Rt-1986-720
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1986-06-18 |
| Publisert: | Rt-1986-720 (227-86) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Familierett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 18. juni 1986 i l.nr. 255 K/1986 |
| Parter: | A (advokat Hans Petter Hellerøy) mot B og C (advokat Terje Lund). |
| Forfatter: | Aasland, Hellesylt, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, §412, §413, Barneloven (1981) §24, §70a |
A ble ved Moss byretts dom av 23. april 1968 dømt å være far til B's barn, født xx.xx.1966. Byrettens dom ble stadfestet av lagmannsretten. A fremsatte 3. januar 1986 overfor Eidsivating lagmannsrett begjæring om gjenopptagelse av farskapssaken. Ved kjennelse av 20. januar 1986 forkastet lagmannsretten begjæringen. Saksforholdet og bakgrunnen for gjenopptagelsesbegjæringen fremgår av lagmannsrettens kjennelse.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han viser til uttalelse fra prosektor Halldis Lie ved rettsmedisinsk institutt av 11. november 1985. Den nye blodtypeundersøkelse som er foretatt, viser ifølge brevet at hans blod kan være av type HP 2, noe som gjør hans farskap lite sannsynlig. Lagmannsretten synes ikke å ha vurdert disse opplysninger, men har basert sin avgjørelse på opplysningene i prosektor Lies første brev av 5. september 1985 om de forbedrede muligheter ved blodtypebestemmelser i sin alminnelighet.
Når den nye analyse av hans blod viser at det er lite sannsynlig at han er far til C, må dette forhold sies å tilfredsstille kravene til nytt bevis som gir hjemmel for gjenopptagelse etter tvistemålsloven §407 nr. 6. Partene må da kunne pålegges å fremstille seg for blodprøvetaking etter barneloven §24. - - -
B og C har tatt til motmæle og inngitt tilsvar. De påpeker at prosektor Lies uttalelse ikke innebærer noen utelukkelseskonklusjon for A. Det er således ikke fremkommet nye bevis i saken. Når farskapet ikke kan utelukkes, vil blodtypebestemmelsene bare være ett bevismoment blant flere. På grunn av den lange tid som er gått, vil bevisverdien av de øvrige omstendigheter tildels være sterkt redusert. Dette taler mot en gjenopptagelse. Begjæringen om gjenopptagelse er en belastning for kjæremotpartene. De har derfor ikke ønsket å medvirke til blodprøvetaking. Det foreligger ingen hjemmel for å pålegge dem dette idet farskapet er rettskraftig avgjort. Selv om lov nr. 7 av 8. april 1981 er gjort gjeldende for barn som er født før loven ikrafttredelse, bekrefter bestemmelsen i loven §70a at den tidligere avgjørelse står inntil en eventuell ny avgjørelse er truffet.
Dette innebærer også at retten ikke kan pålegge noen å ta blodprøver etter loven §24 før saken er gjenopptatt. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsretten har avgjort gjenopptagelsesbegjæringen uten hovedforhandling i medhold av tvistemålsloven §412 annet ledd, annet punktum, jfr. §413 første ledd. Vilkåret for at denne avgjørelsesform kan benyttes, er at lagmannsretten har funnet det åpenbart at de bevis som påberopes, er utilstrekkelige. Dersom dette vilkår ikke foreligger, skulle lagmannsretten i medhold av §412 annet ledd enten straks ha henvist begjæringen til avgjørelse ved hovedforhandling eller foreløpig ha besluttet bevisopptak.
Hva som ligger i kravet etter tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6 om at de nye opplysninger åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse, er nærmere presisert i kjennelse av Høyesterett i Rt-1939-801, hvor det uttales: «Det må med andre ord være helt klart ikke bare at domsresultatet kunde ha blitt eller sannsynligvis vilde ha blitt et annet, men at det nødvendigvis vilde ha blitt et annet om de nye opplysninger hadde foreligget før dommen, og det uten hensyn til om retten var satt med de samme eller med andre dommere.» Denne forståelse har vært lagt til grunn i senere avgjørelser, senest i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1985-1024.
For i medhold av tvistemålsloven §412 første ledd å kunne avslå gjenopptagelsesbegjæring uten hovedforhandling, kreves - som nevnt foran - at retten har funnet det åpenbart at de nye bevis er utilstrekkelige. Begrepet «åpenbart» må her tolkes på tilsvarende måte som når det er spørsmål om å kreve gjenopptagelse i medhold av tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6. Vilkåret må således være at retten finner at behandling av gjenopptagelsesbegjæringen i hovedforhandling nødvendigvis vil føre til at begjæringen blir forkastet. Hovedforhandling må altså ansees åpenbart unødvendig for å kunne fastslå at vilkårene for gjenopptagelse ikke foreligger, jfr. også Rt-1969-1194.
Det kan ikke sees at lagmannsretten har foretatt en slik vurdering i tilknytning til §412 første ledd.
Lagmannsretten viser i sin begrunnelse til at dommen av 20. april 1970 ble avsagt etter at det «fullt ut var foretatt blodtypeundersøkelser etter de metoder og muligheter som forelå dengang». Deretter uttaler retten: «At det nå i sin alminnelighet foreligger 3 bedre muligheter for på grunnlag av blodtypeundersøkelser å fastslå, eventuelt utelukke farskap, antas ikke tilstrekkelig.» Denne uttalelse har klar referanse til brev av 5. september 1985 fra prosektor Halldis Lie. Dersom ikke andre bevis var tilbudt i denne forbindelse, ville det neppe ha vært noe vesentlig å si på om retten ikke hadde drøftet tilleggsvilkåret etter §412 første ledd for å avgjøre gjenopptagelsesbegjæringen uten hovedforhandling. Imidlertid var det med begjæringen fremlagt brev av 11. november 1985 fra prosektor Lie med opplysninger om at nye undersøkelser er foretatt av blodprøver av A «som gjør hans farskap lite sannsynlig». - Brevet er gjengitt i kjennelsen før lagmannsrettens bemerkninger.
I dommen av 20. april 1970 er uttalt at lagmannsretten fant avgjørelsen «særdeles tvilsom». Domsgrunnene gjør utførlig rede for denne tvil, samtidig som det gis uttrykk for at blodtypeundersøkelsene har hatt en sentral betydning. Det vises til at det etter de nye, utvidede blodundersøkelser ikke var noe til hinder for at A kunne være barnets far, og at dette «i noen grad styrker det resultat retten etter ankeforhandlingen foreløpig var blitt stående ved». Men det bemerkes i denne forbindelse:
«. . . Å typebestemme A etter HP-systemet, hvilket lagmannsretten hadde festet seg ved som av særlig interesse, hadde ikke latt seg gjøre, fordi konsentrasjonen av haptoglobin i hans serum var for liten.»
Det er nettopp en ny blodtypeundersøkelse etter HP-systemet som nå er foretatt, og som prosektor Lie henviser til i brevet av 11. november 1985. Utvalget bemerker også at blodtypeundersøkelser nå har fått en enda mer sentral stilling som bevismiddel i farskapssaker.
Under disse omstendigheter finner kjæremålsutvalget at vilkårene ikke er til stede etter tvistemålsloven §412 første ledd for å forkaste gjenopptagelsesbegjæringen uten hovedforhandling.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette bli å oppheve, slik at lagmannsretten kan ta stilling til om gjenopptagelsesbegjæringen straks skal henvises til hovedforhandling eller om det foreløpig skal besluttes bevisopptak, jfr. tvistemålsloven §412 annet ledd. Utvalget bemerker i den forbindelse at retten må ha adgang til å gi pålegg om blodprøvetaking etter barneloven av 1981 §24 uten at gjenopptagelsesbegjæringen er henvist til hovedforhandling, jfr. Backer, Barneloven side 120 og den der nevnte utrykte avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg av 27. januar 1955, lnr. 25 B/1955.
Saksomkostninger er ikke påstått og tilkjennes ikke.
Kjennelsen er enstemmig. - - -