæringen. Det har deretter vært en relativt langvarig skriftlig saksforberedelse hvor særlig Byklums prosessfullmektig har levert mange og omfangsrike innlegg.

Under saksforberedelsen for kjæremålsutvalget har en av de sakkyndige som var oppnevnt av retten under Høyesteretts behandling av saken, brannsjef Guttorm Liebe, av eget tiltak avgitt en tilleggserklæring datert 28 august 1997 til bruk for gjenopptakelsessaken. Erklæringen bygget på forsøk hvor polyetylen plast var blitt antent. Videoopptak av forsøkene fulgte med som vedlegg til erklæringen. I senere erklæring datert 14 oktober 1997 ledsaget av et nytt videoopptak har den samme sakkyndige supplert sine synspunkter fra den første erklæringen. Etter at dette materialet var oversendt prosessfullmektigene til uttalelse, ble erklæringene og videoopptakene påberopt av Byklum som gjenopptakelsesgrunn i tillegg til de grunner som på forhånd var anført.

Etter tvistemålsloven §412 første ledd annet punktum jf §413 annet ledd har kjæremålsutvalget, som tidligere nevnt, adgang til ved kjennelse å forkaste en begjæring om gjenopptakelse dersom utvalget enstemmig finner det åpenbart at vilkårene for gjenopptakelse ikke foreligger. Forsikringsselskapene har påberopt seg denne bestemmelsen. Utvalget har kommet til at enkelte av de bevis som nå gjøres gjeldende, ikke kan sies å være av en slik karakter at retten uten ytterligere saksbehandling kan anse det åpenbart at beviset er utilstrekkelig til å kunne lede til gjenopptakelse etter tvistemålsloven §407 nr 6. Dette må føre til at gjenopptakelsesbegjæringen ikke kan forkastes uten ytterligere behandling. Utvalget er således kommet til at begjæringen, for så vidt den bygger på nye bevis, bør henvises til hovedforhandling, jf tvistemålsloven §412 annet ledd. En avgjørelse av dette innhold kan etter loven treffes ved beslutning uten noen ytterligere begrunnelse.

Byklums nye anførsel om at Samvirke har unnlatt å gi orientering om rett til nemndbehandling, kan åpenbart ikke gi grunnlag for gjenopptakelse.

Utvalgets avgjørelse er enstemmig.

Slutning:

1. Begjæringen om gjenopptakelse etter tvistemålsloven §405 og overfor Samvirke om gjenopptakelse på grunnlag av unnlatt orientering om rett til nemndbehandling forkastes.

2. Begjæringen om gjenopptakelse etter tvistemålsloven §407 nr 6 henvises til hovedforhandling.