HR-1998-284-K - Rt-1998-899
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-05-19 |
| Publisert: | HR-1998-00284-K - Rt-1998-899 (252-98) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Gjenopptakelse, Farskapssak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1998-00010 - Høyesterett HR-1998-00284 K, jnr 100/1998 |
| Parter: | A (advokat Jan H Rasmussen) mot B (advokat Jan R Flygansvær) C |
| Forfatter: | Aasland, Tjomsland, kst dommer Lødrup |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §406, §412, §172, §180, §373, §407, Plenumsloven (1926) §6 |
Saken gjelder gjenopptakelse av farskapssak og adgang til å pålegge å ta blodprøve med henblikk på DNA-analyse for å få fastslått farskap.
A ble i X byretts dom 26 mars 1968 idømt farskap til B, født xx.xx.1966. Han anket til Gulating lagmannsrett, som i dom 30 mai 1969 frifant A. B og moren, C anket dommen til Høyesterett, som i kjennelse 20 februar 1970 nektet anken fremmet etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 2.
B begjærte 21 juni 1994 saken gjenopptatt. A samtykket ikke til å underkaste seg blodprøve med henblikk på DNA-analyse. 8 februar 1996 traff forberedende dommer i Gulating lagmannsrett beslutning om at A skulle pålegges å ta blodprøve med henblikk på DNA-analyse. Han påkjærte beslutningen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 18 april 1996 besluttet at kjæremålet i sin helhet skulle avgjøres av Høyesterett etter reglene i lov av 25 juni 1926 nr 2 §6 annet ledd. I kjennelse 20 mars 1997 opphevet Høyesterett lagmannsrettens beslutning på grunn av saksbehandlingsfeil, jf Rt-1997-422.
Gulating lagmannsrett behandlet saken igjen og avsa 16 februar 1998 kjennelse med slik slutning:
"1. B, C og A pålegges å gi blodprøve til bruk ved DNA analyser i saken.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den avgjørelse som endelig avgjør gjenopptakelsessaken."
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han anfører at lagmannsrettens avgjørelse bygger på feil forståelse av vilkårene for å kunne pålegge partene å ta blodprøver. Lagmannsretten legger til grunn at muligheten for DNA-analyse i seg selv i utgangspunktet er tilstrekkelig grunnlag til å få saken gjenopptatt. Dette er uriktig. Høyesterett har tatt det standpunkt at muligheten for DNA-analyse i seg selv ikke er gjenopptakelsesgrunn. Det foreligger i denne sak omstendigheter som styrker sannsynligheten for at den opprinnelige blodprøveanalyse som ble foretatt er riktig. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Gulating lagmannsretts avgjørelse oppheves.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
B og C har tatt til motmæle og anfører at lagmannsrettens kjennelse er riktig på alle punkter. Det er ikke riktig at lagmannsretten har lagt til grunn at muligheten for DNA-analyse er tilstrekkelig grunnlag til å fastslå at vilkårene for gjenopptakelse er til stede. Lagmannsretten har nøye drøftet det konkrete saksforholdet i denne saken, og vist til premissene i Høyesteretts tidligere kjennelse i samme sak. Når det gjelder de nye plenumsavgjørelsene i Høyesterett om blodprøve i forbindelse med gjenopptakelse av farskapssaker, anføres at dette ikke er parallelle saker, og at det er tatt uttrykkelig forbehold når det gjelder saker som denne. Det vises også til barnekonvensjonen artikkel 7 nr 1. Det er nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes og kjæremotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at kjæremålet gjelder en avgjørelse som lagmannsretten har truffet som første instans, og kjæremålsutvalget har full kompetanse.
Lagmannsrettens kjennelse ble avsagt før Høyesterett i plenum 20 februar 1998 avsa tre kjennelser om adgangen til å gjenoppta en farskapssak. Den første av dem (jnr 257/1996, HR-1998-00014 B) ble avsagt under dissens, mens flertallets syn ble lagt til grunn i de to øvrige kjennelsene. Plenumskjennelsene inneholder uttalelser som avviker fra den rettsoppfatning som ble lagt til grunn da Høyesterett første gang behandlet saken, jf Høyesteretts kjennelser inntatt i Rt-1997-413 og Rt-1997-422.
Kjæremålsutvalget legger til grunn at det ved plenumskjennelsene ble slått fast at muligheten for å få resultatet av en DNA-analyse ikke i seg selv er gjenopptagelsesgrunn. I denne saken foreligger det heller ikke en situasjon hvor resultatet av en slik analyse "åpenbart" vil føre til et annet domsresultat, jf annenvoterendes votum i den første kjennelsen, som fikk tilslutning av et flertall av Høyesteretts dommere. Utvalget antar at når mulighetene for å få en DNA-analyse ikke kan være gjenopptakelsesgrunn, kan denne muligheten heller ikke - som antatt av lagmannsretten, og av førstvoterende da denne saken sist ble behandlet av Høyesterett, jf Rt-1997-422 - utgjøre en del av de bevis som skal tas i betraktning ved vurderingen av om vilkårene for bevisopptak etter tvistemålsloven §412 er oppfylt.
Etter dette vil spørsmålet om gjenopptakelse av lagmannsrettens dom fra 1969 i det vesentlige bero på de nye opplysninger om Gm-typesystemets pålitelighet som utelukkelsesgrunnlag for farskap. Uttalelsen fra Rettsmedisinsk institutt 6 juni 1994 er utførlig referert i Rt-1997-422 på side 425, og konklusjonen er denne:
"Det som i ettertid er blitt avklart hva gjelder Gm-typesystemet, er derfor først og fremst at betegnelsen utelukkelse av farskap ikke lenger ville blitt anvendt ved den aktuelle typekonstellasjonen."
Utvalget legger imidlertid ut fra uttalelsen til grunn at Gm-typesystemet fortsatt med betydelig grad av sikkerhet gir svaret på om en mann ikke er faren. Lagmannsretten baserte seg i den frifinnende dommen fra 1969 ikke utelukkende på Gm-resultatet, idet det ble vurdert mot bl.a. morens livsførsel og sviktende tillit til hennes forklaring. Det er mot dette bevisresultatet at vilkårene for gjenopptakelse skal vurderes.
Etter tvistemålsloven §407 nr 6 er vilkåret for gjenopptakelse at den nye opplysning - sett i sammenheng med det som tidligere er fremført - åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse. Ved den vurdering som skal finne sted etter §412 første ledd 2 punktum, er spørsmålet om det er åpenbart at vilkårene i tvistemålsloven §406 nr 7 ikke er oppfylt. Skal en gjenopptakelsesbegjæring forkastes uten hovedforhandling eller bevisopptak, må retten således finne at "behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringen i hovedforhandling nødvendigvis vil føre til at begjæringen blir forkastet", jf Rt-1986-720 og Schei, Tvistemålsloven med kommentarer bind II side 384. Utvalget kan ikke se at det som er fremkommet om Gm-typesystemets utelukkelsesgrad sett i sammenheng med det som lagmannsretten i 1969 for øvrig la til grunn, fyller de krav som må settes for at det kan besluttes bevisopptak.
Kjæremålet har etter dette ført frem. Utvalget finner at kjæremålsmotpartene har hatt fyllestgjørende grunn til å se spørsmålet avgjort av lagmannsretten og av Høyesteretts kjæremålsutvalg, og saksomkostninger blir således ikke tilkjent, jf tvistemålsloven §172 annet ledd og §180 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.