HR-1995-84 - Rt-1995-980 - UTV-1995-922

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1995-06-14
Publisert:	HR-1995-00084 - Rt-1995-980 (300-95) - UTV-1995-922
Stikkord:	(Kvitsøydommen), Skatterett, Eiendomsskatt
Sammendrag:	Saken gjaldt tvist om NRK kunne pålegges eiendomsskatt til kommunen for senderanlegget på Kvitsøy i Rogaland. Høyesteretts flertall kom til at Eiendomsskatteloven ikke gav hjemmel for å utskrive eiendomsskatt på NRKS's senderanlegg på Kvitsøy. Dissens: 4-1
Saksgang:	Ryfylke herredsrett 25.03.1992 - Gulating Lagmannsrett LG-1992-999 - Høyesterett HR-1995-00084A, nr 109/1994
Parter:	Stiftelsen Norsk Rikskringkasting (advokat Ole Borge jr - til prøve) mot Kvitsøy kommune (advokat Arne Pedersen jr)
Forfatter:	Bugge, Dolva, Sinding-Larsen, Christiansen, Dissens: Stang Lund
Lovhenvisninger:	Eigedomsskattelova (1975) §3, §4, §2, §5, §8, Skatteloven (1911) §4, §8b, Byskatteloven (1911) §3, §8, Kringkastingsloven (1980)

Dommer Bugge: Saken gjelder tvist om Stiftelsen Norsk Rikskringkasting (NRK) kan pålegges eiendomsskatt til kommunen for senderanlegget på Kvitsøy i Rogaland, Kvitsøy Kringkaster.

Kvitsøy kommune traff 12 desember 1988 vedtak om fra og med 1989 å innføre eiendomsskatt på "verk og bruk" i kommunen i medhold av eiendomsskatteloven av 6 juni 1975 nr 29 §2 jf §3 2. punktum. Kommunens takstutvalg satte takstverdien av Kvitsøy Kringkaster til 170 millioner kroner. NRK påklaget vedtaket og gjorde gjeldende at vilkårene for å utskrive eiendomsskatt på anlegget ikke forelå, og at takstverdien iallfall var for høy. Klagen ble i vedtak 26 juli 1990 ikke tatt til følge av overtakstnemnda i kommunen, som satte takstverdien til 175 millioner kroner. NRK tok 11 desember 1990 ut stevning mot Kvitsøy kommune ved Ryfylke herredsrett. Det ble anført at det av flere grunner ikke er lovgrunnlag for å utskrive eiendomsskatt på Kvitsøyanlegget og, subsidiært, at takstverdifastsettelsen måtte underkjennes.

Herredsretten avsa dom 25 mars 1992 med slik domsslutning:

"1. Kvitsøy kommune frifinnes.

2. I saksomkostninger betaler NRK innen 2 - to - uker til Kvitsøy kommune v/advokat Arne Pedersen jr. kr 106.850,- kronerethundreogsekstusenåttehundreogfemti -."

Herredsrettens dom ble påanket av NRK, med søknad om samtykke til å bringe anken direkte inn for Høyesterett. Slik tillatelse ble nektet av Høyesteretts kjæremålsutvalg, og anken ble fremmet for Gulating lagmannsrett. For lagmannsretten frafalt NRK angrepet på taksten. Når det gjelder hjemmelsspørsmålet, opprettholdt NRK bare anførselen om at senderanlegget ikke er "verk og bruk" etter lovens §3 2. punktum jf §4 annet ledd 2. punktum.

Lagmannsrettens dom ble avsagt 21 desember 1993 med slik domsslutning:

"1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler NRK v/styrets formann til Kvitsøy kommune v/ordføreren kr 70.500,- - kronersyttitusenfemhundre -.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen."

Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler tidligere i saken viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Jeg nevner særskilt at Kvitsøysenderen og den virksomhet som drives der er nærmere beskrevet av herredsretten, delvis også av lagmannsretten. Jeg kommer tilbake til dette. Her skal bare nevnes at anlegget består av to kortbølgesendere og to mellombølgesendere for radiobølgeutsendelse av programproduksjon, hovedsaklig levert av NRK's programavdelinger. Fra 1990 har en del av kapasiteten ved kortbølgesenderne - 45 prosent - vært utleid til Statens Teletjeneste - nå Telecom AS - i Danmark for programutsendinger fra Danmarks Radio, mot dekning av en andel av NRK's driftsutgifter. Avtalen er fornyet og godtgjørelsen forhøyet i 1994. Det er også i 1992 inngått en avtale med Samarbeidsutvalget for Burma og Worldview International Foundation om utleie av en mindre del av kortbølgekapasiteten for sendinger til Burma.

Jeg nevner videre at bakgrunnen for at det er blitt aktuelt å utskrive eiendomsskatt på Kvitsøysenderen er endringene i kringkastingsloven i 1987, hvorved NRK's virksomhet ble overført fra staten til en offentlig eiet stiftelse. Bestemmelsen i eiendomsskatteloven §5 om at eiendom som eies av staten er fri for eiendomsskatt var tidligere til hinder for dette. For herredsretten gjorde NRK gjeldende at fritaket fortsatt måtte gjelde for NRK's anlegg, men frafalt som nevnt dette for lagmannsretten.

NRK har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen, herunder tolkningen av eiendomsskatteloven §4 annet ledd 2. punktum. Til bruk for Høyesterett er fire vitner avhørt ved bevisopptak, tre av dem nye for Høyesterett. Alle vitnene er NRK-ansatte og har forklart seg om Kvitsøysenderen og virksomheten der. Saken foreligger ellers i samme skikkelse som for lagmannsretten. Kommunen har ikke opprettholdt en tidligere anførsel - som lagmannsretten ikke tok standpunkt til - om at senderanlegget ifall det ikke etter en isolert vurdering kan regnes som verk og bruk, iallfall fyller dette vilkåret når det sees i sammenheng med programvirksomheten i NRK.

Den ankende part, Stiftelsen Norsk Rikskringkasting, gjør gjeldende at Kvitsøysenderen ikke kan regnes som verk og bruk, både fordi virksomheten faller utenfor oppregningen i lovens §4 annet ledd 2. punktum, og fordi den ikke har økonomisk formål. Det godtas at anlegget i og for seg har den nødvendige størrelse for eiendomsskatteplikt, hvis Høyesterett skulle finne at virksomheten kvalifiserer for dette.

Senderanlegget kan etter NRK's syn hverken ansees som et industrielt anlegg eller sidestilles med noen av de innretninger som ellers er positivt oppregnet i lovbestemmelsen. Med industrielle verk siktes det etter NRK's oppfatning, som bygges på lovens forhistorie og på praksis, fortrinnsvis til anlegg som driver mekanisk produksjon og fremstiller fysiske produkter. Det bestrides at virksomheten på Kvitsøy kan likestilles med kraftverk og elektrisitetsverk, slik lagmannsretten har sett det. Ved vurderingen må det også sees bort fra alle støtteanlegg slik som kjøleanlegg, kompressorer m v. Det er den elektromagnetiske omdanningsprosessen som er anleggets kjerne.

NRK's formål med å bygge og drive Kvitsøysenderen er å formidle norske programsendinger til nordmenn utenfor Norge, tidligere særlig norske sjøfolk, samt å sikre radioberedskapen. Den gir i seg selv ingen inntekt og har intet økonomisk siktemål. Det bestrides at de avtaler som er inngått om sendinger fra Danmarks Radio kan tas som uttrykk for at det eksisterer et kommersielt marked av noen betydning for utleie av senderkapasitet. Avtalen gir dessuten ingen nettoinntekt til NRK.

Konsekvensene av å opprettholde eiendomsskattevedtaket vil kunne bli meget store. Det vil for det første kunne få betydning for store deler av NRK's øvrige senderanlegg - 6 AM-kringkastere i tillegg til Kvitsøysenderen, 48 hovedsendere for FM/TV og et stort antall småsendere. Videre vil det kunne bli aktuelt å utskrive eiendomsskatt på mange andre virksomheter som i likhet med radiosendere er basert på omforming av elektrisk energi, men som hittil aldri har vært ansett som verk og bruk. Det gjelder eksempelvis offentlige og private elektroniske kommunikasjonsanlegg, datasentraler, satelitt- og mobiltelefonstasjoner mm. Man vil få en helt uoversiktlig situasjon, som lovgiverne ikke kan ha tenkt seg og bør få anledning til å vurdere.

NRK har nedlagt slik påstand:

"1. Vedtak i klagesak for Overtakstnemnda for eiendomsskatt i Kvitsøy kommune datert 26. juli 1990, om å pålegge NRK å betale eiendomsskatt, kjennes ugyldig.

2. Kvitsøy kommune v/ordføreren dømmes til å tilbakebetale til NRK erlagt eiendomsskatt født xx.xx.1995: Kr 6037500,-, samt renter, i h.h.t. forskrifter om morarenter på eiendomsskatt frem til tilbakebetaling skjer.

3. Kvitsøy kommune dømmes til å erstatte NRK's omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."

Ankemotparten, Kvitsøy kommune, har henholdt seg til lagmannsrettens dom, som ansees riktig i resultatet og begrunnelsen.

Det er på det rene at oppregningen i eiendomsskatteloven §4 annet ledd bare er en eksemplifikasjon. Hva som skal regnes som verk og bruk må vurderes i lys av den tekniske og industrielle utvikling til enhver tid. NRK driver på Kvitsøy en omfattende og teknisk avansert radiosendervirksomhet, som også innbefatter en rekke mekaniske komponenter og støtteanlegg og en ikke ubetydelig bemanning. Den må under dagens forhold regnes som en industriell produksjonsvirksomhet. Etter kommunens mening er også sammenligningen som lagmannsretten har gjort med kraftproduksjon i høy grad relevant. Både i Kvitsøysenderen og i kraft- og elektrisitetsverk skjer det en omforming av energi. Praksis har for øvrig stilt beskjedne krav til bearbeidelsen av produkter for å statuere eiendomsskatteplikt.

Kommunen er enig i at anlegget må ha et økonomisk øyemed for å kunne regnes som verk og bruk. Men også her har praksis stilt små krav. Det avgjørende må under enhver omstendighet være det inntektspotensiale anlegget har, ikke hvorledes eieren utnytter det. Lagmannsretten har i likhet med kommunens overtakstnemnd med rette lagt til grunn at det i dag er et kommersielt marked for utleie av radiosendere, og at dette markedet er voksende. Danmark- og Burmaavtalene bekrefter dette når det gjelder Kvitsøysenderen.

Kommunen har imøtegått NRK's fremstilling av konsekvensene ved å opprettholde skattevedtaket. Størstedelen av NRK's anlegg er småsendere som klart ikke har omfang til å være verk og bruk. Her, som når det gjelder tilsvarende virksomheter utenfor NRK, må man falle tilbake på en konkret vurdering, slik lagmannsretten gjør og slik praksis hittil også har vært.

Kvitsøy kommune har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Kvitsøy kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til et annet resultat enn herreds- og lagmannsretten. Etter min mening gir ikke eiendomsskatteloven hjemmel for å utskrive eiendomsskatt på NRK's senderanlegg på Kvitsøy.

Lovens ordning er at eiendomsskatt utenfor områder som helt eller delvis er utbygde eller under utbygging "på byvis", bare kan utskrives på det som loven kaller "verk og bruk". Dette er i §4 annet ledd 2. punktum beskrevet slik:

"Til verk og bruk vert m.a. rekna fabrikkar, sagbruk, møllebruk, skipsvervar, industrielle verk, og likeeins gruver, steinbrot, fiskevær, saltehus, lenser, utbygde vassfall og vassfallstykke, demningsverk, losse- og lasteplassar og liknande arbeids- og driftsstader."

Denne definisjonen er innholdsmessig hentet fra den tidligere §8 bokstav b i landsskatteloven av 1911, som satte som vilkår for å utligne eiendomsskatt på annet enn matrikulerte eiendommer, at de var "verker og bruk". Uttrykket var der definert slik, etter enkelte mindre endringer i 1927 og 1933:

"På verker og bruk, så som fabrikker, sagbruk, møllebruk, skibsverfter, kraftanlegg, elektrisitetsverker (herunder fordelingsanlegg) og andre industrielle anlegg, såvel som gruber, stenbrudd, fiskevær, salterier, lenser, vannfall i den utstrekning, hvori de er utbygget, damanlegg, losse- og lasteplasser og lignende arbeids- og driftsanlegg."

Det fremgår av forarbeidene til 1975-loven at det ikke var meningen å endre området for eiendomsskatten når det gjelder verk og bruk, eller det materielle innhold av begrepet i forhold til landsskatteloven regel, selv om det ble gjort andre endringer. Om dette viser jeg til Ot.prp.nr.44 (1974-75), særlig 6-7 og til kommentarene til §4 på side 12, hvor det kort heter at paragrafen svarer til byskatteloven §3 og landsskatteloven §8 første til fjerde ledd, med de endringer som fulgte av at matrikkelskatten falt bort. Riktignok falt henvisningen til kraftanlegg og elektrisitetsverker med fordelingsanlegg ut av oppregningen. Men dette synes å måtte bero nærmest på en inkurie; det er iallfall ikke berørt i forarbeidene. Det er ubestridt at kraftanlegg og elektrisitetsverker fortsatt er å regne som verk og bruk i lovens forstand, jf også dommen i Rt-1988-1123.

Det fremgår ellers av oppregningen både i 1975-loven og i loven av 1911 at lovgiveren har tenkt seg at det som skulle regnes som verk og bruk faller i to kategorier. Først nevnes ulike former for industrielle anlegg eller verk, og det gjøres klart at oppregningen ikke er uttømmende, jf ordene "så som" i loven av 1911 og "m.a." i loven av 1975. Denne delen av oppregningen går tilbake til loven om landkommunenes skattevesen av 15 april 1882, som - naturlig nok - ikke nevnte kraftanlegg og elektrisitetsverker. Dernest - etter ordene "såvel som" og "likeeins" - følger endel særskilt angitte innretninger som ender med "og lignende arbeids- og driftsanlegg" eller "driftsstader". At det her var tilsiktet en oppdeling av skatteobjektene, fremgår av innstillingen fra Skattelovkomiten av 1899 5 annen spalte, hvor det heter:

"Ellers er der i dette led ingen anden forandring i den nugjældende paragraf, end at ordenen i opregningen af eksemplerne paa, hvad der beskattes som verker og brug, er forandret for at stille det klarere, at disse efter sin art maa deles i, hvad der nærmest maa ansees for fabriker og egentlige industrielle anlæg, og hvad der nærmest maa ansees for at være grundlaget for anden bedrift - som handel, sjø- og fisketrafik m.m. For denne distinktion finder komiteen en speciel anvendelse i de takseringsregler, som er indtagne i de følgende paragrafer. Desuden er optaget blandt eksemplerne paa den sidste slags eiendomme: damme og oplagspladse."

I Indst. O. VI (1909) om lands- og byskattelovene heter det videre om oppregningen i førstnevnte lovs §8b følgende (side 101 annen spalte):

"Med hensyn til opregningen af eiendomme under bogstav b bemerkes, at der som i skattelovkomiteens udkast skjelnes mellem egentlige industrielle anlæg og de særskilt opregnede eiendomme, der ikke indgaar under denne betegnelse. Det er komiteens forudsætning, at en bedrift for at komme ind under betegnelsen "industrielt anlæg" maa være af en viss betydning. Det er altsaa ikke meningen, at ethvert anlæg, hvor ubetydeligt det end er, skal medtages ved matrikuleringen. Hvorledes der i ethvert tilfælde bliver at forholde, vil maatte bero paa omstændighederne, idet driftens art og anlæggets størrelse maa komme i betragtning."

Når jeg har referert dette fra lovforhistorien, er det fordi det gir grunnlag for to etter min mening viktige slutninger:

For det første, at siden det ikke var meningen å endre innholdet av betegnelsen verk og bruk ved loven av 1975, så har de eldre lovtekster med forarbeider og praksis knyttet til dem, fortsatt betydning ved fortolkningen av beskatningshjemmelen.

For det annet, i og med at oppregningen av hva som skal regnes som verk og bruk ikke er uttømmende, så er det ikke avgjørende om radiosenderanlegg som Kvitsøysenderen ikke er nevnt i §4 annet ledd 2. punktum. Men beskatningshjemmelen må i tilfelle søkes i det som loven regner som industrielle verk. En kringkastingssender har ingen likheter med slike "arbeids- og driftsstader" som er særskilt nevnt i annen del av oppregningen.

Jeg antar ut fra dette at iallfall to vilkår må være oppfylt for at Kvitsøyanlegget skal kunne eiendomsbeskattes:

Det første er at virksomheten har et omfang tilstrekkelig til at anlegget kan regnes som verk og bruk, jf forutsetningen i Indst.O.VI (1909) om at bedriften må være av "en viss betydning". At Kvitsøyanlegget i og for seg fyller dette vilkåret er klart og ikke bestridt av NRK. Spørsmålet om virksomhetens omfang får derfor bare betydning for de konsekvenser en avgjørelse i NRK's disfavør kan tenkes å få for andre, lignende anlegg som er lokalisert utenfor områder utbygd på "byvis".

Dernest må, som allerede nevnt, anlegget kunne betegnes som, eller likestilles med industrielle verk. Dette finner jeg betydelig mer problematisk.

Virksomheten ved Kvitsøyanlegget er som nevnt beskrevet nærmere i herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner, som jeg viser til. Hovedkomponentene i prosessen er - kort og forenklet beskrevet - at anlegget fra programleverandøren mottar lavfrekvente programsignaler over radiolink. Disse bearbeides og "kobles" til høyfrekvente elektromagnetiske radiobølger av stor styrke, som igjen overføres til antenner og sendes ut over kortbølge- og mellombølgenettet. Radiobølgene - også kalt bærebølger - fremstilles ved Kvitsøyanlegget ved omforming av vanlig, innkjøpt elektrisk energi. Tilknyttet prosessen er endel mer tradisjonelle, mekaniske installasjoner som kjøleanlegg, kompressoranlegg, driftsmotorer m v.

Det er klart at det i betegnelsen "industrielle verk" ligger en forutsetning om at det skal drives en produksjon på stedet. Tjenesteytende virksomheter, f eks handelsbedrifter, kontorbygg eller varelagre, blir ikke verk og bruk etter eiendomsskatteloven, uansett den størrelse de har.

NRK anfører at man som industrielle verk i lovens forstand bare kan regne virksomheter som driver en form for mekanisk produksjon, med sikte på fremstilling av fysiske gjenstander. Det er vist særlig til avgjørelsen om Modum Bad, Rt-1890-270, hvor det er anført bl a at virksomhetens øyemed for å være eiendomsskattepliktig må være "Produktion eller Forædling af materielle Gjenstande", noe som ikke kunne være tilfelle med en badeanstalt eller et sanatorium.

En slik bastant slutning kan man etter min mening ikke trekke av denne gamle avgjørelsen. Det er naturlig at man den gang - dommen knytter seg til landsskatteloven av 1882 - hadde produksjon av fysiske ting i tankene; dette kan ikke uten videre være avgjørende i dag, med de omfattende teknologiske endringer som har funnet sted. Det må videre sees hen til at man ved formuleringen av §8b i loven av 1911 tok med kraftanlegg og elektrisitetsverker som eksempler på industrielle anlegg og derved markerte at også anlegg for fremstilling av annet enn fysiske produkter i tradisjonell mening skulle regnes som verk og bruk.

Likevel er det altså slik at kraftanlegg og elektrisitetsverk ble uttrykkelig angitt i oppregningen i 1911. Siden har oppregningen ikke vært endret eller utvidet, bortsett fra at "herunder fordelingsanlegg" ble tilføyet etter "elektrisitetsverker" ved en lovendring i 1933. Heller ikke ved lovrevisjonen i 1975 fant man grunn til å endre eller supplere oppregningen av verk og bruk, bortsett fra at kraftverk m v som nevnt falt ut. Etter mitt syn må dette få betydning for lovforståelsen; man må ha en rimelig sikkerhet for at de lovgivende myndigheter har ment at enhver virksomhet som etter dagens endrede forhold har likhetstrekk med industriell produksjon, skal kunne gjøres eiendomsskattepliktig som verk og bruk.

Lagmannsretten har funnet at det kan trekkes en parallell fra produksjon av elektrisk kraft i et kraftverk til den virksomhet som drives ved Kvitsøysenderen. Dette er jeg ikke enig i. Det fremstilles produkter som er vesensforskjellige - ved et kraftverk elektrisk energi som er en handelsvare, på Kvitsøy radiosignaler for overføring av informasjon, som mottas vederlagsfritt av radiomottagere verden over. Jeg tilføyer her at det i flere eldre avgjørelser er antatt at telefonanlegg og telefonledninger ikke kan regnes som verk og bruk ved eiendomsbeskatningen.

Jeg blir etter dette stående ved, om enn under tvil, at Kvitsøysenderen allerede etter sin art ikke kan regnes som verk og bruk i eiendomsskatteloven forstand.

Partene har videre i prosedyren gått inn på spørsmålet om det er et selvstendig vilkår for å beskatte et anlegg som "verk og bruk", at virksomheten har et økonomisk øyemed.

Eiendomsskatteloven - som hjemler en objektskatt - sier selv ikke noe om at virksomheten må ha et økonomisk formål eller være inntektsgivende. I Modum Bad-dommen er det imidlertid nevnt som et vilkår for å betegne et anlegg som industrielt, at det er "beregnet paa Indtægt", og også i en avgjørelse i Rt-1925-786 som gjaldt Norsk Hydros forsøkslaboratorium i Aker, pekes det på som et argument mot eiendomsbeskatning at det ikke foregikk noen selvstendig inntektsbringende virksomhet der. På den annen side, i en avgjørelse som godtok eiendomsskatt på Statens Kornmagasin i Verdal, Rt-1932-1125, ble det ikke tillagt vekt at magasinet var bygget etter Stortingets beslutning for å opphjelpe landets kornavl og sikre kornforsyningen, og at det ikke var inntektsgivende "i egentlig forstand". Her bygget imidlertid Høyesterett på at magasinet måtte betraktes som et "lignende arbeids- eller driftsanlegg" i oppregningens annen del.

Hvorvidt det gjelder et vilkår om "økonomisk øyemed" og hva dette i tilfelle innebærer, finner jeg for min del uklart og tvilsomt. Etter det jeg allerede har sagt om arten av den virksomhet som drives ved Kvitsøyanlegget i relasjon til eiendomsskatteloven begrep "verk og bruk", er det ikke nødvendig for meg å gå nærmere inn på dette. Det må imid lertid kunne legges til grunn, mener jeg, etter de opplysninger NRK har gitt om formålet med driften av Kvitsøysenderen, at virksomheten iallfall ikke har et kommersielt øyemed.

Det er altså slik jeg ser det, i flere henseender uklarhet og usikkerhet knyttet til hvor langt hjemmelsgrunnlaget for å legge eiendomsskatt på verk og bruk utenfor bymessig bebygde områder rekker. Også konsekvensene av å skulle trekke NRK's anlegg på Kvitsøy inn under eiendomsskatten står for meg som uklare og vanskelige å bedømme, jf det NRK har anført om dette. Det bør da etter min oppfatning være en oppgave for de lovgivende myndigheter å ta stilling til om anlegg av en slik art skal kunne gjøres eiendomsskattepliktige til kommunene. Også den omstendighet at det er en beskatningslov det er tale om å anvende, må tale i samme retning.

NRK vinner etter dette frem med anken. Kommunens plikt til å tilbakebetale erlagt eiendomsskatt for årene fra 1989 og beløpets størrelse, jf påstandens punkt 2, er da ikke bestridt.

Avgjørelsen har ikke vært utvilsom, og den har betydning utenfor den foreliggende sak. Den gjelder heller ikke en privat skattyters rettsstilling, men skatteplikt for en betydelig offentlig institusjon etter en hjemmelslov som på flere punkter fremstår som uklar. Jeg finner derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av instansene.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Vedtak truffet 26 juli 1990 av overtakstnemnda for eiendomsskatt i Kvitsøy kommune om eiendomsskatt på Kvitsøy Kringkaster er ugyldig.

2. Kvitsøy kommune dømmes til å tilbakebetale til Stiftelsen Norsk Rikskringkasting erlagt eiendomsskatt pr 31 mai 1995, 6.037.500 - seksmillionerogtrettisjutusenfemhundre - kroner med tillegg av renter i henhold til gjeldende forskrift til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

Dommer Stang Lund: Jeg er under tvil kommet til at anken ikke kan føre fram.

Eiendomsskatteloven §3 2. punktum og §4 annet ledds 2. punktum slår fast at eiendomsskatt skal kunne utskrives på verk og bruk utenfor område utbygd på byvis eller der slik utbygging er i gang. Rekkevidden av bestemmelsene svarer til tidligere skattelov for landet §8b. Betegnelsen "verk og bruk" omfatter vesentlig mer enn "industrielle verk" nevnt i oppregningen i §4 annet ledds 2. punktum og "industrielle anlegg" i tidligere skattelov for landet §8b. Lovteksten nevner som eksempler fiskevær, saltehus, lenser, demningsverk og losseog lasteplasser. Det kan ikke ut fra lovens kriterium verk og bruk kreves at produksjon skal foregå på eiendommen. Det er heller ikke et lovbestemt krav at virksomheten må ha et økonomisk formål eller gi inntekter. Lenser, demningsverk, laste- og losseplasser nevnt i oppregningen i §4 annet ledds 2. punktum framstiller ikke produkter og kan drives ut fra andre formål enn økonomiske.

Spørsmålet blir om krav til produksjon og/eller økonomisk formål kan innfortolkes på grunnlag av lovhistorien og rettsavgjørelser etter tidligere gjeldende skattelov for landet §8b. Ved fortolkning av tidligere og någjeldende bestemmelser, lovhistorien og rettsavgjørelser må has for øye at eiendomsskatt pålegges faste eiendommer som objekter. Det skal ses bort fra den enkelte eiers bruk av eller interesse i eiendommen.

Forarbeidene gir intet grunnlag for å begrense lovens rekkevidde til produksjon og/eller virksomhet med økonomisk formål. Jeg viser her til førstvoterendes gjengivelse av forarbeidene. Når skattelovkomiteen av 1899 foreslo en forandring var dette for "at stille det klarere, at disse efter sin art maa deles i, hvad der nærmest maa ansees for fabriker og egentlige industrielle anlæg, og hvad der nærmest maa ansees for at være grundlaget for anden bedrift - som handel, sjø- og fisketrafik m.m." Meningen var ikke å begrense omfanget av skatteplikten.

Avgjørelsen i Rt-1890-270 opphevde utskriving av eiendomsskatt for Modum Bad fordi en badeanstalt eller et sanatorium ikke hadde til formål å produsere eller foredle materielle gjenstander. Saken gjaldt lov om landkommunenes skattevesen av 1882 §14 første ledd som påla skatteplikt for "Værker, Gruber, Sagbrug, Møllebrug, Fabrikker, Fiskevær" og "andre industrielle Anlæg". Avgjørelsen om Hydros forsøkslaboratorium i Vestre Aker inntatt i Rt-1925-786 fastslo at forsøkslaboratoriet ikke kunne regnes som verk eller bruk fordi ingen selvstendig produksjon eller annen selvstendig inntektsbringende virksomhet fant sted på eiendommen. I Rt-1932-1125 ble avgjort at Statens kornmagasin i Verdal var et "lignende arbeids- og driftsanlegg" etter dagjeldende landsskattelovs §8b. Herredsretten, hvis begrunnelse Høyesterett i det vesentlige tiltrådte, uttalte at rensing og tørking av innkjøpt korn før lagring måtte anses som selvstendig produksjon. Det ble ikke ansett avgjørende at produksjonen ikke var inntektsbringende ved at staten kjøpte inn korn til kornmagasinet til overpris.

Det blir etter dette avgjørende for om NRKs anlegg på Kvitsøy kan pålegges eiendomsskatt om anlegget bedømt som objekt kan anses som "verk og bruk". Dette avhenger av anleggets størrelse og virksomhetens art. I oppregningen i eiendomsskatteloven §4 annet ledds 2. punktum synes alternativet "industrielle verk" å være nærmest uten at dette i seg selv kan begrense skatteplikten.

Anleggets størrelse trekker i retning av å anse virksomheten på linje med andre verk og bruk. Arealbeslaget, bygningenes størrelse, størrelsen på antenneanleggene, investeringens omfang og antall ansatte faller klart innenfor rammen av verk og bruk. Partene i saken er enige om dette og jeg går ikke nærmere inn på størrelseskriteriet.

Spørsmålet er om anlegget faller inn under betegnelsen verk og bruk på grunn av virksomhetens art. Det er intet ved virksomheten som tilsier at anlegget ikke bør skattlegges som verk og bruk. Det foregår en omforming av innkjøpt elektrisk kraft og mottatte programsignaler ved hjelp av mekaniske- og elektrotekniske anlegg, personell og andre innsatsfaktorer på linje med industrielle verk og enkelte andre verk og bruk nevnt som eksempler i oppregningen i eiendomsskatteloven §4 annet ledds 2. punktum. Det som skiller virksomheten på Kvitsøy fra mer tradisjonell industriell virksomhet er selve produktet; elektromagnetiske bølger med signaler for kringkasting. Jeg kan ikke anse dette for avgjørende for skattleggingen av NRKs anlegg. Lovhistorien viser at produktets art ikke trenger å være fysiske gjenstander. Produksjon og distribusjon av elektrisitet kom inn i lovteksten i 1911 ved at kraftanlegg og elektrisitetsverker ble tatt med i oppregningen. Det kan heller ikke være avgjørende at selve produktet - signalene - mottas vederlagsfritt av brukerne. Utviklingen har vist at kringkastede signaler - om ønskelig - kan framstilles slik at mottakerne må betale for bruken.

Ankende part har gjort gjeldende at NRKs virksomhet på Kvitsøy ikke kan pålegges eiendomsskatt fordi virksomheten ikke har økonomisk øyemed. Verken lovhistorien eller lovteksten gir etter min mening grunnlag for å innfortolke at verk og bruk nødvendigvis skal ha et økonomisk øyemed. Uttalelsene i Rt-1890-270 Modum Bad og Rt-1925-786 Hydros forsøkslaboratorium kan forstås slik at virksomheten må ha økonomisk øyemed for at eiendomsskatt skal kunne pålegges. Avgjørelsen i Rt-1932-1125 Statens kornmagasin viser at kravet til økonomisk øyemed ikke har vært ansett for å være avgjørende for skattlegningen. Det er i alle høve mulighetene for å utnytte selve anlegget uavhengig av den enkelte eiers bruk som må være avgjørende.

Jeg har kommet til at NRKs anlegg på Kvitsøy kan utnyttes i økonomisk øyemed selv om anlegget opprinnelig ble bygget for kulturpolitiske og beredskapsmessige formål. Utleie av sendetid til Telecom AS Danmark viser at anlegget kan ha et økonomisk potensiale. Det er ikke avgjørende at avtalen med Telecom bare gir NRK forholdsmessig dekning av drifts- og kapitalutgifter og ikke økonomisk gevinst ut over dette. Verken lov eller rettspraksis har oppstilt noe krav om at økonomisk profitt eller kommersiell drift er et nødvendig vilkår for å utskrive eiendomsskatt på verk og bruk.

Etter en samlet vurdering av anleggets størrelse, investeringenes omfang, virksomhetens art, antall ansatte og mulighetene for å utnytte anlegget i økonomisk øyemed, har jeg under tvil kommet til at NRKs anlegg på Kvitsøy kan pålegges eiendomsskatt som verk og bruk.

Jeg finner grunn til å presisere at NRKs anlegg på Kvitsøy både med hensyn til anleggets størrelse og virksomhetens art klart skiller seg fra NRKs småsendere og andre mindre, offentlige og private, elektroniske kommunikasjonsanlegg. Hvorvidt NRKs AM-kringkastere og hovedsendere for FM/TV kan beskattes som verk og bruk foreligger ikke til avgjørelse i denne sak. Det er ønskelig at de lovgivende myndigheter tar stilling til om og i hvilken utstrekning anlegg for kringkasting og andre elektroniske kommunikasjonsanlegg utenfor område utbygget på byvis eller område der slik utbygging er i gang skal kunne pålegges eiendomsskatt.

Hva angår saksomkostningene er jeg enig med førstvoterende.

Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Dolva: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Bugge.

Dommer Sinding-Larsen: Likeså.

Dommer Christiansen: Jeg finner avgjørelsen vanskelig, men er kommet til samme resultat som førstvoterende, dommer Bugge. Avgjørende for meg er at den lovgivning som her skulle gi beskatningshjemmel, hensett til anleggets art og formål er så uklar og lite gjennomarbeidet - preget av kasuistikk og alderdommelighet - at en eventuell beskatning bør overveies og klargjøres av lovgiveren.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. Vedtak truffet 26 juli 1990 av overtakstnemnda for eiendomsskatt i Kvitsøy kommune om eiendomsskatt på Kvitsøy Kringkaster er ugyldig.

2. Kvitsøy kommune dømmes til å tilbakebetale til Stiftelsen Norsk Rikskringkasting erlagt eiendomsskatt pr 31 mai 1995, 6.037.500 - seksmillionerogtrettisjutusenfemhundre - kroner med tillegg av renter i henhold til gjeldende forskrift til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.