HR-1998-301-K - Rt-1998-915
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-05-28 |
| Publisert: | HR-1998-00301-K - Rt-1998-915 (258-98) |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1998-00152 K - Høyesterett HR-1998-00301 K, jnr 94/1998 |
| Parter: | Oslo kommune (Kommuneadvokaten v/advokat Ane Stokland) mot Munawar Hussain (advokat Einar Stueland) |
| Forfatter: | Aasland, Lund, Flock |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §57, §58A, §61, LOV-1997-01-17-12, Tvistemålsloven (1915) §172, §179, §180, §373, §404, §1, §62, LOV-1995-01-06-2 |
Saken gjelder spørsmål om søksmålsfrist ved tvist om lovligheten av midlertidig ansettelse.
Munawar Hussain hadde i tidsrommet juni 1994 til februar 1996 en rekke avtaler om vikararbeid som renholder i Oslo kommune. Han ble 10 januar 1996 tilskrevet av kommunen og meddelt at han ikke ville bli "engasjert som renholder ved kontraktens utløp 31/1-96". Det ble ikke gitt oppsigelse etter reglene i arbeidsmiljøloven §57 nr 2.
Ved stevning av 31 mai 1996 reiste Hussain søksmål mot Oslo kommune med krav om fastsettelsesdom for at han var fast ansatt i kommunen og at oppsigelsen var ugyldig, samt krav om fullbyrdelsesdom på erstatning etter rettens skjønn. Oslo kommune krevde saken avvist for så vidt gjaldt den delen som var omfattet av Hussains krav på fastsettelsesdom. Kommunen viste til arbeidsmiljøloven §58A nr 4, slik den lød etter lovendringen av 6 januar 1995, samt til arbeidsmiljøloven §61 nr 3. Etter kommunens syn utløp søksmålsfristen for denne delen av Hussains påstand 27 mars 1996, 8 uker etter at han hadde fratrådt. Kommunen ba byretten ta stilling til avvisningskravet under saksforberedelsen. Hussain tok til gjenmæle og anførte at det ikke løp noen søksmålsfrist som angitt i arbeidsmiljøloven §61 nr 3.
Partene ble enige om å stanse saken for byretten i påvente av Høyesteretts avgjørelse av anke over Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 29 november 1996 i sak LE-1996-00381 A. Denne saken gjaldt et tilsvarende avvisningsspørsmål, og lagmannsretten hadde under dissens 2-1 opphevet herredsrettens dom og avvist saken fra herredsretten. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 15 april 1997 ble denne anken nektet fremmet for Høyesterett i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 4.
Etter krav fra saksøkeren fortsatte deretter saken, og Oslo byrett avsa 13 november 1997 kjennelse med slik slutning:
"1. Søksmålet avvises forsåvidt gjelder stevningens påstand nr.1 og nr. 2.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår, jfr. tvistemålsloven §179."
Munawar Hussain påkjærte punkt 1 i byrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett som 13 februar 1998 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Saken fremmes for Oslo byrett også når det gjelder punkt 1 og 2 i påstanden i stevningen.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke."
Lagmannsretten la til grunn at regelen i arbeidsmiljøloven §57 nr 2 tredje ledd skulle gjelde tilsvarende for tvist om lovligheten av midlertidige ansettelser, slik at det ikke gjaldt noen søksmålsfrist når det ikke forelå en formriktig oppsigelse.
Oslo kommune har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens tolking av reglene i arbeidsmiljøloven slik de gjaldt på den aktuelle tid, før endringsloven av 17 januar 1997 nr 12. Det anføres at lagmannsretten har tolket §58A nr 4 som gir §61 og §62 tilsvarende anvendelse ved tvist om det foreligger midlertidig tilsetting, feil når den har lagt til grunn at henvisningen i §61 nr 3 til §57 nr 2 tredje ledd medfører at det ikke gjelder noen søksmålsfrist sålenge det ikke er gitt en formriktig oppsigelse.
Arbeidsmiljøloven regler om midlertidig ansettelse har vært endret flere ganger, først ved lov av 6 januar 1995 nr 2, da §58A ble innført, og deretter ved lov av 17 januar 1997 nr 12, da det ble foretatt endringer i §58A. Det følger direkte av ordlyden i arbeidsmiljøloven §58A nr 4, 2 punktum, slik den lød før lovendringen av 17 januar 1997 nr 12, at det skal være søksmålsfrist ved tvist om midlertidig ansettelse. Det er ikke noe poeng å bestemme utgangspunktet for en frist, dersom det overhode ikke løper noen frist. Det ligger videre i sakens natur at det aldri blir gitt noen oppsigelse ved midlertidige ansettelser. Midlertidige arbeidsavtaler kjennetegnes nettopp ved at de opphører uten oppsigelse ved det avtalte tidsrommets utløp. Bestemmelsen i §58A nr 4, 2 punktum vil derfor ikke ha noen mening, dersom §57 nr 2 tredje ledd skulle gjelde tilsvarende ved midlertidige ansettelser.
Det følger dessuten klart av forarbeidene til 1995-loven at det skal være en søksmålsfrist ved tvist om midlertidig ansettelse, og at arbeidsmiljøloven §57 nr 2 tredje ledd ikke skal gjelde tilsvarende i disse tilfellene. Hvis lovgiver hadde ment at søksmålsfristen ikke skulle gjelde dersom kravene til oppsigelse i §57 ikke var oppfylt, burde dette ha kommet til utrykk i forarbeidene.
I motsetning til hva lagmannsretten har lagt til grunn, kan rettstilstanden før lovendringen i 1995 ikke sies å være klar med hensyn til spørsmålet om §57 nr 2 tredje ledd skal anvendes tilsvarende ved tvist om midlertidige ansettelser. Det var ikke sagt noe om spørsmålet i loven, og den rettspraksis lagmannsretten viser til, fastslår kun generelt at arbeidsmiljøloven særlige prosessregler får tilsvarende anvendelse ved tvist om midlertidig ansettelse. Dommene tar ikke stilling til om arbeidsmiljøloven §57 nr 2 tredje ledd skal gjelde i disse sakene. Derimot finnes det to lagmannsrettsdommer etter lovendringen av 6 januar 1995, der det er lagt til grunn at arbeidsmiljøloven §57 nr 2 tredje ledd ikke får anvendelse ved midlertidig ansettelse. Det aktuelle spørsmålet har kun betydning for saker i tidsrommet mellom lovendringen av 6 januar 1995 og endringen av 17 januar 1997, og det må antas at lignende saker i det aktuelle tidsrom har innrettet seg etter de to nevnte avgjørelsene. Hensynet til likhet og forutberegnelighet taler derfor for at den foreliggende rettspraksis ikke fravikes.
Også varslingsregelen i arbeidsmiljøloven §58A nr 3, for den arbeidstaker som har vært ansatt i mer enn ett år, tilsier at §57 nr 2 tredje ledd ikke kommer til anvendelse i disse sakene. Dersom det var meningen at §57 nr 2 tredje ledd skulle gjelde, hvilket medfører at oppsigelsen som hovedregel skal kjennes ugyldig, dersom det reises søksmål innen 4 måneder etter at oppsigelsen fant sted, ville det ikke være noen mening i bestemmelsen i §58A nr 3 om at arbeidsgiver ikke kan kreve fratreden før en måned etter at varsel er gitt.
Reelle hensyn taler også for denne løsningen. Dersom det ikke skulle gjelde en søksmålsfrist ved midlertidige ansettelser, hvor arbeidsgiver har et særlig behov for en rask avklaring, ville arbeidstakere ved midlertidige ansettelser kunne gå til søksmål flere år etter at ansettelsesforholdet er avsluttet.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Saken avvises for så vidt gjelder punkt 1 og 2 i saksøkers påstand.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Kjæremotparten, Munawar Hussain, gjør gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er riktig og slutter seg i det vesentlige til lagmannsrettens premisser. Trygge tilsettingsvilkår er ett av arbeidsmiljøloven hovedformål, jf §1 nr 2, og dette må tillegges stor vekt ved tolking av lovens bestemmelser om søksmålsfrist.
For ordinære oppsigelser oppstiller arbeidsmiljøloven §57 nr 2 omfattende krav til innholdet i en oppsigelse for at det overhodet skal gjelde noen søksmålsfrist. Arbeidstakers behov for informasjon er omtrent det samme ved opphør av midlertidig ansettelse. At det skal gjelde en åtteukers søksmålsfrist ved opphør av midlertidig ansettelse, i tilfeller hvor ingen informasjon er gitt, må nødvendigvis virke både inkonsekvent og urimelig overfor arbeidstaker.
Det følger av lovendringen i 1997 og forarbeidene til denne, at lovgiver mente det ikke gjaldt noen søksmålsfrist ved formuriktig "opphørsmelding" ved midlertidig ansettelsesforhold, og at det heller ikke har vært lovgivers mening å innføre noen søksmålsfrist i tilfeller som det foreliggende. Lovgiver har således hatt samme forståelse av bestemmelsen om eventuell søksmålsfrist i perioden 1995-1997 som lagmannsretten i nærværende sak.
Dersom det skulle gjelde en åtteukers søksmålsfrist ved opphør av midlertidige ansettelsesforhold, ville den illojale arbeidsgiver ved å inngå arbeidsavtaler med rettsstridige midlertidighetsvilkår, kunne berøve arbeidstakeren den beskyttelse som ligger i kravene til informasjon i §57 nr 2, og som man ikke kan komme unna ved ordinære, oppsigelige ansettelsesforhold.
Ved lovendringen i 1997 ble det i arbeidsmiljøloven §58A nr 4 tredje ledd in fine fastsatt en ettårs frist for søksmål i tilfeller med formuriktig opphørsmelding. Dette var en innstramning i forhold til det som gjaldt i perioden 1995-97, da det ikke gjaldt noen søksmålsfrist. I nærværende sak er søksmål reist før det er gått fire måneder fra fratredelsen.
Rettspraksis før lovendringen i 1995 var også helt klar med hensyn til søksmålsfrist. Der finnes neppe noe eksempel på at det gjaldt noen søksmålsfrist, til tross for at domsmateriale om søksmål vedrørende opphør av midlertidige ansettelser er omfangsrikt. Det ville også vært svært vanskelig å begrunne en søksmålsfrist på grunnlag av lovens bestemmelser før 1995. Rettspraksis etter 1995 er heller ikke entydig til støtte for det syn at det gjelder en søksmålsfrist.
Det er ikke riktig at bestemmelsen i §58A nr 3 slik den nå lyder, med varslingsplikt ved fratreden fra mer langvarige midlertidige ansettelser, taler for den kjærende parts standpunkt. Det er god mening i både å ha en regel om varslingsfrist for fratreden ved mer langvarige midlertidige ansettelser, og en regel om ugyldighetsvirkning for formuriktig opphørsmelding ved rettsstridige midlertidige ansettelser. Det er dessuten ikke grunnlag for å trekke slutninger fra enkeltheter i bestemmelsene i 1997 til rettstilstanden i tidsrommet 1995-97.
Ordlyden i §58A nr 4 slik den lød i tidsrommet 1995-97, der fristen for å reise søksmål skal regnes fra det aktuelle fratredelsestidspunkt, må sees i lys av situasjonen hvor det ved midlertidig ansettelse ble gitt en opphørsmelding som fyller formkravene i §57 nr 2. I slik tilfeller er det uomstridt at det gjelder en søksmålsfrist, og man trenger et utgangspunkt for søksmålsfristen, som loven fastsetter til det aktuelle fratredelsestidspunkt. Bestemmelsen gir derimot ikke grunnlag for den slutning at loven forutsetter en søksmålsfrist også i tilfeller hvor opphørsmeldingen ikke fyller lovens formkrav.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Munawar Hussain tilkjennes saksomkostninger for byretten med kr 2000.-, for lagmannsretten med kr 3000.- og for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 4000.-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er dermed begrenset etter tvistemålsloven §404. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovtolking. Det bemerkes at tolkingsspørsmålene knytter seg til arbeidsmiljøloven regler om midlertidig tilsetting slik de lød før endringsloven av 17 januar 1997 nr 12.
Bestemmelsene om midlertidig tilsetting i arbeidsmiljøloven §58A ble tilføyet ved lov 6 januar 1995. Også før denne lovendringen inneholdt arbeidsmiljøloven bestemmelser om midlertidig tilsetting. I §58A nr 4 ble bestemt at tvist om det forelå lovlig midlertidig tilsetting skulle behandles etter bestemmelsene i arbeidsmiljøloven §61 og §62, dog med unntak for §61 nr 4 om rett til å fortsette i stillingen.
Etter arbeidsmiljøloven §61 nr 3 gjelder en søksmålsfrist på 8 uker "fra forhandlingenes avslutning eller fra oppsigelsen fant sted". For tvist om det foreligger lovlig midlertidig tilsetting, hvor det ordinært ikke meddeles noen oppsigelse, bestemmer arbeidsmiljøloven §58A nr 4 at søksmålsfristen regnes fra det aktuelle fratredelsestidspunkt. I vår sak er dette 31 januar 1996, som var den dag da den sist inngåtte arbeidsavtalen løp ut. I forhold til dette utgangspunkt er følgelig 8-ukersfristen klart oversittet.
Fra den 8-ukers søksmålsfrist som er fastsatt i §61 nr 3 første ledd gjøres unntak gjennom henvisning til bestemmelsen i §57 nr 2 tredje ledd. Denne bestemmelsen slår fast virkningen av at en oppsigelse fra arbeidsgiveren ikke inneholder de opplysninger som den etter loven skal inneholde, blant annet om frist for å reise søksmål. Arbeidstakeren kan i et slikt tilfelle gå til søksmål om oppsigelsens gyldighet uten å være bundet av noen søksmålsfrist.
Det spørsmål som reises i saken, er om dette unntaket fra lovens 8-ukersregel også gjelder i en sak om lovligheten av en midlertidig tilsetting, hvor arbeidsgiveren ikke har gitt noen informasjon om søksmålsfristen.
Bestemmelsen i §57 nr 2 tredje ledd om at det ved mangelfulle oppsigelser ikke løper noen søksmålsfrist, fremstår altså som et unntak fra den søksmålsfrist på 8 uker som ellers er fastsatt i §61 nr 3. Det er etter utvalgets oppfatning ikke naturlig å forstå den generelle henvisningen i §58A nr 4 til saksbehandlingsreglene i §61 og §62 dithen at de særlige regler i §57 nr 2 tredje ledd - og dermed også det foregående ledd om arbeidgivers plikt blant annet til å opplyse om søksmålsfristen - også skulle få anvendelse i alle de tilfelle der et midlertidig tilsettingsforhold avsluttes på annen måte enn ved oppsigelse.
En midlertidig tilsetting særkjennes ved at arbeidsavtalen gjelder for et bestemt tidsrom eller for et bestemt arbeid av forbigående art, jf innledningen til §58A. Arbeidsavtalen opphører regelmessig ved at den avtalte tid løper ut eller når det bestemte arbeidet er avsluttet, se §58A nr 2.
I slike tilfeller kreves det altså ikke at arbeidsgiveren foretar noen oppsigelse for at arbeidsforholdet skal opphøre.
Ved den lovendring som fant sted i 1995, ble det riktignok inntatt en regel i §58A nr 3 om at en midlertidig tilsatt arbeidstaker som har vært tilsatt i mer enn ett år, har krav på skriftlig varsel om tidspunktet for fratreden senest en måned før fratredelsestidspunktet. Virkningen av unnlatt varsel er at arbeidsgiveren ikke kan kreve fratreden før en måned etter at varsel er gitt. Et slikt varsel, som altså bare er påbudt i forhold til enkelte midlertidig tilsatte arbeidstakere, kan imidlertid ikke likestilles med en oppsigelse. Dette uttales for øvrig også i lovforarbeidene, Ot prp nr 50 (1993-94) side 180. Loven krever da heller ikke at varselet skal ha et slikt innhold, blant annet med opplysning om søksmålsfrist, som en oppsigelse skal ha etter §57 nr 2.
Utvalget kan altså ikke se at §57 nr 2 tredje ledd, og dermed de særskilte formkrav ved oppsigelser, jf §57 nr 2 annet ledd, kan tillegges betydning for søksmålsfristen i saker om lovligheten av midlertidige tilsettinger, hvor oppsigelse ordinært ikke finner sted. Det ville være unaturlig om det til den fristregel som ved lovendringen i 1995 ble oppstilt for slike saker, skulle være knyttet unntak som langt på vei ville oppheve fristregelen, uten at det er sagt noe om dette i lovforarbeidene.
Kjæremålsmotparten har i tilslutning til lagmannsretten gjort gjeldende at før lovendringen i 1995 medførte §57 nr 2 tredje ledd at det ikke løp noen søksmålsfrist i saker om lovligheten av midlertidige tilsettinger, og videre at 1995-loven ikke tilsiktet noen endring for så vidt. Til dette skal utvalget bemerke:
Allerede før endringsloven i 1995 var det gjennom Høyesteretts kjæremålsutvalgs praksis lagt til grunn at søksmål om lovligheten av midlertidige tilsettinger skulle behandles etter de særlige prosessregler i arbeidsmiljøloven, jf avgjørelsene i Rt-1990-1179 og Rt-1992-273. Spørsmålet om søksmålsfrist er ikke drøftet i disse avgjørelsene, men det synes å ha vært en vanlig oppfatning at det ikke gjaldt noen søksmålsfrist i slike saker. Det er også utvalget enig i. Slik utvalget ser det, er imidlertid begrunnelsen ikke §57 nr 2 tredje ledd, men det forhold at lovens fristregler for søksmål i anledning av oppsigelse ikke hadde anvendelse på disse sakene, hvor arbeidsforholdet opphørte på annen måte enn ved oppsigelse. Regler om søksmålsfrist for disse sakene kom først med loven av 1995.
Ved lovendring 17 januar 1997 ble det foretatt endring i reglene i arbeidsmiljøloven §58A nr 4 om saksbehandlingen ved tvist om det foreligger midlertidig tilsetting. Tredje ledd i bestemmelsen slik den nå lyder, oppstiller en søksmålsfrist på ett år, unntatt for krav om erstatning. Lovendringen er uten direkte betydning for vår sak, som ligger forut for lovendringen. Utvalget er imidlertid oppmerksom på at lovforarbeidene til 1997-loven - Ot.prp.nr.49 (1995-96) side 26-29 og Innst.O.nr.6 (1996-97) side 12 - inneholder uttalelser om dagjeldende rettstilstand som står i strid med den lovtolking utvalget anser som den rette. I og med at disse forarbeidene beskriver rettstilstanden forut for den lov de knytter seg til, har de imidlertid ikke den vanlige verdi som rettskilde.
Det er etter dette kjæremålsutvalgets standpunkt at unnlatt informasjon fra Oslo kommunes side om søksmålsfristen på 8 uker fra fratreden ikke innebærer at Hussain kan anlegge søksmål også etter utløpet av denne fristen.
Etter dette stadfestes byrettens avvisningskjennelse.
Saken gjelder et tvilsomt rettsspørsmål, og saksomkostninger for kjæremålsutvalget tilkjennes ikke, jf tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 annet ledd. Det er ingen grunn til å endre lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse. Byretten har utsatt avgjørelsen av spørsmålet om saksomkostninger for byretten etter tvistemålsloven §179. Dette spørsmål vil byretten således måtte ta stilling til i den avgjørelse vedrørende Hussains erstatningskrav som avslutter saken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Byrettens kjennelse - slutningens pkt 1 og 2 - stadfestes.
2. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.