HR-1998-57-A - Rt-1998-1924

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1998-12-02
Publisert:	HR-1998-00057-A - Rt-1998-1924 (487-98)
Stikkord:	Erstatningsrett, Selskapsrett, Revisors ansvar
Sammendrag:
Saksgang:	Borgarting lagmannsrett LB-1996-00434 A - Høyesterett HR-1998-00057 A, nr 321/1997
Parter:	Hammerstad & Fuglseth AS, dets konkursbo (Advokat Anders Kvale - til prøve) mot Abel Østerberg (Advokat Erik Hirsch)
Forfatter:	Bruzelius, Flock, Gjølstad, Aarbakke, Dolva
Lovhenvisninger:	Revisorloven (1964) §17a, §6, Aksjeloven (1976) §10-7, §15-1, §15-2, Foretaksregisterloven (1985) §4-4, Foretaksregisterloven (1985), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §2-9, §3-1, §4-2, Aksjeloven (1997) §2-19

Dommer Bruzelius: Saken gjelder erstatningskrav mot en revisor etter aksjeloven 1976 §15-2 på grunn av uriktig erklæring om kontant innbetaling av aksjekapital, jf foretaksregisterloven 21 juni 1985 nr 78 §4-4 bokstav e.

Registrert revisor Abel Østerberg ble 18 april 1991 forespurt om å være revisor i Hammerstad & Fuglseth AS. Selskapet var stiftet 15 mars samme år med formål å drive grafisk virksomhet. Stiftere var Alf Erling Nordli, Jens Morten Teigen og Svein Myhre. Etter stiftelsesdokumentet skulle selskapet ha en aksjekapital på 2,6 millioner kroner, kontant innbetalt. Teigen hadde tegnet aksjer for 2.080.000 kroner og Nordli for 520.000 kroner.

Østerberg hadde ikke kjennskap til Teigen eller Nordli før han møtte dem første gang 19 april 1991. Teigen ga en orientering om driften av trykkeribedriften Hammerstad AS, som han i 1987 hadde overtatt sammen med Nordli. Han ga videre en redegjørelse for planene for det nystartede selskap, og orienterte om en tredje trykkeribedrift som han og Nordli også hadde ervervet. Østerberg ble spurt om han ville påta seg oppdraget som revisor også for dette selskap. Teigen ga et solid og tilforlatelig inntrykk.

På møtet ble Østerberg bedt om å utstede erklæring i henhold til foretaksregisterloven §4-4 bokstav e til bruk ved melding av selskapet til Foretaksregisteret. Han ble forevist det som var protokollert som stiftelsesdokument og protokollen fra den konstituerende generalforsamling. Østerberg ba om å få se kvittering for innbetalt aksjekapital. Han ble da av selskapets regnskapsfører vist bilag 007 i selskapets bilagsperm. Bilaget inneholdt følgende maskinskrevne tekst:

"Kvitteringer for innbetaling av aksjekapital i Hammerstad & Fuglseth AS. Innbetalt i kontanter den 19. mars 1991 i henhold til vedlagte kvitteringer kr 2600000,-. Fra Alf Erling Nordli kr 520.000 for 5200 aksjer. Fra Jens Morten Teigen kr 2080000 for 20.800 aksjer."

Videre var opplimt fire originale innskuddskvitteringer fra Den norske Banks (DnB) filial på Ryen. Kvitteringene lød på henholdsvis 1.000.000, 900.000, 100.000 og 600.000 kroner. Beløpene var ifølge kvitteringene betalt kontant og innsatt på konto nr 7066 05 11642 i DnB 19 mars 1991 klokken 1040, 1045, 1046 og 1050. Innskuddskvitteringene inneholdt ikke opplysninger om hvem som hadde foretatt innskuddene, og heller ikke om hvem som disponerte kontoen. Teigen bekreftet overfor Østerberg at beløpene representerte innbetalingene av aksjekapitalen i Hammerstad & Fuglseth AS. Østerberg spurte om grunnen til den høye aksjekapitalen, og fikk til svar at selskapet skulle erverve trykkerimaskiner. På spørsmål fra Østerberg om hvorfor beløpene på de fire kvitteringene ikke samsvarte med aksjeinnskuddene, opplyste Teigen at han og Nordli hadde regulert et økonomisk mellomværende. Nordli bekreftet dette og fortalte at han og Teigen hadde et langvarig og tett økonomisk samarbeid.

Østerberg sa at han ville sende revisorerklæringen etter at han hadde hatt kontakt med banken om kontoen. Teigen gjorde det klart at det hastet å få selskapet registrert, da det allerede hadde startet virksomhet.

Senere samme dag kontaktet Østerberg telefonisk DnB vedrørende bankkontoen. Han fikk bekreftet at den sto i selskapets navn. Det er på det rene at han ikke ba om å få opplyst saldoen på kontoen 19 mars 1991 eller senere. Østerberg utstedte deretter en erklæring hvor han bekreftet at "Aksjekapitalen på kr 2600000.- er fullt innbetalt". Erklæringen er ikke datert, men ble sendt Teigen som vedlegg til brev av 20 april 1991.

Det ble åpnet konkurs i Hammerstad & Fuglseth AS 4 august 1992.Ved gjennomgåelsen av kontoen i DnB konstaterte borevisor at kontoen forut for de innskuddene som jeg har nevnt, var blitt belastet for en bankremisse på 935.000 kroner samme dag klokken 1031. Dessuten hadde Teigen klokken 1043, 1044, 1049 og 1050 tatt ut henholdsvis 900.000, 100.000, 180.000 og 420.000 kroner. Ved kontantinnbetalingen klokken 1040 av 1 million kroner hadde Teigen sørget for at kontoen kom i balanse. De fire kvitteringene som ble vist Østerberg var fremskaffet ved vekselvis å ta ut og sette inn penger. - Teigen er ved Oslo forhørsretts dom av 20 oktober 1994 straffedømt for blant annet disposisjonene i forbindelse med innbetalingen av aksjekapitalen til Hammerstad & Fuglseth AS.

Hammerstad & Fuglseth AS, dets konkursbo, tok 20 mai 1994 ut stevning til Oslo byrett mot Østerberg.

Byretten avsa 1 desember 1995 dom med slik domsslutning:

"1. Abel Østerberg dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale Hammerstad & Fuglseth AS, dets konkursbo, erstatning med kr 2600000,-, - kronertomillionsekshundretusen - med tillegg av 15 % rente fra den 19. mars 1991 til den 31. desember 1993 og 12 % rente fra 1. januar 1994 til betaling skjer.

2. Abel Østerberg dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom å betale til Hammerstad & Fuglseth AS, dets konkursbo, kr 21000,- - kronertjueettusen -."

Byretten la til grunn at Østerberg hadde utvist uaktsomhet ved ikke å ha foretatt nærmere undersøkelser av forholdene etter å ha sett de fire innbetalingskvitteringene. Byretten mente disse hadde en slik særlig karakter at de - uansett hva som måtte ha vært vanlig og akseptert revisjonspraksis i 1991 - tilsa skjerpet aktsomhet, og at det kunne kreves av den aktsomme revisor at han også kontrollerte at aksjekapitalen virkelig var tilført kontoen.

Etter anke avsa Borgarting lagmannsrett 30 juni 1997 dom med slik domsslutning:

"1. Abel Østerberg frifinnes.

2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Hammerstad & Fuglseth AS, dets konkursbo, til Abel Østerberg 128 875 - etthundreogtjueåttetusenåttehundreogsyttifem - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."

Lagmannsretten kom til at det ikke var uaktsomt av Østerberg å unnlate kontroll med sikte på å avsløre en så fjerntliggende mulighet som uttak fra kontoen mellom hver innskuddskvittering. Lagmannsretten viser videre til at kravene til "god revisjonsskikk" i 1991 ikke kan anses å ha innbefattet noen plikt å anstille noen nærmere undersøkelser i form av saldoopplysninger eller kontoutskrift i situasjoner hvor det ikke var grunn til mistanke med hensyn til ektheten av fremlagte kvitteringer, eller riktigheten av aksjonærenes opplysninger om at kvitteringene representerte innbetalt aksjekapital.

Konkursboet har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Ankegrunner er feil i bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Til bruk for Høyesterett er fremlagt erklæringer og bevisopptak med Østerberg og sakkyndige vitner samt enkelte nye dokumenter. Saken står i det alt vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.

Den ankende part, Hammerstad & Fuglseth AS, dets konkursbo, har i hovedsak anført:

Etter aksjeloven av 1976 §15-2 har en revisor et uaktsomhetsansvar for skade han volder under utførelsen av sine revisjonsoppgaver. Det er i rettspraksis slått fast at det ut fra de hensyn lovgivningens krav om revisorerklæring om innbetalt aksjekapital skal vareta, må stilles strenge krav til revisors aktsomhet når slike erklæringer avgis, se Rt-- 1993 side 1399 på side 1406. Lagmannsretten har lagt en for mild norm til grunn, særlig fordi det her er tale om et profesjonsansvar. Lagmannsretten har dessuten sett bort fra at det i denne sak forelå en rekke særlige omstendigheter som tilsa at Østerberg burde utvist særlig aktsomhet. - I aksjeloven av 1997 §2-19 første ledd, som ennå ikke er trådt i kraft, er styrets medlemmer og revisor gjort objektivt og solidarisk ansvarlig for det som måtte mangle av den aksjekapital som er oppgitt og bekreftet innbetalt i meldingen til Foretaksregisteret. Selv om dette innebærer en skjerping av ansvaret viser dette at også uaktsomhetsansvaret etter den tidligere lov er strengt.

Hensikten med kravet om en erklæring fra revisor om at aksjekapitalen er innbetalt, er å verne selskapets kreditorer. Avgivelsen av en erklæring som nevnt, krever at revisor kontrollerer de faktiske forhold. En slik undersøkelse er verken tidkrevende eller kostbar. Lagmannsrettens rettsanvendelse er uriktig når den har lagt til grunn at "god revisjonsskikk" i 1991 ikke krevde mer av Østerberg enn at han konstaterte at den kontoen i DnB som de fire innskuddene var satt inn på, tilhørte Hammerstad & Fuglseth AS. Selv om det i 1991 ikke var vedtatt særlige normer eller anbefalinger av Norges Statsautoriserte Revisorers Forening (NSRF) for god revisjonsskikk ved utstedelse av denne type erklæring, hadde NSRF i 1988 vedtatt en generell norm om god revisjonsskikk. Lagmannsretten har misforstått kravene etter denne normen, når den er kommet til at god revisjonsskikk innebærer det som kreves av en alminnelig god revisor. Den norm som stilles opp er imidlertid den som er alminnelig blant de dyktigste. Dette bekreftes av det som er uttalt i forklaringen til Høyesterett fra det sakkyndige vitnet, statsautorisert revisor Jan Egil Haga.

NSRF hadde dessuten i 1990 sendt på høring et forslag til anbefaling til god revisjonsskikk for revisors vurdering og kontroll av innbetaling og forhøyelse av selskapskapital. Etter forslaget skulle revisor før han avgir erklæring "kontrollere at aksjekapitalen er innbetalt til selskapet". Selv om det først i desember 1992 ble vedtatt en Anbefaling til god revisjonsskikk for revisors vurdering og kontroll av stiftelse, kapitalforhøyelse etc, må det gjennom det sakkyndige vitnet Hagas forklaring til Høyesterett anses påvist at god revisjonsskikk i 1991 forutsatte at revisor kontrollerte at selskapet hadde mottatt den innbetalte aksjekapital, før bekreftelse ble utstedt. Tilsvarende må anses å følge av den artikkel i "Revisjon og Regnskap" som det sakkyndige vitne, statsautorisert revisor Kjell Melhus, offentliggjorde våren 1991.

Det var en rekke særlige forhold som burde ha ført til at Østerberg utviste en spesiell aktsomhet før han utstedte sin erklæring. Den ankende part fremhever særlig aksjekapitalens størrelse, at det dreide seg om stiftere som Østerberg ikke kjente til, at det arket som innskuddskvitteringene var limt opp på hadde bilagsnummer 007 - og ikke 001 - at det dreide seg om fire kontantinnskudd over skranken i løpet av et kort tidsrom, og at beløpene som var innbetalt ikke var i samsvar med tegningsbeløpene.

I Rt-1995-1350, på side 1356, er uttalt at det ved det ulovfestede uaktsomhetsansvar for profesjonsutøvere, foreligger et visst spillerom før kritikkverdig atferd anses som erstatningsbetingende uaktsomhet. Et slikt spillerom kan ikke være til stede her hvor det ikke er tale om skjønnsutøvelse, men om å utføre en konkret undersøkelse før en erklæring gis.

Med utgangspunkt i Høyesteretts uttalelser i Rt-1993-1399 på side 1407, kan det ikke anses tvilsomt at det er årsakssammenheng mellom det tap som er oppstått og den erklæring Østerberg ga.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

"1. Abel Østerberg dømmes til å betale Hammerstad & Fuglseth AS, dets konkursbo NOK 2325000,- med tillegg av 12 % rente p.a. fra 20. juni 1994 til betaling skjer.

2. Abel Østerberg dømmes til å betale Hammerstad & Fuglseth AS, dets konkursbo saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett med til sammen NOK 263541,- med tillegg av 12 % rente p.a. til betaling skjer, for NOK 23850,- fra 24. november 1995, for NOK 65750,- fra 16. juli 1997, og for NOK 171941,- fra dato to uker etter forkynnelse av Høyesteretts dom."

Ankemotparten, Abel Østerberg, henholder seg til lagmannsrettens resultat og begrunnelse, og har i hovedsak anført:

Vilkårene for erstatningsansvar er - som lagmannsretten har lagt til grunn - ikke til stede i denne sak, som dessuten er helt spesiell. Østerberg utførte de revisjonshandlinger som god revisjonsskikk tilsa, før han utstedte erklæringen om at aksjekapitalen var innbetalt. Han hadde gransket stiftelsesdokumentene, han hadde sjekket aksjonærenes innbetalinger og han hadde etter å ha fått seg forevist regnskapsbilaget med orginalkvitteringene for de fire innbetalingene til DnB, forsikret seg om at det var Hammerstad & Fuglseth AS som disponerte den konto beløpene var innbetalt til. Teigen hadde forklart uoverensstemmelsene mellom kvitteringene og de beløp de to aksjonærene skulle betale, tilfredsstillende. Subsidiært gjør ankemotparten gjeldende at det ikke er årsakssammenheng mellom det tap som er oppstått og Østerbergs eventuelle uaktsomhet.

Lagmannsretten har bygget på riktig aktsomhetsnorm. Men i tilfeller av profesjonsansvar - hvor culpanormen er streng - støtter førstvoterendes uttalelse i Rt-1995-1350, på side 1356, at det finnes et visst spillerom for klanderverdige handlinger som ikke medfører ansvar. Østerbergs handlemåte faller under enhver omstendighet innenfor dette spillerom.

Aksjeloven 1976 §10-7 viser til god revisjonsskikk. Lagmannsretten har lagt til grunn en riktig forståelse av hva som i 1991 kan antas å ha vært god revisjonskikk ved utstedelse av slik erklæring denne saken gjelder. Dette bekreftes i forklaringene til de sakkyndige vitner, statsautorisert revisor Kjell Melhus og statsautorisert revisor Elisabeth Jansen. Den anbefaling som ble vedtatt i desember 1992 angir ikke konkrete revisjonshandlinger som revisor forutsettes å foreta. Artikkelen av Melhus i "Revisjon og Regnskap" nr 4 1991 ble av mange ansett å stille for strenge krav. Problemet med revisorerklæringer ved manglende aksjekapital, har vært at det ikke har vært foretatt revisjonshandlinger overhodet. Østerbergs forhold ligger helt annerledes an.

Ankemotparten kan ikke se at de spesielle omstendigheter som den ankende part har anført som grunnlag for særlig aktpågivenhet fra Østerbergs side, skulle kreve ytterligere revisjonshandlinger fra ham. Det bør forutsettes samme aktsomhet hva enten man står overfor kjente eller ukjente stiftere av et aksjeselskap. Tilsvarende bestrides at revisor skal utvise større aktsomhet når aksjekapitalen er uvanlig høy. En erklæring om at aksjekapitalen er innbetalt, er like viktig for kreditorene i alle sammenhenger. I regnskapssammenheng anses en kvittering på kontantinnbetaling som en bedre bekreftelse på at beløpet virkelig er gått inn på mottakers konto enn en avsenderkopi av en bankgiro. Det er ikke uenighet om at betegnelsen "kontant" på en innskuddskvittering også omfatter andre betalingsinstrumenter enn sedler. Innbetaling over skranken forekom oftere i 1991.

Den fremgangsmåte Teigen benyttet seg av var ukjent i 1991. Slike utspekulerte opplegg lå utenfor det påregnelige. Banken stilte heller ikke spørsmål ved opplegget.

Det kan ikke bebreides Østerberg at han ikke fant grunn til å undersøke innbetalingene nærmere. Under enhver omstendighet må den manglende undersøkelsen anses å høre inn under det slingringsmonn som er omtalt i Rt-1995-1350. Etter å ha sett innskuddskvitteringene var det ikke nødvendig for ham å foreta ytterligere undersøkelser enn å få bekreftet at den bankkonto som beløpene var innbetalt til, tilhørte selskapet.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Abel Østerberg tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Det kreves i tillegg 12 % rente til betaling skjer for kr 128875,- fra 16. juli 1997 og av kr 152000,- fra to uker etter forkynnelse av Høyesteretts dom."

Mitt syn på saken:

Etter aksjeloven 1976 §2-9 skal ethvert nytt aksjeselskap meldes til Foretaksregisteret senest 6 måneder etter at stiftelsesdokumentet ble undertegnet. Det er et vilkår for registrering at det opplyses hvor mye av aksjekapitalen som er innbetalt, se foretaksregisterloven §3-1 nr 4. Det er det enkelte styremedlem som plikter å inngi registermelding med blant annet opplysning om innbetalt kapital, se lovens §4-2 første ledd nr 4. Etter samme lovs §4-4 bokstav e skal registreringsmeldingen vedlegges en erklæring fra revisor om at de opplysninger som er gitt om innbetaling av aksjekapitalen, er riktige. De legislative hensyn bak lovreglene om dette er å skape sikkerhet for at den aksjekapital som et aksjeselskap stiftes og anmeldes med, virkelig står til disposisjon for selskapet. Disse hensyn tilsier - som understreket av førstvoterende i Rt-1993-1399 på side 1406 - at det må stilles strenge krav til revisors aktsomhet når han avgir erklæring om de gitte opplysninger.

Revisor Østerbergs uriktige erklæring om kontant innbetaling av aksjekapitalen i Hammerstad & Fuglseth AS må bedømmes etter aksjeloven 1976 §15-2 første ledd jf §15-1 og revisorloven 14 mars 1964 nr 2 §17a første ledd, som hjemler erstatningsansvar for revisor som ved uaktsomhet har voldt aksjeselskapet skade.

Østerberg har vist til aksjeloven 1976 §10-7 første ledd 1. punktum og revisorloven §6 første ledd 1. punktum, og anført at hans bekreftelse omfattes av uttrykket "anliggender for øvrig" i disse bestemmelser. Partene har i atskillig grad beskjeftiget seg med "god revisjonsskikk", men har hatt ulikt syn på hva som "god revisjonsskikk" i 1991 tilsa på det aktuelle punkt.

Slik jeg ser det er det ikke avgjørende for vurderingen av om Østerberg utviste erstatningsbetingende uaktsomhet i vår sak, å fastlegge hva kravet i aksjeloven §10-7 første ledd 1. punktum og i revisorloven §6 om "god revisjonsskikk" krevde av Østerberg i april 1991. Av forarbeidene til aksjeloven §10-7 første ledd og revisorloven §6 fremgår at uttrykket "anliggender for øvrig" sikter til saker som inngår i et aksjeselskaps eller annet revisjonspliktig foretaks forvaltning, utover de saker som gjelder selskapets årsoppgjør og som er den lovbestemte revisjons sentrale gjenstand, jf Ot.prp.nr.19 (1974-75) side 146-147, jf side 226.

Melding til Foretaksregisteret for registrering av et nystiftet aksjeselskap omfattes etter min mening ikke av den alminnelige forvaltning av aksjeselskapet. Plikten til å sende slik melding er særskilt hjemlet og regulert i foretaksregisterloven. Etter foretaksregisterloven §4-4 bokstav e er det meldingens opplysning om innbetalt aksjekapital revisor skal bekrefte. Foretaksregisterloven henviser ikke til "god revisjonsskikk". Bransjens oppfatning og praksis må vurderes av domstolene ved fastlegging av aktsomhetskravet i aksjeloven §15-2 første ledd, jf §15-1 og revisorloven §17a første ledd. Ved denne vurdering må det tas utgangspunkt i alminnelige erstatningsrettslige prinsipper.

Det er for øvrig på det rene at det i april 1991 ikke forelå noen spesielle retningslinjer vedtatt av NSRFs styre for erklæringer etter foretaksregisterloven §4-4 bokstav e. I mars 1990 var et utkast til en anbefaling blitt sendt på høring. I utkastet er hovedformålet med kravet om revisorerklæring angitt å være "å beskytte kreditorenes interesser". Utkastet angir imidlertid ikke hvilke konkrete undersøkelser som revisor burde foreta før han gir en erklæring som nevnt. Etter den generelle norm for god revisjonsskikk, vedtatt 4 oktober 1988, skal revisjonsoppdrag utføres "i henhold til lover og regler og overensstemmende med den oppfatning av etiske og revisjonstekniske prinsipper som til enhver tid er alminnelig anerkjent og praktisert av dyktige og ansvarsbevisste utøvere av yrket".

Utslagsgivende i saken her vil være om Østerberg utviste den nødvendige aktsomhet for å sikre at formålet med lovens krav om erklæring fra revisor, ble oppfylt. Det er ikke uenighet mellom partene om at formålet med kravet i foretaksregisterloven §4-4 bokstav e, er å beskytte kreditorenes interesser.

Det er enighet mellom sakens parter om at Østerberg aldri søkte å sikre seg direkte opplysninger om saldoen på selskapets bankkonto etter innbetalingene 19 mars 1991, verken fra banken eller ved kontroll av kontoutskrifter. Den ankende part har fremhevet at det i denne sak foreligger en rekke særlige omstendigheter som tilsa at Østerberg burde ha kontrollert saldoen og ikke bare at kontoen var opprettet i Hammerstad & Fuglseths navn. Østerberg har på sin side anført at det ikke forelå noen slike særlige forhold som tilsa en kontroll utover det som ellers var vanlig, og at hans eventuelle unnlatelse her under enhver omstendighet må anses omfattet av det slingringsmonn som førstvoterende omtaler i Rt-1995-1350 på side 1356.

Slik jeg ser det må det ut fra formålet med kravet om en erklæring fra revisor i foretaksregisterloven §4-4 bokstav e, kreves stor aktsomhet fra revisor hva enten aksjekapitalen er høy eller tilsvarer lovens minimumskrav. Tilsvarende gjelder om selskapets stiftere er kjente eller ukjente for revisor. Jeg finner heller ikke grunn til å legge vekt på at revisor først ble kontaktet en tid etter stiftelsen, eller at selskapet allerede var i virksomhet. Jeg finner videre ikke grunn til å bebreide Østerberg at han ikke ba om å få gjennomgå regnskapene til Hammerstad AS eller tok kontakt med revisor der. Han ble forklart at virksomheten i dette selskap skulle overføres til Hammerstad & Fuglseth AS, og det var da neppe nærliggende med kontakt med dette selskaps revisor eller gjennomgåelse av regnskapene.

Ut fra formålet med kravet om en revisorerklæring i foretaksregisterloven §4-4 bokstav e, kan jeg imidlertid ikke se at Østerberg utviste nødvendig aktsomhet, da han utstedte sin erklæring på grunnlag av de fire innskuddskvitteringene og bankens bekreftelse på at kontoen tilhørte Hammerstad & Fuglseth AS. Det er kanskje riktig som fremhevet av Østerberg at innskuddskvitteringer kan godtas som regnskapsbilag for innbetalt beløp. Slike innskuddskvitteringer - som er betalers/innskyters kvitteringer - kan imidlertid ikke ubetinget anses tilstrekkelige som bekreftelse på at selskapet har mottatt beløpet, og det er dette som erklæringen skal bekrefte. Slik jeg ser det hadde Østerberg ikke sørget for å få tilfredsstillende dokumentasjon av at aksjekapitalen virkelig var stilt til selskapets disposisjon. Jeg finner ikke grunn til å angi nærmere hvordan Østerberg burde ha innhentet det nødvendige grunnlag for sin erklæring. Under ingen omstendighet er det her tale om noen tidkrevende eller kostbar undersøkelse.

Det er noe usikkert hva som egentlig foregikk under Østerbergs samtale med DnB. Østerberg har i sin partsforklaring til Høyesterett opplyst at han for å vise at han var selskapets revisor, redegjorde for de fire innskuddskvitteringene på til sammen 2,6 millioner kroner, som var satt inn på kontoen 19 mars 1991, og at banken ikke reagerte på denne opplysning, men bare bekreftet kontoinnehavet. Det er imidlertid enighet om at han ikke uttrykkelig ba opplyst kontoens saldo 19 mars 1991. Slik jeg ser det kan imidlertid det forhold at banken ikke uoppfordret redegjorde for bevegelsene på kontoen den 19 mars, ikke frita Østerberg for ansvar for hans mangelfulle undersøkelse. Tilsvarende gjelder det forhold at Teigen hadde benyttet seg av en fremgangsmåte som angivelig var ukjent i 1991. Jeg legger til grunn at i begge disse forhold ville de faktiske omstendigheter ha kommet for en dag, såfremt Østerberg hadde foretatt den undersøkelse som lovbestemmelsen forutsetter.

Ankemotparten har anført at det ikke er årsakssammenheng mellom den uaktsomhet Østerberg eventuelt har utvist og det tap som foreligger. Slik jeg ser det er årsakssammenhengen her klar. Hadde Østerberg innhentet en bekreftelse av selskapets saldo ved utløpet av 19 mars 1991, hadde han ikke avgitt noen erklæring til bruk ved selskapets registrering. Selskapet hadde da ikke blitt registrert, jf Rt-1993-1399 på side 1407.

Det er enighet mellom partene om erstatningskravet størrelse og om utgangspunktet for morarenteberegningen, og jeg legger dette til grunn. Påstandsbeløpet tilsvarer aksjekapitalen fratrukket et beløp mottatt fra Teigen i henhold til et forlik inngått 27 mars 1995. Det er opplyst at ansvaret i vår sak vil være dekket av den ansvarsforsikring som revisor Østerberg har tegnet.

Anken har ført frem, og jeg finner at Østerberg må idømmes saksomkostninger til konkursboet for alle retter, jf tvistemålsloven §180 annet ledd og §172. De samlede saksomkostninger er av boets prosessfullmektig oppgitt til 263.541 kroner. Saksomkostningskravet for Høyesterett er 171.941 kroner, hvorav 66.941 kroner er utlegg. Omkostningsoppgaven legges til grunn.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Abel Østerberg dømmes til å betale til Hammerstad & Fuglseth AS, dets konkurs bo, 2.325.000 - tomillionertrehundreogtjuefemtusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 20 juni 1994 til betaling skjer.

2. I saksomkostninger betaler Abel Østerberg til Hammerstad & Fuglseth AS, dets konkursbo, for byrett, lagmannsrett og Høyesterett til sammen 263.541 - tohundreogsekstitretusenfemhundreogførtien - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente til betaling skjer - av 23.850 - tjuetretusenåttehundreogfemti - kroner fra 19 desember 1995 - av 65.750 - sekstifemtusensyvhundreogfemti - kroner fra 16 juli 1997 og - av 171.941 - etthundreogsyttientusennihundreogførtien - kroner fra 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Gjølstad: Likeså.

Dommer Aarbakke: Likeså.

Dommer Dolva: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

1. Abel Østerberg dømmes til å betale til Hammerstad & Fuglseth AS, dets konkurs bo, 2.325.000 - tomillionertrehundreogtjuefemtusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 20 juni 1994 til betaling skjer.

2. I saksomkostninger betaler Abel Østerberg til Hammerstad & Fuglseth AS, dets konkursbo, for byrett, lagmannsrett og Høyesterett til sammen 263.541 - tohundreogsekstitretusenfemhundreogførtien - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente til betaling skjer - av 23.850 - tjuetretusenåttehundreogfemti - kroner fra 19 desember 1995 - av 65.750 - sekstifemtusensyvhundreogfemti - kroner fra 16 juli 1997 og - av 171.941 - etthundreogsyttientusennihundreogførtien - kroner fra 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.