HR-1998-392-S - Rt-1998-1235
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-07-21 |
| Publisert: | HR-1998-00392-S - Rt-1998-1235 (323-98) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Førerkortbeslag, Vegtrafikkrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - Høyesterett HR-1998-00392 S, jnr 389/1998 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Aarbakke, Matningsdal, Bruzelius |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §33, §31, §5, Straffeprosessloven (1981) §388 |
Saken gjelder videre kjæremål over førerkortbeslag.
A er 15 mai 1998 siktet for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd jf §5 første ledd jf skiltforskriftene §8 jf skilt nr 362 "fartsgrense". Grunnlaget for siktelsen er at han skal ha kjørt 170 km/t på en strekning der høyeste tillatte hastighet er 70 km/t. A har ikke samtykket i beslag av førerkortet.
Etter begjæring fra politiet om fortsatt beslag av As førerkort, avsa Jæren forhørsrett 3 juni 1998 kjennelse med slik slutning:
"Førerkortet tilhørende A, født xx.xx.1970 ....., kan av politiet holdes beslaglagt i medhold av vegtrafikkloven §33 nr. 5 inntil saken er endelig avgjort, dog ikke ut over 30. august 1998."
A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som under dissens forkastet kjæremålet i kjennelse 22 juni 1998.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at lagmannsretten har gjort saksbehandlingsfeil. Lagmannsrettens flertall har feilaktig basert sin avgjørelse på at det vil bli foretatt ytterligere etterforskning. Flertallets begrunnelse er mangelfull. Etter rettspraksis skal retten som ledd i forholdsmessighetsvurderingen ta standpunkt til om det er sannsynlig at beslaget vil bli fulgt opp med inndragning. I denne vurderingen stilles det i realiteten strengere krav til bevisovervekt enn skjellig grunn til mistanke. Denne vurderingen har lagmannsrettens flertall ikke foretatt.
A har lagt ned påstand prinsipalt om at begjæring om førerkortbeslag ikke tas til følge, subsidiært at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Politiet er kjent med kjæremålet, og har opplyst at saken anses ferdig etterforsket.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Kjæremålsutvalgets kompetanse er da begrenset ved straffeprosessloven §388, til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og tolkning av de aktuelle lovforskrifter. Lagmannsrettens bevisbedømmelse og konkrete rettsanvendelse kan ikke prøves.
Som feil ved lagmannsrettens saksbehandling er anført at lagmannsretten - dens flertall - har bygget på at saken vil bli ytterligere etterforsket, mens det i kjæremålet til lagmannsretten uten senere innsigelse fra påtalemyndigheten er uttalt at saken synes ferdig etterforsket.
Lagmannsrettens flertall har uttalt:
"Mistanken er av den styrke at det er trolig at fortsatt etterforskning vil kunne føre til at vedkommende dømmes etter siktelsen."
Kjæremålsutvalget finner uttalelsen uklar. Umiddelbart foran har lagmannsrettens flertall konkludert sin bevisbedømmelse slik:
"Det foreligger skjellig grunn i saken til mistanke mot siktede for det straffbare forhold han er siktet for. Begrunnelsen som forhørsretten har gitt for denne mistanke tiltredes. I tillegg bemerkes som påfallende at siktede neste dag unnlot å ta kontakt med politiet på grunnlag av den informasjon moren hadde gitt han."
Denne konkrete bevisbedømmelse kan kjæremålsutvalget ikke prøve. Ut fra konklusjonen på bevisbedømmelsen fremstår den angrepne uttalelse som irrelevant. Kjæremålsutvalget kan således ikke se at den kan ha hatt noen betydning i saken. Utvalget bemerker for øvrig at anførselen om at saken synes ferdig etterforsket ble fremmet i relasjon til beslagstidens lengde, og ikke i relasjon til om det var grunnlag for førerkortbeslag. På denne bakgrunn hadde ikke lagmannsretten oppfordring til å gå nærmere inn på forholdet.
Som feil er videre anført at lagmannsretten - dens flertall - har bygget på uriktige vilkår for beslag av førerkort. Dette er en anførsel om feil lovtolkning fra lagmannsrettens - dens flertalls - side, som kjæremålsutvalget kan prøve.
Det dreier seg om tolkningen av veitrafikkloven §33 nr 5, som gir politiet, og senere forhørsretten - og eventuelt lagmannsretten som kjæremålsinstans - kompetanse til på visse vilkår å ta (beslaglegge) førerkortet fra en person som er siktet for en straffbar handling. Kompetansen gjelder inntil straffesaken er endelig avgjort, dvs det er tale om en midlertidig forføyning. Kompetansevilkårene er at vedkommende "med skjellig grunn er mistenkt for et straffbart forhold som kan medføre inndragning av førerkort" i henhold til veitrafikkloven §33 nr 1. Etter rettspraksis er kompetansen begrenset til tilfelle hvor beslag ikke vil være et uforholdsmessig inngrep mot siktede.
Veitrafikkloven §33 nr 5 sier ikke noe om når kompetansen til å foreta beslag bør anvendes innen de nevnte grenser. Anvendelse av kompetansen beror på en vurdering, jf blant annet Rt-1994-951. Ved denne vurdering vil det blant annet være et spørsmål om den handling siktelsen gjelder er av en slik karakter at man må regne med at det vil bli foretatt inndragning i henhold til veitrafikkloven §33 nr 1 - 4 dersom forholdet leder til rettskraftig domfellelse, jf Rt-1984-183. Dette er et spørsmål om forholdets karakter, ikke om den bevismessige sannsynligheten for at det foreligger.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten - dens flertall - har bygget på feil lovtolkning når det gjelder betydningen av forholdets karakter og når det gjelder betydningen av inngrepets forholdsmessighet. Når det gjelder de vilkår som fremgår uttrykkelig av veitrafikkloven §33 nr 5, har flertallet vist til og bygget på en uttalelse i kjæremålsutvalgets kjennelse i Rt-1992-1529 om at det ikke kreves "noen kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at førerkortinnehaveren er skyldig". Heller ikke dette er uttrykk for feil lovtolkning fra flertallets side, jf Rt-1997-1856 og Rt-1997-1904.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.