HR-1998-53-A - Rt-1998-1756
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-11-15 |
| Publisert: | HR-1998-00053-A - Rt-1998-1756 (444-98) |
| Stikkord: | Skatterett, Eiendomsskatt, Sandtak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett LG-1995-00465 A - Høyesterett HR-1998-00053 A, nr 319/1997 |
| Parter: | Anders Tveit (Advokat Petter Hartz-Hanssen - til prøve) mot Hjelmeland kommune (Advokat Hans O Bang) |
| Forfatter: | Rieber-Mohn, Aasland, Coward, Pedersen, Smith |
| Lovhenvisninger: | Eigedomsskattelova (1975) §4, LOV-1818-08-17-§28, LOV-1882-04-15-§14, Skatteloven (1911) §8, Tvistemålsloven (1915) §105, §180, §359, §3, §7 |
Dommer Rieber-Mohn: Saken gjelder tvist om adgangen til utskrivning av eiendomsskatt på sandtak med hjemmel i lov om eigedomsskatt til kommunane av 6 juni 1975, jf lovens §2, §3 §4.
Sandtaket saken gjelder, ligger på eiendommen gnr 129 bnr 3 og gnr 130 bnr 1 i Hjelmeland kommune i Rogaland. Eiendommen tilhører Anders Tveit og er et gårdsbruk hovedsakelig basert på husdyrhold. Gården er på ca 1000 da utmark og ca 120 da innmark og beite. Bruttoinntekten av gårdsdriften, som utgjør 2,2 årsverk, er oppgitt til ca 1,6 millioner kroner på årsbasis. Av dette utgjør sanduttak ca kr 120.000.
Dette sanduttaket bygger på en kontrakt som Anders Tveit 10 juli 1984 inngikk med Årdal Sandindustri AS. Selskapet er senere overtatt av Aker Norrock AS og deretter av Norstone AS, som i dag er Tveits kontraktspartner. Kontrakten gir kjøperen enerett til på ubestemt tid å ta ut "all salgbar masse". Det er fastsatt i kontraktens pkt 3 at foruten sand skal all stein nyttes "med unntak av den som er så stor at den ikke går i knuserne". I pkt 5 er fastsatt at kjøperen skal ta vare på all matjord og humusblandet undergrunn som etter hvert avrenskes sandforekomsten. Forutsetningen er videre at sandtaket skal tilbakeføres til jordbruksareal når driften tar slutt. I pkt 8 er det bestemt at veier som masseuttaket gjør nødvendig, skal legges slik kjøper og selger blir enige om. Ifølge kontraktens pkt 13 skal selgeren ha betaling for minst 50.000 tonn masse pr år. Dette gjelder selv om kjøperen faktisk ikke tar ut noe masse. Det høyeste kvantum som kan tas ut pr år, er ordinært 100.000 tonn.
Sandtaket opptar i dag ca 30 da av Tveits gård. Kjøper har bygget vei ned til sandtaket. Det er ingen faste installasjoner der bortsett fra en mindre dieseltank. Masseuttaket skjer ved hjullastere som flytter rundt mellom en rekke sandtak i distriktet. Massen kjøres bort med lastebiler for foredling på anlegget til Norstone AS i Årdal - 7 km fra Tveits gård.Driften ved sandtaket har vært konsentrert om korte perioder og har ikke vært årviss. Det var ingen drift i 1993, heller ikke i 1996, 1997 og hittil i 1998. Forklaringen på den uteblitte drift i den senere tid er at Norstone AS ikke har hatt bruk for masse av den finkornete type som dominerer i Tveits sandtak.
Den 11 oktober 1979 vedtok kommunestyret i Hjelmeland at det skulle skrives ut eiendomskatt i kommunen fra 1 januar 1980. Vedtaket ble fulgt opp ved at takstnemnda for eiendomsskatt utarbeidet en oversikt over verk og bruk i Hjelmeland kommune pr 1 januar 1980, jf eiendomsskatteloven §4 annet ledd. Den 11 juni 1980 vedtok kommunestyret enstemmig forslaget fra formannskapet av 30 mai samme år, som lød slik:
"Med verknad frå 1.1.1980 vert skatteobjekt for eigedomsskatt i samsvar med takstnemnda sitt framlegg av 29.5.1980, jfr. kommunestyret sitt vedtak i sak 145/79. Også sandressursar som er/vert sett i drift er å sjå på som verk og bruk."
I den listen over verk og bruk pr 1 januar 1980 som takstnemnda utarbeidet, og som dannet grunnlaget for utlikning av eiendomsskatt, var oppført drivere av sandtak i kommunen, ikke grunneiere. Blant bedriftene på listen var Singel & Grussenteret AS og Årdal Sandindustri AS, som i dag er innlemmet i Norstone AS. Forutsetningen var således at eiendomsskatten skulle utskrives på driverne - de som tok ut sanden og nyttiggjorde seg den.
I 1991 fremsatte en av driverne klage til Hjelmeland kommune over at eiendomsskatten ikke ble utskrevet på de som eier sanden - grunneierne. Mot rådmannens innstilling vedtok formannskapet 25 november 1992 enstemmig følgende:
"1. Klage frå Norsk Sand a.s på utskriving av eigedomsskatt på dei som driftsselskap, i staden for eigar, vart tatt til følgje.
2. Takstutvalet for eigedomsskatt vert beden om å føreta taksering av sandressurser i kommunen ved utskriving av skatten på grunneigar."
Etter dette vedtak ble grunneiere med sandtak tilskrevet av Eigedomsskattekontoret i Hjelmeland og varslet om taksering av sandressursene og befaring av eiendommene. Etter befaring på Tveits eiendom 28 juni 1993 av Takstutvalet for eigedomsskatt, ble sandressursene hans taksert den 29 juni s å til kr 530.000, som ble grunnlaget for utlikning av eiendomsskatt for 1993.
En rekke av de grunneiere som etter dette ble pålagt eiendomsskatt, klaget vedtaket om utskriving av skatten og takseringen inn for Klagenemnda for eigedomsskatt, som 15 mars 1994 enstemmig fant ikke å kunne ta klagene til følge.
Anders Tveit tok den 18 august 1994 ut stevning ved Ryfylke herredsrett med påstand om at vedtaket om å skrive ut eiendomsskatt på hans eiendom er ugyldig. Det ble prinsipalt anført at det ikke var hjemmel for å skrive ut eiendomsskatt på grunneieren i et tilfelle som det foreliggende, subsidiært at den foreliggende takst var vilkårlig. Det er for Høyesterett opplyst at en rekke grunneiere, som er i samme posisjon som Anders Tveit, har inngitt stevning mot Hjelmeland kommune. Disse grunneiere og kommunen er blitt enige om å stanse sakene etter tvistemålsloven §105, inntil Tveits sak er endelig avgjort.
Ryfylke herredsrett avsa 11 januar 1995 dom med slik domsslutning:
"1. Vedtak fattet av klagenemnda for eiendomsskatt i møte 15.3.94, forsåvidt gjelder Anders Tveit, kjennes ugyldig.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Dommen er avsagt under dissens. Flertallet - meddommerne - fant at masseuttaket hos Tveit ikke går inn under lovens uttrykk "verk og bruk", jf eiendomsskatteloven §4 annet ledd. Flertallet viste blant annet til at det ikke finnes noen form for bygningsmessige innretninger på Tveits eiendom, bortsett fra en dieseltank, og at det er fjernt fra vanlig språkbruk å kalle dette "verk eller bruk". Med dette standpunkt var det ikke nødvendig for flertallet å gå inn på det subsidiære spørsmål om takstens vilkårlighet. Mindretallet - rettens formann - fant at mye kunne tale for at uttrykket "verk og bruk" også omfatter virksomheter som det ikke er knyttet noen bebyggelse eller andre innretninger til. Avgjørende for mindretallet var imidlertid at sandtaket måtte anses som "en integrert del av en større industriell virksomhet i Årdal med betydelig bygningsmasse og andre investeringer".
Hjelmeland kommune anket dommen til Gulating lagmannsrett, som den 25 februar 1997 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Hjelmeland kommune frifinnes.
2. Saksomkostninger blir ikke tilkjent."
Lagmannsretten kom til at det var hjemmel i eiendomsskatteloven §4 til å skrive ut eiendomsskatt på Tveits eiendom. Retten fant støtte for sitt standpunkt i lovens forhistorie og eldre forarbeider og i likheten med steinbrudd, som er særskilt nevnt i loven. Lagmannsretten fant ikke at det skjønn som taksten bygget på, hadde mangler som måtte føre til at vedtaket derved var ugyldig.
Anders Tveit har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjaldt bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Ankegjenstandens verdi, det vil si utlignet eiendomsskatt på Tveits eiendom, er inntil videre kr 3.700 pr år. Det ble derfor søkt om samtykke til anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi, jf tvistemålsloven §359. Høyesteretts kjæremålsutvalg tillot anken fremmet for så vidt gjelder rettsanvendelsen i forhold til eiendomsskatteloven §4. I dette spørsmålet står saken i samme stilling som for de underordnede retter. Det subsidiære spørsmål for herredsrett og lagmannsrett, om selve taksten er lovlig, står således ikke for Høyesterett.
Den ankende part - Anders Tveit - har i korthet anført:
Masseuttaket på eiendommen går ikke inn under uttrykket "verk og bruk" i eiendomsskatteloven §4 annet ledd.
Sandtak er ikke særskilt nevnt i oppregningen i annet ledds 2. punktum. Det erkjennes imidlertid at denne bestemmelse ikke er uttømmende. Men det hadde vært foranledning for lovgiveren til å nevne også sandtak, hvis tanken var at disse skulle omfattes. Når "steinbrot" er særskilt nevnt, bygger det direkte på den tidligere bestemmelse i landsskatteloven §8 første ledd bokstav b som eiendomsskatteloven §4 annet ledd er ment å videreføre, og som hadde praktisk talt samme oppregning av "verk og bruk". I 1911 - før asfalten og før betong ble et viktig byggemateriale - var sandtak ikke like aktuelt som "stenbrudd". Men da vi fikk en særskilt eiendomsskattelov i 1975, var situasjonen snudd. Det var nå langt flere sand- og grustak enn steinbrudd her i landet. Og dersom lovgiveren hadde ment at sandtak skulle medregnes til "verk og bruk", har det formodningen for seg at det ville blitt nevnt. I denne situasjon må det utvises varsomhet med å la sandtak omfattes av loven, jf legalitetsprinsippets sterke stilling på skatterettens område.
Det er heller ikke naturlig å sidestille sandtak med steinbrudd. Sistnevnte krever andre metoder for utvinning og andre driftsmidler. Steinbrudd vil regelmessig forutsette en rekke faste innretninger. Ankende parts sandtak var uten innretninger, bortsett fra en mindre dieseltank. Det var ikke innrettet for direkte salg, men mer å anse som en lagerplass for Norstone AS. Det er derfor ikke naturlig å anse sandtaket som et lignende arbeids- og driftssted som et steinbrudd, jf eiendomsskatteloven §4 annet ledds 2. punktum.
Dette hovedsynspunkt har støtte i forarbeidene til landsskatteloven av 1911, som eigedomsskatteloven av 1975 direkte bygger på. Det fremgår av disse forarbeider at uttrykket "verk og bruk" tok sikte på bearbeidede eiendommer. Således heter det i innstillingen fra Skattelovkomitéen av 1899 side 47-48:
"Forslaget om denne udvidelse af herredernes eiendomsskat til at gjælde verker og brug m.m. blev enstemmig vedtaget af tingets afdelinger i 1879, idet det dog under forhandlingerne fremholdtes "som naturligt, at der faldt en noget høiere særskat paa de faste eiendommes naturlige produktionsværdi end paa den værdi, eiendommene havde faaet ved menneskeligt arbeide"."
Det fremgår av samme innstilling at komiteen forutsatte at det var etablert faste innretninger på den bearbeidede eiendom. Det heter således på side 375-376 under omtalen av den foreslåtte takseringsregel:
"Ved værdsættelse af andre under §14, bogstav b hørende eiendomme, saasom gruber, fiskevær, salterier, lenser, damme, skibsverfter, laste-, losse- og oplagspladse forholdes paa samme maade. Dog kan ved værdsættelse af disse eiendomme i tilfælde, hvor bebyggelsen eller de særskilte indretninger og de øvrige faste bedriftsudstyr optager en mindre del af den samlede værdi, hvis det ansees paakrævet for at komme til et rimeligt og paalideligt resultat, ogsaa lægges til grund den antagne salgsværdi af eiendommen i dens nuværende anvendelse med fradrag af værdien af den i den offentlige matrikul skyldsatte grund."
Kravet til en viss grad av faste innretninger på eiendommen ble gjentatt i Ot.prp.nr.5 (1909) om utferdigelse av nye skattelover side 33 og 34, i Indst.O.VI (1909) side 101 og Indst.O.VI (1911) side 5 og 6.
Ankende part finner en viss støtte for sitt standpunkt i dommen i Rt-1918-189 der et kalkbrudd ble ansett "som verk og bruk", slik at også den uutnyttede kalk i fjellet ble gjenstand for eiendomsbeskatning. Det var en forutsetning for beskatningen i denne sak at det var menneskeskapte innretninger i kalkbruddet. Av rettspraksis ellers nevnes særskilt avgjørelsen i Rt-1995-980, der eiendomsskatt ikke ble tillatt utskrevet på et senderanlegg tilhørende Norsk Rikskringkasting. Dommen understreker legalitetsprinsippets betydning på dette området.
Det fremheves også - som et selvstendig grunnlag for å bli fritatt for eiendomsskatt - at det her fullt og helt dreier seg om en jordbrukseiendom. Etter kontrakten er matjorden tatt vare på og masseuttaket skal tildekkes og tilbakeføres som jordbruksareal. Det følger av eiendomsskatteloven §3 at rene jordbrukseiendommer faller utenfor eiendomsskattens område. I dette tilfellet hadde dessuten kommunestyret i Hjelmeland i vedtaket av 11 oktober 1979 fritatt eiendommer som nevnt i eiendomsskatteloven §7, derunder landbrukseiendommer, jf bokstav e.
Ankende part har lagt ned slik påstand:
"1. Takstutvalgets vedtak av 29.06.93 om å skrive ut eiendomsskatt for Anders Tveit vedr. masseuttak beliggende på hans jordbrukseiendom, jfr. Hjelmeland kommunes prinsippvedtak av 25.11.92, kjennes ugyldig.
2. Den av Anders Tveit innbetalte eiendomsskatt for årene 1994 t.o.m. 1998 tilbake betales av Hjelmeland kommune med tillegg av renter.
3. Anders Tveit tilkjennes omkostninger for alle retter med tillegg av 12% mora rente fra 2 uker fra dommens forkynnelse og avsavnsrente fastsatt etter rettens skjønn for omkostningene for byretten og lagmannsretten."
Ankemotparten - Hjelmeland kommune - har sammenfatningsvis anført:
Oppregningen i eiendomsskatteloven §4 annet ledds 2. punktum er ikke uttømmende for rekkevidden av uttrykket "verk og bruk". Det er derfor ikke avgjørende at grus- og sandtak ikke er nevnt der. Disse masseuttak kan etter omstendighetene gå inn under 2. punktum som "liknande arbeids- og driftsstader."
Ankende part tar feil når det hevdes at begrepet "verk og bruk" forutsetter at det er faste innretninger på driftsstedet. Det er intet holdepunkt i lovens ordlyd for et slikt standpunkt, jf for eksempel at "losse- og lasteplassar" er nevnt, og disse forutsetter neppe med nødvendighet innretninger. Den tekniske utvikling og organiseringen av moderne industri har ført til mye mobilt utstyr og sentraliserte foredlingsanlegg. Det er typisk for sandindustrien, og det kan ikke være avgjørende for adgangen til å skrive ut eiendomsskatt på "verk og bruk".
Landsskatteloven av 1911 og dens forarbeider har betydning for forståelsen av eiendomsskatteloven §4, men disse rettskilder gir ingen støtte for ankende parts standpunkt. Det fremgår av eldre rett at det er merverdien utover jordverdien som er grunnlaget for eiendomsskatten på landet. Men for de forgjengelige naturressurser, som for eksempel mineraler, er forutsetningen at de ikke ligger uutnyttede. Anders Tveit har satt i gang drift av sine sandressurser og har i den forbindelse latt utføre grunnarbeider som tilrettelegger for en slik drift. Det er den merverdi dette representerer for eiendommen som er eiendomsskattegrunnlag. Om han for eksempel hadde hatt faste innretninger, ville utskrivning av eiendomsskatt ikke bli bestridt. Men det kan ikke være avgjørende om Tveit - i samarbeid med Norstone AS - baserer seg på mobilt utstyr.
Det er ingen reell grunn til å skille steinbrudd fra grus- og sandtak. Begge typer anlegg kan være med og uten faste innretninger. Et steinbrudd kan ikke falle utenfor §4 annet ledd bare fordi det er uten nevneverdige faste innretninger. Hensynet til harmoni og konsekvens i lovtolkningen taler for å likestille steinbrudd og sandtak. Ved formues- og inntektsligningen likestilles de to typer masseuttak.
Det forhold at det har vært minimal drift ved Tveits sandtak er ikke til hinder for at det utskrives eiendomsskatt på "verk og bruk", jf Rt-1988-1123. Det er heller ingen tvil om at størrelsen på driften er tilstrekkelig for utskriving av slik skatt.
Det har ingen betydning for kommunens rett til å skrive ut eiendomsskatt at sandtaket ligger på en landbrukseiendom og skal tilbakeføres til jordbruksareal når driften opphører. Eiendomsskatteloven §3 2. punktum åpner nettopp for skattlegging av verk og bruk i landdistrikter, og det er ikke utover dette stilt noen krav til beliggenheten.
Legalitetsprinsippet kan ikke medføre en spesiell varsomhet med å henføre nye virksomheter under eiendomsskatteloven §4 annet ledd. Kommunene har snarere en plikt til å la oppregningen suppleres av lignende arbeids- og driftssteder. I nærværende sak er likheten med steinbrudd åpenbar.
Subsidiært anføres at Tveits sandtak er en integrert del av den store sandindustrien i Årdal med råvareuttak i den ene enden og foredling ved Norstone AS i den annen. At disse virksomheter ikke ligger på samme eiendom, er uten betydning for adgangen til å gjøre sand taket til et objekt for eiendomsskatt.
Ankemotparten har lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom av 25.02.1997, domsslutningens pkt. 1, stadfestes.
2. Hjelmeland kommune tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett."
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og således til at Hjelmeland kommunes vedtak om å skrive ut eiendomsskatt på ankende parts eiendom er gyldig.
Jeg nevner først at før 1882 var jord- og skogbrukseiendommer pålagt matrikkelskatt, som bygget på eiendommenes varige verdi som landbrukseiendommer. Bygninger, bergverk, sagbruk m v var uttrykkelig unntatt fra matrikkelskatten i lov av 17 august 1818 §28 annet ledd "angaaende en nye Matricul i Norge". Ved lov av 15 april 1882 om Landkommunernes Skattevæsen ble det åpnet adgang til å utskrive eiendomsskatt på verker og industrielle anlegg i tillegg til matrikkelskatten, jf lovens §14 første ledd bokstav b. Denne ordning ble ført videre inn i Skattelov for landet av 18 august 1911 §8, idet dens første ledd bokstav b også innførte uttrykket "verker og bruk" og lot dette omfatte to grupper: De "industrielle anlæg" og dessuten "gruber, stenbrud ... og lignende arbeids- og driftsanlæg".
Ved lov om eigedomsskatt til kommunane av 6 juni 1975 ble den gamle matrikkelskatten opphevet. Adgangen til å skrive ut eiendomsskatt på landet, dvs. utenfor "klårt avgrensa område som heilt eller delvis er utbygde på byvis", jf §3 1. punktum, ble etter §3 2. punktum begrenset til å gjelde "verk og bruk" som nevnt i §4 annet ledd.
I vår sak er §4 annet ledds 2. punktum av særlig betydning. I 1. punktum nevnes hva som er "fast eiendom", og at uttrykket også omfatter "verk og bruk". Det heter deretter i 2. punktum:
"Til verk og bruk vert m.a. rekna fabrikkar, sagbruk, møllebruk, skipsvervar, industrielle verk, og likeeins gruver, steinbrot, fiskevær, saltehus, lenser, utbygde vassfall og vassfallstykke, demningsverk, losse- og lasteplassar og liknande arbeids- og driftsstader."
Det fremgår av forarbeidene til loven at bestemmelsen "svarer til" den tidligere §8 første ledd bokstav b i landsskatteloven, jf Ot.prp.nr.44 (1974-75) side 12. Det var ikke meningen å endre innholdet av betegnelsen "verk og bruk" ved loven av 1975. På den bakgrunn skulle forarbeider til den tidligere §8 første ledd bokstav b og administrativ praksis og rettspraksis vedrørende denne bestemmelse ha betydning for forståelsen av den gjeldende §4 annet ledd. Til tross for at nevnte forarbeider er viet betydelig oppmerksomhet under prosedyren for Høyesterett, gir de etter min mening bare begrenset veiledning for avgjørelsen i vår sak. Det finnes ikke administrativ praksis eller rettspraksis av særlig vekt.
Ordlyden i eiendomsskatteloven §4 annet ledd 2. punktum viser at oppregningen under "verk og bruk" ikke er uttømmende, jf uttrykket "m.a." og den generaliserende karakteristikken "liknande arbeids- og driftsstader". Jeg vil her også vise til at for eksempel kraft- og elektrisitetsverk ikke er nevnt i loven, men det er ikke tvilsomt at de omfattes av denne, jf Rt-1988-1123. Det er i ordlyden ikke holdepunkter for ankende parts standpunkt om at det kreves faste innretninger på driftsstedet for at dette skal kunne anses som verk eller bruk. Jeg kan heller ikke se at det er grunnlag for å inntolke et slikt krav i loven. Når "steinbrot" er tatt med i oppregningen, er det vanskelig å se hvorfor grus- og sandtak ikke skal omfattes av bestemmelsen. I begge tilfeller dreier det seg om uttak av mineralressurser fra undergrunnen. Den ankende part har anført at ved steinbrudd benyttes sprengning og gjerne faste installasjoner. Men det kan lett tenkes at mobilt utstyr også benyttes ved et steinbrudd, og at et sandtak på den annen side har permanente innretninger for uttak og foredling. Det kan ikke føre til at steinbrudd da faller utenfor og sandtak innenfor. Denslags variasjoner vil bero på eierstruktur, industriell organisering og teknologisk utvikling og bør ikke være avgjørende for adgangen til å gjøre eiendommen som masseuttaket ligger på, til objekt for eiendomsskatt. Jeg finner en viss støtte for dette standpunkt i Indstilling fra skattelovkomitéen av 1899, som på side 55-56 omtaler de ulike takseringsregler som ble foreslått for de egentlige industrielle anlegg, og for den type verk og bruk som "ansees for at være grundlaget for anden bedrift". Om de sistnevnte heter det på side 56-57:
"For disse eiendomme og anlæg vil nemlig i mange tilfælde værdien ikke tilfreds stillende kunne bestemmes paa den samme maade. Ved mange af dem saasom gruber, fiskevær, damme, lenser, laste- og lossepladse stikker nemlig ofte liden eller ingen værdi i de anvendte bekostninger til bebyggelse, omdannelse af grund, vandfald o.s.v. eller til faste indretninger i det hele, medens det derimod gjerne vil være lokaliteternes bekvemhed og gode beliggenhed for vedkommende drift eller trafik, som her er de hovedsagelig afgjørende momenter for bedømmelsen af deres værdifrembringende evne for eieren."
Sitatet kan etter min mening tyde på at man i forarbeidene til den senere §8 første ledd bokstav b i landsskatteloven, som er videreført i eiendomsskatteloven §4 annet ledds 2. punktum, har forestilt seg at omdannelse av grunnen er tilstrekkelig til at en drift kan anses som verk eller bruk i lovens forstand. Jeg vil for egen del tilføye at et vilkår for at en eiendom med en mineralressurs skal kunne eiendomsbeskattes som verk eller bruk, må være at det er tilrettelagt for utvinning gjennom inngrep i naturen. På Tveits eiendom var det gjort ikke ubetydelige naturinngrep og i tillegg bygget vei. Begge deler vil vanligvis være en forutsetning for hensiktsmessig utnyttelse av mineralressurser.
Ankende part har fremholdt at om ikke det var naturlig for lovgiveren å nevne sandtak spesielt i loven i 1911, var det iallfall en særlig foranledning til dette i eiendomsskatteloven av 1975. På den tid var sand og grus blitt svært viktige byggematerialer, og det var langt flere grus- og sandtak enn steinbrudd her i landet. Jeg finner ikke å kunne tillegge denne anførsel noen vekt. Som tidligere nevnt var eiendomsskatteloven §4 annet ledds 2. punktum en direkte videreføring av landsskatteloven §8 første ledd bokstav b, og det ble ikke foretatt annet enn en formell revisjon av denne bestemmelsen i 1975. Lovgiveren var naturligvis også klar over at bestemmelsen ikke var uttømmende.
Det er ingen forutsetning for utskrivning av eiendomsskatt at anlegg er i drift hele tiden, jf Rt-1988-1123. Det er heller ikke tvilsomt at Tveits sandtakdrift var av et slikt omfang at den kunne eiendomsbeskattes. Jeg viser således til at minimumsuttaket etter kontrakten var 50.000 tonn pr år, og at Tveit fikk betaling for dette selv om ingen masse ble tatt ut.
Heller ikke kan det være til hinder for utskrivning av eiendomsskatt at Tveits eiendom - når det ses bort fra sandtaket - er en landbrukseiendom, og at grunnen hvor det tas sand, skal tilbakeføres til jordbruksdrift. Så lenge grunnen utnyttes til sandtak, er det grunnlag for eiendomsskatt.
Avslutningsvis nevner jeg at det ikke kan ha noen betydning for spørsmålet om Tveits sandtak skal omfattes av uttrykket "verk og bruk" i eiendomsskatteloven §4 annet ledd, at Tveit - som grunneier - var uten juridisk rådighet over sandtaket. Eiendomsskatt er en objektskatt som utskrives på den eiendom som masseuttaket ligger på. Avtaleforholdet mellom den som eier sandtaket og den som nyttiggjør seg dette fullt ut, er kommunen som skattekreditor uvedkommende.
Det blir min konklusjon at Hjelmeland kommune hadde hjemmel i eiendomsskatteloven §4 annet ledds 2. punktum for å utskrive eiendomsskatt på Tveits eiendom for sandtaket som blir drevet av Norstone AS.
Den ankende part har anket forgjeves og skulle etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes å erstatte ankemotparten dennes omkostninger for Høyesterett. Jeg finner imidlertid at det foreligger særlige omstendigheter som bør frita ham for erstatningsplikten. Jeg viser i den forbindelse til at det omtvistede spørsmål er av en slik karakter at det var grunn til å prøve det for domstolene, og til at anketillatelse ble gitt av Høyesteretts kjæremålsutvalg uavhengig av ankesum. Jeg viser også til at sakene for en rekke andre sandtakeiere i Hjelmeland er utsatt i påvente av utfallet i Tveits sak. Jeg finner heller ikke grunn til å endre lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Coward: Likeså.
Kst dommer Pedersen: Likeså.
Justitiarius Smith: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.