HR-1998-40-A - Rt-1998-740

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1998-05-07
Publisert:	HR-1998-00040-A - Rt-1998-740 (217-98)
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Frostating lagmannsrett LF-1996-00897 A - Høyesterett HR-1998-00040 B, nr 186/1997
Parter:	Einar Jorkjend AS (Advokat Håvar Wiik - til prøve) mot Jan Erik Granmo (Advokat Knut Søraas)
Forfatter:	Gussgard, Lødrup, Flock, Aasland, Holmøy
Lovhenvisninger:	Foreldelsesloven (1979) §7, §10, §3, §9, Panteloven (1980) §4-6

Saken gjelder om en advokat er erstatningsansvarlig for å ha unnlatt å sørge for at foreldelsesfristen for en garantiforpliktelse ble avbrutt.

Einar Jorkjend AS (Jorkjend) driver distribusjon og salg av videokassetter m v. I 1985 inngikk selskapet en avtale om salg av slike kassetter med Screen Entertainment Scandinavia AS (Screen). Screen overdro kort etter sine rettigheter etter avtalen til KS Filminvest 85 AS (Filminvest), et selskap der Screen var komplementar. Etter avtale med Filminvest 19 desember 1985 stilte Nord og Syd Kredittforsikring AS seg som selvskyldnerkausjonist for forpliktelsene overfor Jorkjend, begrenset til kr 1 mill. Garantien skulle være gyldig til 31 desember 1986. Garantien, men ikke kravene overfor Filminvest, ble 21 januar 1986 pantsatt av Jorkjend som sikkerhet for selskapets engasjement med Kreditkassen.

Nord og Syd Kredittforsikring AS skiftet senere navn til DnB Garanti- og Kredittforsikring AS. I likhet med lagmannsretten bruker jeg betegnelsen Nord og Syd om forsikringsselskapet i det følgende.

Filminvest betalte ikke fakturaene fra Jorkjend høsten 1986 i rett tid. Etter anmodning fra Jorkjend bad Kreditkassen 3 desember 1986 om at forsikringsselskapet overførte kr 1 mill til banken. Nord og Syd anførte at Filminvest, etter det en hadde fått opplyst, var ukjent med at det forelå krav som gjorde garantien aktuell, og uttalte at en ikke kunne ta stilling til kravet før Filminvest og Jorkjend hadde avklart sitt mellomværende.

Jorkjend søkte bistand hos advokat Bjørn Simonsen som anla sak mot Screen 23 november 1987 til inntale av kravene etter salgsavtalen. Screen på sin side tok ut stevning mot Jorkjend, men gikk konkurs våren 1988, og saken ble stanset. Den 25 august 1988 underrettet advokat Simonsen Nord og Syd om søksmålet mot Screen og bad selskapet vurdere om det burde tre inn i saken på bakgrunn av sin økonomiske interesse i utfallet. I svarbrev av 2 september 1988 påpekte Nord og Syd at garantiansvaret gjaldt Filminvest, og at fordringer mot Screen var selskapet uvedkommende. Det ble vist til tidligere brev til panthaveren - Kreditkassen - og gjentatt at forholdet mellom Jorkjend og Filminvest måtte avklares før en kunne ta stilling til saken. Ved brev av 19 september 1988 til Nord og Syd varslet advokat Simonsen om saksanlegg mot Filminvest og om at garantisten ville bli trukket inn i saken. I brev av 30 september 1988 anførte Nord og Syd bl a:

"Som tidligere meddelt gjentatte ganger, ønsker Nord og Syd å avvente en rettslig eller frivillig løsning på den tvist som har oppstått mellom partene. Det er helt umulig for Nord og Syd selv å ta stilling til holdbarheten av de enkelte argumenter, slik at dette må bli å avgjøre enten gjennom vanlig domstolsbehandling eller ved forlik. Vi har således intet imot at De uttar stevning mot kommandittselskapet, idet vi anser det som en klar fordel at saken blir avgjort så snart som mulig."

Kort tid etter dette overtok ankemotparten, advokat Granmo, saken for Jordkjend. Han tok ut forliksklage mot Nord og Syd 29 november 1988. Saken ble behandlet 7 mars 1989 og henvist til retten.

Den 25 april 1989 underrettet Granmo Jorkjend om at han hadde trukket Filminvest inn som saksøkt i saken mot Screen. Han anførte videre:

"Jeg finner det foreløpig ikke riktig å trekke Nord & Syd A/S inn som saksøkt i saken. Grunnen til at vi i første omgang gikk sterkt ut mot Nord & Syd, var i håp om at selskapet ville utbetale garantien uten påvente av sakens avslutning for retten. Når dette imidlertid ikke har lykkes, og det er viktig å sikre seg at Nord & Syd ikke kommer inn med sikkerheter i kommandittselskapets frie verdier, antar jeg det er fornuftig ikke å trekke dette selskapet inn i saken. Nord & Syd vil jo under enhver omstendighet måtte bøye seg for byrettens dom mellom partene og betale det skyldige beløp."

I brev av 10 juli 1990 til Jordkjend anførte Nord og Syd at kravet etter garantien var foreldet og bad om å få polisen i retur. Granmo hevdet i brev til selskapet av 13 juli 1990 at foreldelsesfristen var avbrutt "i henhold til erkjennelse og avtale om å avvente en rettslig løsning på tvisten mellom K/S Filminvest 85 og Einar Jorkjend A/S, ...". Han viste til brevet av 30 september 1988 som jeg tidligere har sitert fra.

Ved dom av Oslo byrett 6 september 1990 ble Filminvest dømt til å betale Jorkjend kr 4.383.380 med tillegg av 18% renter fra 23 desember 1987, samt ytterligere et rentebeløp. Etter anke ble det 14 februar 1992 inngått et rettsforlik for Eidsivating - nå Borgarting - lagmannsrett. Filminvest forpliktet seg til å kreve innbetaling fra kommandittistene av resterende, ikke tidligere innkalt ansvarskapital - samlet ca kr 2,4 mill - og videresende beløpene til Jorkjend. Jorkjend forbeholdt seg å gjøre krav gjeldende overfor Nord og Syd for sitt resttilgodehavende i henhold til byrettens dom. Mot det kravet Jorkjend deretter fremsatte, påberopte Nord og Syd seg foreldelse, og tvisten ble brakt inn for Oslo byrett.

Ved byrettens dom 17 desember 1992 ble Nord og Syd dømt til å betale Jorkjend kr 1 mill med renter. Nord og Syd anket. Eidsivating - nå Borgarting - lagmannsrett fant at kravet var foreldet, og selskapet ble frifunnet ved dom av 11 oktober 1993.

Jorkjends økonomi ble mot slutten av 1980-årene svært anstrengt. Ved brev av 25 juni 1991 sa banken opp kassakreditten. Forholdet til banken ble svært vanskelig. Jeg går ikke nærmere inn på bakgrunnen for dette, men nevner at Oslo byrett den 17 september 1993 avsa dom i sak vedrørende krav fra Jorkjend mot banken på mer enn kr 8 mill for påståtte urettmessige overføringer fra Jorkjends konto til det annet selskap tilhørende Jorkjendfamilien. Banken ble frifunnet. Dommen ble påanket, men ankesaken ble senere hevet som forlikt som del av en mer omfattende avtale med banken i august 1994. Ved denne avtalen, som også omfattet to andre familieselskaper og flere kausjonister for bankens krav, ble selskapenes gjeld redusert med flere millioner - angivelig fra ca kr 10 mill til kr 1,5 mill.

Før denne avtalen ble inngått, hadde Granmo 2 februar 1994 skrevet til banken og gjort gjeldende at siden garantien fra Nord og Syd var pantsatt til banken, hadde banken overtatt alle kreditorbeføyelser. Jordkjend hadde etter hans mening da verken rett eller plikt til å avbryte foreldelse. Det ble blant annet bedt om at banken beregnet sitt krav under forutsetning av at oppgjør fra Nord og Syd hadde funnet sted.

Ved stevning av 19 januar 1996 reiste Jorkjend sak mot Granmo med krav om erstatning for påstått forsømmelse ved at han ikke hadde avbrutt foreldelsesfristen mot Nord og Syd. Skien og Porsgrunn byrett avsa dom i saken 28 juni 1996 med slik domsslutning:

"1. Jan Erik Granmo dømmes til å betale erstatning til Einar Jorkjend A/S med NOK 1 -en- million med tillegg av 18 -atten-% rente fra 1.1. 1987 og frem til 31.12.1993, og deretter 12 -tolv-% rente frem til betaling skjer.

2. Jan Erik Granmo dømmes til å betale Einar Jorkjend A/S kr 41.968,- - førtientusennihundreogsekstiåtte- i saksomkostninger.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen."

Granmo anket til Agder lagmannsrett. Ankesaken ble overført til Frostating lagmannsrett som avsa dom 7 mars 1997 med slik domsslutning:

"1. Jan Erik Granmo frifinnes.

2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom betaler Einar Jorkjend AS til Jan Erik Granmo saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med i alt 98.345 - nittiåttetusentrehundreogførtifem 00/100 - kroner."

Lagmannsrettens flertall fant at Granmo ikke hadde utvist erstatningsbetingende uaktsomhet. Mindretallet var uenig i dette. Alle de tre dommerne la til grunn at Jorkjend hadde lidt et økonomisk tap, og at Granmo ikke kunne frifinnes på grunn av foreldelse.

Saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av dommene.

Einar Jorkjend AS har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Det er holdt bevisopptak til bruk for Høyesterett til avhør av Jan Erik Granmo og Svein Jorkjend som partsrepresentant for Einar Jorkjend AS. Det er fremlagt noen nye dokumenter. Av særlig betydning her er den forliksklagen Granmo tok ut mot Nord og Syd i 1988, opplysningene om forliksrådsbehandlingen og Granmos brev til Jorkjend av 25 april 1989. De nye dokumentene, som Jorkjend fant i sitt arkiv etter lagmannsrettens dom, medfører at saken bevismessig står i en annen stilling for Høyesterett enn for lagmannsretten.

Einar Jorkjend AS har i hovedsak anført:

Granmo handlet erstatningsbetingende uaktsomt ved å unnlate å følge opp saksanlegget i 1988 mot Nord og Syd etter at saken var henvist til retten, med den følge at garantikravet ble foreldet. I alle tilfelle måtte han ha underrettet Jorkjend om de synspunkter han nå hevder om at hans oppdrag var begrenset til å inndrive kravene etter kjøpsavtalen, og om at det tillå banken å avbryte foreldelsesfristen for garantien. Også de øvrige vilkår for erstatning foreligger.

Pantsettelsen av garantierklæringen gjaldt et enkelt pengekrav, ikke et innløsningspapir, slik lagmannsretten har lagt til grunn. Etter panteloven §4-6 kan partene avtale at pantsetter skal ha rett til å disponere rettslig over pantet.

At banken i desember 1986 bad Nord og Syd om overføring av kr 1 mill, innebærer ikke at banken hadde tiltrådt pantet. Etter pantsettelsesavtalen kunne banken bare nyttiggjøre seg pantet dersom Jorkjend hadde misligholdt sine forpliktelser overfor banken, og mislighold forelå ikke på dette tidspunkt. Filminvest hadde imidlertid misligholdt sine forpliktelser overfor Jorkjend, og vilkårene for å kreve full utbetaling i henhold til garantien var oppfylt. Anmodningen om at banken skulle kreve garantibeløpet overført, skyldtes at Jorkjend var usikker på hvordan en skulle gå frem når garantien var pantsatt. Da garantibeløpet ikke ble utbetalt, ble det avtalt med banken at Jordkjend skulle ta seg av garantikravet, med bakgrunn i at bankens pantesikkerhet var uløselig knyttet til det underliggende forhold - Jorkjends krav overfor Filminvest.

Det kan ikke anses tvilsomt at Granmos oppdrag omfattet oppfølgning av garantien. Forliksklagen mot Nord og Syd av 29 november 1988 viser at han var innforstått med dette, likeledes brevet av 25 april 1989 der han rådet Jorkjend til å ikke trekke Nord og Syd inn i saken mot Screen og Filminvest. De sakspapirer som Granmo hadde mottatt fra advokat Simonsen, viste at Simonsen hadde sett det som sin oppgave å forfølge garantikravet. Det var ingen grunn til at ikke også Granmo skulle gjøre det. Dersom han var i tvil, burde han henvendt seg til Jorkjend, eventuelt til banken. Han gjorde heller ikke Jorkjend oppmerksom på foreldelsesspørsmålet - tvert i mot skrev han i brevet av 25 april 1989 at garantisten i alle tilfelle måtte akseptere byrettens dom mot Filminvest. Dette var en feilvurdering. Det forelå ingen erkjennelse fra garantiselskapets side. Granmo kan ikke høres med at han la til grunn at banken alene hadde alle kreditorbeføyelser, herunder retten til å avbryte foreldelsesfristen. Det var først i 1994 at han fremkom med denne argumentasjonen, lenge etter at foreldelse var påberopt, og etter at saken mot Nord og Syd var prosedert i to instanser.

Jorkjend har lidt et økonomisk tap som følge av at garantiforpliktelsen bortfalt som foreldet. Partene er enige om at garantibeløpet ville blitt utbetalt etter at rettsforliket med Filminvest forelå i februar 1992. Med renter utgjorde beløpet dengang ca kr 1,9 mill. Banken har aldri erkjent ansvar for foreldelsen. Det var rettssaken mot banken og de økonomiske forhold som var bakgrunnen for avtalen. Det gikk ca 2 1/2 år fra garantien skulle vært betalt, til avtalen med banken. Hvis Jorkjends gjeld, som i mars 1992 var på ca kr 2,9 mill, var blitt nedregulert med garantibeløpet, er det meget usikkert om det ville vært behov for noen gjeldssanering. Det er for øvrig et tidligere ubestridt faktum at banken i 1988/89 hadde lovet Jorkjend ettergivelse av rentekrav med kr 900.000 dersom gjelden ble vesentlig redusert med garantibeløpet eller ved betaling fra Filminvest. Effektiv rente på bankgjelden var dengang meget høy - ca 32% på årsbasis. For at avtalen med banken skal ha betydning for Granmos erstatningsplikt, må det påvises en klar sammenheng mellom foreldelsen og innholdet i avtalen. Det var de dekningsmuligheter banken hadde som bestemte innholdet av det beløpet banken krevde betalt, ca kr 1,5 mill. I hovedsak utgjorde dette verdien av en pantsatt boligeiendom som banken frafalt pant i. Den øvrige del av gjelden var det ikke dekning for. Dersom ansvar for garantibeløpet var blitt trukket inn, må en for øvrig kunne regne med at restgjelden ville blitt tilsvarende lavere.

Noen medvirkning til tapet fra Jorkjends side som kan føre til reduksjon av erstatningskravet, foreligger ikke.

Erstatningkravet er ikke foreldet, jf foreldelsesloven §9 første ledd. Fristen ble avbrutt ved forliksklage av 13 oktober 1994. Det kan ikke kreves at Jorkjend skulle gått til sak mot Granmo før det var klart at det forelå et krav under garantien, noe som først var på det rene 14 februar 1992 da forliket med Filminvest ble inngått.

Granmo hevder at renter at erstatningsbeløpet først kan kreves fra 23 desember 1987, dvs fra samme tidspunkt som Oslo byrett la til grunn for renteberegningen av det krav Jorkjend ble tilkjent fra Filminvest i dommen av 6 september 1990. Dette kan ikke være riktig. Selskapet pliktet å utbetale garantibeløpet da dette ble krevd 1 desember 1986. Morarenter begynte å løpe fra 1 januar 1987.

Einar Jorkjend AS har nedlagt slik påstand:

"1. Byrettens dom stadfestes.

2. Jan Erik Granmo dømmes til å erstatte Einar Jorkjend AS sine saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett."

Jan Erik Granmo har i hovedsak anført:

Lagmannsrettens dom er riktig, både i resultatet og i hovedsak i begrunnelsen.

Det oppdraget han fikk, var å overta etter advokat Simonsen inntale av kravet etter avtalen med Screen om salg av videokassetter. Jorkjend ga aldri uttrykk for at han også skulle ta seg av forholdet til Nord og Syd. Bakgrunnen for at han tok ut forliksklage mot garantisten, var, som det fremgår av brevet av 25 april 1989 til Jorkjend, at en ville forsøke å presse selskapet til å utbetale garantibeløpet. Antagelig har dette vært drøftet med Jorkjend, uten at han kan huske dette. Filminvest var i realiteten ikke søkegod.

Brevet av 25 april 1989 viser at han i hvertfall da begrenset sitt oppdrag til å gjelde saken mot Filminvest. Det kunne ikke være noe galt i dette, i og med at Jorkjend ikke hadde bedt ham følge opp garantien. Jorkjend kom ikke med motforestillinger og må anses å ha akseptert begrensningen.

Granmo er enig i at garantidokumentet ikke var et innløsningspapir. Banken hadde pant i garantien, og samtlige kreditorbeføyelser lå da hos banken, jf hovedregelen i panteloven §4-6. For øvrig tiltrådte banken pantet ved å kreve garantibeløpet betalt, og da dette ikke skjedde, måtte banken selv sørge for å inntale kravet. Det er noe uklart når Jorkjend misligholdt kassakreditten, men uansett var selskapets forhold til banken på denne tiden problematisk. At det på noe tidspunkt ble inngått en avtale om at Jorkjend skulle inntale garantibeløpet, fremstilte seg etter forholdene som helt usannsynlig. Det er ikke ført bevis for at slik avtale ble inngått. Det fremgår for øvrig av korrespondansen mellom advokat Simonsen og Nord og Syd at selskapet så det slik at banken hadde kreditorbeføyelsene. Granmo ble først kjent med den påståtte avtalen ved den ankende parts prosesskrift til byretten av 16 april 1996.

At det ikke kan anses uaktsomt å begrense oppdraget slik han gjorde, følger også av at kreditorbeføyelsene lå hos banken. Han var ikke i tvil om den rettslige situasjon, og det var etter hans mening ingen grunn til å orientere Jorkjend om denne. Jorkjend var ikke utsatt for noen tapsrisiko. Banken ville blitt erstatningsansvarlig dersom den lot garantien foreldes. Dersom han hadde brakt temaet på bane, er det for øvrig overveiende sannsynlig at banken ville hevdet at den hadde kreditorbeføyelsene, og at Jorkjend ville vært enig i dette.

Selv om en skulle anse hans opptreden kritikkverdig, har han ikke opptrådt så klanderverdig at det er grunnlag for erstatningsansvar.

Ikke noe av det som skjedde etter at garantikravet var foreldet, svekker hans standpunkt. Sak mot Nord og Syd ble anlagt for å forsøke å redde garantien. Han mente saken var prosedabel. Slik situasjonen på dette tidspunkt var mellom Jorkjend og banken, var det svært vanskelig å gå på banken og hevde at den var ansvarlig for foreldelsen.

Dersom en skulle komme til at det foreligger ansvarsgrunnlag, anføres at Jorkjend ikke har lidt noe økonomisk tap. Garantibeløpet skulle kommet banken til gode. Det er ikke noe som tyder på at Jorkjend ville kommet bedre ut som følge av utbetaling av garantibeløpet, enn det som fulgte av avtalen i 1994. Det er ikke ført bevis for at gjeldsansvaret til banken våren 1992 utgjorde ca 2,9 mill. Det bestrides også at det var inngått avtale med banken om rentenedsettelse på kr 900.000 og at dette i tilfelle var knyttet opp mot betaling av garantibeløpet.

Granmo var med på de innledende forhandlingene med banken og gjorde oppmerksom på bankens stilling i forhold til garantien. Etter hans oppfatning aksepterte banken å ha hatt kreditorbeføyelsene og dermed ansvar for foreldelsen, selv om banken ikke uttrykkelig ga uttrykk for dette. I realiteten ble selskapets gjeldsansvar på ca kr 4,5 mill nærmest slettet ved den avtalen som ble inngått. Samlet sett ble Jorkjendselskapenes gjeld redusert fra ca kr 10 mill til ca kr 1,5 mill. Banken har tatt tapet av garantibeløpet på sin kappe. Det kan forklare hvorfor avtalen kom i stand. Det er ellers vanskelig å forstå at banken ga avkall bl a på sitt pant i en boligeiendom til en verdi av ca kr 1,5 mill og i hovedsak unnlot å gå på kausjonistene. Dersom Jorkjend ikke gjorde tapet på garantien gjeldende under forhandlingene, kan han ikke nå gjøre Granmo ansvarlig for tapet.

Et erstatningskrav mot Granmo må reduseres som følge av medvirkning fra Jorkjends side, særlig fordi han ikke gjorde det klart at garantikravet skulle følges opp.

Erstatningskravet er i alle tilfelle foreldet, hva enten en legger foreldelsesloven §9 første ledd til grunn eller lovens §3 første og annet ledd, jf §10 første ledd. For enkelhets skyld kan en si at foreldelsesfristen etter begge regelsett startet 10 juli 1990 da Nord og Syd varslet om at en anså garantikravet foreldet. Jorkjend hadde på dette tidspunkt alle faktiske opplysninger som var nødvendige for å gå på Granmo.

En kausjonist kan ikke stilles dårligere enn hoveddebitor, og renter av et erstatningskrav mot Granmo kan ikke begynne å løpe før fra det tidspunkt som er fastsatt i byrettens dom for renter av de krav mot Filminvest som garantien gjaldt.

Jan Erik Granmo har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Jan Erik Granmo tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til at anken må føre frem.

Jeg nevner innledningsvis at jeg er enig med partene i at garantidokumentet ikke var et innløsningspapir. Kreditor mister ikke sitt rettsvern ved at pantsetter i medhold av panteloven §4-6 første ledd gis rettslig rådighet over pant i et enkelt pengekrav. Jeg kan i denne forbindelse også vise til Rt-1987-35 - "Eltemadommen".

Det var bare garantikravet som var pantsatt, ikke de fordringer garantien eventuelt skulle dekke. Garantikravet var uløselig knyttet til det underliggende forhold. Garantibeløpet ble ikke utbetalt på bankens anmodning av 3 desember 1986. Jeg finner at det i hverfall må kunne legges til grunn at det var underforstått mellom banken og Jorkjend at Jorkjend skulle forfølge garantikravet. Det var etter forholdene en naturlig ordning, og advokat Simonsen forholdt seg til dette.

Granmo mottok alle sakspapirene fra advokat Simonsen. Såvel forliksklagen som Granmo tok ut mot Nord og Syd i 1988, som hans etterfølgende brev av 25 april 1989 der han anbefalte at Jorkjend ikke gikk videre med denne saken, viser etter min mening at han anså det som sin oppgave å følge opp forholdet til garantisten. Også det etterfølgende hendelsesforløp gir støtte for dette. Oslo byretts dom av 6 september 1990 i saken mot Filminvest falt kort tid etter at garantisten hadde påberopt at garantien var foreldet. Filminvest ble ikke ansett søkegod. Likevel ble det ikke gjort noen henvendelse til banken om det ansvar Granmo senere har hevdet at han mente banken hadde. Det er lite trolig at Jorkjends anstrengte forhold til banken kan ha bevirket at en ikke ønsket å gjøre ansvar gjeldende overfor denne. Garantien gjaldt et betydelig beløp, og ansvar for banken ville ha bevirket en vesentlig reduksjon av Jorkjends gjeld. I stedet ble det - uten at banken engang ble varslet - anlagt sak mot Nord og Syd og påberopt at selskapet hadde erkjent gjelden - det samme syn som Granmo hadde lagt til grunn i brevet av 25 april 1989. Jeg kan ikke se at dette brevet viser at Granmo nå avgrenset sitt oppdrag til bare å gjelde hovedkravet.

Etter min vurdering var unnlatelsen av å følge opp det første saksanlegget mot Nord og Syd etter henvisningen til retten i 1989, klart uaktsom. Når Granmo i brevet av 25 april 1989 skriver at Nord og Syd "under enhver omstendighet måtte bøye seg for byrettens dom mellom partene", overser han at det for garantikravet løp en selvstendig foreldelsesfrist. Han kan ikke ha vært klar over bestemmelsen i foreldelsesloven §7. Manglende kunnskap om dette hos en advokat, eller forglemmelse av regelen, må generelt anses som erstatningsbetingende uaktsomhet. Det må kreves at en advokat er ekstra påpasselig i forbindelse med foreldelsesfrister. Aktsomhetsnormen på dette området er streng.

Selv om det skulle være slik at Granmo la til grunn at alle kreditorbeføyelser lå hos banken, mener jeg at ansvarsgrunnlag foreligger. Banken hadde bare pant i garantikravet, ikke i den underliggende fordring. Dette må anses uvanlig, og Granmo kunne ikke i en slik situasjon uten videre gå ut fra at banken skulle følge opp garantikravet. I og med at panteloven §4-6 åpner for en annen ordning enn at panthaver har alle rettslige beføyelser over pantet, burde Granmo for å vareta sin klients interesser på en forsvarlig måte, undersøkt forholdet nærmere. Når han under slike omstendigheter også sender brevet av 25 april 1989 som gir uttrykk for en uriktig juridisk vurdering og var egnet til å villede Jorkjend, kan det ikke være tvilsomt at han har handlet uaktsomt.

Spørsmålet er da om Jorkjend har lidt et økonomisk tap som følge av at garantibeløpet ble foreldet. Når det legges til grunn at selskapet skulle forfølge kravet overfor Nord og Syd, er det klart at foreldelsen i utgangspunktet medførte et tap, men Granmo hevder at Jorkjend har fått dekket dette gjennom den senere utvikling, noe jeg kommer tilbake til.

Partene er enige om at garantibeløpet ville blitt utbetalt i mars 1992, etter rettsforliket med Filminvest. Jeg legger til grunn at Jorkjends gjeld til banken på dette tidspunkt var ca kr 2,9 mill, som opplyst. Garantibeløpet med renter utgjorde på denne tiden ca kr 1,9 mill. I styrets beretning for 1989 heter det at det var inngått en avtale med Kreditkassen "som er villige til å avskrive NOK 900.000 i for mye belastede renter." Dette er det redegjort for i stevningen i vår sak, samtidig som det i et senere prosesskrift sies at avtalen var avhengig av en betydelig nedregulering av gjelden som følge av innbetaling fra Filminvest eller garantisten. Granmo har bestridt at det var inngått noen slik avtale. Med en effektiv årlig rente på Jorkjends gjeld på ca 32% og en debitor i økonomiske vanskeligheter, finner jeg at meget kan tale for en slik avtale, og legger til grunn at årsberetningen er riktig på dette punkt. Om avtalen var avhengig av en vesentlig reduksjon av gjelden, har ingen betydning for vurderingen av Jorkjends økonomiske situasjon under forutsetning av betaling av garantibeløpet. Samlet betyr dette at gjelden til banken på det nærmeste ville vært innfridd våren 1992 dersom garantibeløpet var blitt utbetalt. Dette ville ha medført adskillig større handlefrihet for selskapet. Gjeldsansvaret hadde tynget driften i flere år. Gjelden vokste imidlertid sterkt frem til 1994, men en del må antas å skyldes akkumulerte gjeldsrenter.

Granmos standpunkt til spørsmålet om økonomisk tap er at banken tok hensyn til garantien i forbindelse med gjeldssaneringsavtalen i 1994, og at resultatet for Jorkjend ville blitt det samme, uansett om gjelden var blitt redusert i 1992. Hvordan situasjonen i Jorkjend ville utviklet seg forutsatt betaling etter garantien i 1992, er det umulig å vite noe om. Om det ble tatt hensyn til garantien ved avtalen i 1994, er det vanskelig å vurdere. Forholdet er lite belyst for Høyesterett, men det er nok noe som kan tyde på at banken har ment å ha ansvar for foreldelsen og har tatt hensyn til dette. Når situasjonen er som her, hvor det i utgangspunktet er oppstått et økonomisk tap, men som hevdes å være oppveiet ved forhold som fant sted hele 2 1/2 år etter, og hvor det er meget vanskelig for skadelidte å bevise hvordan den alternative utviklingen i selskapet ville ha vært, mener jeg at den tvil som knytter seg til spørsmålet om økonomisk tap, må gå ut over Granmo.

Noen medvirkning fra Jorkjends side som kan føre til reduksjon av erstatningskravet, finner jeg ikke grunnlag for. Tapet må anses å tilsvare garantibeløpet med renter.

Heller ikke kan jeg se at kravet mot Granmo er foreldet. Fristen er 3 år, jf foreldelsesloven §9 første ledd. Etter min mening begynte ikke fristen å løpe før det ved lagmannsrettens dom av 11 oktober 1993 var klarlagt at krav mot Nord og Syd var foreldet. Før dette tidspunkt kan det ikke kreves at Jorkjend skulle gå til sak mot sin advokat som hadde forklart at garantisten uansett måtte bøye seg for byrettens dom i saken mot Filminvest, og som anså saken mot Nord og Syd som prosedabel. Fristen ble avbrutt ved forliksklage av 13 oktober 1994.

Gjenstår da spørsmålet om utgangspunktet for renteberegning av erstatningsbeløpet. En selvskyldnerkausjonist har en selvstendig ytelsesplikt. Selv om det oppstår uenighet mellom partene i hovedforholdet om mislighold foreligger, kan ikke selvskyldnerkausjonisten unnlate å yte. Gjør han det, må han selv ta risikoen for at mislighold ikke foreligger. Jeg viser til Carsten Smith, Kausjonsrett, 3 utgave 1997 side 86 flg. Jeg legger til grunn at fordringer på Filminvest som oversteg garantibeløpet, var forfalt før krav ble fremsatt 3 desember 1986. Fra hvilket tidspunkt byretten har ansett at det løp renter på hovedfordringen, var uten betydning for garantistens forpliktelse. Under denne forutsetning er det ikke reist innsigelser mot at morarenter begynner å løpe fra 1 januar 1987.

Etter dette tas Jorkjends påstand til følge.

Ut fra resultatet mener jeg Jorkjend bør tilkjennes saksomkostninger for alle retter. Beløpet settes samlet til kr 209.111, inkludert utgifter.

Jeg stemmer for denne dom:

1 Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2 I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Jan Erik Granmo til Einar Jorkjend AS 209.111 - tohundreognitusenetthundreogelleve - kroner.

3 Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.