HR-1998-50-A - Rt-1998-1702


Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1998-11-06
Publisert: HR-1998-00050-A - Rt-1998-1702 (440-98)
Stikkord: Barnerett, Barnevern, Omsorgsovertakelse
Sammendrag:
Saksgang: Agder lagmannsrett LA-1997-00488 A og LA-1997-00489 A - Høyesterett HR-1998-00050 A, nr 67/1998 og nr 68/1998
Parter: I. A (Advokat Georg Traheim d y - til prøve) mot X kommune (Advokat Pål Christensen) II. B (Advokat Halvard Duesund) mot X kommune (Advokat Pål Christensen) III. X kommune (Advokat Pål Christensen) mot 1. A (Advokat Georg Traheim d y - til prøve) 2. B (Advokat Halvard Duesund)
Forfatter: Coward, Pedersen, Flock, Gussgard, Schei
Lovhenvisninger: Barnevernloven (1992) §4-12, §6-3, §4-14, §4-19, §4-1


Dommer Coward: Saken gjelder overprøving etter tvistemålsloven kapittel 33 av vedtak etter barnevernloven om å overta omsorgen for fem brødre som nå er i alderen fire til fjorten år.

A er mor til alle guttene, B er far til de fire eldste - C, D, E og F. Farskapet for den yngste, G, er ikke fastslått, men B opplever seg som psykologisk far også for ham. A og B ble samboere i 1984 og giftet seg i 1986. De flyttet så fra hverandre i 1988 og ble skilt i 1989. Fra mai 1996 har de imidlertid bodd sammen igjen, og også i den mellomliggende tiden hadde de atskillig kontakt.

Barnevernet var første gang i kontakt med familien i 1991. Bakgrunnen var at det var reist spørsmål ved hørselen til en av guttene, F, mens moren ikke ville følge sykehusets klare anbefaling om å innlegge ham til observasjon. Det ble utarbeidet en sakkyndig rapport fra to psykologer. Konklusjonen var at omsorgsovertakelse ikke ble anbefalt, derimot tilsyn og hjelpetiltak. Enkelte, relativt begrensede, tiltak ble startet opp. De ble til dels avbrutt eller ikke fulgt opp av A.

I begynnelsen av 1995 foretok barnevernet nye undersøkelser. Foranledningen var nå en politirapport etter at den eldste av guttene, C, hadde ringt til politiet og bedt om hjelp "fordi mamma drikker så mye". Barnevernet innhentet opplysninger fra skole, helsevesen og politi. Resultatet var at det fra sommeren 1995 ble satt i verk forskjellige hjelpetiltak for familien - bondegårdsferie for de tre eldste guttene, besøkshjem for de fire eldste, skolefritidsordning for D og E, og råd og veiledning til moren fra barneverntjenestens saksbehandler. Det er enighet om at bondegårdsferien var vellykket. De andre tiltakene ble derimot avviklet etter relativt kort tid, fordi A opplevde seg som utsatt for urimelig kritikk eller som overvåket i forbindelse med tiltakene.

Undersøkelsene fra barnevernets side, med henblikk på en vurdering av barnas omsorgssituasjon, fortsatte høsten 1995, og det ble igjen innhentet opplysninger fra flere kilder. Barneverntjenesten konkluderte nå med at hjelpetiltak ikke var tilstrekkelig for at guttene skulle få den omsorgen de trengte, og fremmet sak for fylkesnemnda for sosiale saker i Agder om omsorgsovertakelse. Fylkesnemnda vedtok 3 juli 1996 å overta omsorgen for alle de fem guttene. Slutningen i vedtaket lyder slik:

"1. Barneverntjenesten i X overtar omsorgen for C, født xx.xx.1984, D, født xx.xx.1986, E, født xx.xx.1987, F, født xx.xx.1990 og G, født xx.xx.1994, jf. lov om barnevern §4-12 første ledd bokstav a) og d).

2. Alle barna plasseres på institusjon som er med på fylkeskommunens plan, jf. lov om barneverntjenester §4-14 bokstav b) for utredning før de plasseres i fosterhjem, jf. lov om barneverntjenester §4-14 bokstav a).

3. A og B får samvær med C, D, E, F og G minimum 4 timer hver uke mens barna bor på barneverninstitusjon, jf. lov om barneverntjenester §4-19."

Punkt 1 i vedtaket ble truffet under dissens 3-2, der flertallet bestod av lederen og de to fagkyndige medlemmene, mens mindretallet bestod av de to andre nemndsmedlemmene. Med bakgrunn i punkt 2 i vedtaket ble alle guttene i første omgang plassert i samme barnehjem, Y Barnehjem. Senere er guttene plassert i fosterhjem, der de har bodd siden. De to yngste, F og G, har fra desember 1996 vært i samme fosterhjem, de tre eldste har vært i hvert sitt fosterhjem - E fra mai 1997, C og D fra juli 1997.

Rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak ble krevd av A ved stevning 8 juli 1996 til Nedenes herredsrett og av B ved stevning 10 juli 1996. Herredsretten stadfestet i sin dom 27 februar 1997 fylkesnemndas vedtak om å overta omsorgen, under dissens fra en av de to meddommerne. Domsslutningen lyder slik:

"1. Fylkesnemndas vedtak pk. 1 stadfestes.

2. A og B får samvær med C, D, E, F og G en gang i måneden fra fredag ettermiddag til søndag kveld."

Begge foreldrene anket til Agder lagmannsrett. I dom 4 desember 1997 opphevet lagmannsretten fylkesnemndas vedtak for de to eldste guttene, men stadfestet det for de tre yngste. Også denne dommen er avsagt under dissens, der de tre juridiske dommerne og en av de fagkyndige meddommerne utgjorde flertallet. Et mindretall på to - en av de fagkyndige og en av de lege meddommerne - mente at vedtaket burde oppheves også for den tredje eldste gutten, E, mens en av de lege meddommerne mente at vedtaket måtte oppheves for alle guttene. Lagmannsrettens domsslutning lyder slik:

"1 Fylkesnemndas vedtak av 3. juli 1996 om omsorgsovertakelse oppheves for så vidt angår C, født xx.xx.1984 og D, født xx.xx.1986. For øvrig stadfestes vedtaket.

2. A og B får samvær med E, F og G en gang i måneden fra fredag ettermiddag til søndag kveld."

A og B har begge anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom når det gjelder stadfestelsen av fylkesnemndas vedtak om å overta omsorgen for de tre yngste guttene. X kommune har anket over dommen når det gjelder opphevelsen av omsorgsovertakelsen for de to eldste guttene. Samværsordningen er ikke omfattet av noen av ankene. Alle ankene gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Til bruk for behandlingen i Høyesterett har foreldrene og 14 vitner forklart seg ved bevisopptak. Det er lagt frem et betydelig antall nye dokumenter i saken, hovedsakelig journalnotater fra barnevernet.

Som sakkyndige for Høyesterett har vært oppnevnt Kristian Gundersen og Kenneth T Pettersen. De er begge spesialister i klinisk psykologi og var oppnevnt som sakkyndige også for herredsretten og lagmannsretten. I samsvar med mandatet har de utarbeidet tilleggserklæringer om den aktuelle situasjon etter lagmannsrettens dom. De to sakkyndige har samarbeidet og har i det vesentlige kommet til de samme konklusjonene, men har av praktiske grunner utarbeidet hver sin erklæring. Jeg kommer senere tilbake til innholdet i erklæringene.

A har i hovedsak anført:

Lagmannsrettens bevisbedømmelse er uriktig når retten er kommet til at foreldrenes omsorgsevne er for svak til at de kan ha omsorgen for alle guttene. Også lovanvendelsen er uriktig, ved at retten har stilt for strenge krav til foreldrene.

Vilkårene for omsorgsovertakelse er ikke oppfylt verken etter bokstav a eller bokstav d i barnevernloven §4-12 første ledd. Høyesterett må bygge på forholdene slik de er i dag, og må tenke seg en situasjon der foreldrene ikke er utsatt for de påkjenningene som de har hatt de siste to årene.

Etter §4-12 første ledd bokstav a skal man vurdere om det er alvorlige mangler ved foreldrenes omsorg. Det er ikke tilfellet her. Utgangspunktet er det biologiske prinsipp - barn skal vokse opp hos sine foreldre - og foreldrenes omsorg kan være noe mangelfull uten at det gir grunnlag for omsorgsovertakelse. I vår sak må man ta i betraktning at A i lange perioder har vært alenemor, og at hun har fem barn - da må man fire noe på kravene.

Guttene er ikke skadet psykisk. De problemene de har, er hovedsakelig knyttet til skolesituasjonen, og bør løses gjennom styrking av tiltak der. Det som er rapportert om mulig avvikende atferd hos guttene, skyldes de ekstraordinære forholdene mens de var plassert i barnehjem. Også de sakkyndiges observasjoner er gjort i ekstraordinære situasjoner, mens guttene var i barnehjemmet eller på kortvarige besøk hos foreldrene. Det fremgår ikke hvilket hensyn de sakkyndige har tatt til dette.

Lagmannsretten har vist til barnevernloven §4-12 første ledd bokstav d, som gjelder fare for barnas utvikling på lengre sikt. Heller ikke kravene etter denne bestemmelsen er oppfylt. A har ikke noen alvorlig personlighetsforstyrrelse. En eventuell tvil om hvorvidt dette er tilfellet, gir ikke tilstrekkelig grunnlag for å overta omsorgen.

Siden barnevernet bare har hatt omsorgen for de to eldste guttene en kort del av deres liv, kan dagens positive situasjon ikke skyldes omsorgsovertakelsen og fosterforeldrenes innsats. Tilsvarende gjelder også for de andre guttene.

Hvis man skulle mene at vilkårene etter barnevernloven §4-12 første ledd er oppfylt, kan omsorgsovertakelse likevel ikke skje, på grunn av bestemmelsen i annet ledd om at problemer om mulig skal løses ved hjelpetiltak. A har godtatt flere hjelpetiltak tidligere. I de tilfellene der hun har avbrutt slike tiltak, har det vært en forståelig reaksjon fordi hun har følt seg urimelig behandlet eller har vært i en presset situasjon. De tidligere avbruddene viser dermed ikke at hun er varig ute av stand til å motta hjelpetiltak. Dessuten har barnevernets egen innsats for å få til et samarbeid vært dårlig; barnevernet har aldri kommet med noen selvkritikk eller gitt A noen oppmuntring. Med en annen holdning fra barnevernets side vil hjelpetiltak ikke være nytteløse.

Det skal også foretas en samlet vurdering, der hensynet til barnets beste kommer inn, jf barnevernloven §4-1. De eldste guttene har hele tiden sagt at de vil bo hos foreldrene. Det er all grunn til å ta dette på alvor. Det er sin egen oppriktige mening guttene gir uttrykk for. Det er ikke grunnlag for å se dem som talerør for foreldrene. Barnevernet har ikke vurdert konsekvensene av at guttene skilles. Det er ikke til beste for guttene å treffe en avgjørelse mot de eldstes uttalte vilje.

Hvis man skulle komme til at foreldrene ikke makter omsorgen for alle guttene, er det i alle fall riktig å oppheve omsorgsovertakelsen for C og D, slik lagmannsretten har gjort. Å ha omsorgen for bare to av barna vil være mindre krevende for foreldrene. Det har også betydning at B er kommet tilbake i familien; han er sterk og praktisk med ting som interesserer gutter.

A har nedlagt slik påstand:

"A mot X kommune: Vedtak truffet 3. juli 1996 av Fylkesnemnda for sosiale saker i Agder, oppheves.

X kommune mot A: Agder lagmannsretts dom av 4.12.1997 pkt. 1, stadfestes."

B har sluttet seg til anførslene fra A, og har i tillegg anført:

Foreldrene er nå åpne og villige for samarbeid om hjelpetiltak. B har aldri hatt noen konflikter med hjelpeapparatet. At han hele tiden har vært åpen for samarbeid, er ikke noe som bare er uttalt verbalt; det er bekreftet gjennom hans opptreden overfor barnehjemmet og fosterforeldrene. Her har han også vist at han er i stand til å påta seg ansvar. At han bøyer etter for As ønsker, er sterkt overdrevet. Han er i stabile arbeidsforhold og har gode attester derfra.

B kom inn i hjemmet først da saken om omsorgsovertakelse var i gang, og har derfor ikke fått mulighet til å vise sin omsorgsevne i hjemmet. Han må få en sjanse til å vise at han kan fungere i denne sammenhengen. Han erkjenner at han har begrensninger når det gjelder å hjelpe guttene med skolearbeidet, men her kan hjelpetiltak settes inn.

Det er situasjonen i dag som er avgjørende, og guttene er nå velfungerende og harmoniske og bærer ikke på noen måte preg av alvorlig omsorgssvikt. Saken gjelder også deres rett til å være sammen som en søskenflokk.

B har nedlagt slik påstand:

"Hovedanken: B mot X kommune:

Vedtak truffet 3. juli 1996 av Fylkesnemnda for sosiale saker i Agder, oppheves.

Motanken: X kommune - B:

Agder lagmannsretts dom av 4.12.1997 pkt. 1 stadfestes."

X kommune har i hovedsak anført:

Bakgrunnen for at kommunen måtte innlede sak om omsorgsovertakelse, var todelt. Dels var det vesentlige mangler ved guttenes ytre livsforhold, i form av manglende oppfølgning av slikt som hygiene, skolearbeid og tiltakende vagabondering hos de eldste guttene. Men det utslagsgivende var at foreldrene ikke var i stand til å se guttenes følelsesmessige behov, og derfor heller ikke kunne vareta disse behovene.

At guttene var skjevutviklet ved omsorgsovertakelsen, fremgår av en rekke observasjoner og rapporter - fra politi, skole, helsevesen og barnevernet selv. Guttene fungerte da dårlig, både utad og innbyrdes. Det er riktig at observasjonene mens guttene var på Y Barnehjem, er fra en ekstrem situasjon. Men det er likevel ingen tvil om at observasjonene viser at guttene var skadet og skjevutviklet; de opptrådte mer ekstremt enn situasjonen tilsa.

Det er nå skjedd en markant endring i guttenes væremåte. De er i ferd med å sosialiseres på en langt bedre måte. Men det viser først og fremst at fosterforeldrene gjør en fremragende innsats. Foreldrene mangler tilstrekkelig omsorgsevne: De mangler evne til å "se" guttene og deres følelsesmessige behov. De prioriterer egne ønsker og behov på bekostning av guttene, slik at de ikke makter å delta i noe samarbeid til guttenes beste, men derimot trekker guttene inn i konflikten. Foreldrene mangler realitetssans og vilje til å gjøre noe med egne problemer. Det er uten betydning at B er flyttet inn i hjemmet. Han fulgte det daglige liv der også da foreldrene ikke bodde sammen, og hadde all mulighet til å påvirke guttenes utvikling. En tilbakeføring av guttene vil gi stor fare for tilbakefall og feilutvikling på det følelsesmessige plan.

Kommunen er enig i at hjelpetiltak generelt skal være det primære i barnevernssaker. Men i denne saken er det ikke noen realistisk mulighet for å få gjennomført slike tiltak. En rekke tiltak har vært forsøkt tidligere, men de har ikke ført frem. A har enten vært lite villig til i det hele tatt å la tiltakene bli iverksatt, eller har motarbeidet påbegynte tiltak og ensidig avbrutt dem uten begrunnelse. Hun har ikke vært villig til selv å ta imot behandling for å bedre sin omsorgsevne. B kan virke mer samarbeidsvillig, men når det tilspisser seg, har han samme kampholdning overfor hjelpeapparatet som A.

At hjelpetiltak ikke vil la seg gjennomføre i fremtiden heller, underbygges av forhistorien og av de sakkyndiges erklæringer, og også av uttalelser og opptreden fra foreldrene helt nylig. De har ført en massiv kamp mot hjelpeapparatet og har ikke lært noe.

Når lagmannsretten har opphevet fylkesnemndas vedtak for C og D, har den lagt større vekt enn man rettslig skal gjøre på deres uttalelser om hvor de vil bo. Dessuten kan en rekke forhold tyde på at guttene er blitt instruert av foreldrene og dermed kan ha gitt uttrykk for noe annet enn det de egentlig mener. - Det er påfallende at retten ikke har drøftet vurderingene fra de sakkyndige, som fastholdt anbefalingen om omsorgsovertakelse.

X kommune har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt:

Fylkesnemndas vedtak pkt. 1 stadfestes.

Subsidiært:

Lagmannsrettens dom stadfestes."

Mitt syn på saken:

Jeg er til dels kommet til et annet resultat enn lagmannsretten, og mener at omsorgsovertakelsen må opprettholdes for alle de fem guttene. Jeg nevner at dette er i samsvar med tilrådingene fra de sakkyndige både for herredsretten, lagmannsretten og for Høyesterett.

Som det har gått frem, gjelder saken overtakelse av omsorgen for fem gutter. Vurderingen må skje særskilt for hver av guttene. Det er likevel så mye felles i situasjonen for dem alle at min drøftelse langt på vei skjer samlet.

Fylkesnemnda la i sitt vedtak i juli 1996 til grunn at vilkårene for omsorgsovertakelse etter både bokstav a og bokstav d i barnevernloven §4-12 første ledd var oppfylt for alle guttene. Etter bokstav a er det avgjørende om det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg eller i forhold til den personlige kontakt og trygghet barnet trenger. Etter bokstav d er det avgjørende om det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadet fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet.

Etter mitt syn må man legge til grunn at guttene - i hvert fall de fire eldste - hadde klare problemer på tidspunktet for omsorgsovertakelsen. Jeg vil understreke at opplysningene i saken viser at det var mye godt å bygge videre på hos guttene. Men det som er rapportert fra skolen om de tre eldste, forteller samtidig om gutter som er understimulert og mangler oppfølgning fra foreldrenes side. De får ansvar for å ordne opp selv, men klarer det ikke. De sliter med skolefagene, er usikre og umodne. Det blir rapportert at de er skitne, og de har få kamerater. Skolen får liten kontakt med foreldrene. Fra politiet og naboer er det rapporter om at guttene er ute alene om natten. Foruroligende er også episoden som jeg har nevnt innledningsvis, da C ringte politiet om hjelp i januar 1995. I barnevernets utredning er det opplysninger om noen tyverier, og relativt alvorlige skadeverk som C og D hadde foretatt. - Problemene var tydeligst for disse to eldste, men problemer er også rapportert for E og F. Den yngste, G, er derimot beskrevet som lite påfallende.

Guttenes situasjon gir i seg selv klare indikasjoner på at foreldrene ikke maktet å gi dem den omsorgen de trengte. Foreldrene så ikke barnas behov, verken de følelesesmessige eller de praktiske. Når det gjelder bedømmelsen av foreldrenes omsorgsevne på dette tidspunktet, viser jeg ellers til de sakkyndiges erklæring for herredsretten, som ble avgitt i januar 1997, det vil si relativt kort tid etter fylkesnemndas vedtak. Det heter der i den sammenfattende vurdering og konklusjon:

"Alle barna bortsett fra G, viser i dag større eller mindre grad av funksjons forstyrrelser både på det personlighetsmessige og på det atferdsmessige plan.

A strir med egne psykiske problemer. Dette er i en slik grad at det grunnleggende kontaktsamspill, som er nødvendig for en normal utvikling hos et barn, lider i betydelig grad. B synes i liten grad å kunne kompensere for As vanskeligheter på dette plan. Dertil kommer at begge foreldrene, hva den praktiske, oppdragelsesmessige tilretteleggelse av hverdagen angår, ikke makter å videreføre en hensiktsmessig struktur og organisering som barna kan internalisere og gjøre til sine egne veivisere. Denne problematikken hos begge foreldrene vurderes av de sakkyndige å være av langvarig karakter.

F, E, D og C står således i fare for å videreutvikle alvorlig kontaktskade på det personlighetsmessige plan samtidig som dårlig sosialisering til samfunnet gjør seg gjeldende, gitt ett forlenget opphold i biologisk hjem av lignende kvalitet som i dag. ... Når også denne konklusjon innbefatter minstebarnet G, skyldes dette de sakkyndiges antagelse om at gutten de nærmeste årene ved fortsatt opphold i biologisk hjem, vil inngå i den samme formingsprosess som har blitt de øvrige søsken til del."

Foreldrene har innvendt at denne vurderingen bygger på observasjoner som ble gjort i en ekstraordinær situasjon, nemlig mens guttene var på Y Barnehjem. Jeg ser det som selvsagt at de sakkyndige har vært klar over dette forholdet og tatt det i betraktning.

Etter min mening må vilkårene etter barnevernloven §4-12 første ledd bokstav a og d på tidspunktet for fylkesnemndas vedtak ha vært oppfylt for alle de fire eldste guttene. For G var det ennå ikke oppstått problemer. Men utviklingen for de fire brødrene ga grunn til stor bekymring også for ham, slik at jeg ikke finner det tvilsomt at vilkårene etter bokstav d var oppfylt også for hans vedkommende.

Høyesterett skal imidlertid vurdere saken ut fra situasjonen i dag.

Det er nå gått mer enn to år siden omsorgsovertakelsen, og alle guttene har vært i fosterhjem i godt over ett år. Det er ingen tvil om at guttenes situasjon er endret, ved at de alle - hver for seg - har hatt en positiv utvikling i den tiden som er gått. De er i dag langt mer veltilpasset og harmoniske, de er tryggere og fungerer normalt på skolen, og de har fått venner. Den positive utviklingen fremgår av vitneforklaringer fra lærere på skolene der guttene nå går, og fra fostermødrene. Også i tilleggserklæringene til lagmannsretten og Høyesterett fra de sakkyndige er dette klart uttrykt. I sluttvurderingen i Kristian Gundersens erklæring for Høyesterett heter det:

"Alle barna har i løpet av det siste året hatt en generell god utvikling både personlig hetsmessig, sosialt, i skolesammenheng og hva angår tilpasning i fosterhjem og nærmiljø."

Den andre sakkyndige, Kenneth T Pettersen, uttrykker seg slik:

"Både gjennom observasjoner foretatt av de sakkyndige og via rapportering fra foster hjem og skole avtegnes et bilde hvor de aktuelle barn fremviser betydelig vekst og utvikling både på det pedagogiske, atferdsmessige og personlighetsmessige plan."

Spørsmålet er så hvilke slutninger man skal trekke av denne positive utviklingen. Som forklaring på utviklingen fremhever foreldrene at guttene ikke kan ha vært skadet, mens kommunen fremhever betydningen av fosterforeldrenes innsats. Jeg er enig med foreldrene så langt at utviklingen viser at skadene neppe er irreversible. Men det vesentlige for endringene har vært overføringen til fosterhjemmene. Jeg viser til tilleggserklæringen for Høyesterett fra Kenneth T Pettersen, der han uttaler dette om de sakkyndiges vurderinger før behandlingen i herredsretten:

"De sakkyndige beskrev imidlertid også ressurssider og vekstmuligheter hos det enkelte barn og foreslo som botemiddel at guttene ble plassert i omsorgssammenheng hos personer som var tilgjengelige på det dypere følelsesmessige plan og som samtidig kunne strukturere den ytre livsramme på en forutsigbar og stabil måte. Man antok at en god organisering av "den praktiske hverdag" ville kunne virke som en støttebandasje rundt en heling av dypereliggende følelsesproblematikk."

Slik jeg ser det, er det gjennomføringen av de sakkyndiges anbefalinger fra dengang som har gitt resultater. Dette innebærer ikke at jeg ser behovet for fosterhjemmenes innsats som bortfalt. Guttenes situasjon er endret. Men skal det positive bildet opprettholdes, stilles det fortsatt store krav til omsorgen, både på det følelsesmessige og det praktiske plan. Og jeg ser ikke noe grunnlag for å anta at foreldrenes omsorgsevne er en annen enn tidligere. Jeg kan vise til at begge de sakkyndige gir uttrykk for dette i sine tilleggserklæringer for Høyesterett. I Kristian Gundersens erklæring heter det:

"Den sakkyndige har ikke faglig grunnlag for å hevde eller stå inne for at det i løpet av det siste år har inntruffet forandringer av betydning hos biologiske foreldre som tilsier at det er forsvarlig å endre tidligere vurderinger og konklusjon. ... For C og D vil selve atskillelsen fra fosterforeldrene sannsynligvis være mindre traumatisk sett i et tilknytningsperspektiv, men sannsynligheten er at manglende struktur, organisering og følelsesmessig kontaktsvakhet raskt vil komme til uttrykk i angst hos D og depressivitet og innadvendthet hos C. Begge disse psykologiske prosessene vil gi seg uttrykk i uro og atferdsvansker. Det vurderes som meget sannsynlig at foreldrene ikke vil klare å "holde" disse to guttene, sette relevante grenser og gi dem den emosjonelle kontakt som er betingelsen for sunn vekst og utvikling hos et barn."

Jeg mener etter dette at vilkårene for omsorgsovertakelse etter §4-12 første ledd er oppfylt også i dag.

Selv om vilkårene etter første ledd i §4-12 er oppfylt, skal etter annet ledd omsorgen ikke overtas hvis hjelpetiltak kan skape tilfredsstillende forhold. Et sentralt spørsmål i vår sak har gjeldt foreldrenes evne og vilje til å motta hjelp og støtte fra andre.

Jeg ser det som klart påvist at et dominerende trekk i foreldrenes omsorgsproblemer har vært en manglende vilje til å ta imot hjelpetiltak, i hvert fall hvis tiltakene skal vare over noen tid. For A er det opplysninger om dette helt tilbake til de første kontaktene med barnevernet i begynnelsen av 90-årene. Et mønster har vært at hvis det blir uttalt kritikk eller påpekt problemer, har hun ensidig avbrutt tiltaket. Dette har gjeldt både barnehageplasser, besøkshjem og skolefritidsordninger. Etter opplysningene i saken er A den dominerende i slike beslutninger. B kan virke noe mindre steil. Men uansett hva hans egentlige holdning er, har han ikke i merkbar grad maktet å sette gjennom noe annet enn det A har gått inn for. I denne sammenheng legger jeg ikke noen vesentlig vekt på at B først våren 1996 flyttet sammen med A igjen. Jeg viser til at kontakten mellom foreldrene var nær også i den tiden de ikke bodde sammen.

Foreldrene anfører at de nå er villige til å ta imot hjelp. Jeg kan imidlertid ikke se at det er sannsynlig at det mønsteret jeg har beskrevet, vil bli endret. Et tydelig tegn på at problemene fortsatt består, er telefonsamtaler fra A til fosterforeldrene i høst, der guttenes månedlige besøk i foreldrehjemmet plutselig ble avlyst og alle fosterforeldrene ble beskyldt for å være løgnere. Barnevernets forsøk på samarbeid om planer for hvordan en eventuell tilbakeføring av guttene nærmere skulle legges opp, er også blitt avvist. Foreldrenes partsforklaringer i bevisopptak for Høyesterett gir inntrykk av liten evne eller vilje til å innse at både guttene og de selv har problemer som skaper behov for hjelp fra andre. De sakkyndige for Høyesterett virker klare i retning av at det vil være nytteløst med hjelpetiltak. I erklæringen fra Kristian Gundersen er dette uttrykt slik:

"Dersom barn tilbakeføres anser den sakkyndige det som sannsynlig at det blir et konfliktfylt og vanskelig, eventuelt destruktivt forhold mellom foreldrene og barnevern. Årsaken til dette ligger i hovedsak hos foreldrenes problematikk med særlig henvisning til mors forstyrrede kontaktfunksjon. Barna vil da bli den skadelidende part."

Kenneth T Pettersen uttaler:

"Særlig for A's vedkommende synes det å knytte seg usikkerhet til biologiske foreldres uttrykte vilje til samarbeid med barnevernsmyndighetene i fremtiden. Foreldrenes villighet på dette plan synes mer å fremstå som et strategisk utspill i en konfliktsituasjon fremfor å være visittkort for en dypere forståelse av at hjemmet og barnene trenger hjelp."

Etter dette kan jeg ikke se at det vil være mulig å nå frem med hjelpetiltak som kan skape tilfredsstillende forhold for guttene.

Jeg må også vurdere betydningen av det guttene selv har uttalt om hvor de ønsker å bo. I barnevernloven §6-3 er det fastsatt som en generell regel i barnevernssaker at det skal legges vekt på hva barnet mener. Når lagmannsretten opphevet omsorgsvedtaket for C og D, la da også retten stor vekt på at de selv hadde sagt at de ønsket å bo hos foreldrene.

Jeg peker først på at lovens regel om at det skal legges vekt på hva barnet mener, ikke innebærer at barnets mening uten videre skal følges, jf uttalelser om dette i Rt-1987-289 på side 301.

I vår sak mener jeg videre at det er grunnlag for atskillig tvil om i hvilken grad C og Ds utsagn er uttrykk for en entydig mening hos dem. Den lojalitet som barn vanligvis føler overfor sine foreldre, kan generelt skape slik tvil i omsorgssaker. I vår sak har moren i spesielt stor grad trukket barna inn i sin konflikt med barnevernet. Flere vitneforklaringer gir inntrykk av motstridende følelser hos guttene, og av at deres svar også kan være motivert av tanken på morens reaksjon. Som illustrerende for den lojalitetskonflikten guttene er i, viser jeg til noe D har gitt uttrykk for. Han sier at han vil tilbake til foreldrene, men han sier samtidig at han ikke vil tilbake til sin gamle skole, og han foreslår som løsning på dette problemet at foreldrene får oppført et tilbygg til fosterforeldrenes hus i Z og flytter dit. - Min oppfatning er at C og Ds utsagn om at de ønsker å bo hos foreldrene, ikke kan få noen avgjørende vekt.

Foreldrene har endelig anført at hvis man skulle komme til at de ikke makter omsorgen for alle fem guttene, må de i alle fall få omsorgen for de to eldste, ettersom det vil være klart mindre arbeidskrevende. Heller ikke dette kan etter min mening føre frem. Foreldrenes problemer ligger langt på vei i deres manglende evne til å se guttenes behov og prioritere dem foran egne behov. C og D er - som unge tenåringsgutter - i en sårbar fase og trenger på samme måte som de yngre brødrene den struktur og den følelsesmessige oppfølgning som fosterhjemmene kan gi. Jeg viser her til det jeg tidligere har referert fra Kristian Gundersens erklæring når det gjelder foreldrenes omsorgsevne i dag. Jeg mener derfor at omsorgsovertakelsen må opprettholdes også for C og D.

Min konklusjon er etter dette at fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse må stadfestes for alle guttene.

Jeg stemmer for denne dom:

Fylkesnemndas vedtak, slutningens punkt 1, stadfestes.

Kst dommer Pedersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Flock: Likeså.

Dommer Gussgard: Likeså.

Dommer Schei: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom

Fylkesnemndas vedtak, slutningens punkt 1, stadfestes.