HR-1998-43-S - Rt-1998-116


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse
Dato: 1998-01-26
Publisert: HR-1998-00043-S - Rt-1998-116 (39-98)
Stikkord: Vegtrafikkrett, Førerkortbeslag, Straffeprosess
Sammendrag:
Saksgang: Høyesterett HR-1998-00043 S, jnr 617/1997.
Parter:
Forfatter: Lund, Tjomsland, Matningsdal. EMKN A6
Lovhenvisninger: EMK (1999), Veitrafikkloven (1965) §22, §23, Straffeprosessloven (1981) §388


Saken gjelder beslag av førerkort.

A er siktet for å ha ført personbil i alkolpåvirket tilstand 19 juni 1997. Politiet beslagla hans førerkort med hans samtykke. Senere trakk han samtykket tilbake. Politiet fremsatte krav om fortsatt beslag. Ved Oslo forhørsretts kjennelse 6 november 1997 ble kravet ikke tatt til følge.

Etter kjæremål avsa Borgarting lagmannsrett 26 november 1997 kjennelse med slik slutning:

"Førerkortet til A, født xx.xx.1969, kan holdes beslaglagt inntil straffesaken er retskraftig avgjort, dog ikke utover 19. juni 1998."

A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at kjæremålet gjelder saksbehandlingen og lovanvendelsen.

Det er i strid med kravet til "fair trial" i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 at lagmannsretten bygget sin avgjørelse på As forklaringer til politiet og forhørsretten, uten selv å høre ham.

Det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har gjengitt hele konklusjonen i uttalelsen 16 oktober 1997 fra Statens rettstoksikologiske institutt, og dermed utelatt et avsnitt som gikk ut på at det kan foretas nærmere undersøkelse med sikte på å få avklart om målingen av alkoholkonsentrasjonen ved utåndingsprøve (med "intoxilyzer") kan ha gitt misvisende utslag. Sakens egentlige gjenstand synes å være siktedes rett til blodprøve, jf forholdene i Sverige, der utåndingsprøve legges til grunn dersom siktede ikke uttrykkelig ber om blodprøve.

Det er en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har tatt stilling til konsekvensen av at politiet, etter forhørsrettens kjennelse, utleverte førerkortet til A og dermed viste at det ikke fant det påkrevet å ta ham "ut av trafikken", som det heter i kjennelsen i Rt-1984-184.

Endelig anføres det at saksbehandlingsfeilene har ført til uriktig lovanvendelse. A har nedlagt påstand om at lagmannsrettens kjennelse oppheves.

Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det dreier seg om et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf straffeprosessloven §388.

Som saksbehandlingsfeil anføres for det første at lagmannsretten i strid med kravet om rettferdig rettergang i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon art 6, ikke selv hørte den kjærende part, men bygget sin avgjørelse på hans forklaringer for politiet og forhørsretten.

Utvalget peker på at beslaget av den kjærende parts førerkort er en foreløpig avgjørelse i påvente av dom i straffesaken mot ham. Etter utvalgets syn får artikkel 6, som ikke gjelder ved avgjørelser om bruk av straffeprosessuelle tvangsmidler, heller ikke anvendelse ved foreløpige avgjørelser av den karakter det er tale om i denne sak.

Videre er anført at kjennelsesgrunnene er mangelfulle ved at lagmannsretten ikke har gjengitt hele konklusjonen i Statens rettstoksikologiske institutts uttalelse av 16 oktober 1997. Det er ikke anført og heller ingen grunn til å tro at ikke lagmannsretten var oppmerksom på og vurderte det nevnte avsnittet. At dette ikke er gjengitt i kjennelsen, er ingen saksbehandlingsfeil.

Utvalget oppfatter kjæremålet dithen at det gjøres gjeldende som saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har vurdert om siktede hadde rett til å kreve at det ble tatt blodprøve av ham, slik han ba om overfor de polititjenestemenn som tok utåndingsprøve av ham. Lagmannsretten hadde imidlertid ikke foranledning til å gå inn på dette spørsmål, som heller ikke var anført i kjæremålstilsvaret dit. Utvalget bemerker at etter veitrafikkloven §22 regnes føreren som påvirket om blodet inneholder en alkoholkonsentrasjon på mer enn 0,5 promille eller utåndingsluften inneholder mer enn 0,25 milligram alkohol per liter luft. Dette er sidestilte alternativer etter lovteksten. Det er opp til politiet å avgjøre om utåndingsprøve skal tas eller om føreren skal fremstilles for blodprøvetaking, jf veitrafikkloven §23.

Heller ikke kan utvalget se at det er noen feil at ikke lagmannsretten har nevnt at politiet tilbakeleverte førerkortet i stedet for å påkjære forhørsrettens kjennelse og kreve oppsettende virkning. Dette forhold, som omtales i kjæremålet til lagmannsretten, har retten vært oppmerksom på og vurdert betydningen av. Tilbakelevering av førerkortet avskjærer for øvrig ikke kjæremål, jf Rt-1995-727.

Kjæremålet må forkastes.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Kjæremålet forkastes.