Rt-1970-693
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1970-03-13 |
| Publisert: | Rt-1970-693 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 64B/1970 |
| Parter: | Jens K. Langaker mot Oslo kommune (kommuneadvokat Audvar Os), hjelpeintervenient, Forsikringsselskapet Storebrand (høyesterettsadvokat Oscar Smith). |
| Forfatter: | Kst. dommere: Lagmann Nissen, professorene Arnholm, Andenæs |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §108, Tvistemålsloven (1915) §407, §411, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956), Straffeloven (1902) §166, §200, §202, §183, Bygningsloven (1924) §41, §40, Ansvarlighetsloven (1932) §17c |
I forbindelse med reguleringen av Vestre Vika vedtok Oslo kommune i 1953 å ekspropriere bl.a. cand. jur. og oecon. Jens K. Langakers eiendom Ruseløkkveien 12. I medhold av §41 nr. 1 og §40 bygningsloven av 1924 begjærte kommunen ekspropriasjonstakst holdt. Forsikringsselskapet Storebrand, som etter avtale med Oslo kommune skulle overta eiendommen som fester, opptrådte som hjelpeintervenient for kommunen. Oslo skjønnskommisjon avsa skjønn i 1958, men skjønnet ble opphevet av lagmannsretten. Lagmannsretten opphevet også skønnskommisjonens nye skjønn av 29. november 1960, men ved Høyesteretts enstemmige dom av 18. desember 1965 ble dette skjønn stadfestet, (jfr. Rt-1965-1347). Saksomkostningene for lagmannsretten og Høyesterett ble opphevet.
I 1968 krevde Langaker gjenopptagelse av den sak som var avgjort ved høyesterettsdommen. Han gjorde gjeldende at de dommere som deltok i 1965 hadde gjort seg skyldig i en straffbar handling med hensyn til saken, og at det var grunn til å anta at dette hadde hatt innflytelse på avgjørelsen (jfr. tvistemålslovens §407 nr. 1). Langaker hevdet også at Oslo kommunes og Storebrands prosessfullmektiger under saken hadde gjort seg skyldige i forbrytelser mot straffelovens §166. Han nedla påstand om at Høyesteretts dom skulle oppheves, at saken skulle henvises til nytt skjønn for Oslo overskjønnsrett og at han skulle tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett. Videre påsto han at Oslo kommune, Storebrand, kommuneadvokat Sverre Thornes og høyesterettsadvokat Oscar Smith in solidum skulle ilegges erstatning til ham med kr. 300.000.- for økonomisk skade
Side:694
og psykiske lidelser påført ham ved utilbørlig forhold under rettergangen, jfr. domstollovens §200 og §202 .
De høyesterettsdommere som deltok i behandlingen av ankesaken for Høyesterett, var ugilde i gjenopptagelsessaken i henhold til tvistemålslovens §411. En av dem, dommer Rode, var senere fratrådt etter nådd aldersgrense. Langaker hevdet imidlertid at samtlige faste høyesterettsdommere var ugilde og begjærte settedommere oppnevnt for å behandle saken. Dette førte til at lagmann Gunnar Nissen, professor dr. jur. Carl Jacob Arnholm og høyesterettsadvokat Eiliv Fougner ble konstituert som dommere i Høyesterett med det særlige oppdrag som medlemmer av Høyesteretts kjæremålsutvalg å avgjøre spørsmålet om Høyesteretts faste medlemmer var ugilde til å delta i behandlingen av gjenopptagelsesbegjæringen. Etter innsigelse fra Langaker ble konstituert dommer Fougner senere kjent inhabil, og professor dr. jur. Johs. Andenæs ble oppnevnt i hans sted.
Kjæremålsutvalget fant at samtlige dommere måtte anses ugilde og bemerket bl.a.:
«Det som nu foreligger til avgjørelse er spørsmålet om de faste høyesterettsdommeres habilitet, nemlig dommerne Ryssdal, Bahr, Gaarder, Eckhoff, Nygaard, Bendiksby, Heiberg, Hiorthøy, Leivestad, Roll-Matthiesen, Endresen, Anker, Stabel, Gundersen, Mellbye, Blom, Bølviken og Tønseth. Dommerne Ryssdal, Bahr, Anker og Eckhoff er ugilde etter tvistemålslovens §411. For de øvrige dommere er grunnlaget for innsigelsen domstolslovens §108, idet det gjøres gjeldende at det er skikket til å svekke tilliten til dommernes uhildethet, hvis de skal delta i avgjørelsen av om deres dommerkolleger har gjort seg skyldig i straffbare handlinger ved sin saksbehandling og votering.
Det skal bemerkes at Langaker i brev til kst. dommer Nissen av 23. februar 1970 anfører at han etter å være blitt kjent med at dommer Nissen har passert aldersgrensen for dommere, må protestere mot at han fortsatt fungerer i saken. (Også kst. dommer Arnholm har forøvrig passert aldersgrensen, idet han fylte 70 år den 18. desember 1969.) Utvalget finner imidlertid at lov om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn av 21. desember 1956 etter sitt eget innhold ikke kommer til anvendelse på en slik konstitusjon med sikte på en enkelt sak, som det her er tale om og kan heller ikke se noen annen grunn som utelukker dommer Nissen (og dommer Arnholm) fra å gjøre tjeneste.
Den straffbare handling som i første rekke påberopes som gjenopptakelsesgrunn er at Høyesterett i strid med bestemmelsen i tvistemålslovens §183 ikke har foretatt bevisbedømmelse av de relevante opplysninger og i denne forbindelse har nektet å imøtekomme Langakers begjæring om oppnevning av sakkyndige. Særlig er fremhevet den fremlagte voldgiftstakst over Klingenberggaten 13 som kommunen overtok uten å klage på prisen som i 1940 var satt til en verdi av 1136 kr. pr. m2, mens Langakers eiendom Ruseløkkveien 12 på grunnlag av markedsprisen i 1958 ble satt i en lavere pris, skjønt det var en langt
Side:695
bedre byggetomt. Langaker hevder at Høyesterett på grunn av sine forsømmelser av bevisbedømmelsen ikke har hatt mulighet for å kunne ta standpunkt til hans ankegrunner, feil i saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Da Høyesterett har unnlatt å ta standpunkt til verdien av hans eiendom, har retten også avskåret seg fra muligheten av å kunne ta standpunkt til hans anførsel om at taksten var bygget på uriktige vurderingsprinsipper.
Langaker hevder at han i Høyesterett anførte som saksbehandlingsfeil at skjønnskommisjonen nektet å ta til følge hans begjæring om utsettelse på grunn av sykdom. Det er på det rene at voldgiftstaksten for Klingenberggaten 13 ikke kom fram under skjønnet i 1958. Langaker hevder at dette skyldes at kommunen, som satt inne med alle opplysninger, bevisst fortiet taksten. Det er riktignok så at denne takst ble lagt fram under skjønnet i 1960, men På grunn av sin sykdom evnet han ikke å utnytte fortielsen og taksten til sin fordel. Det var først og fremst utredningen av grunnverdien for Ruseløkkveien 12 som ble mangelfull på grunn av hukommelsessvikt som følge av sykdommen. Dette ble spesielt påberopt av ham i Høyesterett, men Høyesterett har forsømt å bedømme dette forhold i relasjon til den saksbehandlingsfeil det her gjelder.
Langaker hevder at Høyesteretts dommere ved sine forsømmelser med hensyn til bevisførslen og bevisbedømmelsen og ved sin mangelfulle behandling av hans anførsler har gjort seg skyldig i forsømmelig og utilbørlig forhold med hensyn til saken og at deres forhold er straffbart etter domstolslovens §200 jfr. ansvarlighetslovens §17c.
Kjæremålsutvalget skal bemerke at Utvalget ved sin bedømmelse av ugildhetsspørsmålet ikke kan innlate seg på en vurdering av holdbarheten av den påberopte gjenopptakelsesgrunn, da dette ville være å foregripe avgjørelsen i selve genopptakelsessaken. Det samme må gjelde andre grunner som kan føre til at gjenopptakelsesbegjæringen må avvises eller forkastes.
Legges disse synsmåter til grunn, vil besvarelsen av ugildhetsspørsmålet måtte bero på om det samarbeid som nødvendigvis må bestå i en kollegial domstol som Høyesterett, er en særegen omstendighet som er skikket til å svekke dommernes uhildethet, når det gjelder bedømmelsen av om deres kolleger har gjort seg skyldig i straffbart forhold. Utvalget finner at dette spørsmål bør besvares med ja, idet man under henvisning til domstolslovens §108, annet punktum også legger vekt på at der av Langaker er reist formell ugildhetsinnsigelse. Utvalget er derfor kommet til at samtlige de dommere det her er tale om, må ansees ugilde etter domstolslovens §108. Utvalget er klar over at det kan gjøre seg særlige hensyn gjeldende med hensyn til inhabilitet for Høyesteretts dommere, men finner ikke at man uten noe holdepunkt i loven kan legge til grunn andre regler enn for medlemmer av andre kollegiale domstoler.
Selv om ugildhetsgrunnen isolert sett bare rammer den del
Side:696
av gjenopptakelsesbegjæringen som gjelder dommernes angivelige straffbare handlinger og ikke prosessfullmektigenes, antar man at den ikke kan begrenses til en del av gjenopptakelsessaken, men må gjelde saken i sin helhet.
Utvalget tilføyer at man ikke har funnet særlig veiledning i tidligere avgjørelser av Høyesterett eller Høyesteretts kjæremålsutvalg. Noen analoge avgjørelser om høyesterettsdommeres habilitet foreligger ikke. Blant avgjørelser om underordnede dommers habilitet nevnes angående byrettsdommere Rt-1965-573 og avgjørelse i L.nr. 542/65, og angående lagdommere Rt-1961-122, 1963 793 og 1086 og 1964 190.
Kjennelsen er enstemmig.»