HR-1998-39-A - Rt-1998-1306

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1998-09-03
Publisert:	HR-1998-00039-A - Rt-1998-1306 (352-98)
Stikkord:	Pengekravsrett, Motregning, Advokatrett
Sammendrag:
Saksgang:	Borgarting lagmannsrett LB-1995-02931 A - Høyesterett HR-1998-00039 A, nr 325/1997
Parter:	Olaf Hesle (Advokat Helge Almestad - til prøve) mot Axel Heiberg
Forfatter:	Stang Lund, Gussgard, Aarbakke, Skoghøy, Bugge
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915), Tvistemålsloven (1915) §176, §179, §180, Verdipapirhandelloven (1997) §11-5, Eiendomsmeglingsloven (1989) §4-4

Dommer Stang Lund: Saken gjelder spørsmålet om en advokat har rett til å avregne honorar og utlegg i innestående på klientkonto.

Olaf Hesle hadde i mange år vært styrets leder og daglig leder i Saga Kunstforlag AS (heretter Saga) da selskapet flyttet sin virksomhet fra Trondheim til Oslo i mars 1983. Etter flyttingen sto det fortsatt en del varer på lager i Trondheim. Den 18 april 1983 brant varelageret.

Varene var forsikret i det daværende Forenede Skadeforsikring AS. Forsikringsselskapet og Saga ble ikke enige om forsikringsoppgjøret, og Saga tok 14 juni 1984 ut stevning mot selskapet for Trondheim byrett og krevde 626.000 kroner med tillegg av renter. Forenede påsto seg frifunnet, og reiste motsøksmål med krav om tilbakebetaling av a konto utbetalt 300.000 kroner med renter. Selskapet anførte at Hesle hadde utvist svik i forbindelse med forsikringsoppgjøret.

Hesle inngikk 28 februar 1984 avtale med Trond Hersleth om overdragelse av samtlige aksjer i Saga. Halvparten av aksjene skulle overføres samme dag for 250.000 kroner, som skulle betales med en tredel hvert år i årene 1984-86 eller tidligere. Den annen halvpart skulle overtas av Hersleth innen 1990. Trond Hersleth ble i ekstraordinær generalforsamling 7 mars 1984 valgt til styrets leder. Hesle overlot høsten 1984 all daglig drift til Hersleth.

Hersleth inngikk i september 1984 en avtale om leie av en driftsbygning tilhørende Bygdø Kongsgård. Varelageret ble flyttet dit. Den 21 juni 1985 brant driftsbygningen, og varelageret ble totalskadd. Varene var forsikret i Skadeforsikringsselskapet Vesta AS. Det oppsto tvist om forsikringsavtalen og om oppgjøret.

Relativt snart viste det seg vanskelig å samarbeide for Hesle og Hersleth. Vederlaget for aksjene ble ikke betalt ved forfall, og Hesle overførte ikke aksjene til Hersleth. Styret i Saga bestemte umiddelbart etter brannen i juni 1985 at Hesle på ny skulle delta i driften av selskapet, og han fikk i november 1985 styrets fullmakt til å representere Saga i saken mot Forenede. Hersleth underrettet i januar 1986 Oslo Handelsregister om at han trakk seg fra styret i Saga. Hans advokat meddelte i februar 1986 Hesle at avtalen om kjøp av aksjene var hevet.

Advokat Axel Heiberg ble i august 1986 engasjert av Hesle for å overta som prosessfullmektig i den sak Saga hadde reist mot Forenede. Heiberg fikk også i oppdrag å vareta Sagas interesser i saken mot Vesta og i en husleiesak. Han fikk senere i oppdrag å bistå Hesle da denne solgte en hytte i Trøndelag sommeren 1987. Hesle foretok etter anmodning a konto innbetalinger av salær og utlegg til Heiberg på til sammen 167.550 kroner i perioden 1986-1989.

Heiberg underrettet i november 1986 Hersleths advokat om at han representerte Saga og Hesle. Han anførte at Hesle bestred at Hersleth hadde grunnlag for å heve avtalen om overdragelse av aksjene i Saga, og at Hersleth vesentlig hadde misligholdt denne avtale. Partene ble enige om å avvente utfallet av forsikringsoppgjøret med Vesta.

Forsikringssaken mot Forenede ble avsluttet ved Høyesteretts dom 21 juni 1989, inntatt i Rt-1989-689, med det resultat at Forenede ble frifunnet for Sagas krav, og Saga dømt til å betale tilbake 300.000 kroner med tillegg av renter. Høyesteretts flertall fant at Hesle hadde opptrådt svikaktig overfor Forenede.

Heiberg reiste på vegne av Saga 20 mai 1988 sak mot Vesta for Oslo byrett og krevde forsikringsoppgjør etter brannen med ca 8 millioner kroner og erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til 5 millioner kroner med tillegg av rente. Under saksforberedelsen for Oslo byrett forhandlet Heiberg med Vesta om et utenrettslig oppgjør. Vesta tilbød 4 millioner kroner medregnet renter med fradrag av 500.000 kroner som tidligere var utbetalt.

Under forhandlingene med Vesta henvendte Hersleth seg til Hesle med spørsmål om overtakelse av aksjene i Saga. Hesle krevde at det avtalte vederlag, 500.000 kroner, skulle innbetales straks eller at det ble stilt sikkerhet for at dette ville skje. Resultatet av forhandlingene ble at aksjene skulle overføres for 250.000 kroner, og dette kom til uttrykk i en avtale av 8 februar 1990 undertegnet av Hesle, Hersleth og Heiberg. Avtalen er sålydende:

"Mellom Olaf Hesle og Trond Hersleth er inngått slik avtale:

1. Partene skal gjennomføre tidligere inngått avtale om overdragelse til Trond Hersleth av samtlige aksjer i Saga Kunstforlag A/S, dog slik at full kjøpesum for samtlige aksjer settes til kr 250000,-.

2. Det er en forutsetning for denne avtale at det inngås rettsforlik mellom Saga Kunstforlag A/S og Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S om totalt oppgjør med kr 4000000,- og at nedennevnte transporterklæringer til fordel for Trond Hersleth blir akseptert: ...

3.Trond Hersleths tilgodehavende i h.t. transporterklæringene nevnt i punkt 2 skal innbetales på separat klientkonto hos advokat Axel Heiberg, og oppgjør av kjøpesum i h.t. punkt 1 anses foretatt straks kr 250000,- er innbetalt til denne konto.

Aksjene i Saga Kunstforlag A/S skal deponeres hos advokat Axel Heiberg påført blanco transporterklæringer, og utleveres til Trond Hersleth straks betaling er skjedd.

4. Partene er enige om at det skal inngås rettsforlik som nevnt i punkt 2 og forplikter seg til å medvirke til at rettsforliket kan gjennomføres."

Hesle overleverte 22 juni 1990 selv alle aksjene til Hersleth i transportert stand mot Hersleths skriftlig bekreftelse på at betaling skulle finne sted straks Vesta foretok utbetaling.

Saken med Vesta ble forlikt 20 august 1990 etter at partene var blitt enige om en utbetaling på 4 millioner kroner. Revisor Knut Bøhren som hadde bistått under forhandlingene med Vesta, fikk utbetalt forsikringsbeløpet for å gjøre opp med de berettigete. Hesle skrev 4 september til Bøhren og krevde vederlaget for salget av aksjene sendt direkte til seg. Bøhren underrettet 7 september Hesle om at i henhold til avtale av 8 februar 1990 var 250.000 kroner overført til separat klientkonto hos Heiberg.

Hesle henvendte seg i brev 14 september til Heiberg og ba om at kjøpesummen ble overført til seg. Samme dag foretok Heiberg avregning av honorarer og utgifter for samtlige oppdrag overfor Hesle med i alt 466.460 kroner, og underrettet ham om dette. Avregningen ble gjennomført ved at Heiberg avregnet beløpet i a konto innbetalt og i vederlaget for aksjekjøpet, og krevde det resterende beløp på 48.910 kroner innbetalt.

Den 18 september krevde advokat Tore E Brath på vegne av Hesle vederlaget for aksjene overført ham innen fredag 21 september. Heiberg svarte 3 oktober at han ikke fant grunn til å etterkomme anmodning om utbetaling av vederlag for aksjene, og minnet om at det også var et resttilgodehavende på 48.910 kroner.

Hesle reiste 17 oktober 1994 sak mot Heiberg for Oslo byrett og krevde 250.000 kroner med tillegg av morarente fra 6 september 1990 til betaling fant sted. Heiberg innga ikke tilsvar, og byretten avsa uteblivelsesdom 8 desember 1994. Heiberg begjærte oppfriskning, og kravet ble tatt til følge. Oslo byrett avsa 1 september 1995 dom med slik domsslutning:

"1. Axel Heiberg frifinnes.

2. Oslo byretts uteblivelsesdom av 8. desember 1994 i sak 94-06780 oppheves forsåvidt angår domsslutningen pkt 1.

3. Olav Hesle dømmes til å erstatte Axel Heiberg saksomkostninger med kr 35950,- Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra dommens forkynnelse."

Hesle anket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett, som 27 juni 1997 avsa dom med slik domsslutning:

"1. Byrettens dom stadfestes.

2. Olaf Hesle dømmes til å betale til Axel Heiberg saksomkostninger for lagmannsretten med 40.000,- - førtitusen - kroner innen 2 - to -uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom."

Lagmannsretten la til grunn at Hesle hadde forpliktet seg personlig til å svare for salæret likeverdig med Saga, og at salærkravet ikke hadde falt bort på grunn av passivitet eller oppgjørshensyn. Lagmannsretten fant ikke grunn til å nedsette salæret. Motregning i klientmidler var berettiget, og avtalen av 8 februar 1990 avskar ikke motregning. Retten fant at det var tilstrekkelig sammenheng mellom salærkravet og innestående på klientkonto.

Hesle har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Høyesteretts kjæremålsutvalg har i kjennelse 2 mars 1998 henvist anken for så vidt angår adgangen til å motregne salær i oppgjør ved salg av aksjene i Saga Kunstforening AS. For øvrig ble anken nektet fremmet. Saksomkostninger skal avgjøres i den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.

Til bruk for Høyesterett har partene og to vitner forklart seg ved bevisopptak. Det er framlagt enkelte nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. For det spørsmålet som er henvist til behandling i Høyesterett, står saken i samme stilling som for de tidligere instanser.

Den ankende part, Olaf Hesle, har for Høyesterett i hovedsak anført:

Prinsipalt gjøres gjeldende at motregning er avskåret ved avtalen 8 februar 1990, som er medundertegnet av Heiberg. Denne avtale innebar at Heiberg som mellommann skulle gjennomføre den avtalte overdragelse av aksjene i Saga, og garantere for oppgjøret. I alle tilfelle var det forutsatt at Hesle skulle få kontant oppgjør for salget av aksjene straks forsikringsbeløpet var mottatt. Til underbygging av dette har Hesle blant annet vist til brev 15 september 1989 til Hersleth med krav om full innbetaling av kjøpesummen eller sikkerhet, et brev som Heiberg har kjent til, og til en rekke brever fra Hersleth til Hesle og Heiberg om avklaring av honoraransvaret.

Subsidiært er motregning avskåret fordi Heiberg etter avtalen måtte anses som mellommann. Heiberg hadde fått innbetalt kjøpesummen fordi han skulle gjennomføre oppgjøret. Han har i et slikt tilfelle ikke adgang til å motregne med mindre hovedkrav og motkrav springer ut av samme rettsforhold. Hesle har til støtte for dette blant annet vist til verdipapirhandelloven §11-5, forskrift nr 1230/1994 om derivathandel punkt 4.2.6 om fristillelse av sikkerhet, lov om eiendomsmekling §4-4, og forskrift nr 177/1990 til denne loven, §3-5 fjerde ledd.

Det bestrides at Heibergs krav på dekning av salær og utlegg springer ut av samme rettsforhold som Hesles krav på vederlag for overdragelse av aksjene. Kravet oppsto ved avtalen om salg av aksjene til Hersleth i 1984 lenge før Heiberg ble engasjert. Det foreligger heller ikke noe løpende rettsforhold eller annen særlig tilknytning som kan hjemle motregning, jf Rt-1992-504 på side 507. Også oppgjørshensyn og at beløpet ble innbetalt for å gjennomføre aksjesalget, tilsier at motregning ikke kan finne sted. Til underbygging av dette er blant annet vist til likhetstrekk med bankenes begrensete rett til å motregne i kundenes innestående på konto, jf eksempelvis Rt-1936-828.

Hesle har under ankeforhandlingen ikke opprettholdt anførsler om at advokatforskriften av 1996 (nr 1161) §3-5 og §3-6 ikke hjemler motregning i dette tilfellet. Det er uavklart om advokater før innføring av de nye regler for god advokatskikk som ble vedtatt i representantskapsmøte i Den Norske Advokatforening 14 juni 1991, hadde adgang til å ta dekning for sitt tilgodehavende i klientmidler uten at dette var avtalt eller forutsatt. Det særegne tillitsforhold mellom advokat og klient tilsier at adgangen til å motregne må ha vært begrenset etter de regler som gjaldt da motregning ble søkt gjennomført 14 september 1990.

Anførsler om at Hesles ansvar for salæret må anses på linje med en simpel garanti som ikke var forfalt da motregningen ble søkt iverksatt, og at deler av motkravet er foreldet eller bortfalt på grunn av passivitet, er også frafalt under ankeforhandlingen.

Olaf Hesle har nedlagt slik påstand:

"1. Axel Heiberg dømmes til å betale til Olaf Hesle kr 250.000 med tillegg av 18% årlig rente f.o.m. 14. september 1990 t.o.m. 31. desember 1993 og deretter med tillegg av 12% årlig rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

2. Olaf Hesle tilkjennes saksomkostninger for alle retter."

Ankemotparten, Axel Heiberg, har for Høyesterett i hovedsak anført:

Advokater hadde og har fortsatt rett til å motregne forfalte krav på honorar og utlegg i klientmidler med mindre annet er avtalt eller uttrykkelig forutsatt. Dette følger av de alminnelige obligasjonsrettslige regler om motregning, som ikke begrenser motregning til de tilfelle motkrav og hovedkrav er oppstått i samme rettsforhold. Motregningsretten underbygges av fast praksis og av flere uttalelser om god advokatskikk fra Advokatforeningen avgitt før og etter at de någjeldende bestemmelser om motregning i reglene for god advokatskikk ble vedtatt.

Hesle måtte medvirke i et rettsforlik med Vesta fordi han fortsatt satt med aksjene i Saga. Han krevde for dette betaling for de verdiløse aksjene, og Hersleth og Hesle ble enige om vederlaget. Avtalen av 8 februar 1990 mellom Hesle og Hersleth gjaldt gjennomføringen av oppgjøret med Vesta og overføring av aksjene i Saga. Det var Hesles forslag at vederlaget for aksjene skulle settes inn på klientkonto hos Heiberg. Det bestrides at Heiberg skulle garantere for oppgjøret, og at avtalen tok sikte på å regulere motregning. Hesle tilkjennega først etter at forliket med Vesta var inngått 20 august 1990 at han ikke ville betale Heibergs honorar og utlegg, og at kjøpesummen uavkortet skulle utbetales til ham.

Subsidiært gjøres gjeldende at gjennomføringen av aksjesalget skyldes at midler ble tilgjengelige på grunn av forliket med Vesta. Heiberg hadde et løpende klientforhold med Saga og Hesle over lengre tid, som blant annet omfattet tvisten mellom Hesle og Hersleth. Det hevdes å være tilstrekkelig nær tilknytning mellom gjennomføringen av aksjesalget og forsikringsoppgjøret til at motregning må være berettiget, og under enhver omstendighet framstår motregning som rimelig i dette tilfelle.

Axel Heiberg har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Olaf Hesle dømmes til å betale Axel Heiberg saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg finner at lagmannsrettens dom må stadfestes så langt anken ikke er nektet fremmet.

Innledningsvis bemerkes at ankesaken for Høyesterett bare gjelder om Heiberg har rett til å motregne krav på honorar og utgifter i vederlaget for salg av aksjene i Saga. Hesles omkostningsansvar og tvisten om størrelsen av Heibergs honorarkrav er rettskraftig avgjort.

En skyldner har etter ulovfestete obligasjonsrettslige regler i utgangspunktet rett til å motregne skyldig beløp i sin fordring mot kreditor, så framt motkravet er forfalt og hovedkravet også gjelder penger og frigjøringstiden er inntrådt. Den alminnelige motregningsrett vil imidlertid ved lov eller forskrift, avtale eller når særlige hensyn gjør seg gjeldende, kunne være helt avskåret eller begrenset til de tilfelle hvor hovedkrav og motkrav springer ut av samme rettsforhold. Jeg bemerker at partene for Høyesterett er enige om at Heibergs krav var forfalt, og at frigjøringstiden for betaling av Hesles innestående på klientkonto var inntrådt, da motregning ble erklært.

Forskrift 1 desember 1975 nr 1 om advokaters regnskapsførsel hadde bestemmelser om at klientkonto kunne debiteres salær (§3 nr 2 siste punktum), og at beløp som advokater hadde til gode av klienter, "og som kan motregnes i kontobeløp", kunne avregnes (§10 bokstav b første punktum). Dersom avregningen gjaldt advokatens salær, måtte klienten samtidig underrettes, jf §10 bokstav b annet punktum.

Den någjeldende advokatforskrift som er fastsatt 20 desember 1996 i medhold av bestemmelsene i domstolloven kapittel 11, viderefører de tidligere bestemmelser om avregning av advokatens tilgodehavende i klientmidler. Salær og utlegg kan avregnes "hvor det er adgang til motregning", jf §3-6 sjuende ledd. Dersom avregningen gjelder advokatens salær, skal klienten samtidig få salærregning eller tilsvarende melding om avregning, jf samme bestemmelses annet punktum.

Regler for god advokatskikk av 1967 inneholdt ikke bestemmelser om motregning i klientmidler. Hovedinntrykket av de framlagte uttalelser om god advokatskikk er at avregning mot klientkonto når ikke annet var avtalt eller forutsatt, og klienten samtidig har vært underrettet, ikke har vært ansett i strid med god advokatskikk, jf eksempelvis Disiplinærnemndas beslutninger 8 januar 1990 i sak nr 321.479-67/89 og 4 juli 1991 i sak nr 227.8/381-21/91 inntatt i uttalelser om god advokatskikk og salærberegning bind V, 1988/1990 side 368 og bind VI, hefte 2 side 85. Det finnes også eksempel på at avregning mot klientkonto til dekning av salær som var påløpt i andre saker for samme klient, har vært godtatt, jf beslutning 23 april 1981 av styret i Troms krets, inntatt i bind III 1980/1984 side 185.

Gjeldende regler for god advokatskikk ble vedtatt av Den Norske Advokatforenings representantskap 14 juni 1991. Hovedstyret i tilslutning til et utvalg som forberedte de nye etiske regler, hadde foreslått at advokater skulle ha adgang til å ta dekning for sitt tilgodehavende i klientmidler hvor dette var avtalt eller forutsatt, og at klienten samtidig skal underettes om avregningen gjaldt advokatens salær. Oslo krets foreslo en endring i forslaget til bestemmelse om motregning og grunnga forslaget slik:

"I pkt. 3.5.4 er det uttalt at advokaten kan ta dekning for sitt tilgodehavende i klientmidler hvor dette er avtalt eller forutsatt. I dag er det nok ikke uvanlig at det foretas avregning av salær og omkostninger i mottatte klientmidler uten at det på forhånd foreligger noen avtale om dette, f.eks. i tilfelle hvor advokaten i forbindelse med avslutningen av en sak mottar oppgjør fra motparten. I hvilken grad man i disse tilfellene vil kunne si at det var forutsatt at advokaten skulle avregne sitt tilgodehavende i klientmidlene, vil ofte kunne være tvilsomt. For å avskjære slike tvilstilfelle og sikre at advokaten får dekket sitt tilgodehavende, vil styret foreslå at annet punktum i pkt. 3.5.4 omformuleres til å lyde slik:

"Dog kan advokaten ta dekning for sitt tilgodehavende av klienten med mindre annet er avtalt eller forutsatt.""

Representantskapet fulgte forslaget fra Oslo krets, slik at en advokat etter reglene for god advokatskikk har adgang til å ta dekning for sitt tilgodehavende i klientmidler "med mindre annet er avtalt eller forutsatt". Jeg forstår dette slik at de nye regler videreførte tidligere praksis. Hovedstyrets forslag om at advokaten samtidig skal underrette klienten, ble vedtatt uten endringer.

Jeg finner at en advokat normalt må ha rett til å motregne forfalte krav på honorar og utlegg i vedkommende klients innskudd på klientkonto når ikke annet er bestemt i lov eller forskrift, eller er avtalt eller forutsatt. Dersom et innskudd på klientkonto må anses for å være øremerket for et bestemt formål, eller av betaleren er positivt forutsatt videreført til klienten uavkortet, må motregning som hovedregel være avskåret. Det følger av advokatforskriften at klienten skal få salærregning eller tilsvarende melding når motregning finner sted, jf §3-6 sjuende ledd annet punktum.

Hesle har prinsipalt anført at avtalen 8 februar 1990 må forstås slik at vederlaget for salget av aksjene i Saga straks og uavkortet skulle sendes videre til ham. Han mener dette følger av at Heiberg garanterte for oppgjøret, og at det i alle tilfelle var forutsatt at beløpet i sin helhet skulle videreføres.

Jeg kan ikke finne holdepunkter i avtalen for at Heiberg skal ha gått med på at avregning av forfalte honorar og utlegg i oppgjøret for aksjene ikke kunne finne sted. Den påberopte avtale inneholdt bestemmelser om at aksjene i Saga påført blankotransport skulle deponeres hos Heiberg, og utleveres Hersleth når forsikringsoppgjøret fant sted, jf punkt 3 annet avsnitt. Kjøpesummen skulle anses oppgjort straks 250.000 kroner ble innbetalt på separat klientkonto hos Heiberg, jf samme bestemmelses første avsnitt. Avtalen sier ikke noe om utbetaling av kjøpesummen til Hesle, og heller ikke om en eventuell avregning av skyldige og forfalte krav på honorar og utlegg i beløpet.

Jeg kan heller ikke se at Hesles påberopte forutsetning om at oppgjør for aksjene uavkortet skulle utbetales ham har kommet til uttrykk på en måte som kan begrense Heibergs rett til å avregne forfalte honorarkrav og utgifter som Hesle var ansvarlig for, mot innestående på klientkonto. Gjennomføring av salget av aksjene var avhengig av et forlik i rettssaken mellom Saga og Vesta. Heiberg hadde tidligere bistått Hesle i tvisten med Hersleth om salget av aksjene, og saken var stilt i bero i påvente av en løsning av forsikringsoppgjøret med Vesta. Det var derfor en nær tilknytning mellom gjennomføringen av aksjesalget og forsikringsoppgjøret med Vesta. Dette sett i sammenheng med at Heiberg hadde bistått i rettsaken mot Forenede som også var av betydning for gjennomføring av aksjesalget, tilsier at samlet avregning av Heibergs honorar og utlegg i Hesles tilgodehavende var berettiget.

Hesle har til støtte for at vederlaget for salg av aksjene skulle utbetales uavkortet, også vist til de regler som gjelder om motregning i forholdet mellom oppdragsgiver og mellommann. Det anføres at motregning i slike tilfelle bare kan iverksettes for krav som springer ut av samme rettsforhold. Jeg legger til grunn at Heibergs medvirkning etter avtalen av 8 februar 1990 ved gjennomføringen av salget av aksjene i Saga, var et ledd i Heibergs advokatoppdrag for Hesle. De påberopte lovbestemmelser og forskrifter om verdipapirhandel, derivathandel og eiendomsmekling er etter min mening uten betydning for løsning av de spørsmål anken gjelder.

Anken har vært forgjeves. Saksomkostninger må tilkjennes også for Høyesterett og for Høyesteretts kjæremålsutvalg, jf tvistemålsloven §179 første ledd 1. punktum jf §180 første ledd. Heiberg har ikke hatt prosessfullmektig for Høyesterett. Han har krevd 50.000 kroner i salær. Beløpet forstås å være et skjønnsmessig anslag over Heibergs tapte arbeidsfortjeneste ved sakens behandling i kjæremålsutvalget og ved å forberede saken og møte for Høyesterett. Jeg finner at dette må anses som nødvendige omkostninger i anledning anken, og kravet tas til følge, jf §176 første ledd 1. punktum.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes så langt anken ikke er nektet fremmet.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Olaf Hesle 50.000 - femtitusen - kroner til Axel Heiberg innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Gussgard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Aarbakke: Likeså.

Dommer Skoghøy: Likeså.

Dommer Bugge: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes så langt anken ikke er nektet fremmet.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Olaf Hesle 50.000 - femtitusen - kroner til Axel Heiberg innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.