Rt-1983-1357

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1983-11-25
Publisert:	Rt-1983-1357 (315-83)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 25. november 1983 i l.nr. 173 B/1983
Parter:	Statsadvokat Lars Frønsdal, aktor mot A (forsvarer h.r.advokat Håkon Helle).
Forfatter:	Halvorsen, Hellesylt, Sandene, Endresen, Tønseth
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §286, Straffeloven (1902) §166, §189, §255, §256, §29, §325, §3, §67, Skatteloven (1911) §118, Merverdiavgiftsloven (1969) §72, §342, §366, §189, §325, §120, §52, §53, §62, §63, §69, Skifteloven (1930) §115, Inkasso-, auksjons- og rettshjelpsloven (1936) §1, §6, Lensmannsloven (1961) §4, §10, §13, §18, §29, §32, §33, §34, §42, §45

Dommer Halvorsen: Karmsund herredsrett avsa den 21. juni 1983 dom med slik domsslutning:

«I. A, født xx.xx.1923, frifinnes for tiltalebeslutningens punkt IV, for så vidt angår unnlatelsen av å oppgi til beskatning kr. 2811,- - kronertotusenåttehundreogelleve 00/100 - for mottatt provisjon ved salg av livdyr.

II. A, født xx.xx.1923, dømmes for overtredelse av merverdiavgiftsloven §72 annet ledds 1. straffalternativ, jfr. §33 og §34, merverdiavgiftsloven §72 første ledd jfr. §45 jfr. forskrifter om regnskapsplikt fastsatt av Skattedirektøren den 20. august 1969 §1, merverdiavgiftsloven §72 første ledd jfr. §32 jfr. §29, skatteloven §118 nr. 1, straffeloven §256 jfr. §255, straffeloven §166, straffeloven §189, 1. straffalternativ, straffeloven §325 første ledd nr. 1 og straffeloven §325 første ledd nr. 5, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 9 - ni - måneder. I medhold av straffeloven §52 nr. 1 og §53 nr. 1, utstår straffens fullbyrdelse med en prøvetid av 2 - to - år. I medhold av straffeloven §52 nr. 3, dømmes han dessuten til å betale til Statskassen en bot av kr. 5000,- - kronerfemtusen 00/100 -, eller hvis boten ikke betales, en straff av fengsel i 10 - ti - dager.

III. I medhold av straffeloven §29 nr. 1 fradømmes A, født xx.xx.1923, stillingen som lensmann i X.»

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til herredsrettens dom.

Domfelte begjærte prinsipalt fornyet behandling for lagmannsrett. Subsidiært påanket han dommen til Høyesterett på grunn av feil i saksbehandlingen og lovanvendelsen og fordi han under enhver omstendighet mener at straffen er for streng, særlig for så vidt han er fradømt stillingen som lensmann i X. Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet samtykke til fornyet behandling, men henviste anken til Høyesterett.

Jeg skal behandle tiltalens poster i tiltalens rekkefølge, bortsett fra at jeg utelater post III om overtredelse av merverdiavgiftsloven ved å gi uriktig omsetningsoppgave, hvor straffeskyld er erkjent, og post IV om overtredelse av skatteloven §118 nr. 1, hvor domfellelsen ikke er angrepet.

For så vidt gjelder tiltalens post I, der A er domfelt for overtredelse av lov om merverdiavgift av 19. juni 1969 nr. 66 §72 annet ledd, første straffalternativ - slik paragrafen lød før lovendringen av 3. juni 1983 - jfr. §33 og §34, hevder forsvareren at forholdet slik det er beskrevet i tiltalebeslutningen, ikke er straffbart etter den nye §72, og at A derfor skulle ha vært frifunnet i medhold av straffeloven §3 annet ledd, første punktum.

Jeg er enig med forsvareren her. Gjerningsbeskrivelsen i tiltalebeslutningen er tilpasset loven slik den lød før 3. juni 1983. Lovendringen trådte i kraft straks, og det rene betalingsmislighold, slik det straffbare forhold er beskrevet i tiltalen, er ikke straffbart etter den nye lovbestemmelse. Men det er dette forhold A er dømt for i medhold av den gamle lov. Herredsretten har i sin begrunnelse ment å kunne påvise at den nye lov, når betalingsmislighold kombineres med unnlatelse av å innsende omsetningsoppgaver, ikke vil føre til et gunstigere resultat for tiltalte. På dette grunnlag har retten domfelt etter den gamle lov. Jeg kan ikke se at resonnementet er riktig. Da tiltalebeslutningen ikke er blitt tilpasset lovendringen, slik at gjerningsinnholdet dekker den nye straffebestemmelse i §72 nr. 2, og herredsretten heller ikke har foretatt en supplering av faktum og subsumsjonsendring, finner jeg at A må frifinnes for tiltalens post I, idet dette forhold ikke lenger er straffbart, jfr. straffeloven §3 annet ledd, første punktum.

Når det gjelder tiltalens post II om overtredelse av regnskapsplikt etter den gamle §72 første ledd i merverdiavgiftsloven, jfr. §45, jfr. forskrifter om regnskapsplikt fastsatt av skattedirektøren 20. august 1969 §1, vil jeg innledningsvis bemerke at den nye lovbestemmelse har en lavere strafferamme for det forhold A er domfelt for. - Jeg leser herredsrettens dom slik at overtredelsen er forsettlig, men at A ikke har hatt til hensikt å unndra seg avgift. Maksimumsstraffen i den nye lovbestemmelse er da tre måneders fengsel, mens den tidligere lovbestemmelse hadde et straffemaksimum på ett års fengsel. Nå fremgår det imidlertid av herredsrettens straffutmålingsbetraktninger at denne overtredelse, isolert betraktet, bare ville ha medført bøtestraff. Jeg antar da at herredsretten har funnet at den nye lovbestemmelse i dette konkrete tilfelle ikke ville ha ført til et gunstigere resultat for domfelte og derfor korrekt har anvendt den tidligere lovbestemmelse i medhold av straffeloven §3 første ledd.

Domfelte mener at herredsretten har anvendt loven feil når den ikke har godtatt at tiltalte har oppfylt sin regnskapsplikt gjennom føring av auksjonsprotokoll som gav fullstendig grunnlag for å beregne merverdiavgiften, idet hele omsetningen fremgikk av denne. Samtidig ble merverdiavgiften også beregnet og anført i brev til skifteretten i forbindelse med hver auksjon.

Jeg er her enig med herredsretten og kan i det vesentlige slutte meg til dens begrunnelse. I tillegg vil jeg bemerke at uansett hva man måtte kunne lese ut av den konkrete auksjonsprotokoll som er ført, så kan den ikke erstatte den kassabok som domfelte pliktet å føre. Auksjonsprotokollen har en helt annen funksjon. Etter forskriftene slapp domfelte allerede unna med den enkleste form for regnskapsplikt, nemlig med kun å føre kassabok, idet hans årlige bruttoomsetning var på under kr. 50000. Dette minimumskrav hadde han plikt til å følge. Av hensyn til å lette kontrollen av merverdiavgiftsberegningen er det viktig at denne plikt blir respektert. På dette punkt må anken forkastes.

Vedrørende tiltalens post V om grovt underslag, straffeloven §256 jfr. §255, har domfelte anket over saksbehandlingen og lovanvendelsen. Anken over saksbehandlingen faller i to deler, idet forsvareren for det første gjør gjeldende at herredsretten ikke burde ha fremmet saken, idet tiltalebeslutningen ikke tilfredsstillet kravene i straffeprosessloven §286 annet ledd. Forsvareren har her særlig pekt på at det er slått sammen en lang rekke ulikeartede forhold, som ikke er individualisert. Heller ikke er det gjort tilstrekkelig rede for hva påtalemyndigheten mener det straffbare forhold består i, idet man har nøyet seg med å gjengi de uttrykkene som er anvendt i straffeloven §255, nemlig at tiltalte har «rettsstridig forføyet» over midler som var betrodd ham. Det fremgår da ikke hva det er tiltalte bebreides for. Når saken ble fremmet på dette mangelfulle grunnlag, førte det til en skjev behandling av saken under hovedforhandlingen for herredsretten, idet bevisførsel for de enkelte disposisjoner ble avskåret og derfor ikke vurdert i forhold til straffeloven §256 jfr. §255. Denne feil hevder så forsvareren har trukket den neste saksbehandlingsfeil med seg, nemlig at domsgrunnene er blitt uklare og ufullstendige. Begge disse saksbehandlingsfeil mener forsvareren må lede til opphevelse av dommen på dette punkt.

Hva lovanvendelsen angår, gjør forsvareren gjeldende at det faktum herredsretten har lagt til grunn, viser at domfelte ikke har hatt vinnings hensikt, og at hans disposisjoner heller ikke har ført til en faktisk, økonomisk vinning for ham. I denne forbindelse har forsvareren vist til opplysningene i dommen om at de betrodde midler er tilbakebetalt med renter. Domfelte påstår at han til enhver tid har kunnet gjøre opp for seg, blant annet ved å utnytte sin kredittverdighet eller ved å realisere aktiva. De penger som er blitt ham betrodd, er hans eiendom. Da ikke annet er avtalt eller følger av lov eller forskrifter, pliktet han ikke å holde pengene i egen kasse. De var hans, og han kunne til enhver tid disponere over dem når han bare passet på å være i stand til å gjøre opp den enkelte fordring til forfall. Kun for så vidt gjelder testamentsfullbyrderboet, hadde han hatt plikt til å holde midlene i egen kasse, men her var det kun foretatt en helt foreløpig plassering av midlene på A's private konto, som han ikke hadde rukket å sette inn på boets konto før beslaget ble foretatt.

Jeg finner under de foreliggende omstendigheter at tiltalebeslutningen tilfredsstiller de krav loven stiller. Riktignok kunne vel tiltalebeslutningen i generelle vendinger ha vært noe mer opplysende om arten og antallet av de forskjellige betroelsestilfellene. Nok kunne det også ha vært ønskelig med en noe nærmere redegjørelse for hva de rettsstridige forføyninger bestod i. Imidlertid dreier det seg her om en sammenhengende virksomhet over ca 1 1/2 år, hvor det rettsstridig er forføyet over penger som har vært betrodd i forbindelse med en lang rekke oppdrag, og hvor midlene - med noen ubetydelige unntakelser - er gått inn på en samlekonto for domfeltes oppdrag og private bruk. Kontoen er oppgitt i tiltalebeslutningen. Selv om det vel ville ha vært mulig å spesifisere de enkelte poster, kan jeg ikke se at en beskrivelse av hver enkelt rettsstridig disposisjon ville ha vært mulig. Etter min mening var det nødvendig å gi en beskrivelse som omfattet den samlede virksomhet for å få klarlagt at tiltaltes handlemåte ble rammet av loven beskrivelse. Så vidt jeg kan skjønne, har dette også ledet til at retten har trukket opp en riktig ramme for bevisførselen under hovedforhandlingen. Jeg finner at den foreliggende sak har vesentlige likhetspunkter med avgjørelsene i Rt-1893-509 og Rt-1940-25, og jeg viser også til Andenæs: Straffeprosessen side 259.

De samme betraktninger må få anvendelse ved vurderingen av domsgrunnenes tilstrekkelighet, jfr. Rt-1940-25. Herredsretten har funnet at det er ført bevis for det straffbare forhold på annen måte enn ved bevisførsel om de enkelte disposisjoner.

Herredsretten har funnet bevist at domfelte av sin private samlekonto har disponert så vel egne midler som midler han var betrodd i forbindelse med de oppdrag han hadde påtatt seg, og at han har brukt de betrodde midler i en slik utstrekning at det ikke var dekning for dem på samlekontoen, på andre konti eller av kontanter han måtte ha, og at han var klar over dette. Retten har påpekt at samlekontoen fra tid til annen har vist negativ saldo og ellers vært belastet debetrenter. Spesielt er i domsgrunnene påpekt blant annet at da salgsutbyttet for den faste eiendom i boet der A var testamentsfullbyrder, ble satt inn på samlekontoen, viste kontoen en negativ saldo på kr. 7229,06. Jeg bemerker at salgsutbyttet ifølge utskrift av samlekontoen ble innsatt 17. november 1980 med kr. 88495. Boet var fortsatt uoppgjort på beslagstidspunktet 5. mai 1981, og bomidlene inngikk fortsatt i samlekontoen. Her fremgår det av de øvrige saksdokumenter at det var opprettet egen bankkonto for boet, uten at A satte pengene inn på den. Ifølge skifteloven §115 hadde A plikt til å holde bomidlene i egen kasse - dette fremgår også indirekte av domsgrunnene - noe han da ikke har gjort. Herredsretten påpeker også at A, til tross for purringer, har vært ute av stand til å betale sine oppdragsgivere deres tilgodehavender. Endelig er det i domsgrunnene opplyst at A hadde erkjent at det pr. 5. mai 1981 manglet ca kr. 166000 til å dekke de forpliktelser han på det tidspunkt hadde.

Herredsretten har funnet bevist at domfelte har handlet i vinnings hensikt, nemlig å skaffe seg en uberettiget kreditt.

Herredsretten har fastslått at domfeltes disposisjoner er rettsstridige når han bruker de betrodde midler i en slik utstrekning at han ikke har dekning for dem, verken på samlekontoen, andre konti eller av kontanter han måtte ha, at han var bevisst hva han gjorde, og at hensikten var å skaffe seg den forannevnte vinning. Etter min mening er dette en korrekt rettsanvendelse. Dog vil jeg bemerke at skyldig merverdiavgift på kr. 17238 - tiltalens post I - omfattes av samlekontoen og dermed er medtatt i det samlede beløp herredsretten har lagt til grunn som underslått. Imidlertid kan misligholdt innbetaling av merverdiavgift ikke anses som underslag. Beløpet på kr. 17238 må da trekkes ut av det underslåtte beløp. Denne justering tillegger jeg imidlertid ikke betydning for vurdering av domfeltes forhold for øvrig og da heller ikke for straffutmålingen.

Jeg tilføyer at det i selve situasjonen som foreligger når en lensmann blir betrodd midler i forbindelse med slike oppdrag det her er tale om, ligger at lensmannen ikke kan bruke pengene til andre formål, jfr. Rt-1951-806 og Andenæs: Formuesforbrytelsene side 53-54.

Hva angår tiltalens post VI, falsk forklaring, jfr. straffeloven §166, skal jeg bemerke at jeg ut fra herredsrettens bevisvurdering ikke finner det tvilsomt at forholdet omfattes av gjerningsbeskrivelsen i straffebudet.

Foranlediget av forsvarerens prosedyre under ankeforhandlingen tilføyer jeg at man ikke kan innfortolke et vilkår for straffellelse at den falske forklaring for øvrig skal ha hatt et rettsstridig formål som går ut på å krenke en legitim interesse.

Spørsmålet blir da bare om straffansvaret er foreldet, slik domfelte har påstått.

Det er på det rene at A første gang formelt ble siktet for forbrytelse mot straffeloven §166 den 5. juli 1982 for dette forhold. Da foreldelsesfristen her er 5 år, og egenerklæringen er avgitt 18. august 1976, ville forholdet normalt være foreldet dersom ikke avbrytelse på annen måte er skjedd tidligere.

Den 13. juli 1981 ble A siktet etter straffeloven §189 for utferdigelse av egenerklæringen som offentlig dokument. Isolert betraktet er foreldelsesfristen på 2 år for overtredelse av denne paragraf ute i medhold av straffeloven §67. Den beskrivelse av det faktiske forhold som her er gitt, dekker imidlertid gjerningsinnholdet i straffeloven §166. Beskrivelsen dekker avgivelse av falsk forklaring for offentlig myndighet, hvor forklaringen er bestemt til å avgi bevis for at eiendommen er konsesjonsfri, slik at skjøte kunne tinglyses. Riktignok beskriver siktelsen den offentlige myndighet forklaringen i første rekke er rettet til, som bygningssjefen. Tiltalebeslutningen og domfellelsen angir imidlertid den offentlige myndighet som sorenskriveren i Z. Jeg mener at denne forskjell ikke kan ha noen betydning i den forbindelse vi har for oss her. Beskrivelsen i siktelsen gjelder falsk forklaring til offentlig myndighet, som forklaringen er ment å gi bevis overfor. Det endelige mål for erklæringen er angitt å få skjøtet tinglyst. Jeg ser det da slik at det er det samme faktiske forhold A ble siktet for i realiteten den 13. juli 1981, som han senere ble tiltalt og domfelt for. Da kan jeg ikke se at det spiller noen rolle om det i siktelsen er oppgitt en uriktig lovbestemmelse. Domstolen står fritt med hensyn til subsumsjonen, jfr. straffeprosessloven §342 annet ledd, jfr. §366, og da må foreldelsen anses avbrutt i relasjon til tiltalen for forbrytelse mot straffeloven §166 ved siktelsen av 13. juli 1981.

Når det gjelder tiltalen for overtredelse av straffeloven §189 - post VII i tiltalen - følger det av det jeg allerede har sagt om avbrytelse av foreldelsen i relasjon til straffeloven §166 at foreldelsen også er avbrutt for straffeansvaret etter §189, selv om foreldelse her - isolert sett - allerede var inntrådt da siktelse ble uttatt 13. juli 1981, idet foreldelsesfristen her er 2 år, jfr. straffeloven §67. Dersom §189 kan benyttes i idealkonkurrens med §166, følger det av straffeloven §67 siste ledd at lengstefristen for alle overtredelser - her §166, 5 år - gjelder. I så fall er straffeansvaret for overtredelsen av §189 ikke foreldet.

Når det gjelder spørsmålet om §189 kan anvendes i idealkonkurrens med §166, er jeg enig med herredsretten i at så kan skje, forutsatt at vilkårene for straffellelse etter §189 for øvrig er til stede. De to straffebud retter seg mot ulike sider ved det straffbare forhold. Paragraf 166 tar sikte på å gi den som forklarer seg i retten, et kraftig motiv til å holde seg til sannheten, jfr. Andenæs/Bratholm: Spesiell strafferett side 245. Men lovgrunnen går videre til å sikre den samme sterke motivasjon for å holde seg til sannheten når forklaring avgis til offentlig myndighet, med det formål å tjene til å avgi bevis. I denne henseende er det med andre ord det offentliges interesse i å unngå at falsk forklaring som ledd i bevisførsel, konkret skal føre til uriktige avgjørelser som beskyttes. Ved straffebestemmelsen i §189 søkes offentlige dokumenters og bøkers beviskraft sikret, jfr. Kjerschow side 497, note 2. Denne interesse refererer seg ikke til en konkret avgjørelse, men gjelder det offentlige dokuments beviskraft overfor almenheten. Bare ved å bruke disse to straffebud ved siden av hverandre, i konkurrens, får man frem den økede straffverdighet ved forholdet, som innebærer en krenkelse av forskjellige straffebud, jfr. Røstad: Utvalgte emner innen strafferetten og straffeprosessen side 51. Ut fra disse betraktninger finner jeg at de to paragrafer kan brukes i konkurrens i nærværende sak.

Det eneste gjenstående spørsmål som da etter herredsrettens bevisvurdering kan volde noen tvil, er hvorvidt A ved å avgi sin uriktige egenerklæring, har bevirket at det i et offentlig dokument er avgitt en uriktig erklæring. I denne forbindelse vil jeg bemerke at den strengere bestemmelse i straffeloven §120 som retter seg mot den offentlige tjenestemann som i protokoll eller annen tjenestlig erklæring anfører eller bevitner usannhet, eller legger skjul på sannheten, konsumerer §189. Derfor er det - bortsett fra attester fra privatpraktiserende leger - først og fremst medvirkningsansvaret som er aktuelt i §189, jfr. Andenæs/Bratholm: Spesiell strafferett side 277 og Skeie: Strafferett II side 616.

Herredsrettens premisser kan oppfattes derhen at den omstendighet alene at egenerklæringen er avgitt på et skjema utarbeidet av offentlig myndighet, er nok til å anse egenerklæringen som et offentlig dokument. Dette er i så fall en rettsoppfatning jeg ikke kan tiltre. Det finnes i dag en mangfoldighet av skjemaer som er utformet og publisert av offentlig myndighet til bruk for avgivelse av erklæringer i forskjellige livsforhold av privatpersoner. Jeg finner det uten videre klart at erklæringer fra privatpersoner, skrevet på slike skjemaer, i sin alminnelighet ikke er å anse som offentlige dokumenter. Utgangspunktet må være at offentlige er de dokumenter som er utferdiget av offentlig tjenestemann på tjenestens vegne, jfr. Andenæs/Bratholm: Spesiell strafferett side 285.

I det foreliggende tilfelle inneholder det trykte skjema som A har utfylt, en attestasjon for at arealet er mindre enn 5 daa som står åpen for bygningssjefen til å utfylle. I tillegg inneholder skjemaet følgende passus:

«Undertegnede er kjent med

at det etter straffeloven §189 er straffbart å avgi uriktig erklæring . . .»

Forsvareren har anført at attesten fra bygningssjefen må anses som en selvstendig attestasjon, som forutsetter bygningsetatens egen kontroll. Jeg er i og for seg enig i dette syn, men det er ikke avgjørende for domfeltes ansvar som medvirker.

Selv om herredsrettens domspremisser er uklare på dette punkt, vil jeg dog bemerke at retten har hatt seg forelagt det utfylte, trykte skjema med påført attest fra bygningssjefen. Jeg finner da å måtte legge til grunn at skjemaet i sin utfylte stand korrekt er ansett som et offentlig dokument. Rettsanvendelsen må da godtas som korrekt.

Jeg kommer så til tiltalens post VIII om grov uforstand i tjenesten, jfr. straffeloven §325 første ledd nr. 1. Innledningsvis vil jeg bemerke at jeg har funnet at A rettelig er dømt for overtredelser av tiltalens poster II, III og V. Dersom disse forhold kan sies å ligge innenfor A's tjeneste som lensmann, er det ikke tvilsomt at han ved disse overtredelser har vist grov uforstand i tjenesten.

Forsvareren har anført at alle de forhold A her er domfelt for, ikke er ledd i hans offentlige tjeneste som lensmann. De er alle å anse som bestanddeler av hans «attåtverksemd» i medhold av §4 i lov om lensmenn av 16. juni 1961 nr. 7, jfr. forskrifter om lensmenn fastsatt ved kgl. res. av 16. november 1973. Forsvareren har påpekt at disse forskrifter ble gitt for mest mulig å begrense de serviceoppdrag lensmennene tidligere hadde påtatt seg på privat basis, og som ikke hadde noe med den egentlige lensmannstjenesten å gjøre. Han fremholder derfor at disse oppgaver faller utenfor tjenesten som lensmann. Forsvareren har videre påpekt at formålet med lovbestemmelsen i §325 nr. 1 er å sikre at den offentlige tjeneste som utføres under det offentliges kontroll, blir forstandig gjennomført. Jeg er ikke enig i dette syn og kan i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse herredsretten har gitt. Jeg vil i den forbindelse bemerke at når domfelte har holdt auksjoner etter oppdrag fra skifteretten eller hittegodsauksjoner, har han gjort det i sin egenskap av lensmann, i medhold av forskriftenes §1a. Det tilsvarende gjelder om eiendomsomsetning som testamentsfullbyrder i medhold av §1b, jfr. §2d og e. De øvrige oppdrag han har utført, har han også påtatt seg i medhold av forskriftenes §2. Dersom A ikke hadde vært lensmann, ville han hva inkassovirksomhet angår, måtte ha fått tillatelse fra formannskapet i medhold av lov om inkasso-, auksjons- og rettshjelpsvirksomhet av 1. februar 1936 nr. 3 §1. Samme lovs §6 gir ham også i sin stilling som lensmann, adgang til å drive en viss grad av rettshjelpsvirksomhet.

Selv om jeg ikke vil utelukke at A har påtatt seg enkelte oppdrag som berører de forhold han er dømt for, og som han kanskje kunne ha påtatt seg som privatmann uten spesiell tillatelse, finner jeg at den vesentlige del av de oppdrag han med rette er straffedømt for, gjelder oppdrag han har fått og kunnet påta seg i sin egenskap av lensmann. Jeg finner derfor at han med rette er dømt for å ha utvist grov uforstand i tjenesten.

Sluttelig kommer jeg til tiltalens post IX som gjelder overtredelse av straffeloven §325 nr. 5 om at A utenfor tjenesten har utvist et forhold som gjør ham uverdig til eller virker nedbrytende på den for stillingen fornødne tillit eller aktelse.

Når jeg her er kommet til at A rettelig er dømt overensstemmende med tiltalens punkt nr. IV, VI og VII som gjelder henholdsvis uriktig oppgave til ligningsvesenet, falsk forklaring etter straffeloven §166 og medvirkning til overtredelse av straffeloven §189 om uriktig erklæring i offentlig dokument m.v., er jeg enig i herredsrettens konklusjon og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som er gitt.

Etter dette skal jeg behandle straffutmålingen. Innledningsvis vil jeg bemerke at selv om jeg mener domfelte må frifinnes for tiltalens post I og at kr. 17238 for skyldig merverdiavgift må fratrekkes det underslåtte beløp under tiltalens punkt V, så finner jeg at disse forhold ikke influerer på bedømmelsen av straffutmålingen.

For så vidt angår den idømte betingete fengselsstraff på 9 måneder, med tillegg av en bot på kr. 5000, finner jeg ikke grunn til å fravike herredsrettens vurdering.

Det alvorligste spørsmål er selvfølgelig fradømmelsen av stillingen som lensmann i X, jfr. straffeloven §29 nr. 1.

Jeg finner her å måtte slutte meg til herredsretten og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som er gitt.

Forsvareren har påpekt at A nå er 60 år gammel, etter så godt som hele sitt voksne liv å ha vært ansatt i lensmannsetaten. I den forbindelse er fremhevet at fradømmelse av stillingen som lensmann vil ramme særdeles hardt både når det gjelder muligheten for annen beskjeftigelse, og når det gjelder den personlige virkning dette vil få. Herredsretten har da også i sin vurdering lagt vekt på disse momenter, hvilket jeg fullt ut er enig i. Men jeg finner at de momenter herredsretten har funnet å måtte tillegge avgjørende vekt ved sin avgjørelse, veier tyngst. Den som innehar en stilling som lensmann - som overveiende har sitt virke som rettshåndhevende tjenestemann - og jeg ville kanskje tilføye - dominerende øvrighetsperson i sitt distrikt, spesielt når det gjelder lov- og rettshåndhevelse - kommer i sterk kontakt med almenheten. Det er da av vesentlig betydning at lensmannen møtes med tillit, og kan opptre med autoritet. Hensett til de til dels ganske alvorlige forhold som A er funnet skyldig i, finner jeg at almene hensyn gjør det påkrevet at han fradømmes sin stilling som lensmann i X, jfr. Rt-1966-195.

Jeg stemmer etter dette for denne dom:

I herredsrettens dom gjøres den endring at A også frifinnes for tiltalens post I.

For øvrig forkastes anken.

Dommer Hellesylt: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Sandene, Endresen og Tønseth: Likeså.

Av herredsrettens dom (settedommer, sorenskriver Thor Næsheim med domsmenn):

A er født - - - den 8. november 1923. Han er lensmann i X. For tiden er han suspendert fra stillingen. Han er separert, han har ingen forsørgelsesbyrde. Hans årsinntekt utgjør ca kr. 100000,-. Han har ingen formue. Han er ikke tidligere straffet eller bøtlagt.

Statsadvokaten i Rogaland har den 21. september 1982 med en endring av tiltalebeslutningen den 30. mars 1983, satt ham under tiltale ved nærværende rett til fellelse etter

I. Lov om merverdiavg. av 19. juni 1969 nr. 66 §72 annet ledd, 1. straffalternativ, jfr. §33 og §34

for som registreringspliktig næringsdrivende forsettlig å ha unnlatt innen 1 mnd. og 20 dager etter utløpet av hver termin eller fra tidspunktet for virksomhetens opphør å betale til statskassen avgift som pliktes av mottatt vederlag,

ved at han

som registreringspliktig næringsdrivende i tiden 3. termin 1976 til 6. termin 1980 unnlot å betale til statskassen merverdiavgift av mottatt vederlag med tilsammen kr. 17238,- eller å ha medvirket hertil.

II. Lov om merverdiavg. av 19. juni 1969 nr. 66 §72 første ledd jfr. §45 jfr. forskrifter om regnskapsplikt fastsatt av skattedirektøren den 20. august 1969 §1

hvoretter næringsdrivende med omsetning som nevnt i kap. IV i lov om merverdiavgift skal føre regnskap i samsvar med regnskapsloven bestemmelser, og innrettet slik at avgiftsmyndighetene til enhver tid kan kontrollere at merverdiavgiften er riktig beregnet,

ved at han

til tid og sted som nevnt ovenfor under pkt. I unnlot å føre regnskap over sin avgiftspliktige omsetning.

III. Lov om merverdiavgift av 19. juni 1969 nr. 66 §72 første ledd jfr. §32 jfr. §29

hvoretter den avgiftspliktige skal sende avgiftsmyndighetene oppgave over samlet omsetning og uttak hvor beløpene skal medtas for den termin de er bokført i,

ved at han

som registreringspliktig næringsdrivende i tiden 5. termin 1978 til og med 1. termin 1981 sendte fylkesskattesjefen omsetningsoppgaver som viste kr. 0 i omsetning til tross for at han i perioden hadde hatt en betydelig avgiftspliktig omsetning.

IV. Skatteloven §118 nr. 1 - - -

ved at han

i næringsoppgave til Y ligningskontor for året 1976 unnlot å oppgi kr. 2811,- i mottatt provisjon ved salg av livdyr, kr. 1832,- i mottatt lønn ved auksjonsvirksomhet, og for årene 1977-1980 unnlot å oppgi kr. 15743,- i inntekt ved bo-auksjoner.

V. Straffeloven §256 jfr. §255 - - -

ved at han

i tiden 1. januar 1980 t.o.m. 5. mai 1981 som lensmann i X + kontanter i hans besittelse eller fra konto 07.71165 i X Sparebank rettsstridig forføyet over tilsammen ca kr. 140000,- som omfattet innfordrede hovedstoler, renter og omkostninger i tvangssaker samt midler som var betrodd ham som oppnevnt eller privat testamentsfullbyrder/skiftemedhjelper, og midler som ellers var betrodd ham til oppgjør for gjeld eller medvirket hertil.

VI. Straffeloven §166

for å ha avgitt falsk forklaring for noen offentlig myndighet i tilfelle der forklaringen er bestemt til å avgi bevis,

ved at han

ca 7. september 1976 i egenerklæring om konsesjonsplikt datert 18. august 1976 til sorenskriveren i Z i forbindelse med begjæring om tinglysing av skjøte på gnr. 42 bnr. 9 i Y uriktig oppgav eiendommens areal til å være under 5 dekar til tross for at han visste at arealet var mer enn dette og at erklæringen skulle gi grunnlag for tinglysingsdommerens og jordstyrets vurdering av konsesjonsplikten og adgangen til tinglysingen av skjøtet.

VII. Straffeloven §189, 1. straffalternativ

for i innenlands offentlig dokument eller bøter å ha avgitt uriktig erklæring angående noen begivenhet eller omstendighet der erklæringen er bestemt til å avgi bevis eller medvirket hertil,

ved at han

avga den uriktige erklæring som nevnt i pkt. VI i skjema for erklæring om konsesjonsfrihet som bevis og grunnlag for innføring av eiendomsoverdragelsen i tinglysingsbøkene ved Z sorenskriverembete.

VIII. Straffeloven §325 første ledd nr. 1

for som offentlig bestillingsmann å ha vist grov uforstand i tjenesten,

ved at han

til tid og sted som nevnt under pkt. I, II, III og V i tjeneste som lensmann i X forholdt seg som der beskrevet. IX. Straffeloven §325 første ledd nr. 5

for som offentlig bestillingsmann utenfor tjenesten å ha utvist forhold som gjør han uverdig til eller virke nedbrytende på den for stillingen fornødne tillit eller aktelse,

ved at han

til tid og sted som nevnt under pkt. IV, VI og VII som lensmann i X forholdt seg som der beskrevet.

I tiltalebeslutningen er det tatt forbehold om å nedlegge påstand om tap av offentlig stilling etter straffeloven §29 nr. 1. - - -

Angående de forskjellige punkter i tiltalebeslutningen skal retten få bemerke:

Tiltalens punkt I. Tiltalte peker for det første på at merverdiavgiftsloven §72 ble endret den 3. juni 1983. Lovendringen trådte i kraft samme dag. Etter lovendringen er unnlatelse å betale merverdiavgift ikke lenger straffbart. Imidlertid er det nettopp dette han er tiltalt for. Allerede av den grunn må han frifinnes, jfr. straffeloven §3 annet ledd. Videre peker han på at for så vidt angår kr. 12223,- av det beløp tiltalen gjelder, er det sendt myndighetene oppgave over salgene. Det er bare betalingen som er blitt forsinket. Dette er klart straffritt etter lovendringen. Med hensyn til den resterende del av beløpet, hevder han at dette gjaldt salg han ikke var klar over var avgiftspliktige. Dermed mangler forsettet.

Retten er ikke enig i tiltaltes oppfatning. Før lovendringen omfattet merverdiavgiftsloven §72 annet ledds 1. straffalternativ to forhold. Etter sin tidligere ordlyd sondret ikke loven mellom det å sende avgiftsmyndighetene oppgave og det ikke å sende myndighetene oppgave. Etter lovteksten var forholdet i begge tilfeller å anse som like straffverdig dersom man unnlot å sende myndighetene avgiften. Etter lovendringen er det ikke lenger straffbart å unnlate å sende myndighetene merverdiavgift dersom man i tide har innsendt korrekte oppgaver. Unnlatelsen av å betale merverdiavgift uten å sende oppgaver er i dag straffbart også etter lovendringen. Da tiltalen ble utformet, var det ikke nødvendig å presisere dette forhold. Unnlatelse av å betale merverdiavgift var straffbart uavhengig av hvorledes skyldneren for øvrig hadde forholdt seg. Det er i dag ikke tvil om at meningen har vært å sette tiltalte under tiltale for unnlatelse av å betale merverdiavgift i kombinasjon med unnlatelse av å levere avgiftsoppgaver. Dette ble klarlagt under etterforskningen og tilkjennegitt overfor tiltalte. Blant annet framgår det av bokettersynsrapporten av 20. mai 1981 som tiltalte ble gjort kjent med. Se også henvisningen i tiltalebeslutningen til loven §33. Forholdet er altså følgende: Det var allerede under etterforskningen på det rene hva påtalemyndigheten mente var det straffbare forhold. Dette ble gjort klart for tiltalte. Det fremgår også av tiltalebeslutningen. Påtalemyndighetens oppfatning av det straffbare forhold er i tiltalen beskrevet i samsvar med straffebudets gjerningsbeskrivelse slik straffebudet lød før lovendringen. Forholdet er etter lovendringen fortsatt straffbart. Under disse omstendigheter kan man ikke si at loven er endret til tiltaltes gunst.

Det er videre på det rene at tiltalte i det tidsrom som er angitt i tiltalebeslutningen, har unnlatt å betale merverdiavgift med til sammen kr. 17238,-. Tiltalte har selv erkjent at det faktisk forholder seg slik. Av beløpet gjelder kr. 12223,- avgift for auksjoner avholdt etter oppdrag for skifteretten, kr. 1074,- avgift for salg av privat løsøre i tilknytning til en av auksjonene, kr. 691,- avgift ved to hittegodsauksjoner og kr. 3250,- avgift av tiltaltes provisjon ved auksjonssalgene for skifteretten. Tiltalte var klar over at det skulle svares avgift av auksjonssalgene for skifteretten. Han hevder at dette ville blitt gjort. Av de øvrige salg samt sin egen provisjon var han ikke klar over at det skulle sendes oppgave.

Avgiftsplikten for samtlige av salgene fremgår klart av merverdiavgiftsloven §13 første ledd, og §10 første ledds 3. pkt. I loven §18 annet ledd nr. 4, heter det at auksjonssalærer, provisjon o.l. skal medregnes i beregningsgrunnlaget. Alt dette er også klart og tydelig beskrevet på side 120 i del I i Thesens kommentarutgave til merverdiavgiftsloven.

Tiltalte visste videre at det skulle svares merverdiavgift av auksjonssalgene for skifteretten og at han var registrert som avgiftspliktig. Han unnlot bevisst å sende myndighetene det merverdiavgiftsbeløp som er angitt i tiltalebeslutningen. Om han ikke kjente loven, eller han tolket denne feil, når han ikke var klar over at det skulle svares merverdiavgift av provisjonen, hittegodsauksjonen og salget av det private løsøre, så er dette en rettsvillfarelse som ikke kan anses som unnskyldelig. Han plikter å sette seg inn i de bestemmelser som gjelder for den virksomhet han utøver. Om han fant loven uklar, kunne han søkt bistand. Han kunne for eksempel lest kommentarutgaven eller henvendt seg til avgiftsmyndighetene. I så fall ville han fått klar beskjed. Tiltaltes manglende kjennskap til loven kan ikke unnskyldes.

Tiltalte kan heller ikke høres med at han for så vidt angår avgiftene på kr. 12223,- av auksjonssalgene, har sendt skifteretten oppgave. I oppgavene til skifteretten er merverdiavgiften riktig beregnet. Oppgaven skal dog ikke sendes skifteretten, men avgiftsmyndighetene. Var tiltalte ikke klar over dette fordi han hadde misforstått loven, er også dette en rettsvillfarelse som ikke er unnskyldelig.

Tiltalte har hevdet at han ville samle opp merverdiavgiftsbeløp og sende disse samlet til avgiftsmyndighetene. Retten har ingen grunn til å tvile på at tiltalte hadde til hensikt å gjøre opp for seg. Dette spiller dog ingen rolle for straffbarheten. Merverdiavgiftsloven §72 annet ledds 1. straffalternativ krever verken før eller etter lovendringen vinnings hensikt. Det avgjørende er at tiltalte forsettlig har unnlatt i rett tid å sende merverdiavgiftsoppgaver og unnlatt å betale den forfalne merverdiavgift. Dermed er han straffskyldig i samsvar med dette punkt i tiltalebeslutningen.

Tiltalens punkt II. Tiltalte erkjenner at han er regnskapspliktig overfor avgiftsmyndighetene. Han peker dog på at han har en omsetning under kr. 50000,-, og at han dermed etter forskriftene ikke plikter å føre hovedbok og reskontroregnskap, men bare kassabok. Riktignok er det ikke ført noen kassabok. Men det foreligger en auksjonsprotokoll som tilfredsstiller alle krav til en kassabok.

Retten er ikke enig med tiltalte. Retten godtar at han har den begrensede regnskapsplikt han oppgir. Men regnskapet til tiltalte tilfredsstiller på ingen måte loven krav. I følge merverdiavgiftsloven §42, skal bokføringen innrettes slik at avgiftsmyndighetene til enhver tid kan kontrollere omsetning, uttak, anskaffelser, utgående og inngående avgifter. Dette kunne man ikke finne frem til av auksjonsprotokollen. Av auksjonsprotokollen fremgår hvert salg. Merverdiavgiften lar seg beregne. Dette var ikke gjort i protokollen, men fremgår av oppgavene som var sendt til skifteretten. Provisjonsbeløpene er ikke angitt. Man måtte gå til auksjonsvilkårene for å finne hvilken provisjon som var beregnet. Hittegodsauksjonene føres bare på løse auksjonslister som sendes politimesteren. Salg av privat løsøre kunne man ikke finne ut av på annen måte enn å gjennomgå de løse kvitteringer. Det måtte et bokettersyn til for å få klarlagt avgiftsberegningen. Både den som foresto bokettersynet, og den som foretok beregningen av avgift, har som vitner uttalt at det fullstendig manglet regnskap. Retten finner det klart at det ikke var ført noe regnskap som tilfredsstiller loven krav. Tiltalte var klar over sin regnskapsplikt. Om han har misforstått innholdet av denne, er også det en rettsvillfarelse som ikke er unnskyldelig.

Tiltalens punkt III. Det er på det rene at tiltalte i det tidsrom som er angitt i tiltalen, rent faktisk har forholdt seg slik som der beskrevet. Han hadde til hensikt å samle opp beløp og sende dette til Fylkesskattesjefen sammen med en samlet omsetningsoppgave. Tiltalte hadde dog intet grunnlag for å gjøre dette. Det er i strid med loven. Han hadde intet samtykke fra avgiftsmyndighetene. Det har heller ikke vært vanlig praksis. Tiltalte blir dermed å dømme i samsvar med tiltalen. Han har heller ikke påstått seg frifunnet for dette punkts vedkommende.

Tiltalens punkt IV. Tiltalte hevder at han glemte å føre opp kr. 2811,- for mottatt provisjon for livdyr. For så vidt angår provisjonsinntektene for øvrig ved auksjonssalgene, hevder han at han har hatt utgifter som tilsvarer inntektene, og som han ikke har utgiftsført.

Retten godtar tiltaltes forklaring om at det skyldes en forglemmelse at de nevnte kr. 2811,- ikke er medtatt i næringsoppgaven. Han blir dermed å frifinne for såvidt angår denne skatteunndragelse. Når det gjelder de øvrige inntekter, er det på det rene at tiltalte har hatt disse inntekter og at de skulle vært oppgitt til beskatning. Tiltalte var også klar over dette. En del utgifter til auksjonsvirksomheten er godtatt av skifteretten. De utgifter ut over dette som tiltalte mener tilsvarer provisjonsinntektene, hevder han å ha utbetalt sine medhjelpere uten kvittering. Han syntes de beløp skifteretten ville godkjenne ikke ga dem skikkelig betaling. Retten har ikke funnet det godtgjort at det forholder seg slik som anført av tiltalte. Han blir dermed å dømme også i samsvar med dette punkt i tiltalen.

Tiltalens punkt V. Under hovedforhandlingen reduserte aktor det beløp som er angitt i tiltalebeslutningen, fra ca kr. 140000,- til ca kr. 106000,-. Beløpet er fremkommet slik:

Den oppgitte konto i Z Sparebank er en samlekonto. På denne konto inngår både beløp som angår tiltalte personlig, f.eks. lønn, og midler han mottar på andres vegne i egenskap av rettshjelper, f.eks. som testamentsfullbyrder, som hjelper med å slutte private boer o.l. Blant annet fra oppgjør som han hadde mottatt for oppdrag med å gjøre opp to boer med selvskiftende arvinger, fra et testamentsfullbyrderbo, et beløp han hadde mottatt fra en person med anmodning om å dekke hans gjeld, samt gjeld debitorene hadde betalt etter å ha blitt gjort kjent med at tiltalte hadde mottatt forliksklage mot dem, inngikk på denne samlekonto i tiden fra 6. mai 1978 til 5. mai 1979, et beløp på tilsammen ca kr. 166000,-. Ingen av dem som hadde krav på pengene, hadde fått oppgjør da ransakingen og beslag hos tiltalte ble foretatt den 5. mai 1981. Det viste seg da at det på dette tidspunkt på kontoen ikke var dekning for beløpet. På andre konti hadde imidlertid tiltalte til disposisjon ca kr. 60000,-. Med fradrag av disse midler fremkommer beløpet på ca kr. 106000,-, som aktor under hovedforhandlingen reduserte det underslåtte beløp til.

Retten har ikke funnet grunn til å gå nærmere inn på beregningen av beløpet. Tiltalte har nemlig erkjent at det pr. 5. mai 1981 på kontoen manglet ca kr. 166000,- til å dekke de forpliktelser han på det tidspunkt hadde. Han bestrider dog bestemt at han har begått noe underslag. Han var verken insolvent eller insuffisient. Hans aktiva bestod ikke bare av de bankkonti aktor har tatt hensyn til. Han hadde blant annet 1 fast eiendom, 2 biler, 1 båt, en verdifull våpensamling, malerier og tilgodehavende av sine barn med omlag kr. 30000,-. Sine aktiva kunne han uten vansker selge eller pantsette. Han ville ikke ha vansker med å oppnå lån. Han var ansett som en kredittverdig person. Han hadde også et lånetilsagn på kr. 40000,-. Han ville ikke hatt noen problemer med å innfri forpliktelsene hvis ikke beslaget hadde kommet. Dette var også hensikten. At oppgjørene hadde tatt lang tid, skyldtes stort arbeidspress og nedsatt arbeidsevne på grunn av sykdom, familiære problemer og et anstrengt forhold på kontoret.

I den periode som er angitt i tiltalen, har tiltalte av samlekontoen disponert såvel egne midler som midler som var ham betrodd i forbindelse med de oppdrag han hadde påtatt seg. Dette er i og for seg ikke rettsstridig. Bortsett fra de midler han hadde mottatt i testamentsfullbyrderboet, hadde han ingen plikt til å holde de betrodde midler i egen kasse. Rettsstridig blir dog disposisjonene når han bruker de betrodde midler i en slik utstrekning at det ikke er dekning for dem på samlekontoen, på andre konti eller av kontanter tiltalte måtte ha. Det er dette tiltalte har gjort, og retten har også funnet det bevist at han var klar over dette. Samlekontoen har fra tid til annen vist negativ saldo. Det fremgår av bankutskriftene som viser at kontoen har vært belastet debetrenter. Da kjøpesummen for salget av testamentsfullbyrderboets faste eiendom ble satt inn på kontoen, hadde kontoen en negativ saldo på kr. 7229,06. Men selv når kontoen viste en positiv saldo, har tiltalte flere ganger, og i et lengre tidsrom av kontoen vært ute av stand til å dekke de midler som var ham betrodd. En underbalanse på denne måte er det under bokettersynet påvist at kontoen hadde den 1. i hver måned fra 1. august 1980 til 5. mai 1981. Pr. 1. august 1980 var denne underbalanse ca kr. 23000,-. Den 5. mai 1981 hadde den øket til ca kr. 166000,-. Denne bevisste, rettsstridige disponering av kontoen har retten funnet godtgjort skjedde i vinnings hensikt. Hensikten var å skaffe seg en uberettiget kreditt. At tiltalte ganske sikkert kunne oppnådd lån til innfrielse av forpliktelsene spiller i denne forbindelse ingen rolle. Han har ikke gjort det. I stedet har han brukt av samlekontoen. Ved å forføye over de betrodde midler har han skaffet seg en rentefri kreditt. At han etter at saken kom opp, har tilbakebetalt de betrodde midler med renter, er uten betydning. Det har han gjort etter forlangende fra skifteretten. Heller ikke har det noen betydning at han, hva retten ikke har funnet grunn til å tvile på, hadde til hensikt å betale tilbake de betrodde midler. Det er også, som nevnt, uten betydning for spørsmålet om vinnings hensikt at han kunne ha innfridd sine forpliktelser ved å realisere eller belåne andre aktiva. Det avgjørende for spørsmålet om vinnings hensikt er at han, som han tok sikte på, oppnådde en kreditt som han ikke var berettiget til. I denne hensikt har han disponert over de betrodde midler i stedet for å oppta annet lån som ville belastet ham med renter. Av den grunn har han til tider på tross av purringer, vært ute av stand til å betale sine oppdragsgivere deres tilgodehavende. At betalingsutsettelsene på grunn av hans problemfylte og vanskelige arbeidssituasjon kan ha blitt noe lenger enn han regnet med, må i denne sammenheng være irrelevant. Avgjørende er det at han har vært seg bevisst hva han gjorde, og at hensikten derved var å skaffe seg en uberettiget vinning.

Tiltalte har nok ikke til enhver tid vært klar over det nøyaktige omfang av de uberettigede disposisjoner. Dette kan dog ikke spille noen rolle for spørsmålet om det foreligger underslag. Avgjørende er det at tiltalte forsettlig og i vinnings hensikt uberettiget disponerte over midler som var ham betrodd.

Det underslåtte beløp finner retten ikke å kunne sette så høyt som til de ca kr. 106000,- som anført av aktor. Tiltalte har hatt arbeid i forbindelse med oppdragene, og dette arbeid har han krav på å få godtgjort. Hensett til dette forhold finner retten at det samlede underslåtte beløp utgjør en kr. 95000,- til kr. 100000,-.

Endelig skal retten få bemerke at den av de grunner som er angitt i tiltalebeslutningen, finner at underslaget må anses som grovt.

Tiltalens punkt VI og VII. Tiltalte hevder at han ikke visste at eiendommen var over 5 dekar. Allerede av den grunn må han frifinnes. Dernest bestrider han at de to bestemmelser kan anvendes i idealkonkurrens. Overtredelsen av straffeloven §189 første ledd er en forbrytelse som foreldes i 2 år. Foreldelsesfristen var utløpt da han den 13. juli 1981 ble siktet for denne forbrytelse. Overtredelsen av straffeloven §166 foreldes i 5 år. For denne forbrytelse ble han først siktet den 5. juli 1982. Da var foreldelsesfristen utløpt. Tiltalte gjør også gjeldende at konsesjonssøknaden ikke kan anses som et offentlig dokument.

Etter rettens mening kan de to bestemmelser anvendes i idealkonkurrens. Straffeloven §189 tar sikte på å beskytte offentlige dokumenters sannhetsverdi, mens straffeloven §166 rammer bruken av et slikt dokument. Retten viser til avgjørelsen i Rt-1978-1124.

Egenerklæring angående konsesjonsplikt er et skjema utferdiget av offentlig myndighet, og det må etter rettens mening anses som et offentlig dokument. Det utfylte skjema skal avgi bevis for hvorvidt eiendommen er konsesjonspliktig eller konsesjonsfri.

Det er på det rene at tiltalte i egenerklæringen har oppgitt at eiendommen var under 5 dekar. Den senere oppmåling viste at eiendommen var noe over 10 dekar - 10067,95 m2. Tiltalte har forklart at han hadde en sterk mistanke om at eiendommen var over 5 dekar. Grovt sett ville han tippet på 8 dekar. Han stolte på selgernes opplysninger om at eiendommen var under 5 dekar. Selgerne uttrykte seg meget bestemt for dette punkts vedkommende, og tiltalte ville ikke motsi dem. Han visste således ikke at eiendommen var over 5 dekar.

Retten kan etter bevisførselen ikke se at det av selgerne er gitt opplysninger som var egnet til å inngi tiltalte denne oppfatning. Retten har funnet det bevist at han var klar over at eiendommen var over 5 dekar. På tross av dette, og på tross av at han var klar over hva formålet med egenerklæringen var, opplyste han i dokumentet at eiendommen var under 5 dekar. Han har dermed forsettlig overtrådt de to bestemmelser. At han regnet med, og også hadde grunn til å regne med at det var en kurant affære å få konsesjon, spiller ingen rolle. Det straffbare består i å gi falske opplysninger i et offentlig dokument og i å bruke dette dokumentet.

Etter som man har å gjøre med to straffebestemmelser som kan anvendes i idealkonkurrens, foreldes det straffbare forhold etter den lengste foreldelsesfrist i de to straffebud, jfr. straffeloven §67, siste ledd. Tiltalte ble siktet allerede den 5. mai 1981. Siktelsen gjaldt ikke straffeloven §189 og straffeloven §166. Hvorvidt denne siktelse etter straffeloven §69 er tilstrekkelig til å avbryte foreldelsesfristen, tar retten ikke stilling til. Retten er nemlig kommet til at foreldelsesfristen i hvertfall ble avbrutt ved siktelsen av 13. juli 1981. Riktignok nevnes i denne siktelsen bare straffeloven §189, og denne forbrytelse var på det tidspunkt foreldet. Straffeloven §166 omhandles først i siktelsen av 5. juli 1982, altså etter utløpet av foreldelsesfristen. Mens siktelsen av 13. juli 1981 har i gjerningsbeskrivelsen angående siktelsen for overtredelsen av straffeloven §189, et innhold som er det samme som i tiltalebeslutningen. Av gjerningsbeskrivelsen i siktelsen fremgår det at forholdet også vil rammes av straffeloven §166. Dette må etter rettens mening være avgjørende i relasjon til foreldelsesspørsmålet. Foreldelsesfristen er dermed i rett tid avbrutt.

Tiltalens punkt VIII og IX. Tiltalte har gjort gjeldende at de straffbare handlinger som er angitt i tiltalens punkt VIII, ikke kan anses for å ha skjedd i tjenesten. Når det gjelder tiltalens IX, hevder han at de straffbare handlinger som der er angitt, er av såvidt bagatellmessig art at de ikke kan sies å gjøre ham uverdig til tjenesten eller virke nedbrytende på den fornødne tillit.

Etter rettens mening er de straffbare handlinger tiltalens punkt VIII omhandler, begått i tjenesten. Riktignok har forholdene intet med lensmannens politimyndighet å gjøre. Men fra gammelt av har også lensmannen utført en rekke oppdrag av mer sivil og privat art, så som de oppdrag som fremgår av nevnte bestemmelse i tiltalebeslutningen. Også etter nyordningen i 1974 er det forutsetningen at lensmannen fortsatt skal ta seg av den slags oppdrag, og at han skal ha inntekter av dette. Dette er det tatt hensyn til ved fastsettelsen av lensmannens lønn. Under disse omstendigheter må de straffbare handlinger anses som begått i tjenesten. Etter rettens mening har han ved å begå disse straffbare handlinger utvist grov uforstand i tjenesten.

Skatteunndragelse, selv om beløpet ikke er så stort, og det å avgi uriktige opplysninger i et offentlig dokument og å benytte dette dokument, er begått utenfor tjenesten. Det gjelder lensmannens private affærer. Men at en lensmann gjør seg skyldig i den slags forgåelser, gjør ham etter rettens mening uverdig til stillingen. Dessuten virker det nedbrytende for den tillit det er nødvendig at tiltalte nyter godt av i egenskap av lensmann.

Med unntak av at tiltalte må frifinnes for tiltalens punkt IV for så vidt angår skatteunndragelse av kr. 2811,- for mottatt provisjon ved salg av livdyr, og med unntak av at det samlede underslåtte beløp i tiltalens punkt V må reduseres til kr. 95000, til kr. 100000,-, blir tiltalte etter dette å dømme overensstemmende med tiltalebeslutningen.

De straffbare handlinger som er angitt i tiltalens punkt II, III, VIII og IX, er alle forbrytelser og forseelser som hver for seg ville medført bøtestraff. Retten unnlater imidlertid å utmåle noen bøtestraff. Disse straffbare handlinger anses i stedet i medhold av straffeloven §63 annet ledd, som skjerpende omstendigheter ved straffutmålingen. De øvrige straffbare handlinger som omhandles i tiltalebeslutningen, ville alle isolert sett ha medført fengselsstraff. Dermed blir også straffeloven §62 første ledd, å iaktta ved straffutmålingen.

Ved straffutmålingen må det videre i skjerpende retning legges betydelig vekt på at en offentlig tjenestemann har gjort seg skyldig i straffbar virksomhet av et slikt omfang som i dette tilfellet. Flere av de straffbare forhold er også av alvorlig art. Blant annet dreier det seg om grovt underslag hvor tiltalte har misbrukt sin posisjon som en betrodd person i lokalmiljøet til å skaffe seg en uberettiget kreditt. Almene hensyn tilsier en streng reaksjon i dette tilfellet. På den annen side hadde ikke tiltalte til hensikt varig å unndra sine oppdragsgivere de midler som var betrodd ham. Han har også gjort opp med disse straks dokumentene ble frigitt etter beslaget. Det er heller ikke tvil om at han har vært rammet av flere sykdommer som han fortsatt strir med. Han har hatt familiære problemer. Hans arbeidssituasjon har ikke blitt bedre ved at det på kontoret var et vanskelig og anspent forhold. Men etter bevisførselen må retten legge til grunn at disse forhold ikke har påvirket hans dømmekraft. På grunn av sin helbredstilstand vil dog soningen av fengselsstraff medføre en særlig belastning for tiltalte. Det er gått lang tid før saken kom opp for retten. Til dels er tiltalte selv skyld i dette ved at han i lang tid benyttet seg av sin rett til å nekte å forklare seg for politiet. Saken har fra første stund vært stort oppslått i pressen. Dette har utvilsomt vært en ekstra påkjenning for tiltalte.

Retten er etter dette kommet til at straffen passende kan settes til fengsel i 9 måneder og at denne straff gjøres betinget i medhold av straffeloven §52 nr. 1 og §53 nr. 1 med en prøvetid av 2 år. For å markere sakens alvor, finner retten at tiltalte i tillegg til den betingede fengselsstraff bør ilegges en ubetinget bot i medhold av straffeloven §52 nr. 3. Botens størrelse finnes passende å kunne settes til kr. 5000,-, subsidiært 10 dager fengsel.

Det er nedlagt påstand om at tiltalte skal fradømmes sin stilling i medhold av straffeloven §29 nr. 1. Tiltalte har så godt som hele sitt voksne liv vært ansatt i lensmannsetaten. Han har nådd en alder hvor det må regnes med at han vil ha store vansker med å få seg annet arbeid. Den påståtte tilleggsstraff vil således ramme ham hardt. På den annen side kan det neppe være tvilsomt at de straffbare handlinger tiltalte er funnet skyldig i, i høy grad har nedsatt den tillit man må ha til en lensmann, og som er en nødvendig forutsetning for å besitte stillingen som lensmann. Lensmannen har dermed ikke bare gjort seg uverdig til stillingen. Almene hensyn krever også at han fradømmes stillingen. Retten finner dermed å måtte avsi dom for dette.

Lensmannen har en anstrengt økonomi etter å ha gjort opp med sine oppdragsgivere. Den vil bli forverret ved at han fradømmes stillingen. Dermed finner retten at han ikke bør tilpliktes å erstatte Statskassen utgiftene med forfølgningen mot ham.

Dommen er enstemmig. - - -