HR-1998-653-S - Rt-1998-2024
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-12-04 |
| Publisert: | HR-1998-00653-S - Rt-1998-2024 (504-98) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1998-00653 S, jnr 672/1998. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Gjølstad, Aarbakke, Flock |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §172, §174, Straffeloven (1902) §49, §62, §388, Legemiddelloven (1992) §24, §31, EMK (1999) |
Kjæremålet gjelder varetektsfengsling.
Ved Oslo byretts dom 4 september 1998 ble A, født xx.xx.1974, dømt for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje jf femte ledd, straffeloven §162 første og tredje jf femte ledd jf §49, straffeloven §162 annet jf første jf femte ledd, straffeloven §162 første ledd, legemiddelloven §31 annet ledd jf §24 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 12 år. Til fradrag i straffen går 597 dager for utholdt varetekt.
A har anket dommen.
Påtalemyndigheten fremmet 1 oktober 1998 begjæring om fortsatt fengsling av A, på grunnlag av blant annet straffeprosessloven §172. Oslo forhørsrett avsa 2 oktober 1998 kjennelse med slik slutning:
"A, født xx.xx.1974, blir å holde i varetektsfengsel inntil annet bestemmes av påtalemyndigheten eller retten, men ikke utover 25. desember 1998."
I forhørsrettens kjennelse er forutsatt at A får avtale med psykolog/psykiater for vurdering av eventuelt behandlingsbehov. Dette er også påført som betingelse/pålegg for fengslingen på skjemaet "Melding om fengslingskjennelse", som er utfylt av forhørsrettsdommeren.
A har begjært seg løslatt med den begrunnelse at forhørsrettens betingelse om psykologhjelp ikke er etterkommet under varetektsoppholdet. Oslo forhørsrett avsa kjennelse 23 november 1998 med slik slutning:
"A, født xx.xx.1974, løslates."
Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen og ba om oppsettende virkning av kjæremålet, noe forhørsretten innvilget.
Borgarting lagmannsrett avsa kjennelse 27 november 1998 med slik slutning:
"A blir å holde i varetekt inntil retten eller påtalemyndigheten beslutter noe annet, men ikke utover 22 desember 1998."
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har i det vesentlige anført:
Lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §172 uriktig når den har funnet at kriteriene for rettshåndhevelsesarrest er til stede. Det foreligger ikke forhold som i særlig grad styrker mistanken mot A. Han ble i hovedsak dømt på bakgrunn av forklaring fra én medtiltalt. Det er anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Selv om han er domfelt i byretten er dette ikke alene avgjørende for om fengsling etter §172 skal kunne skje, jf Rt-1998-674.
A er tidligere ustraffet og det lange varetektsoppholdet har vært særlig belastende. Han har under hele oppholdet hatt behov for tett oppfølging av psykolog, og han blir medisinert daglig med antidepressive medikamenter. Under varetektsoppholdet i Kongsvinger kretsfengsel fikk han oppfølging av psykolog, men etter overflyttingen til Ringerike kretsfengsel falt dette tilbudet bort. Dette har medført en voldsom belastning for siktede, og det er klaget til Stortingets ombudsmann for forvaltningen over denne overflyttingen.
To domfelte i samme sak ble løslatt for ett år siden. Det foreligger her en tilsidesettelse av prinsippet om likebehandling.
Ankesaken vil neppe kunne berammes før etter sommeren 1999. Dette vil innebære en samlet varetekt på minst 30 måneder.
De hensyn som ligger bak straffeprosessloven §172 er i all hovedsak ivaretatt gjennom den varetektsfengsling A allerede har vært undergitt. Hensynene bak rettshåndhevelsesarresten gjør seg sterkest gjeldende i tiden like etter at den straffbare handling er foretatt. Varetekt skal ikke være foregrepet soning, jf Rt-1994-88.
Det er nedlagt slik påstand:
"A, født xx.xx.1974, løslates."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det gjelder et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset etter bestemmelsene i straffeprosessloven §388. Kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens tolking av straffeprosessloven §172, som utvalget kan prøve etter §388 nr 3.
Lagmannsretten bemerker at A mistenkes for forhold som kan medføre fengsel i mer enn 10 år og at det under henvisning til Oslo byretts dom av 4 september 1998 foreligger forhold som i særlig grad styrker mistanken mot ham. Videre er pekt på at tiltalen mot A gjelder en særdeles grov narkotikaforbrytelse, og at han av byretten er idømt en meget lang ubetinget fengselsstraff. Lagmannsretten har da funnet at §172 i utgangspunktet bør benyttes og har sluttet seg til forhørsrettens betraktninger om dette i kjennelse av 2 oktober 1998. Lagmannsretten har deretter vurdert om fortsatt varetektsfengsel vil innebære et uforholdsmessig inngrep overfor A. Etter en nærmere vurdering av de konkrete omstendigheter i saken uttaler lagmannsretten at den, selv om formålet er å holde siktede varetektsfengslet helt frem til ankeforhandling en gang på vårparten/forsommeren 1999, ikke kan se at fengsling frem til og med 22 desember 1998 utgjør noe uforholdsmessig inngrep mot ham - verken etter straffeprosessloven §174 eller bestemmelsene i EMK. Lagmannsretten har ved denne vurderingen lagt noe vekt på at det fortsatt må antas å forligge en ikke ubetydelig gjentagelsesfare.
Lagmannsretten har således i sin kjennelse konstatert at grunnvilkårene for anvendelse av straffeprosessloven §172 er til stede. Kjennelsesgrunnene viser at spørsmålet om å anvende bestemmelsen også er vurdert i en bredere sammenheng ut fra de samfunnsmessige behov og rettshåndhevelsesgrunner som ligger bak bestemmelsen. De nevnte hensyn er fremhevet i forhørsrettens kjennelse av 2 oktober 1998 som lagmannsretten har sluttet seg til. Lagmannsretten har nevnt den lange fengselsstraff A ble idømt i byretten, men det er ikke holdepunkter for at lagmannsretten har bygget på synspunkter om foregrepet soning.
Utvalget kan ikke se at lagmannsrettens kjennelse tyder på at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §172 uriktig, selv om det vil kunne dreie seg om en meget lang varetektstid. Anførslene i kjæremålserklæringen vedrørende lagmannsrettens konkrete vurderinger i saken kan utvalget ikke prøve.
Selv om det ikke er tatt opp i kjæremålet, bemerker utvalget at det heller ikke kan se at lagmannsretten har bygget på en uriktig tolking av straffeprosessloven §174.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.