HR-1998-61-B - Rt-1998-1416
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-09-23 |
| Publisert: | HR-1998-00061-B - Rt-1998-1416 (364-98) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Utforming av tiltalen, Anke |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1998-00066 M/01 - Høyesterett HR-1998-00061B, snr 43/1998. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: Kst statsadvokat Kim Sundet) mot A (Forsvarer: Advokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Skoghøy, Flock, Tjomsland, Stang Lund, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §252, §326, Straffeloven (1902) §257, §258, §317, §52, §53, §54, §62, EMK (1999), EMK (1999), §322, §342, §347 |
Dommer Skoghøy: A, født xx.xx.1974, ble ved tiltalebeslutning av 29 januar 1997 av Oslo politikammer satt under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter:
- "I Straffeloven §317 første ledd, for å ha mottatt eller skaffet seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling, eller å ha ytet bistand til å sikre slikt utbytte for en annen, og som å yte bistand regnes blant annet det å innkreve, oppbevare, skjule, transportere, sende, overføre, konvertere, avhende, pantsette eller la investere utbyttet eller gjenstand, fordring eller tjeneste som trer istedenfor utbyttet.
Grunnlag er følgende forhold:
- a) Høsten 1994 i Oslo kjøpte han av en for politiet ukjent person et stk batteri til Motorola NMT mobiltelefon, samt 2 stk CD-spillere, til tross for at gjenstandene var fravendt rette eier ved en forbrytelse.
- b) I januar 1995 på hybelhuset til Kværner i Drammen, solgte han de under litra a) nevnte CD-spillere for kroner 1000,- pr stk.
- c) I januar 1995 på bopel i Oslo, kjøpte han av en for politiet ukjent person en Sony bilstereokassettspiller for kroner 2000,-, samt en Sony CD-skifter, til tross for at gjenstandene var fravendt rette eier ved en forbrytelse.
- d) I februar 1995 i Oslo kjøpte han av en for politiet ukjent person 2 stk CD-spillere, samt en kassettspiller for ca kroner 1500,-, til tross for at gjenstandene var fravendt rette eier ved en forbrytelse.
- e) I månedsskiftet februar/mars 1995 i Oslo, kjøpte han av en for politiet ukjent person en Fijitsu bilstereokassettspiller for kroner 900,-, til tross for at gjenstanden var fravendt rette eier ved en forbrytelse.
- f) Natt til mandag 17. april 1995 på Stortorget i Oslo kjøpte han av en for politiet ukjent person 26 videofilmer, et Certina herreur, et stk. Breil herreur, et stk Breil dameur, samt en fjernkontroll til CD-spiller, til tross for at gjenstandene var fravendt rette eier ved en forbrytelse.
- g) I perioden høsten 1994 og våren 1995 i Oslo kjøpte han ved flere anledninger av en for politiet ukjent person 5 - 6 mobiltelefoner, ett sett felger, tilsammen ca 20 bilstereoer/CD-spillere, 3 - 4 sett høyttalere, samt 3 stk forsterkere, til tross for at gjenstandene var fravendt rette eier ved en forbrytelse.
- h) Til tid og sted som nevnt i litra g), videresolgte han de der nevnte gjenstander som var stjålet.
II Straffeloven §258, jf. §257, for å ha borttatt en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen, i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden, idet tyveriet anses som grovt, særlig fordi det er forøvet ved innbrudd, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til disse: I tiden januar 1995 og frem til mai 1995 i områdene Oslo, Asker, Lysaker, Karihaugen og Skedsmokorset, banet han seg adgang til ca 60 - 70 motorvogner og borttok blant annet CD-spillere, CD-plater, mobiltelefoner, solbriller og penger."
Oslo byrett avsa 8 oktober 1997 dom med slik domsslutning:
- "A, født xx.xx.1974, dømmes for overtredelse av strl §317 første ledd og strl §258 jf §257, sammenholdt med §62 første ledd til en straff av betinget fengsel i 6 -seks- måneder med prøvetid 2 -to- år jf strl §52, §53, §54 og en ubetinget bot på kr 10.000 -titusen, subsidiær fengselsstraff er 14 -fjorten- dager.
- Han betaler saksomkostninger med kr 2000 -totusen. Fristen er 2 -to- uker."
Domfelte påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. For overtredelsen av de forhold som er omhandlet i tiltalens post I, rettet anken seg mot bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. For overtredelsen av det forhold som er omhandlet i tiltalens post II, ble det oppgitt at anken prinsipalt rettet seg mot saksbehandlingen og subsidiært mot bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.
Ved beslutning av 2 januar 1998 av Borgarting lagmannsrett ble anken over saksbehandlingen vedrørende tiltalebeslutningens post II henvist til ankeforhandling, mens anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet vedrørende tiltalebeslutningens post I ble nektet fremmet. Den subsidiære anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet vedrørende tiltalebeslutningens post II er ikke omtalt i lagmannsrettens beslutning.
Anken over saksbehandlingen vedrørende tiltalens post II ble behandlet av Borgarting lagmannsrett 3 juni 1998. Lagmannsretten avsa samme dag kjennelse med slik slutning:
- "1. Anken forkastes.
- 2. Saksomkostninger ilegges ikke."
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til byrettens og lagmannsrettens avgjørelser.
Domfelte har påanket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen vedrørende tiltalens post II. Som grunnlag for anken er anført at lagmannsretten skulle ha opphevd byrettens dom fordi tiltalens post II ikke er tilstrekkelig konkretisert.
Under ankeforhandlingen for Høyesterett har forsvareren utenom anken påstått lagmannsrettens kjennelse opphevd fordi lagmannsretten ved avgjørelsen av om anken til lagmannsretten skulle fremmes, ikke har tatt stilling til om anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet vedrørende tiltalens post II skulle henvises til ankeforhandling.
Jeg har kommet til at anken over den saksbehandlingsfeil som er gjort gjeldende som ankegrunn, ikke kan føre frem, men at lagmannsrettens kjennelse utenom anken må oppheves fordi lagmannsretten ved avgjørelsen av om anken over byrettens dom skulle fremmes, ikke har tatt stilling til hvorvidt domfeltes anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet vedrørende tiltalens post II skulle fremmes.
Jeg drøfter først spørsmålet om det straffbare forhold som er omhandlet i tiltalens post II, er tilstrekkelig konkretisert.
Etter straffeprosessloven §252 første ledd nr 4 skal en tiltalebeslutning inneholde en "kort, men så vidt mulig nøyaktig beskrivelse av det forhold tiltalen gjelder, med opplysning om tid og sted". Ved tolkingen av denne bestemmelse må blant annet påses at de krav Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) art 6 nr 3 bokstav a stiller til underretning til tiltalte om det forhold tiltalen gjelder, blir oppfylt. Etter EMK art 6 nr 3 bokstav a har den som blir siktet for en straffbar handling, snarest og i et språk han forstår, krav på å få underretning "i enkeltheter, om innholdet i og grunnen til siktelsen mot ham". Ved avgjørelsen av hvor strenge detaljeringskrav som skal stilles etter EMK art 6 nr 3 bokstav a, har det vært lagt avgjørende vekt på at siktede må få et tilstrekkelig grunnlag for å kunne forberede sitt forsvar, se f eks D J Harris, M O'Boyle og C Warbrick: Law of the European Convention on Human Rights (1995), side 251-252 og P Lorenzen, L A Rehof og T Trier: Den Europeiske Menneskeretskonvention med kommentarer (1994), side 203.
I denne saken inneholder tiltalebeslutningen for de handlinger som omfattes av tiltalens post II, ikke noen nærmere beskrivelse av de enkelte handlinger, men bare en angivelse av handlingenes art og opplysning om det geografiske område og det tidsrom handlingene er begått innenfor. Etter min oppfatning må det være en forutsetning for at de handlinger som omfattes av denne del av tiltalen, skal anses tilstrekkelig konkretisert, at de kan betraktes som en fortsatt - sammenhengende - forbrytelse.
Spørsmålet om flere handlinger kan betraktes som en fortsatt forbrytelse, avhenger av en helhetsvurdering, der de viktigste momenter er om det foreligger sammenheng i tid, tilknytning til samme sted og om det foreligger felles forsett, se f eks Rt-1994-203. I rettspraksis har det også vært lagt vekt på om de handlinger det er tale om, rammer samme eller forskjellige fornærmede, se f eks Rt-1992-445.
Etter min oppfatning foreligger det en slik indre sammenheng mellom de handlinger som omfattes av tiltalens post II, at de i forhold til domfelte i denne saken må kunne betraktes som en fortsatt forbrytelse. Etter den forklaring domfelte har avgitt for politiet, men som han senere har gått fra, skal han i perioden fra medio mars til medio mai 1995 innenfor et område avgrenset av Asker og Skedsmokorset ha bistått B i å gjennomføre ca 60-70 tyverier fra biler langs E 18 og E 6. Domfelte skal - ifølge denne forklaringen - ikke selv ha vært med på noen av tyveriene, men han skal ha kjørt B til de steder hvor tyveriene var blitt begått, og plukket ham opp igjen et par timer senere. Ut fra denne beskrivelse foreligger det etter min mening i forhold til domfelte i denne saken en slik sammenheng mellom handlingene i tid, sted og forsett at de må kunne betraktes som en sammenhengende forbrytelse, selv om de rammer forskjellige fornærmede. Som eksempler fra tidligere rettspraksis på at handlinger er blitt betraktet som en fortsatt forbrytelse selv om de har rammet forskjellige fornærmede, kan blant annet nevnes Rt-1983-1357 og Rt-1993-1009.
Fra forsvarerens side har det vært anført at selv om det forhold som er omfattet av tiltalens post II, skulle bli betraktet som en fortsatt forbrytelse, er beskrivelsen av forholdet for lite spesifisert. Dette er jeg ikke enig i. Ved fortolkningen av EMK art 6 nr 3 bokstav a har det vært lagt til grunn at de krav som stilles til konkretisering av det straffbare forhold, avhenger av omstendighetene, se f eks Den europeiske menneskerettighetsdomstols avgjørelser i sakene Campbell and Fell mot Storbritannia (Series A No 80) (EMD=REF00000041) og Kamasinski mot Østerrike (Series A No 168) (EMD=REF00000199). Dette må også gjelde ved fortolkingen av straffeprosessloven §252 første ledd nr 4.
I dette tilfellet er det først og fremst den forklaring domfelte selv har avgitt for politiet, men som han senere har gått fra, som danner grunnlag for tiltalens post II. Etter at politiet hadde fått tips om at domfelte hadde omsatt stjålet gods, ble det foretatt ransaking av domfeltes bil og bopel. Under denne ransakingen ble det funnet gods som ikke kunne spores tilbake til lovlig virksomhet. I politiavhør tilstod domfelte ikke bare heleri, men også at han - slik som ovenfor beskrevet - hadde bistått B i å gjennomføre ca 60-70 tyverier fra biler langs E 18 og E 6. I en slik situasjon er det ikke nødvendig av hensyn til siktedes muligheter til å forberede sitt forsvar å stille de samme krav til beskrivelse av det straffbare forhold, som i tilfeller hvor tiltalen bygger på annet grunnlag.
For Høyesterett er det opplyst at det i perioden januar til mai 1995 i Oslo politidistrikt ble registrert til sammen 4 466 anmeldelser for grovt tyveri fra bil. Det område hvor de handlinger som omfattes av tiltalens post II skal være begått, ligger dels innenfor og dels utenfor Oslo politidistrikt. Siden domfelte ifølge den forklaring han avgav for politiet, ikke var med på å utføre de enkelte tyverier, var han ikke i stand til å gi nærmere opplysninger om hvor og hvordan de enkelte tyverier var blitt utført. Dette har medført at det for politiet ikke har vært mulig å knytte den tilståelse domfelte har avgitt, til noen av de anmeldelser som foreligger.
Etter min oppfatning må det på denne bakgrunn legges til grunn at de handlinger som omfattes av tiltalens post II, må kunne betraktes som en fortsatt forbrytelse, og at de er tilstrekkelig beskrevet i tiltalen.
Etter dette går jeg over til å behandle spørsmålet om det er grunnlag for å oppheve lagmannsrettens dom utenfor anken.
Etter straffeprosessloven §326 første ledd skal lagmannsretten i tilfeller hvor det er anket både over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og andre sider av dommen, først prøve spørsmålet om henvisning av bevisanken dersom det ikke etter §322 er grunnlag for å oppheve underinstansens dom eller frifinne uten ankeforhandling. I dette tilfellet har lagmannsretten henvist saksbehandlingsanken for det forhold som er omhandlet i tiltalens post II til ankeforhandling uten å ta stilling til om anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for dette forholdet skal henvises. Dette er en feil i saksbehandlingen for lagmannsretten. Selv om anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet var betegnet som subsidiær, skulle lagmannsretten etter straffeprosessloven §326 første ledd ha behandlet den som prinsipal når retten ikke fant grunnlag for å oppheve dommen etter §322. Feilen kan ha virket inn på lagmannsrettens avgjørelse til skade for domfelte, og etter min mening må da lagmannsrettens kjennelse med ankeforhandling oppheves utenom anken, se straffeprosessloven §342 annet ledd nr 3, jf §347 første ledd. Dette må gjelde selv om lagmannsrettens beslutning av 2 januar 1998 kunne ha vært påkjært særskilt. Opphevelsen må også omfatte denne beslutningen for så vidt angår tiltalens post II.
De forhold som omfattes av tiltalens post I, ble ikke henvist til ankeforhandling for lagmannsretten, og disse forholdene er da rettskraftig avgjort ved byrettens dom. Siden jeg har kommet til at lagmannsrettens avgjørelse må oppheves, finner jeg at Høyesterett bør fastsette straff for disse forholdene.
For de forhold som omfattes av tiltalens post I og II, har byretten utmålt en fellesstraff på 6 måneder betinget fengsel med en prøvetid på to år samt en ubetinget bot på kr 10.000, subsidiært 14 dager fengsel. Domfelte er tidligere ustraffet. For de forhold som omfattes av tiltalens post I, bør etter min mening fastsettes en straff på 70 dager betinget fengsel og en ubetinget bot stor kr 5.000, subsidiært 10 dager fengsel.
Jeg stemmer for denne dom:
Lagmannsrettens kjennelse med ankeforhandling oppheves. Likeledes oppheves lagmannsrettens beslutning av 2 januar 1998 for så vidt angår tiltalens post II.
For de forhold som er rettskraftig avgjort ved byrettens dom, fastsettes en straff av fengsel i 70 - sytti - dager og en bot på 5.000 - femtusen - kroner, subsidiært fengsel i 10 - ti - dager. Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år.
Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Tjomsland: Likeså.
Dommer Stang Lund: Likeså.
Dommer Aasland: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
Lagmannsrettens kjennelse med ankeforhandling oppheves. Likeledes oppheves lagmannsrettens beslutning av 2 januar 1998 for så vidt angår tiltalens post II.
For de forhold som er rettskraftig avgjort ved byrettens dom, fastsettes en straff av fengsel i 70 - sytti - dager og en bot på 5.000 - femtusen - kroner, subsidiært fengsel i 10 - ti - dager. Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år.