HR-1998-626 - Rt-1998-1891
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-11-23 |
| Publisert: | HR-1998-00626 - Rt-1998-1891 (477-98) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Kjæremålsfrist, Oppreisning, Advokaters forklaringsplikt, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om en advokats forklaringsplikt ved rettslig avhør i forbindelse med etterforskningen av straffesak, jf Straffeprosessloven (1981) § 119 første ledd. |
| Saksgang: | Stavanger forhørsrett 01.10.1998 - Gulating lagmannsrett LG-1998-1796 - Høyesterett HR-1998-00626, jnr 611/1998 |
| Parter: | Advokat Arvid Sjødin (advokat Odd Rune Torstrup) mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Bugge, Oftedal Broch, Matningsdal |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, Straffeprosessloven (1981) §119, §318, §379, §121, §127, §136, §222a, §237, §381, §388, §438, §445 |
Saken gjelder spørsmål om en advokats forklaringsplikt ved rettslig avhør i forbindelse med etterforskningen av straffesak, jf straffeprosessloven §119 første ledd.
Stavanger politidistrikt begjærte 29 september 1998 rettslig avhør av advokat Arvid Sjødin i medhold av straffeprosessloven §237. Advokat Sjødin ble i begjæringen omtalt som vitne.
Bakgrunnen for begjæringen var at advokat Sjødin i brev av 16 september 1998 til Riksadvokaten hadde krevd ny etterforskning av drapet på en ung kvinne på Karmøy 6 mai 1995, den såkalte "Birgittesaken". Grunnlaget for kravet om ny etterforskning var at advokat Sjødins ektefelle per telefon hadde mottatt en tilståelse av drapet fra en anonym mann. I brevet til Riksadvokaten opplyste advokat Sjødin at opplysningene som mannen hadde gitt om seg selv, kunne stemme med en person bosatt på Kopervik på Karmøy, A.
Riksadvokaten påla 25 september 1998 Politimesteren i Stavanger å foreta nødvendige undersøkelser ut fra advokat Sjødins brev, med sikte på å ta stilling til om det skulle iverksettes en bredere anlagt etterforskning mot A. I et senere vitneavhør forklarte advokat Sjødin til politiet at A ble navngitt på bakgrunn av opplysninger som advokaten hadde mottatt ved å kontakte to klienter. Advokat Sjødin nektet imidlertid å oppgi navnene på disse klientene.
I politiets begjæring 29 september 1998 om rettslig avhør ble det anført at navnene til klientene var nødvendig for å kunne foreta slik undersøkelse som Riksadvokaten hadde anmodet om.
Stavanger forhørsrett avsa 1 oktober 1998 kjennelse med slik slutning:
"Adv. Arvid Sjødin pålegges å navngi de to personene som ga ham opplysninger om at A kunne stemme med signalementet til den anonyme mannsperson som ringte til adv. Sjødins kone 14.9.1998."
Advokat Sjødin påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som 8 oktober 1998 avsa kjennelse med slik slutning:
"Kjæremålet forkastes."
I brev av 8 oktober 1998 til Stavanger politidistrikt ba Gulating lagmannsrett om at et vedlagt eksemplar av kjennelsen med påtegning om rettsmiddeladgangen ble meddelt advokat Sjødin. Et slikt eksemplar ble videresendt advokaten 12 oktober 1998. I påtegningen fra lagdommer Håvard Romarheim på kjennelsen heter det:
"Kjæremålet må erklæres skriftlig til lagmannsretten innen 2 uker fra forkynnelsen av kjennelsen. Det er nok at kjæremålserklæringen er postlagt innen denne frist."
Politiet la for øvrig til grunn at meddelelse hadde skjedd allerede 8 oktober 1998 ved at advokat Sjødin da mottok et eksemplar direkte fra lagmannsretten. I telefaks av 12 oktober 1998 bekreftet advokat Sjødin overfor politiet at han hadde mottatt kjennelsen direkte fra lagmannsretten. I telefaksen opplyste advokaten dessuten at han var kjent med at kjæremålsfristen var 14 dager, og han erklærte at kjennelsen ville bli påkjært innen denne fristen.
Advokat Sjødin har ved advokat Odd Rune Torstrup, den 21 oktober 1998, påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking.
Ved oversendelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg har lagmannsretten påført at kjæremålet antas erklært for sent, og at saken oversendes i medhold av straffeprosessloven §381 annet ledd.
Det anføres i kjæremålet at man nå er klar over den kjæremålsfristen som følger av tvistemålsloven - antas å være feilskrift for straffeprosessloven - §379 annet ledd. Kjærende part ber om at retten innrømmer oppreisning. Det vises til at advokat Torstrup den 8 oktober 1998 ringte til lagdommer Romarheim i Gulating lagmannsrett og drøftet kjæremålsfristen. Lagdommeren mente at fristen var 14 dager. Det vises dessuten til advokat Sjødins bekreftelse av kjæremålsfristen i brev til politiet 12 oktober 1998. Det anføres at fristoversittelsen er advokat Torstrups ansvar, og ikke kan legges Sjødin til last som klient.
Når det gjelder kjæremålsgrunnene, anfører kjærende part i hovedsak:
Lagmannsrettens kjennelsesgrunner er mangelfulle. Manglene gjør prøving av lovtolkingen vanskelig. Advokat Sjødins kontakt med de to klientene var en del av etterarbeidet som han utførte i egenskap av tidligere forsvarer i "Birgittesaken". Opplysninger mottatt under slikt etterarbeid er unntatt fra vitneplikt etter straffeprosessloven §121. Både de to klientene og den tidligere tiltalte i "Birgittesaken" må samtykke før Sjødin kan avgi forklaring. Samtykke er ikke gitt. Lagmannsretten har ikke drøftet betydningen av etterarbeidet i det hele tatt. Dette er en klar mangel ved kjennelsen.
For lagmannsretten ble det anført at politiet nå er klar over at den anonyme mannen som ringte advokat Sjødins ektefelle, ikke er A. Vitneprovet fra advokat Sjødin kan da ikke lenger ha noen interesse. For at vitneplikt skal oppstå, må påtalemyndigheten kunne vise til at vitneprovet vil ha betydning for saken. Lagmannsretten la til grunn at den ikke kunne prøve den "etterforskningsmessige betydning av de opplysninger det her dreier seg om". Dette må være klart uriktig siden lagmannsretten hadde kompetanse til å prøve alle sider av saken.
Lagmannsretten har tolket loven feil når den bygger på at spørsmålet om klientforholdet som sådan har beskyttelse og kan holdes hemmelig, beror på et annet vilkår i loven, nemlig formuleringen "noe som er betrodd". En konsekvens av lagmannsrettens tolking er at selve klientforholdet ikke har noen beskyttelse.
Dersom de to klientforholdene blir kjent, vil andre taushetsbelagte opplysninger komme ut. Advokat Sjødin har opplyst at det vil være katastrofalt for hans klienter om forholdene blir kjent. Dette tilsier at lagmannsrettens forståelse av loven er feil.
Subsidiært anføres at begrunnelsen er mangelfull i forhold til omtalen av hemmeligholdelse av klientforholdene. Retten har ikke drøftet dette spørsmålet relatert til de påståtte skadevirkningene for klientene.
Kjærende part har lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. Stavanger politikammer betaler advokat Sjødins omkostninger for alle instanser."
Påtalemyndigheten anfører at det ikke er grunnlag for å innfortolke i straffeprosessloven §237 at retten skal prøve den rettslige interessen til påtalemyndigheten som begjærer avhøret. Forklaringen til advokat Sjødin er uansett sentral i forhold til det etterforskningsoppdraget som er gitt av Riksadvokaten. Kjærende part har ikke grunnlag for uttalelsen om at politiet nå er klar over at den anonyme mannspersonen ikke er A. Omstendighetene rundt telefonsamtalen er gjenstand for etterforskning.
Påtalemyndigheten har lagt ned slik påstand:
"Kjæremålet forkastes."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Etter straffeprosessloven §379 annet ledd er fristen for å påkjære et pålegg om å gi forklaring tre dager. Denne fristen er oversittet. Imidlertid ble det ved påtegning fra lagmannsretten 8 oktober 1998 da avgjørelsen ble oversendt advokat Sjødin, opplyst at fristen var 14 dager. Denne fristen bekreftet Sjødin overfor politiet i brev 12 oktober, uten å få en korrigering. Kjæremålet er avgitt innen 14 dagers fristen. Under disse omstendigheter finner utvalget at fristoppreisning bør gis etter straffeprosessloven §379 første ledd jf §318 første ledd.
Saken gjelder et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling (mangelfull begrunnelse) og lovtolkning. Dette kan utvalget prøve.
Det anføres fra advokat Sjødin at pålegget om å oppgi navnene på hans to klienter strider mot straffeprosessloven §121, fordi dette er rettshjelp i form av "etterarbeid" fra hans forsvareroppdrag. Anførselen synes ikke fremsatt for lagmannsretten. Unnlatelse av å behandle den, kan da ikke være en saksbehandlingsfeil. For øvrig må §121 være uten selvstendig betydning i denne sammenheng. Som advokat er Sjødin vernet av §119, som rekker lengre. Det er således denne bestemmelse som vil være avgjørende, jf nedenfor.
Videre anføres det at politiet nå er klar over at den anonyme telefonoppringer ikke er A, og at navnene på dem som mente dette, derfor er uten betydning for etterforskningen. Heller ikke dette fører frem. Etter straffeprosessloven §237 plikter retten i utgangspunktet å etterkomme en begjæring fra påtalemyndigheten om rettslig avhør. Innenfor den ramme som følger av straffeprosessloven §136 tredje ledd, er det avgjørende at spørsmålet etter påtalemyndighetens syn fortsatt er av interesse.
Grensene for advokat Sjødins vitneplikt følger etter dette av straffeprosessloven §119, og gjelder det som er betrodd ham i hans stilling som advokat. Lagmannsretten la til grunn at de opplysninger advokat Sjødin fikk av sine to klienter, ikke var betrodd ham i lovens forstand. Retten la vekt på at det var Sjødin som henvendte seg til de to for å søke å identifisere mannen som hadde ringt hans kone. Henvendelsene hadde ingen sammenheng med klientforholdet. Opplysningene måtte da anses som private betroelser som faller utenfor §119, jf Rt-1992-894. Utvalget er enig i denne lovtolkningen.
Formålet med avhøret synes å være å identifisere advokat Sjødins kilde. I tilknytning til dette anførte advokat Sjødin også at selve eksistensen av klientforholdet var beskyttet av §119. Om dette uttaler lagmannsretten:
"Spørsmålet om klientforholdet som sådan har beskyttelse og således kan holdes hemmelig, beror derimot på om et annet vilkår i §119 er oppfylt - hva som ligger i formuleringen "noe som er betrodd". Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til dette og heller ikke påstått saksbehandlingsfeil, siden vilkåret nevnt ovenfor, ikke anses oppfylt."
Dette kan ikke utvalget tiltre. Utvalget forstår sitatet slik at lagmannsretten viser til at de opplysningene klientene hadde gitt Sjødin ikke var betrodd ham som advokat. Men dette besvarer ikke spørsmålet om selve eksistensen av et klientforhold kan anses beskyttet av forklaringsforbudet i §119. Da lagmannsretten ikke har vurdert denne anførselen - som kjæremålsutvalget selv er avskåret fra å ta stilling til - må kjennelsen oppheves.
Utvalget peker her på at hvorvidt klientforholdet i seg selv skal anses som en "betroelse" og dermed være vernet etter §119, må vurderes konkret. Det vises til forhørsrettens drøftelse av spørsmålet og til eksempler angitt i Knut Svalheim: Advokaters taushetsplikt (1996) side 103. I tråd med det som hevdes der, må et klientforhold ha krav på hemmelighold dersom opplysning om dets eksistens innebærer - eller er egnet til å vise - at opplysninger, som i seg selv vil være taushetsbelagt, kan bli røpet. Slike tilfeller synes imidlertid å være såvidt spesielle, at det må være opp til vitnet å påvise at dette er situasjonen, jf lovens §127 annet ledd.
Advokat Torstrup, som har bistått advokat Sjødin med kjæremålet, har krevet saksomkostninger. Dette reiser for det første spørsmålet om hvilken hjemmel som finnes for å tilkjenne et vitne dekning av saksomkostninger i straffeprosessen. Loven inneholder ingen uttrykkelig regel. Hadde saken blitt behandlet etter sivilprosessen, ville en part i kjæremålssaken hatt krav på saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd. At det kan være behov for en slik regel, er saken i Rt-1992-39 eksempel på. Der utgjorde omkostningsbeløpet 195 800 kroner. Straffeprosessloven begrenser ansvaret for saksomkostninger til siktedes omkostninger til sitt forsvar, jf straffeprosessloven §438.
I noen tilfeller er likevel andre enn siktede blitt tilkjent saksomkostninger i forbindelse med kjæremål i straffeprosessen, se Rt-1996-1081 (tredjemannsransakning) og Rt-1998-1255 (oppholdsforbud etter straffeprosessloven §222a), men uten at spørsmålet om hjemmel for dette ansvaret ble reist. Det kan også vises til Rt-1995-1573 som gjaldt erstatning etter innstilt forfølgning, jf straffeprosessloven §445, der vedkommende ikke lenger var siktet. Heller ikke her ble hjemmelsspørsmålet drøftet. I Rt-1993-982 hadde lagmannsretten tilkjent et vitne i straffesak erstatning for saksomkostninger i kjæremålssak om vitnepliktens utstrekning. Her ble det lagt til grunn at tvistemålsloven regler måtte kunne anvendes analogisk. Kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse ble forkastet, men Kjæremålsutvalget gikk ikke inn på saksomkostningsspørsmålet.
Den foreliggende praksis viser at det har vært behov for å dekke utgiftene til advokat også for andre enn siktede, når vedkommende er blitt gjenstand for en beslutning, og påkjærer denne. Utvalget kan ikke se at det er noen reell grunn til å ha andre regler i straffeprosessen enn i sivilprosessen for dekning av saksomkostninger for en part i kjæremålssak. I likhet med lagmannsretten i Rt-1993-982 mener utvalget således at gode grunner taler for å la prinsippene i tvistemålsloven kapittel 13 få anvendelse når som i tilfellet her et vitne påkjærer en kjennelse om vitnepliktens utstrekning.
Kjæremålet har ført frem. Advokat Torstrup har ikke nedlagt påstand om et bestemt beløp, men han krevet i lagmannsretten 5 000 kroner i omkostninger. Omkostningsbeløpet settes samlet til 7 000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
2. I saksomkostninger for samtlige rettsinstanser betaler Stavanger politidistrikt til Arvid Sjødin 7.000 - sjutusen - kroner innen 2 - to - uker fra meddelelsen av denne kjennelse.